Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  38 10940
Dette slo meg en dag når jeg tenkte over det, vet ikke hvor lenge jeg har hatt det sånn men har vært en god stund.

Jeg klarer ikke holde smilet oppe når jeg snakker med folk, venner, kolleger, familie når jeg står i dialog og det er forventet at man skal smile eller le litt, for høflighetens skyld. Men det er sykt slitsomt, fordi for det første synes jeg ikke folk flest er noe morsomme, og jeg ler sjelden av andre sine vitser.

Så er det noen her som kjenner seg igjen litt? Er ubehagelig og slitsomt og får liksom vondt i "smilemuskelen" Hvordan dealer jeg med dette? Er så mye mer behagelig å være helt matt i maska enn å påtvinge seg selv et smil
The World Is Yours
Dongerino's Avatar
Du trenger vel ikke å smile konstant bare fordi du føler at folk forventer det av deg. Smil når du føler for det og kos deg! Ikke tenk så mye over det.
Var ikke helt det jeg mente, kanskje jeg formulerte meg litt dårlig, det å smile og være "levende" i sosiale situasjoner er utrolig slitsomt, det beste for min del er å være helt blank i både øyne og ansikt, men da begynner jo folk å lure på om det er noe galt
Kjenner meg delvis igjen, men det kommer veldig ann på personen jeg snakker med.

Hvis det er en nær venn så smiler jeg med en genuint god grunn, dvs pga noe morsomt personen sa eller fordi jeg koser meg i øyeblikket.

Hvis det er nye mennesker, hvor normen er å prøve å gi et nogenlunde ok førsteinntrykk, så kan det hende at jeg smiler for å kommunisere noe ala "jeg er vennlig", men det er ikke et like "dypt" smil som dersom jeg smiler av ren ekstase.
I sosialantropologi mener jeg å huske at dette heter inntrykkskontroll (engelsk: impression management). Folk med sterk anti-sosial personlighetsforstyrrelse f. eks. har en tendes til å være svært flinke til å kontrollere inntrykket de gir til andre personer. Med andre ord, svært gode på å smile falskt.

I tillegg har du situasjonene hvor du bare passerer en tilfeldig person på gaten. Her kan også smiling være mer en form for vennlig gest enn en måte å vise at man er genuint glad.

Så all in all tenker jeg at smiling ikke alltid er et symptom på det samme, det er mer situasjonsbetinget.
Sist endret av Gelémannen; 22. oktober 2016 kl. 21:29.
Hva med å gjøre det til en rutine og vane og tenke på noe gøy, noe du finner glede i å gjøre, noe herlig du husker å ha opplevde tidligere i livet..??
Straks du penser inn på denne tankerekken, vil du automatisk begynne å smile over de gode minnene/ tankene du fyller bevisstheten din med.
Gjør du dette rett før du skal i møte med andre folk, vil du innlede møtet med et smil om munnen. Så kan du heller henge med geipen utover i samtalen, om det ikke er noe hyggelig dere samtaler om..? ;-)
Sitat av Gelémannen
Hvis det er en nær venn så smiler jeg med en genuint god grunn, dvs pga noe morsomt personen sa eller fordi jeg koser meg i øyeblikket.

Hvis det er nye mennesker, hvor normen er å prøve å gi et nogenlunde ok førsteinntrykk, så kan det hende at jeg smiler for å kommunisere noe ala "jeg er vennlig", men det er ikke et like "dypt" smil som dersom jeg smiler av ren ekstase.
I sosialantropologi mener jeg å huske at dette heter inntrykkskontroll (engelsk: impression management). Folk med sterk anti-sosial personlighetsforstyrrelse f. eks. har en tendes til å være svært flinke til å kontrollere inntrykket de gir til andre personer. Med andre ord, svært gode på å smile falskt.
Vis hele sitatet...
Som sagt vet jeg ikke hvor lenge det har pågått, kanskje det alltid har vært sånn. Jeg liker å gi et veldig godt førsteintrykk, og er veldig god på det men ikke noe mer. Føler at jeg behersker det veldig bra, men begynner å bli slitsomt å vise falske følelser siden det er normen å gjøre det. Og det er ikke alltid sånn, i kanskje 5% av tilfellene er jeg ekte å ler med venner og bekjennte, men resterende 95% er det ikke tilfelle.

