Vet ikke om jeg helt tørr starte ny tråd,
kommer sikkert til å bli bombadert med ett eller annet negativt om den,
men, jeg tar sjansen. Skal jeg "fortelle" det til noen,
så må det være noen jeg vet skjønner.

Jeg er deprimert. Og bruker narkotika.
Før var det gøy. Nå vil jeg ikke mer.
Eller, jeg vil, men kan ikke.
Depresjonen og angsten kommer til å bli sterkere,
og jeg føler allerede jeg kanskje er avhengi.
Jeg har alltid måtte ha drukket når jeg skulle ut,
jeg er unormalt sjenert av natur, men nå er det gått fra alkohol til andre ting.
Og ikke lenger bare "fest-rus."
Jeg bruker det som slags medisin mot angst og depresjon.
Det blir feil. Jeg kan ikke ruse meg viss det er av de grunnene.
Men, jeg klarer ikke slutte. Jeg sprekker. Alltid.

Jeg trenger motivasjon. For jeg er en svak person når det gjelder visse ting.
Og jeg trenger noe(n) som er verd slutte for.

Jeg fant noe. En person som var så lik meg at det var skummelt.
Av alle som har prøvd hjulpet meg,
er dette første gang det faktisk var realistisk.
Det kom til å skje. Og vi la planer.
Om morgenen skulle vi lete etter leilighet.
Den skulle være i nærheten av skolen min, så jeg klarer fullføre den.
Han skulle få seg jobb. Begge vil slutte.
Og begge fant den støtten vi trengte i hverandre.
Eg har aldri vert så glad som eg var då.
Vi snakket om hvordan vi skulle ha det i flere timer.
Alt var så perfekt. Om morgenen, lå vi å koste i sengen,
skulle straks til å dra for å begynne å se etter leilighet.

Døren til rommet åpner seg, og politimenn stormer inn.
Tar han med seg, og eg får ikkje snakket med han.
Måtte vitne.
En politifyr tok meg med til et kontor, og begynnte å spørre meg om mange rare ting.
Jeg har aldri vert i kontakt med politiet av sånne grunner før,
så visste ikkje ka eg skulle si, kunne si eller burde si.
Jeg bare svarte på det jeg visste.

Dro etterpå til politistasjonen for å se om jeg fikk snakke med han,
men han ikke. Han nekter skyld.
Men jeg har sagt noe da jeg vitnet som kan være med på å felle han.
Ryker han nå, er det min feil. Tror det var ett og 1/2 år han kunne få.
Fengsel. På grunn av meg. Han ville heller dø enn ryke inn igjen.
Jeg har ødelagt livet hans. Livet til han som skulle redde mitt liv.

Alt virker mye verre med en gang det skjer,
kanskje det er derfor jeg er så deprimert nå, vet ikke.
Da jeg kom hjem fra politistasjonen i går, visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre.
Jeg var forbredt på at alt skulle ordne seg.
men så reiser jeg hjem igjen, sitter alene, med suget.
Det skulle ikke bli sånn!

Vet ikke hva jeg skal gjøre.
Jeg vil dø. Og jeg vil ikke dø. Vil heller ikke leve uten han.
Mest sannsynlig kommer jeg aldri til å snakke med han igjen,
jeg tørr ikke ringe i nøktern tilstand, og vil ikke ruse meg for å klare det.
Og han vil sikkert ikke snakke med meg heller, så det er sikkert ingen vits.
Jeg ville heller ikke ha snakket med noen som har ødelagt livet mitt.

Jeg vil skru tiden tilbake. Jeg vil fikse alt.
Si jeg ikke visste noe om det, så de ikke fikk vite noe fra meg.

