Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  18 3042
Anonym bruker
"Oppmerksom Rotte"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Hei, jente på 19 her.
Jeg har oppdaget at jeg har, og har lenge hatt, ustabile meninger om mitt eget utseende. Jeg opplever å ha både ekstremt dårlige OG veldig gode tanker om hvordan jeg ser ut i løpet av èn dag. Men det er enten eller, og ingenting i mellom.

Et scenario; meg på et kjøpesenter etter å ha brukt god tid på å sminke meg og funnet et pent antrekk:

Jeg føler meg fresh og dritdigg, tror at alle vil ha meg og får et stort behov for å eksponere meg selv/vise meg frem. Jeg tror oppriktig at alle ser på meg av beundring og at alle legger merke til meg på en positiv måte. Jeg føler meg selvsikker, smiler til folk og har en holdning og utstråling som jeg ellers ikke har. Det oppleves gøy å være rundt folk, og jeg blir mer pratsom og sosial.

...Helt til jeg ser speilbildet mitt i et vindu, går i et prøverom eller åpner frontkameraet. Da forsvinner alle disse tankene jeg hadde om meg selv. Som om det hele bare var vrangforestillinger, og at jeg nå "forstår" virkeligheten om at jeg er stygg igjen.
Jeg blir plutselig veldig usikker, redd for å møte blikk, redd for å treffe på bekjente, og blir generelt veldig lukket/avvisende.
Jeg blir kvalm av meg selv, for å ha trodd at jeg er noe, når fakta er at jeg er dritstygg og alle vet det. Jeg synker helt sammen innvendig.
Dette utløser en voldsom angst, og jeg må bare dra hjem igjen. Videre velger jeg å isolere meg hjemme til det går over, og til jeg får samlet krefter til å freshe meg opp igjen. (pynte meg fra scratch, så jeg føler meg bra)

SLIK HAR JEG DET HVER DAG!

Det skal sies at jeg er ekstremt utseendefiksert (som dere sikkert har forstått) og jeg måler min egen verdi i det ytre. Kan ikke noe for det og jeg beklager til dem som vil irritere seg over dette.

Dette er helt sikkert utrolig teit og latterlig, men for meg er det så alvorlig at jeg ikke lenger klarer skole eller jobb fordi det påvirker psyken min såpass mye. Det er så vanvittig slitsomt å ha det slik, og jeg kommer liksom ingen vei. Kan huske å ha hatt det sånn her siden jeg var rundt 13.

Vil også nevne at jeg er i behandling, med tett oppfølging. Bor på et psykiatrisk sykehus.

Sikkert rotete skrevet, men la gå. Er ikke særlig flink i å skrive tekster.
Finnes det noen der ute med gode råd, erfaringer eller lignende til meg? Vil sette meget stor pris på om noen tar seg tid :)
Vennligst ta hensyn til at jeg er veldig sensitiv til kritikk, men jeg tåler det om det er konstruktivt og skrevet på en godhjertet måte.
(° ͜ʖ °)
Zyke's Avatar
Det handler om perspektiv, ser du deg i speilet ser du speilbildet ditt som du er vant til å se deg selv, bilder som ikke er speilvendte kan tulle med perspektiv og selvfølelse. Men hva det stammer fra er ikke godt å si, vær fornøyd med den du er, du er unik, så vær deg selv, da er du vakker.
Anonym bruker
"Umulig Gapeflyndre"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Skjer dette uansett avstand fra speil/vindu/mobil/kamera når du ser deg selv, og føler at du er stygg?

Jeg har nemlig hatt litt av samme greia selv, og jeg kom fram til at jo nærmere jeg så meg selv jo verre ble selvbildet. For meg var problemet at når jeg så meg selv så kunne jeg se alle feil og mangler, men kun fordi jeg har hatt min kropp i langt over 20 år og vet om alle avvik, både på det ytre og det indre.

Jeg har ingen fasit da jeg enda sliter med selvbildet på en daglig basis, men for speil/refleksjoner/bilder prøver jeg og se på meg selv som en fremmed. Uten viten om fortid og personlighet. Det har iallefall hjulpet meg litt =) Ønsker deg lykke til. Å leve med dårlig selvibilde og samtidig være sin egen største kritiker på det ytre og indre vil slite deg ut i lengden hvor du du i verste fall enten bryter fri eller mister deg selv fullstendig.