Sitat av Eager Igor
Hva med å gjøre det til en rutine og vane og tenke på noe gøy, noe du finner glede i å gjøre, noe herlig du husker å ha opplevde tidligere i livet..??
Straks du penser inn på denne tankerekken, vil du automatisk begynne å smile over de gode minnene/ tankene du fyller bevisstheten din med.
Gjør du dette rett før du skal i møte med andre folk, vil du innlede møtet med et smil om munnen. Så kan du heller henge med geipen utover i samtalen, om det ikke er noe hyggelig dere samtaler om..? ;-)
Vis hele sitatet...
Spennende tanke, og er godt utprøvd uten noe særlig godt resultat, har egentlig ikke så mye gøy å bra å tenke tilbake på, ting har vel vært ganske flatt. Problemstillingen er ikke at jeg ikke klarer å smile/le men at det er veldig slitsomt fysisk sett å gjøre dette hele tiden til enhver tid jeg er med andre
Har du vurdert å heller bare smile når du føler for det?
Hvis folk skulle spør, så er jo det bare å si det som det er.
Folk kan jo tro du er litt rar/spesiell. Men når en tenker seg om,
er det virkelig så nøye hva andre tenker om en?
The World Is Yours
Dongerino's Avatar
Sitat av Ambryo Vis innlegg
Var ikke helt det jeg mente, kanskje jeg formulerte meg litt dårlig, det å smile og være "levende" i sosiale situasjoner er utrolig slitsomt, det beste for min del er å være helt blank i både øyne og ansikt, men da begynner jo folk å lure på om det er noe galt
Vis hele sitatet...
Jeg vet akkurat hva du snakker om, og det jeg sier står enda. Har vært igjennom samme greia, og forstått at jeg ikke er en fyr som smiler 24/7. Aksepter deg selv!
Sitat av Zherxyl Vis innlegg
Har du vurdert å heller bare smile når du føler for det?
Hvis folk skulle spør, så er jo det bare å si det som det er.
Folk kan jo tro du er litt rar/spesiell. Men når en tenker seg om,
er det virkelig så nøye hva andre tenker om en?
Vis hele sitatet...
Da hadde jeg nesten aldri smilt og virket somverdens dølleste person, skulle ønske jeg kunne le lettere med folk å smile over deres perspektiv på livet, men sånn er det ikke blir ofte mer irritert enn glad når jeg hører hva folk sier og snakker om, er kanskje litt passiv aggressiv. Ja det er veldig viktig for meg hva folk synes om meg, definitivt.

Sitat av Dongerino
Jeg vet akkurat hva du snakker om, og det jeg sier står enda. Har vært igjennom samme greia, og forstått at jeg ikke er en fyr som smiler 24/7. Aksepter deg selv!
Vis hele sitatet...
Akkurat det jeg snakker om? Nja kanskje kanskje ikke, er ganske sær av meg, ser meg selv som veldig unik Greia er at mine synspunkt på sosiale ting og samfunnet generellt er det motsatte av hva mannen i gata setter pris på. Gliset forlater aldri ansiktet mitt og kommer aldri til å gjøre, uansett hvor slitsomt det er, hele fasaden er bare slitsom, men tviholder på den likevel
Hvorfor føler du deg pliktig til å "smile" når du sosialiserer deg?
Man kan sette forventninger til folk, men fra mitt perspektiv blir det for dumt å tvinge èn til å måtte vise sosial interesse. Men høflighet er ikke et uttak...
Folk kan jo synes du er ganske rar hvis du går rundt med et anstrengt og påtatt smil hele tiden også. Hvis det er sånn at du får vondt i smilemuskelen vil jeg tippe det ser ganske stivt ut.

