Han er litt over 14 og jeg er 10 år eldre enn han igjen. Jeg har ikke barn pga egne problemer. Har hatt inntrykk av at (kan være jeg tar feil) at min fetter har søkt seg litt til meg tidligere. Tlfanrop hvor han spørr hvordan komme seg hit, jeg har hjulpet han og lagt til rette for at han kan komme hit. Jeg har sagt til han at han alltid er velkomment hit. Men foreldre har satt en stopper. Passer ikke
/for langt unna osv....

Nå derimot er han sint, sitter kun på tlf. Jeg ser han meget sjelden, nesten aldri. Når jeg ser han er han sur, sint, kan være litt voldelig, kun intr i tlf sin. Jeg føler meg som søppel, vet ikke hvordan jeg skal reagere. Jeg savner han men virker som han har gått videre. Han synes nå jeg er teit og gammel. Og jeg sitter igjen såret og vet ikke hvordan jeg skal reagere eller om det i hele tatt er vits å gjøre noe.. føler ikke jeg har gjort noe galt her. Snarere tvert imot har jeg alltid hatt armene åpne for min fetter.

Nå er han som sagt ca 14 og har litt av hvert av folk rundt seg. Mest dårlige, har jeg fått hørt. Og jeg får mld fra hans foreldre: nå må jeg snart gjøre noe. Jeg er psykisk syk selv og sliter mye selv. Min yngre fetter ber meg bare dra til helvete, med mindre jeg låner han penger osv..... jeg føler meg som søppel både for han og foreldrene hans.

Hvis du tenker tilbake på når du gikk utpå. Hvordan hadde du ønskt at feks onkel el tanta di skulle reagert? Jeg er rådløs akkurat nå og vet ikke hva mer jeg kan gjøre for gutten.... vet ikke hva jeg skal gjøre her

Jeg synes det høres ut som det mangler mye kontekst her. Hva er "nå", utover at han høres ut som en helt standard tenårings-dipshit?

Hvis du generelt er åpen for kontakt, og fetteren din er douche tilbake, ser jeg ikke hvordan det er problemet ditt, og slett ikke ditt ansvar. Det er relativt vanlig at tenåringer blir udregelige og synes alle andre er teite og/eller gamle. De fleste kommer seg over den fasen i sin egen tid - i varierende grad.

Det er uansett ikke din jobb å oppdra din onkel og tantes barn. Hva de mener du "snart må gjøre" (og hvorfor deg) er ikke klart for meg, gir det mening for deg?

Men så kommer etterskjelvet hvor det skal fordeles skyld. Jeg elsker min nevø men hva kan jeg gjøre for han når jeg har tilbudt han basicly mitt alt. Jeg ser jo hvordan lignende caser slår opp i media og blir fremstilt som familie ikke gjorde noe. Jeg er veldig redd for dette. At noe alvorlig skal skje min nevø og at folk skal kjeppjage f.eks meg. Fordi de har bare hørt den ene siden av situasjonen. Min nevø vil ikke lenger høre på meg og jeg er rett og slett redd for hva som skjer videre her nå. Angst og depresjon

Kunne jeg sendt deg en veldig privat mld

Om du vil så gjør du det

Han er 14. Han har blitt ungdom. Det er bare en fase.

Dette er ikke ditt ansvar.

Gitt av det jeg har lest av teksten din så virker det som det er foreldrene til fettern din som er noen drittsekker.

Det er de som har et felles ansvar for deres sønn. At du vil være i livet hans er bare en bonus.

Jeg husker da jeg var 14 år og fikk min første pc. Jeg prioriterte pc over venner, familieselskap osv. Jeg kastet bort fler år av livet mitt på gaming (sett i andres øyne), men det var bare en fase.

At du er psykisk syk henger kanskje litt sammens med at du har skyldfølelse?

Du er alt for investert i dette, det er ikke ditt problem, så ikke vær den det går hardest utover. Folk i den alderen der kan være helt umulige noen ganger, kanskje du ikke er «kul» nok lenger? Isåfall går det nok over før eller siden.

Det ser ut som du har mye medlidenhet, men jeg tror du har problemer med krisemaksimering. Nå sier du ingenting spesifikt, men å frykte for livet hans tyder jo på at det er ting som foregår.
Har han begynt med rusmidler kanskje? Isåfall så er det ikke helt uvanlig i den alderen, det går bra med de aller fleste!

Uansett hva som skjer med han så er det IKKE ditt problem, det er ikke din feil, det er strengt tatt veldig lite du kan gjøre for å «redde» han, jeg sier ikke at du skal la være å forsøke, men prøv i det minste å kvitte deg med denne skyldfølelsen.

Ta en heart to heart samtale hvor du legger dine ønsker og følelser fram. Enten er han mottagelig eller så er han det ikke, men da har du gjort det du kan så får han ta valgene og konsekvensene av det selv. Han begynner tross alt å bli ganske stor gutt.

Nå er det jo fetteren som oppsøker TS, ikke omvendt. Det er ihvertfall slik jeg skjønte OP.

At fetteren er lav panna ungdom som synes voksne mennesker er teit og kjedelig får man ikke gjort mye med.

Har jo blitt oppsøkt av familiemedlemmer i den alderen selv og de synes jo at jeg er "lame" når jeg ikke validerer deres vrangforestillinger.

Det står at fetteren oppsøkte ts tidligere, altså.som barn, det går ikke helt frem om det er for besøk eller for hjelp med eventuelle livskriser. Og nå er altså ts såret og føler seg tilsidesatt, gammel og ubrukelig fordi han som 14-åring ikke gjør det lenger.

Det mest konkrete som tyder på at fetteren trenger å reddes fra noe, er at ts har hørt at han har noen dårlige folk rundt seg. Mulig det stemmer, men litt mer fokus på behovet til den man skal redde og litt mindre på eget behov for å være omsorgsperson er å anbefale hvis det skal funke.

Med det du har gitt av kontekst/informasjon her å i og med at han er 14 så vil jeg si at puberteten hitter ganske hardt

Mye som er i sving å mye følelser som ikke nå kan settes ord på, utenom det så er det du og dln fam som kjenner han best. Følg gutsa

Enig med Rambutan69, følg magefølelsen din.
Det kan være jævlig vanskelig å bevitne nære venner eller familie på vei i feil retning, spesielt når man føler at man kunne gjort en forskjell om man bare fikk muligheten til det.
Som flere andre her sier, det er ikke din feil eller ditt ansvar.

Det står respekt av at du tilogmed poster her på Freak i et forsøk på og kanskje få et råd eller noen tips du ikke selv har tenkt på for å prøve å hjelpe fettern din.
Uansett hvordan utfallet blir i situasjonen din så er det ingen som kan dømme deg for å ha prøvd.
Man kan desverre ikke redde hele verden, men det betyr ikke at man ikke skal prøve å gjøre en forskjell uansett.

Jeg synes ikke du skal bebreide deg selv for at du ikke når frem eller får muligheten til å utgjøre en forskjell.
Sålenge han vet at du står klar til å være der for han og at du virkelig har prøvd, tenker jeg at du har gjort mye mer enn det de fleste hadde gjort eller forventa av deg.

Krysser fingra for deg og håper dette løser seg for både deg og fettern!