Bare husk at det finnes ingen mal eller standard når det kommer til menneskerasen. Vi er alle like stygge/pene. Det handler om øynene som ser =)
Trodde alle hadde det sånn jeg? Pleier ikke å tenke på det, men visse dager føler man jo seg selv litt mer. Lettere sagt enn gjort, men ikke tenk så mye på det, de fleste har det slik.


p.s jeg lover deg at det er noe med de speilene i prøverommene som får deg til å se litt mer sliten ut enn vanlig
Hei 19 år gammel ung mann her hadde det slik før, du må bare lære deg å elske degselv. Men et tips som kan hjelpe er ikke se i speilet vet ikke hvor vanskelig dette er som jente, men for meg virker værden mye mer fantastisk når jeg slipper å se på megselv heletiden. Sosiale medier er også en stoor årsak til forvrengt selvbilde.
Sitat av Slæsken Vis innlegg
Svingende selvfølelse kan være tegn på personlighetsforstyrrelse..
Vis hele sitatet...
Alvorlig talt, her kommer en med et ganske utleverende innlegg om seg selv, et innlegg som handler om følelser relativt mange i samfunnet beskriver, og så kommer du trekkende med at dette kan være en personlighetsforstyrrelse. Dersom du føler for å hinte om mulige diagnoser basert på omtrent null informasjon, ja da kan du la vær å skrive. Diagnosen personlighetsforstyrrelse er vanskelig å stille, og krever ofte omfattende utredning.

Til TS: Det kan til dels høres ut som du har noen negative tankemønstre. Det er ganske vanlig, og de fleste mennesker opplever det i perioder. Noen er mer rammet enn andre, særlig dem som har psykiske lidelser. Du skriver at du oppholder deg i en psykiatrisk institusjon, er dette noe du har tatt opp med behandleren din? Det finnes ulike teknikker for å mestre slike negative tankemønstre bedre, slik at de ikke blir en påtrengende del av hverdagen, feks. kognitiv atferdsterapi. Det kan hende slike alternativer kan hjelpe deg. Mange som opplever slike dominerende negative tanker kan bli langt mindre plaget av det, men det tar ofte en del tid.

Lykke til
Gjelder det bare ditt fysiske utseende, eller er det andre tanker som også svinger veldig? Kan du plutselig se en sak fra et helt annet hold, bytte mening om et tema hyppig? Jeg kan kjenne meg igjen i det du skriver TS, men hos meg har det en annen form.

En type personlighetsforstyrrelse er ikke den første tanken som slår meg når jeg leser det du har skrevet selvom enkelte nevner det. Det er flere ting her som minner meg litt om megselv.

Et eksempel på dette er ute i samfunnet, med personer jeg enten kjenner eller ikke kjenner. Det å være midtpunktet kan være det som livnærer meg, eller det som får meg til å føle ubehag. I det ene øyeblikket får jeg følelsen som du, å bli beundret alle virker nysgjerrig og interessert. Jeg er ekspert på å gjøre et solid førsteintrykk. Men så kan det snu, det å være center of attention blir slitsomt og lite ønskelig, føler jeg blir nøye analysert, gransket og får mange slitsomme spørsmål. Irriterende og det suger energien ut av meg, det er derfor jeg liker meg best i store folkegrupper da jeg går fra gruppe til gruppe eller gjeng til gjeng med folk, sånn har det alltid vært. Jeg er elendig på å opprettholde bånd til andre virker det som.

Som deg er jeg også opptatt av mitt eget speilbilde og ser meg overdrevet mye i speilet, sikkert 30 ganger iløpet av en kveld for å se til at alt er som det skal. Jeg får et annerledes intrykk av meg selv hver gang jeg ser meg i speilet, selvfølelsen min går også opp og ned til en stadighet, det svinger hele tiden. Jeg er sjenert, normal og ekstremt utadvendt. Disse følelsene kan svinge på bare minutters mellomrom, eller det kan gå noen timer mellom hver gang. Disse elementene preger langt mer enn bare mitt fysiske utseende, det går også utover meninger og synspunkter jeg har på det meste, jeg kan si en ting, og gjøre det motsatte rett etterpå. Jeg måler også kun min egen verdi i det ytre.