Gjør et forsøk, en uke f eks, der du ikke gjør noen anstrengelse overhodet for å ha "riktig" ansiktsuttrykk. Kanskje opplever du da at du smiler naturlig oftere enn du tror. Eller kanskje du rett og slett får lyst til å smile igjen når du ikke anstrenger deg for det hele tiden.
Sitat av snøras
Hvorfor føler du deg pliktig til å "smile" når du sosialiserer deg?
Man kan sette forventninger til folk, men fra mitt perspektiv blir det for dumt å tvinge èn til å måtte vise sosial interesse. Men høflighet er ikke et uttak...
Vis hele sitatet...
Fordi det forventes, gjør alt jeg gjør for å ikke virke annerledes og unnvikende, og i min jobb har det yttre alt å si, jeg har stor sosial interesse, det er det sosiale som er mitt felt og ekstremt viktig for meg selv, hva som er underliggende er uinteressant.

Sitat av entropi
Folk kan jo synes du er ganske rar hvis du går rundt med et anstrengt og påtatt smil hele tiden også. Hvis det er sånn at du får vondt i smilemuskelen vil jeg tippe det ser ganske stivt ut.

Gjør et forsøk, en uke f eks, der du ikke gjør noen anstrengelse overhodet for å ha "riktig" ansiktsuttrykk. Kanskje opplever du da at du smiler naturlig oftere enn du tror. Eller kanskje du rett og slett får lyst til å smile igjen når du ikke anstrenger deg for det hele tiden.
Vis hele sitatet...
Hehe, ja godt poeng der har jeg faktisk fått noen kommentarer for lenge siden, ansiktet og øynene beholder akkurat samme utrykk og følelser, er kun leppene som strekker seg noen centimeter når jeg først gir uttrykk for ting, ser kanskje rart ut for folk som jeg omgås med 24/7 resten vil jeg tro ikke legger merke til det.

Har gjørt noen forsøk, men ender bare i manglene samspill sosialt sett, mister litt kontakten. Har også tydeligvis depresjon og borderline i følge fagfolket selvom jeg ikke helt er enig
Sitat av Ambryo Vis innlegg
Fordi det forventes, gjør alt jeg gjør for å ikke virke annerledes og unnvikende, og i min jobb har det yttre alt å si, jeg har stor sosial interesse, det er det sosiale som er mitt felt og ekstremt viktig for meg selv, hva som er underliggende er uinteressant.
Vis hele sitatet...
Hva jobber du som?
Sitat av Snøras Vis innlegg
Hva jobber du som?
Vis hele sitatet...
Jeg jobber innen økonomi i et større invest firma, ingen megler men har en del felles oppgaver som inngår i mye av det samme, med sosiale møter og kommunikasjon
Sitat av Eager Igor Vis innlegg
Hva med å gjøre det til en rutine og vane og tenke på noe gøy, noe du finner glede i å gjøre, noe herlig du husker å ha opplevde tidligere i livet..??
Straks du penser inn på denne tankerekken, vil du automatisk begynne å smile over de gode minnene/ tankene du fyller bevisstheten din med.
Gjør du dette rett før du skal i møte med andre folk, vil du innlede møtet med et smil om munnen. Så kan du heller henge med geipen utover i samtalen, om det ikke er noe hyggelig dere samtaler om..? ;-)
Vis hele sitatet...

Du den skal jeg forsøke selv, for jeg er også litt slik at jeg ikke har lett for å le eller smile feks når noen kommer med plump humor. Og i slike situasjoner kjenner jeg at om jeg føler noe så er det irritasjon over at andre mennesker oppfører seg på den måten. Og når en føler det slikt, så vises det helt sikkert i kroppsspråk og da blir en fort sett på som sær.

