La meg begynne med å si dette.
Jeg har vært veldig trist siden jeg var 13. Jeg følte jeg ikke hadde noen grunn til å være trist. Jeg hadde venner men ikke i min klasse , så jeg fikk angst på skolen. Jeg var helt alene og jeg synes det var veldig flaut. Jeg ville ikke at alle skulle se det men jeg hadde ingen å gå til. Det var da jeg begynte å bli deprimert.
Jeg følte meg aldri bra, jeg følte meg jævlig hver dag. Det var da jeg begynte å tenke at jeg ville dø. Selv om jeg har fått gode venner og har folk som er glad i meg i ettertid, Har jeg aldri sluppet angsten eller følelsene. Uansett hvor bra ting som skjer i livet mitt føler jeg meg fortsatt jævlig. Jeg begynte å drikke når jeg var 17. Det er det eneste jeg føler hjelper. Angsten forsvinner når jeg drikker. Jeg liker når jeg glemmer hva som skjer siden det føles ut som jeg spoler frem i tid. Det er egentlig det jeg alltid vil.
Jeg vil bare bli ferdig med alt. Jeg har prøvd å gått på DPS men jeg har ingen traumer, Eller mobbehistorie. Jeg har ingenting å snakke med dem om. Jeg tror ikke det er noe spesifikt som har skjedd. Det er bare noe inni meg som jeg tror jeg har arvet fra moren min da hun har angst og alkoholproblemer. Jeg har vurdert å spurt om antidepressive men jeg har aldri tørt og gjort det.
Jeg er veldig redd for at folk ikke skal tro på meg. Eller for at jeg må snakke med flere ukjente. . Jeg får skikkelig angst av å snakke med folk jeg ikke kjenner om mine problemer. Og det ender ofte med at jeg ikke sier alt.
Hva kan jeg gjøre i dette tilfelle?
Jeg har vært veldig trist siden jeg var 13. Jeg følte jeg ikke hadde noen grunn til å være trist. Jeg hadde venner men ikke i min klasse , så jeg fikk angst på skolen. Jeg var helt alene og jeg synes det var veldig flaut. Jeg ville ikke at alle skulle se det men jeg hadde ingen å gå til. Det var da jeg begynte å bli deprimert.
Jeg følte meg aldri bra, jeg følte meg jævlig hver dag. Det var da jeg begynte å tenke at jeg ville dø. Selv om jeg har fått gode venner og har folk som er glad i meg i ettertid, Har jeg aldri sluppet angsten eller følelsene. Uansett hvor bra ting som skjer i livet mitt føler jeg meg fortsatt jævlig. Jeg begynte å drikke når jeg var 17. Det er det eneste jeg føler hjelper. Angsten forsvinner når jeg drikker. Jeg liker når jeg glemmer hva som skjer siden det føles ut som jeg spoler frem i tid. Det er egentlig det jeg alltid vil.
Jeg vil bare bli ferdig med alt. Jeg har prøvd å gått på DPS men jeg har ingen traumer, Eller mobbehistorie. Jeg har ingenting å snakke med dem om. Jeg tror ikke det er noe spesifikt som har skjedd. Det er bare noe inni meg som jeg tror jeg har arvet fra moren min da hun har angst og alkoholproblemer. Jeg har vurdert å spurt om antidepressive men jeg har aldri tørt og gjort det.
Jeg er veldig redd for at folk ikke skal tro på meg. Eller for at jeg må snakke med flere ukjente. . Jeg får skikkelig angst av å snakke med folk jeg ikke kjenner om mine problemer. Og det ender ofte med at jeg ikke sier alt.
Hva kan jeg gjøre i dette tilfelle?