Det skjedde igår morres, og jeg klarte meg ikke være hjemme
uten å ha noe som fikset det. Vil bare sove nå, og våkne så jeg kan reise å kjøpe mer.
Men får ikke sove. Trykkte i meg et halvt gram siden tidlig i kveld.
Avtenning nå. Og tankekjør.
Jeg vil ha orden, jeg prøver!
Psykolog går jeg til, men har begynnt å miste troen på det etter snart tre år.
Har en mor, og et par streite venner som jeg vet støtter meg.
Har ikke hatt noe særlig kontakt med "rusvennene" mine heller.
Men allikevel klarer jeg ikke motstå.
Hva er galt med meg! Burde vert takknemlig for at jeg idet hele tatt har noen.
Men alt virker håpløst.

Noen som kan gi meg råd? Eller fortelle meg noe som hjelper.
Må vel være passe desperat sikkert, når eg klager slik som dette på nettet,
men ingen vet hvem jeg er her, det er lettere.


Det ble en jævla lang post..

Tips fra gal mann med samme mål som deg: Ikke vent på at noe eller noen skal komme inn døra for å redde deg.
It just don't.
Det å vil kutte ut, og å ville gå tilbake til det punktet der man følte seg "normal" - før man begynte med knark er et stort nok steg, da har man kanskje insett at slik kan det ikke fortsette.

Men for all del, IKKE vent på at "noe skal skje", det gjorde jeg i en måned ellernoe før jeg innså at det kommer ikke til å skje før jeg har kutta ut.
Ta det dag for dag, og den lille "gnisten" vil etterhvert komme tilbake.. Å bare kjenne den gnisten burde være motivasjonen man trenger, for det er en god følelse

"I morgen kommer en ny dag" ..
(veit ikke om det hjelper, men kanskje?)

Gode venner som du kan stole på, forklar situasjonen og si du trenger hjelp..

vær mye samme venner som ikke har samme problem, sørg for at du har et eller anna å gjøre hele tia som du synes er gøy, jævelig viktig er det å ikke slutte å være sossial, gå ut osv selvom du har det kjipt

Ring du.
Fjerner nok litt tyngde fra skuldrene tror jeg.

Husk at ens 'begrensninger' ofte er produkter av selvsuggesjon.
MAO, du er i stand til mer en du tror

Ta ett steg av gangen.
Lykke til.

Være med mye gode venner som du stoler på, som du kan snakke med og at de forstår deg. Det som skjedde med han du møtte må du ikke tenke på, det er ikke din skyld at det skjedde, og heller ikke din skyld at du ikke vet hva han har sagt til de og at du ikke vet hva du skal si selv.. og ang det med å ikke ringe fordi du er nykter, Jeg hadde samme problem men nå tenker jeg bare at jeg må gjøre det for å overbevise meg selv om at jeg klarer det. Du klarer dette bra du! ingen er bedre eller mere verdt enn deg. og vi er her for å hjelpe vi også..

Pent skrevet.
Kanskje det hjelper om du kommer deg bort?
Flytter til et annet sted for en stund.
Vill anta at staten kan hjelpe til med noe slikt?

Hold din mor og venner som støtter deg nærme.

Sant!, Flytte til nytt sted er egentlig det beste nytt sted, nye folk og nye muligheter

Du virker som en smart jente. Bra skrevet var det og.. Du virker motivert for å slutte, hvorfor ikke legge seg inn på avrusning? Tror det ville vært det beste for deg. .

Du trenger jo ikke klare alt selv, "rehab" er jo en fin ting. Det er kos.

jeg kjenner meg igjen i mye av det du skrev.. unntatt det med typen.. vanskelig situasjon..

men hadde jeg vært i hanns sko og det som skjedde hadde skjedd, så hadde jeg nok mer en noe annet savnet kjæresten min.. du har ingenting å tape på å ringe han.. og du har han å tape på å la være..

over til rusproblemet.. med meg så tok liksom det helt over alle andre aspekter/sider med livet mitt..
og som sagt tidligere i posten så kommer ikke endringene av seg selv.. det dreier seg om å ta seg i nakkeskinnet og syslesette seg.. ta opp igjen gamle hobbyer, start nye, hva som helst.. bare ha noe å drive med.. skole alene er gjerne ikke nok for å slutte..