Skal jommen forsøke hele neste uke å tenke på hyggelige ting før jeg skal sosialisere med mennesker jeg ikke kjenner veldig godt.
kan være så enkelt som at det skal mye mer spenning til for å få noen stimulering oss deg.
Du kanskje er av den vågale typen?
Sitat av Ambryo Vis innlegg
Jeg jobber innen økonomi i et større invest firma, ingen megler men har en del felles oppgaver som inngår i mye av det samme, med sosiale møter og kommunikasjon
Vis hele sitatet...
Trikset blir vel da å formidle ydmykhet verbalt.
Sitat av magnet Vis innlegg
kan være så enkelt som at det skal mye mer spenning til for å få noen stimulering oss deg.
Du kanskje er av den vågale typen?
Vis hele sitatet...
Haha, spot on! Ja jer er en av de mer spenstige når det kommer til fart og spenning, det skal noen ganger veldig veldig mye til. Jeg er av den mer sprelske typen ja, definitivt. Selvom jeg ikke skal trekke noen konklusjon så kan dette ha litt å si, selvom mine kolleger ikke er de mest rolige heller, så ja kanskje jeg rett og slett er utsatt for for mye A4 livsstil. Men det er heller ikke problemstillingen, det er hvor mye det krever av meg for å glise i ett sett i enhver sammenheng. Heldigvis bruker jeg briller, noe som kamuflerer en del ansiktsutrykk og mimikk.

Jeg tror det er lenge siden, men at jeg kopierte andres personlighet rett og slett, jeg så alt fra sorg og ekstase og hjernen ser og lærer hvilke utrykk man skal gi, visstnok. Men ja er først og fremst leppene og munn regionen folk ser og er mest den delen av fjeset det går ut over, bevegelsen av øyebryn kommer også som en bivirkning
Sist endret av Ellipsis; 23. oktober 2016 kl. 00:47.
Hm... kan jo tenkes fagfolket har et poeng i at du er litt deprimert da? Jeg ville uansett heller fokusert på hvordan du kan få mer glede ut av hverdagen enn hvordan du kan late som.
Sitat av entropi Vis innlegg
Hm... kan jo tenkes fagfolket har et poeng i at du er litt deprimert da? Jeg ville uansett heller fokusert på hvordan du kan få mer glede ut av hverdagen enn hvordan du kan late som.
Vis hele sitatet...
Vel helt sikkert, men når det kommer av min egenskap til å ikke få veldig sterke følelser går dette kanskje langt tilbake, som jeg skrev så er jeg usikker på hvordan jeg har hatt det sånn her, men det kan hende det går tilbake til tidlig tenåringsalder, og jeg har definitivt ikke vært deprimert siden den gang Og det er heller ikke min personlighet,
Haha, samme her. Pleide en gang å le av alt og alle, men some time along the road sluttet jeg å le av folks vitser. Smiler ikke så mye heller, aldri vært meg.

Interessant... ting er bare ikke like gøy som før, skal mye til for at jeg skal le nå til dags. Ellers har jeg bare et tomt blikk, til jeg begynner å prate om noe jeg genuint er interessert i, da får jeg et par flere facial expressions
NOOOOOOOOOOOOOOOOOO-
robhol's Avatar
Sitat av Snøras Vis innlegg
Hvorfor føler du deg pliktig til å "smile" når du sosialiserer deg?
Man kan sette forventninger til folk, men fra mitt perspektiv blir det for dumt å tvinge èn til å måtte vise sosial interesse. Men høflighet er ikke et uttak...
Vis hele sitatet...
"For dumt" er brorparten av sosialisering i et nøtteskall.
Det er kanskje bare en personlighets "trait". utifra hva du skriver peker du litt i retning psykopat. uten at jeg kaller deg det sån direkte, men bare for å være straight.

Det er en tusen mil lang gråsone, folk ligger overalt.
Sist endret av magnet; 23. oktober 2016 kl. 01:45.
Sitat av magnet Vis innlegg
Det er kanskje bare en personlighets "trait". utifra hva du skriver peker du litt i retning psykopat. uten at jeg kaller deg det sån direkte, men bare for å være straight.