Du nevner ikke hvorfor du bor på et sykehus, eller om noen av behandlerne dine har antydet noen mulige lidelser du kan ha. Jeg har ingen diagnose enda, men er mest sannsynlig preget av to personlighetsforstyrrelser. At jeg er et avvik fra naturlig og normal atferd er det ingen tvil om, det preger meg selv og alle rundt meg til enhver tid.
Jeg forstår lidelsen din så godt. Nå er ikke jeg jente da, så kanskje det oppleves annerledes for deg, men jeg ser mange paralleller her likevel. Jeg har selv hatt et ekstremt svingende selvbilde, selv om jeg selv ikke er spesielt utseendefiksert (men om du tar i betraktning at jeg får dårlig selvfølelse når jeg er i en dårlig periode, nettopp på GRUNN av at jeg føler meg stygg, så er jeg kanskje litt mer fiksert på utseendet enn jeg selv tør å innrømme!) spesielt de to siste årene har det blitt mye verre.

Tvangslidelse er noe jeg har slitt med siden jeg var liten. Tvangslidelsen min har OG har blit mye verre de to siste årene, og jeg tenker at det er åpenbart en sammenheng inni dette bildet. En ting jeg tror er at alle/mange med OCD er veldig streng med seg selv, og de dømmer seg selv både på innsiden og utsiden. For min del når jeg tenker at jeg ser digg ut, også når jeg ser meg i speilet, så påvirker dette i tilleg selvtilliten min, og selvtillit påvirker utstrålingen din, noe som andre plukker opp og oppfatter deg som pen. Ditt selvbilde og selvtillit henger sammen, og hvis du faktisk føler deg digg og pen, så er det faktisk det du er! Positiv utstråling har veldig mye å si for hvordan folk oppfatter deg, og folk vil se på deg som en pen jente. Det er nemlig slik at folk kan se hvordan du har det på innsiden om du har høy selvtillit og selvfølelse.

Jeg har enkelte dager, eller jeg skal vel heller si perioder, der jeg føler meg rett og slett som en digg, pen kar.. om jeg får lov til å si det.. (det er viktig å si dette til deg selv av og til om du sliter!) , Men, dette er også periodepreget, og jeg vil før eller siden komme inn i en negativ tankegang der jeg ser meg i speilet og bare får lyst til å stenge meg inne. Dette høres rart ut når jeg ikke er kroppsfiksert, men det er bare tvangslidelsen min som kontrollerer meg, og få meg til å henge meg opp i detaljer som egentlig er uvesentlige.

Men jeg er HELT sikker på at du er en kjempepenpen jente! Jeg tror ikke du ville hatt evnen til å overanalysere ditt eget utseende om du ikke var det fordi da ville du heller ikke vert kritisk til ditt eget utseende, og derav ikke satt i gang slike kroppsdysmorfiske tankeprosesser.

Vær sterk, si til deg selv at de gangene du føler deg digg og sexy og alle vil ha deg, så er det det som faktisk er riktig. Du må slutte med å fortsette å dømme deg selv etter det, for da tar du jo et steg tilbake igjen til helvetet ditt. Jeg har slitt lenge og har gjort den feilen gang på gang, men jeg har gått inn i meg selv og prøver å lære hvilke tankemønster jeg må unnga for å kunne ha det bra med meg selv!
Sist endret av Deagleflyndre; 19. oktober 2017 kl. 16:56. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Anonym bruker
"Oppmerksom Rotte"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Deilig med så mange gode tilbakemeldinger her, tusen takk alle! Dette ga meg veldig mye og jeg setter enorm stor pris på hjelpen
Er mulig jeg har en personlighetsforstyrrelse, skal utredes for det snart. Har tidligere blitt feildiagnostisert med Asperger syndrom, det viste seg å være ADD. Ellers er det angst, depresjon og i periodevis psykotiske symptomer jeg blir behandlet for på sykehuset.
Sitat av Slæsken Vis innlegg
Ts spør hva etter hva som kan være grunnen, jeg sier bare at personlighetsforstyrrelse kan være grunnen utifra det hun forteller og det som står om personlighetsforstyrrelse på nett.