når jeg leste poster av folk som ville ha tilbake livet sitt og svarene de fikk for et halvt år siden, så hørtes det bare ikke tilfredstillende nok ut at det eneste som var å gjøre, var å ta seg sammen..
men herregud så sant det er...

det virker vanskeligere en noe annet.. kanskje det er det også men fremtidsutsiktene som rusmisbruker er ikke lyse..
MAn trenger noe annet å tenke på/drive med for å fylle tomrommet misbruket har skapt for å få hverdagen til å gå..

om du tar rådet om å flytte, så husk å være obs på hvilke miljøer du havner inn i..
men hvis du prøver så kan jo ting orndne seg.. jeg mener du og han typen hadde iallefall rett innstilling.. og det er første skritt på veien,, og iogmed at han må inn i buret, så er han jo nykter når han kommer ut igjen..

håper det ordner seg.. og har du en posetiv innstilling så skal du ikke se bort i fra at det gjør det

Hvorfor skal hun flytte til et nytt sted viss hun har venner som støtter henne her, og uansett ikke henger noe særlig mye i et miljø preget av rus?

Lyselilla: Hvis du har venner du kan stole på, så er det vel bedre å bli der du er, og holde kontakten med disse? Jeg vet riktignok lite og ingenting om dette, men det slår meg at moralsk støtte fra gode venner må hjelpe ganske mye, og hvem ville vel ikke trå til her? Fortell dem det som det er: at du har vanskeligheter, men virkelig ønsker å jobbe med saken, og bare trenger litt backing.

Men di folka som selger henne dop osv bor jo også der.
Jeg ser ikke for meg noen annen løsning enn at hun bør kontakte de streite vennene sine, fortelle dem hva som har skjedd, og at dem kan hjelpe henne med å komme seg på avrusning, og å virkelig ta vare på henne når hun kommer hjem igjen.
Har sett det der skje med så jævla mange fornuftige folk. Jeg kan ikke skjønne at noen annen løsning enn avrusning kan fungere.
Vennene hennes kan ikke hjelpe henne å bli frisk, men de kan være gode venner når hun kommer hjem fra rehab. De kan hjelpe henne med å få seg jobb, eller begynne skole.

Vist hun er hekta på kjemikalier så hjelper ikke litt "støtte" fra venner den første stunda, da må det nok litt sterkere lut til.

Vertfall, takk for svarene jeg fikk.
Snillt at noen gidder bruke tid på å svare meg.
Føler meg litt dum for å ha skrevet den posten.
Og ikke fant jeg noen sletteknapp til den. Hmf!

Men. Det er mye fornuftig i svarene, det bare er så drit å måtte gjøre det.
Jeg kunne ønske det ble bra av seg sjøl,
tror jeg har et håp inni meg ennå om at det skal komme en å redde meg,
though, som nohope skriver der, det skjer ikke.
Det har kommet stunder der det virker som om alt plutselig kommer til å ordne seg,
men på grunn av andre har det feilet. Da ender jeg opp enda lengre nede.
Så ja..eg må gjøre noe sjøl.

Det med å holde på mine gamle venner, og be de om hjelp.
Jeg skal holde på de...og jeg har sagt situasjonen min til noen.
De fleste støtter meg. Men allikevel er det visst ganske vanskelig å være med de,
uten å tenke på rus. I dag var jeg med min gamle bestevenninne.
Det var bare rart å gjøre det samme gamle igjen,
det føltes litt som om jeg ikke passet inn. Tenk om jeg kommer til å føle det sånn for alltid.

Flytte, det er også en god idè. Rusmiljø er det over alt da,
så det kommer jeg aldri vekk fra, men kanskje jeg bare trenger å flytte hjemmifra,
og bo i samme område. Hvis jeg har ett sted for meg selv, noe som er mitt.
Det kan jo hende jeg lettere klarer å ta ansvar da. Mer motiverende.

Også var det avrusning da...Det hadde vert veldig bra. Definitivt.
Men jeg føler jeg må komme meg vekk fra rus samtidig som jeg er her.
Det er her jeg skal leve, så vil lære å leve her uten å ruse meg,
ikke lære det ett annet sted, og så komme tilbake til alt.
Dessuten vil jeg forsette på skolen, det kan jeg ikke hvis jeg reiser på avrusning.