Det er en tusen mil lang gråsone, folk ligger overalt.
Vis hele sitatet...
Psykopat? Fordi du ikke lo av den drit dårlige vitsen eller orker å smile hele dagen? I can't be arsed. Rett og slett. Det var ok i begynnelsen, men når du må gjøre det hver jævla dag, begynner det å bli litt slitsomt. Ikke alle klarer å le fake på impuls på en genuin måte.

Nei, jeg er ikke sur, her er noen smileys for å bevise det
nei lol, mente det egentlig ikke sån. Men det er en tusenvis av trekk som folk går rundt med. noen kategoriseres ihop etterhvert som de dukker opp i fleng. selv om noen kopierer andres ansikts utrykk, kjeder seg blandt folk som ikke er givende, trenger sterkere signaler for å virkelig ha kul. Skriver han har en egenskap til å ikke få sterke følelser. så trenger man ikke være noen full blown syko.

tenkte bare vis TS var nyskjerrig på å analysere. så jeg mener ikke at ts er psykopat på noen måte
Du opplever ikke glede ved det du normalt synes er moro, ålreit? Å smile er vanskelig når ting ikke stemmer i andre deler av livet. Du nevner depresjon, hva med profesjonell hjelp? Snakk med noen. Smilene kommer når livet er godt. Stå på
NOOOOOOOOOOOOOOOOOO-
robhol's Avatar
Sitat av magnet Vis innlegg
Det er kanskje bare en personlighets "trait". utifra hva du skriver peker du litt i retning psykopat. uten at jeg kaller deg det sån direkte, men bare for å være straight.

Det er en tusen mil lang gråsone, folk ligger overalt.
Vis hele sitatet...
Jeg utnevner herved dette til kongen av idiotiske nettdiagnoser. Du har åpenbart ikke fette peil på hva du snakker om, og jeg anbefaler at du dropper å stille disse diagnosene i fremtiden.
Sitat av robhol Vis innlegg
Jeg utnevner herved dette til kongen av idiotiske nettdiagnoser. Du har åpenbart ikke fette peil på hva du snakker om, og jeg anbefaler at du dropper å stille disse diagnosene i fremtiden.
Vis hele sitatet...
Tror kanskje du misforstod budskapet her. Han mener ikke at han har diagnosen "psykopat", som forøvrig heter antisosial personlighetsforstyrrelse, men et trekk eller to i retningen av denne.

Samme som at du sikkert har noen personlighets trekk i en eller annen retning selv.

Se for deg at alle mennesker ligger på et gedigent sirkelformet spektrum. De i ytterkantene har klare personlighetsforstyrrelser, men det betyr ikke at alle andre ligger i sentrum av denne sirkelen.
Sist endret av Gelémannen; 24. oktober 2016 kl. 13:14.
Sitat av Gelémannen Vis innlegg
Tror kanskje du misforstod budskapet her. Han mener ikke at han har diagnosen "psykopat", som forøvrig heter antisosial personlighetsforstyrrelse, men et trekk eller to i retningen av denne.

Samme som at du sikkert har noen personlighets trekk i en eller annen retning selv.

Se for deg at alle mennesker ligger på et gedigent sirkelformet spektrum. De i ytterkantene har klare personlighetsforstyrrelser, men det betyr ikke at alle andre ligger i sentrum av denne sirkelen.
Vis hele sitatet...
Hadde han hatt psykopatiske trekk så hadde han reagert med et falskt smil.
Sist endret av Rundstykke; 24. oktober 2016 kl. 13:56.
Dette slo meg en dag når jeg tenkte over det, vet ikke hvor lenge jeg har hatt det sånn men har vært en god stund.
Vis hele sitatet...
Du er ikke alene om slike innsikter, det har vært professorer i psykiatri som først etter flere ti-års praksis har spurt seg selv "Nei vent nå litt, jeg fyller jo alle de alvorlige diagnose-kriteriene for psykopati...".

Og det sies at de fleste som har dystemi (lav nivå langtids depresjon), forstår det aldri selv fordi... det har jo alltid vært sånn og det er jo ikke "egentlig" deprimerte slik folk vanligvis snakker om depresjon. Tror de.

