To uker etter jeg hadde turet med 200 flein fikk jeg lyst til å eksperimentere litt med litt mindre doser.
Spiste ca 50-70 fleinsopper en kveld og satt på en film. Det varte og det rakk, ingen nevnverdige effekter. Muligens litt sterkere farger.
Misfornøyd som jeg var, sovnet jeg.
Midt på svarte natten våknet jeg brått. Magesekken vred seg i smerte og hodet føltes ut som en tikkende bombe!
En kraftig lyd av en hammer som slo på noe metall hamret inne i hodet mitt. Veldig raskt. Slik lå jeg i kanskje en halvtime. Til slutt klarte jeg å tenke klart. Jeg fikk panikk når jeg kjønte at denne hammeren var selve hjertet mitt. Jeg kastet av meg dynen og fikk kavet meg ut av sengen som var helt klissvåt av svette. Jeg var helt sikker på at jeg holdt på å få hjerteinfarkt.
Veien til badet var vanskelig. Koordinasjonen var dårlig og jeg måtte lene meg til veggene.
Synet var en blanding av tåke og svart/lilla farger. Jeg følte meg helt speeda og alt gikk gikk mye raskere enn vanlig.
På badet klarer jeg å finne toalettet og pisse ut jævelskapet i en ekstrem smerte. Svetten renner og jeg skjelver værre en gammel mann med parkinson.
"-Hva faen har jeg hatt i meg!", sier jeg til meg selv uttallige ganger.
Tankene svirrer 200 km/t mens jeg går til kjøkkenet i zombie-style. Jeg røsker tak i de største glassene jeg har i skapet og setter springen på fullt trykk.
Vann!! Roper jeg til meg selv mens jeg undrer meg over hvilken annen giftig sopp jeg har hatt i meg.
Jeg klarer å tømme i meg 3 store glass og vurderer om jeg skal tilkalle ambulanse.
Tankene flyver og jeg slenger meg i sengen som om det skal være de siste bevegelsene jeg gjør i levende tilstand.
Så lite kristen som jeg er til vanlig prøver jeg å komme på noe skjebnevers å servere til gud. Første mosebok, jesus maria og alle disiplene, tja...
Jeg gir meg og roper ut noe usammenhengende. I siste liten kom jeg på en post jeg hadde lest på shrommery (sopp forum) hvor noen anbefalte musikk på nedtur, bad trips eller hva jeg enn nå opplevde. Jeg fant fram iphonen og lette febrilsk etter en rolig sang.
"Bob Marley - Chances Are" endte jeg opp med.
"Chances are we're gonna leave now
Sorry for the victim now
Though my days are filled with sorrow
I see years of pride tommorrow
Chances, chances are some might not hold out
Chances are, hang on right now
Though-oh-oh-oh my-my days are filled with sorrow
I see years of pride tommorrow
Chances, chances are some might not hold out
Chances are, hang on right now
Chances are, oh chances, you're my chances
Chances are, hang on right now
Chances are, hang on right now
Deal with loneliness, I'll take some tear drops
Chances are we'll have to win
Chances are, hang on right now
Chances are, chances are..."
Lyricsene passet perfekt for situasjonen min.
Hørte denne sangen på repeat kanskje 10 ganger.
MEN så...
Alle smertene forsvant på mystisk vis og ble til det omvendte, REN EUFORI. Jeg kunne kjenne endorfinene og guds velsignelse strømme gjennom blodomløpet. Midt livs mareritt var ferdig og jeg kunne ikke gjøre annet enn å skrike ut i latter
Peace out
Spiste ca 50-70 fleinsopper en kveld og satt på en film. Det varte og det rakk, ingen nevnverdige effekter. Muligens litt sterkere farger.
Misfornøyd som jeg var, sovnet jeg.
Midt på svarte natten våknet jeg brått. Magesekken vred seg i smerte og hodet føltes ut som en tikkende bombe!
En kraftig lyd av en hammer som slo på noe metall hamret inne i hodet mitt. Veldig raskt. Slik lå jeg i kanskje en halvtime. Til slutt klarte jeg å tenke klart. Jeg fikk panikk når jeg kjønte at denne hammeren var selve hjertet mitt. Jeg kastet av meg dynen og fikk kavet meg ut av sengen som var helt klissvåt av svette. Jeg var helt sikker på at jeg holdt på å få hjerteinfarkt.
Veien til badet var vanskelig. Koordinasjonen var dårlig og jeg måtte lene meg til veggene.
Synet var en blanding av tåke og svart/lilla farger. Jeg følte meg helt speeda og alt gikk gikk mye raskere enn vanlig.
På badet klarer jeg å finne toalettet og pisse ut jævelskapet i en ekstrem smerte. Svetten renner og jeg skjelver værre en gammel mann med parkinson.
"-Hva faen har jeg hatt i meg!", sier jeg til meg selv uttallige ganger.
Tankene svirrer 200 km/t mens jeg går til kjøkkenet i zombie-style. Jeg røsker tak i de største glassene jeg har i skapet og setter springen på fullt trykk.
Vann!! Roper jeg til meg selv mens jeg undrer meg over hvilken annen giftig sopp jeg har hatt i meg.
Jeg klarer å tømme i meg 3 store glass og vurderer om jeg skal tilkalle ambulanse.
Tankene flyver og jeg slenger meg i sengen som om det skal være de siste bevegelsene jeg gjør i levende tilstand.
Så lite kristen som jeg er til vanlig prøver jeg å komme på noe skjebnevers å servere til gud. Første mosebok, jesus maria og alle disiplene, tja...
Jeg gir meg og roper ut noe usammenhengende. I siste liten kom jeg på en post jeg hadde lest på shrommery (sopp forum) hvor noen anbefalte musikk på nedtur, bad trips eller hva jeg enn nå opplevde. Jeg fant fram iphonen og lette febrilsk etter en rolig sang.
"Bob Marley - Chances Are" endte jeg opp med.
"Chances are we're gonna leave now
Sorry for the victim now
Though my days are filled with sorrow
I see years of pride tommorrow
Chances, chances are some might not hold out
Chances are, hang on right now
Though-oh-oh-oh my-my days are filled with sorrow
I see years of pride tommorrow
Chances, chances are some might not hold out
Chances are, hang on right now
Chances are, oh chances, you're my chances
Chances are, hang on right now
Chances are, hang on right now
Deal with loneliness, I'll take some tear drops
Chances are we'll have to win
Chances are, hang on right now
Chances are, chances are..."
Lyricsene passet perfekt for situasjonen min.
Hørte denne sangen på repeat kanskje 10 ganger.
MEN så...
Alle smertene forsvant på mystisk vis og ble til det omvendte, REN EUFORI. Jeg kunne kjenne endorfinene og guds velsignelse strømme gjennom blodomløpet. Midt livs mareritt var ferdig og jeg kunne ikke gjøre annet enn å skrike ut i latter
Peace out