Egentlig vet jeg vel alle mulighetene mine, og hva som må til.
Jeg må bare klare(gidde ) å begynne.
(er nå de rusbrukerene som advarte meg da jeg først begynnte,
skal komme å si "hva var det jeg saaaaaa".)

unnskyld, men jeg er bare nødt til å spørre. hvilke typer rusmidler er det dreier seg om? Regner med att det ikke bare er hasj det her.

For det meste bare speed, men har gått mer i minus nå den siste måneden..

lyselilla, jeg syns det er flott at du deler din historie med oss her på forumet, og jeg håper ting ordner seg for deg.

Det er ikke alltid like lett å gjøre det som er riktig, selv om man vet at det er det som må til for å hjelpe seg selv. For det er faktisk det det er snakk om her, å hjelpe deg. Du sliter med psykiske problemer, noe som er en fellesnevner for VELDIG mange som driver med dop. Spesielt sosial angst og en følelse av at man ikke passer så veldig godt inn i andre settinger enn dop-settinger, usikkerhet rundt hvordan en skal oppføre seg og hva som forventes etc., går ofte igjen. Selv om du nok er på hugget og kanskje føler deg mer "vel" på speeden, så er det en følelse som bare varer så lenge du er påvirket av stoffet. Du VET at du må slutte, og det er helt og holdent opp til deg når og hvordan du velger å gjøre det.

Minus hjelper i alle fall ikke på... Stå på og vær sterk, du vet hva som må til, det gjelder bare å begynne.

Uansett hva du gjør, slutt for din egen skyld, ikke for andre eller vha. veddemål elns. det beste er å overbevise seg selv om at dette klarer man... F.eks. snus, sier man til seg selv nok ganger at man ikke liker det/forklarer de dårlige sidene av rusmiddelet til seg selv gir dette en bra virkning, hvertfall på meg! Verd ett forsøk, men allikevel vær sterk, det går ikke av seg selv!

Ganske trist å lese slikt. Samtidig er det oppløftende å høre at du virkelig prøver å gjøre noe med dette, og at du får støtte fra folk, både her og ellers.

Ting blir nok aldri som før. Det har du vel sikkert tenkt ganske mye på selv også, men hva så egentlig? Ting blir aldri som før for andre heller. Selv folk som ikke har opplevd noe i nærheten av det du har, ser tilbake på fortiden og savner å gjøre "det samme gamle igjen". Og kanskje skjer det en gang i blant, men neppe akkurat som det var før. Cluet er vel å finne ut hvordan du kan gjøre det beste ut av situasjonen slik den er i dag - ikke tenke på hvordan det var før eller hovrdan det kunne ha vært, men på hva du kan gjøre i løpet av de neste 4-5 dagene for at alt skal bli bedre på lang sikt.

Selv om folk ikke kjenner deg her, så er det modig gjort å fortelle slikt her. Jeg er glad du ikke fant slette-knappen, og håper at du egentlig er det, du òg.

Det lar seg neppe gjøre å forandre livet på en dag, men med innsatsvilje og tolmodighet går det over tid. Kanskje kan dine ærfaringer også komme andre til gode en gang i fremtiden?

Det er utrolig bra at vi får noen sånne historier inn hit på forumet, sånn at folk kanskje skjønner alvoret når de flørter litt for mye med forskjellige substanser.

Alle de negative følelsene forsvinner, det tar TID, men du må rett og slett bare finne deg i å ta imot smerten, det er baksiden av medaljen!

Nårr jeg har greid å komme meg ut av helvettet både fysisk og psykisk på 3 måneder skal jaggu du klare det og!

Det gjelder bare å holde fokus, det negative tankene er "innlærte", hjernen din obserberer utrolig lett ting og følelser som går på "repeat"

Gjorde det jeg, fant ut at vennen min kansje ikke var en så god venn som jeg trodde han var!