Dette kun som to eksempler på at man har vanskelig for å forstå seg selv av og til, ikke som lenestolsdiagnoser.

Men TS høres ut som om han opplever det som en forskjell mellom hvordan han føler, og hvordan han skulle ønske å føle, rent sosialt.

Det kan det være mange årsaker til, kanskje han er inadvent, som INTJ'er er? Kanskje han scorer litt poeng på en autisme-test? Kanskje han bare har teite eller overfladiske venner med innslag av narsissistisk selv-godhet, kanskje han befinner seg i feil yrke, kanskje han kunne funnet seg en hobby som engasjerte ham og fylt livet sitt med noe som gav han såpass at han hadde ikke behov for å gå og kjenne og ta på hvordan han opplevde andre som lite tilfredsstillende rent sosialt og årsaksforklarte det med egne sosiale tilpassningsevner?

Jeg klarer ikke holde smilet oppe når jeg snakker med folk, venner, kolleger, familie når jeg står i dialog og det er forventet at man skal smile eller le litt, for høflighetens skyld.
Vis hele sitatet...
Personlig hadde jeg seriøst blitt skremt hvis jeg plutselig befant meg i ei gruppe med klin edru folk hvor alle gliste og lo til hverandre og jeg ikke fatta hvorfor.
Og jeg hadde begynt å tenke "Hallo, er disse folka alle sjølforelska narsissister med akutt markeringsbehov?"
Men, det er ting du kan gjøre selv, da, for å føle at du har overtaket i sosiale sammenhenger, eksempelvis stappe hundre kronestykker opp i rumpa di hver dag, og tenke på at de sannsynligvis har ei av de i lomma si.
Skjønt, det krever at du er en litt spesiell liten blomst som opplever det som givende, og det er kanskje også tilfellet for en del mennesker som ikke bare pugger vitser for å fremstå som kule, men også leser hele bøker bare for å kunne referere til en passasje hvis anledningen skulle by seg.

Slike mennesker - narsissister - utgjør på flere måter en utgiftspost, fordi man føler at man aldri vil nå opp til deres nivå av selv-forelskelse, aldri vil oppleve den graden av selv-fornøydhet eller utstråle deres selv-tillit.

For noen av disse kan man, hvis man har et snev av dystemi eller bare innadventhet, havne i en situasjon av med-avhengig narsissisme, hvor man føler at man må leve opp til å enten innta tilhører-rollen i sosial omgang med dem, eller glise sammen med dem som en totalt idiot.

Men, man vinner aldri over en narsissist, så vær klar over at for noen mennesker så må du bare nikke og tenke med deg selv at det må jo være litt trist å hele tiden gå og kreve at andre skal smile til en og le av de dårlige vitsene.

Se forøvrig også "My fish are dead", for en artig illustrasjon av vanskeligheten av å forklare at enkelte ting føler man bare ikke.

Og til sist, udiagnostisert Reactive Attachment Disorder kan lede til en godtedisk av dysfunksjoner i voksen alder, hvor det i mange tilfeller dessverre er for sent å snu den skuta, og man bare må leve litt med ting.

That said, I am not a psychiatrist, go ask psychforums.com.
Eller noe online psykologi-greier om du trenger flere meninger for å sammenligne.

Jeg burde vel kanskje ha skaffa meg ei anna brukerkonto, fordi durr... men det gidder jeg ikke. Ihvertfall ikke i sammenhenger hvor folk kaller seg selv spesielle, da havner jeg bare tilt i gi-faen-modus og sjekk-her-du-påsan. :P
Sitat av Rundstykke Vis innlegg
Hadde han hatt psykopatiske trekk så hadde han reagert med et falskt smil.
Vis hele sitatet...
Det er også mulig å tenke på noe som gjør at du smiler, uten at det er relevant, kun for å forfalske et smil. Og da er det jo et ekte smil.
Sist endret av Hoarse; 24. oktober 2016 kl. 17:31.
Sier bare en ting: NOFAP
The World Is Yours
Dongerino's Avatar
Sitat av Smule Vis innlegg
Sier bare en ting: NOFAP
Vis hele sitatet...
Lolwut? Nofap er vel så og si bevist å være placebo-effekt og humbug laget av religiøse som er imot onani og sex før ekteskap.
Om noe så er det vel bedre å polere laksen jevnt heller enn å forsøke å avstå?
Utløsning gir både avspenning og masse gode hormoner og lykkestoff i huet. Om en ikke er i posisjon til fast sex eller mye one nights så er polering av laksen i mine øyne langt bedre enn å avstå.
▼ ... mange måneder senere ... ▼
Gammel tråd, tenkte å gi en liten update.

Tidlig i år takket jeg faktisk ja til tilbudet fra DPS, selvom jeg fra før hatet dem fra roten av sjelen min. Uansett, denne psykologen jeg har gått og fortsatt går til har ikke endt opp med å irritere meg, tvert imot. Vi har gått veldig grundig tilverks, og har vært igjennom svært mange samtaler og skjemaer/spørsmål. Jeg er tydeligvis bærer av veldig mange symptomer. Det det nå, rår liten tvil om er at jeg er afflicted av tydelige bipolare tendenser. I tillegg også en personlighetsforstyrrelse, vi har gjennomgått alle PF'ene vi bruker her til lands(ICD-10 og flere)

Ble også testet for typer asperger men dette ble raskt utelukket. De jeg slår "hardest ut på" er unnvikende + paranoid PF. Dette kan kanskje stemme selvom jeg ikke har fått noen diagnose helt enda. Tilbake til topic så vedvarer problemet, selvom jeg har fått mer kontroll, føler jeg selv. Det er heldigvis ingen som vet hvordan jeg har det, og ingen stiller spørsmål ved min atferd. Det er det viktigste for meg.

Det er synd, men det kunne ha vært verre. Mine indre følelser er usynlige på overflaten, enten om jeg skulle føle eufori(noe som er svært sjeldent) dysfordi angst eller stress er kroppspråket og ansiktet mitt veldi monotont, har et håp om at dette kan bli forandret. Det er lett å føle seg unik, men jeg kan umulig være alene om å ha det sånn.

Skulle noen kjenne seg igjen eller være bærere av samme symptomer som meg vil jeg gjerne høre tips triks og erfaringer, enten på PM eller i tråden.
Narssisisme og kan muligens være et annet nøkkelord, eller hva tror du? Du er jo veldig opptatt av hva andre tenker om deg, så mye at du heller prioriterer det enn din egen velvære tydeligvis. Og du nevner mer enn en gang hvor unik du er og når noen sier at de kjenner seg igjen så hinter du til at de ikke gjøre det.. egentlig. Jeg mener ikke noe vondt med dette, det er bare min analyse, du kan kanskje ta dette opp med psykologen du har gått til. Jeg mener din egen velvære er viktigere enn å tvinge seg selv til å kommunisere med folk på et punkt der det blir slitsomt. Lykke til!
Tviler på at han er narsissist. Mye av en engstelig (unnvikende) PF er stikk motsatt av narsissisme.

Har selv engstelig (unnvikende) PF. Fikk den rett over nyttår. Ble utskrevet fra DPS rett etter at diagnosen ble satt, så mye mulig jeg har andre diagnoser oppe i det hele. For egen del ble ting og tang mer forståelig med diagnosen, da man har trodd at det kun har vært sosial angst som har vært hele grunnen til at man ikke fungerer som man vil.

For egen del så prøver jeg komme meg inn på Modum, innleggelse.
Føler selv at det må mer enn en samtale med psykolog i uka til for at man skal klare takle hverdagen noe bedre.

Har rotet fram en hel del journaler det siste halvåret etter at jeg fikk diagnosen pga. søknad om uføre. Kan vel trygt si at det er mye som ikke har vært helt normalt gjennom barndommen som man ikke har vært klar over selv, men antatt.

Engstelig (unnvikende) PF.

Edit: Ofte er det slik at de som ender opp med en slik diagnose har hatt en vanskelig barndom. Det gjelder selvfølgelig ikke alle, men for mange.
Sist endret av ImnotEmo.; 6. juli 2017 kl. 21:19. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av Deagleflyndre Vis innlegg
Narssisisme og kan muligens være et annet nøkkelord, eller hva tror du? Du er jo veldig opptatt av hva andre tenker om deg, så mye at du heller prioriterer det enn din egen velvære tydeligvis. Og du nevner mer enn en gang hvor unik du er og når noen sier at de kjenner seg igjen så hinter du til at de ikke gjøre det.. egentlig. Jeg mener ikke noe vondt med dette, det er bare min analyse, du kan kanskje ta dette opp med psykologen du har gått til. Jeg mener din egen velvære er viktigere enn å tvinge seg selv til å kommunisere med folk på et punkt der det blir slitsomt. Lykke til!
Vis hele sitatet...
Ja, jeg er enig. Kanskje jeg har noen narsissistiske trekk, men det har vi jo alle, det er ikke til å komme utenom. hadde jeg vært en narsissist så hadde jeg ikke klart å inrømme det for meg selv. Jeg har venner og bekjente som tror de er mye bedre/mer verdt enn andre selvom de i realiteten ikke er det, et falskt selvbilde. finnes det noen som ikke bryr seg om hva andre tenker om en? Psykologen jeg har nå er veldig forsiktig og varsom om hvilke spørsmål og kritikk jeg får slengt etter meg, siden jeg fra første stund nevnte at jeg kan ta meg nær av ting, veldig personig.

Sitat av ImnotEmo
Har selv engstelig (unnvikende) PF. Fikk den rett over nyttår. Ble utskrevet fra DPS rett etter at diagnosen ble satt, så mye mulig jeg har andre diagnoser oppe i det hele. For egen del ble ting og tang mer forståelig med diagnosen, da man har trodd at det kun har vært sosial angst som har vært hele grunnen til at man ikke fungerer som man vil.
Vis hele sitatet...
Har du lyst til å fortelle hvordan du opplever hverdagen, gjerne noen typiske eksempler? Er denne lidelsen så sterk hos deg at det svekker deg såpass som du forklarer? Tenker da hovedsakelig at det krever innleggelse. Jeg leste wikipedia artikkelen du linket, og hva skal jeg si... For meg er det for det meste helt motsatt, MEN enkete dager opplever jeg disse symptomene fullstendig, det er veldig av og på, men mest av. Jeg er usikker. Topic er uansett hvordan jeg skal lære meg å virke mer menneskelig ovenfor andre, så jeg slipper å bli sliten.
Tar det egentlig veldig med ro. Har heldigvis samboer, bikkje skog og mark som jeg fyller mye av dagene med.

Opplever en tullete overdreven angst i sosiale settinger. Har så gått så langt at det har gått utover relasjoner til familie f.eks. Er en av grunnene til at man vil legges inn over tid. Komme tilbake dit at man kan ha kontakt med familie igjen.

Tar jeg valget delta i sosiale settinger. Vil jeg ofte bruke flere dager i ettertid vurdere alt som har blitt sagt under samtaler. Lete etter negative ting andre finner ved meg f.eks. Er ekstrem på det med kroppsspråk hos andre. Leter hele tiden etter tegn på at de ikke liker trynet mitt. Helt absurd hele greia, da jeg er fullstendig klar over hvor overdrevent det hele er, men det går ikke tenke slik i situasjoner med massiv angst. Da forsøker man bare komme seg unna.

Ekstremt dårlig selvtillit er en stor del av hele diagnosen for egen del. Men håper på at det skal gå seg til med årene Har absolutt ikke gitt opp.

Bunner vel i grunn i det at man vil være "menneskelig" som du sier selv. Fungere sosialt uten at man skal tenke på det hele tiden.