Det er DU som påstår at jeg sier at hun har en personlighetsforstyrrelse, ikke jeg
Vis hele sitatet...
Poenget er at du skrev én setning der du utifra alt for lite informasjon forteller trådstarter at hun kan ha en personlighetsforstyrrelse. Det er fullstendig unødvendig, spesielt når hun allerede er i en psykiatrisk institusjon som helt åpenbart har vurdert symptombildet hennes. I tillegg skriver hun at hun er var for kritikk.

Til trådstarter: Det du opplever er veldig vanlig, selv om det for det kanskje er litt mer intenst for deg enn for de fleste andre. Jeg arbeider i en psykiatrisk institusjon, og vi har flere pasienter som har liknende problemer som deg. Jeg er en mann midt i tyveårene, og selv jeg kjenner på følelsene du beskriver.

Det viktigste er å innse at folk generelt er fullstendig likegyldig til hvordan du ser ut. Hvor ofte tenker du selv over hvordan de som passerer deg på gata ser ut? Eller hvordan venninna di tar seg ut til en hver tid? Du legger kanskje merke til utseendet hvis det er noe markant som er forandret, men vanligvis er det en fullstendig underbevisst prosess. Så lenge du behandler de rundt deg med respekt og medmenneskelighet er de absolutt aller fleste fornøyd med det.

Det har også vært en stigende tendens til denne typer plager i den vestlige verden de siste årene, og undersøkelser har vist at sosiale media er en selvstendig faktor for utvikling av både narsissistiske tendenser og dårligere selvtillit (https://doi.org/10.1016/j.addbeh.2016.03.006). Det kan være verdt å forsøke å dempe aktiviteten på sosiale media. Jeg leste en god undersøkelse som fant at instagram var den klart verste plattformen mtp dette, men klarer ikke finne den nå. Det er klart det er utfordrende å unngå sosiale media i dagens samfunn, men det er noe du kan tenke over.

På et personlig plan kan det være ålreit å ha noen å dele følelsene dine med som er på din egen alder og virkelig forstår situasjonen din. Om du har en venninne som kanskje sliter med noe av det samme som deg kan du forsøke å prate litt med henne. Det betyr ikke at du er nødt til å brette ut om alt du opplever, men det kan være godt å få bekreftelse på at du ikke er den eneste rundt deg som føler som du gjør.

Ellers er det veldig vanlig at slike følelser forsvinner eller i alle fall blir lettere å håndtere med årene. Alle blir gammel og rynkete til slutt, det er bare et spørsmål om tid. Utseende føles veldig viktig når man er ung, men det blir mindre og mindre viktig jo eldre man blir. Lykke til, håper det ordner seg for deg og at du finner ut av ting etterhvert. Ta den tiden du trenger og prøv å finne arenaer der du kan være deg selv uten å uroe deg for hva deltakerne av gruppa mener.
Anonym bruker
"Oppmerksom Rotte"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Takk for et godt innlegg, Nether. Vet du hva? VIRKELIG TAKK!
Jeg har aldri sett det på den måten. Altså, at andre egentlig er fullestendig likegyldig til hvordan jeg ser ut. Jeg tror hele tiden at alle analyserer meg, at jeg må prestere, se presentabel ut og ha en fin utstråling. Her jeg bor på sykehuset, har vi felles måltider og diverse aktiviteter. Hvis jeg ikke rekker å stelle og sminke meg før felles frokost, våger jeg ikke å delta. Veldig få av medpasientene har sett meg uten sminke, og jeg er redd for å se eventuelle reaksjoner om jeg en dag skulle dukket opp uten sminke da jeg selv føler utseendet mitt har drastiske forskjeller med/uten sminke. Det er ikke det at jeg selv synes jeg er stygg usminket, men jeg er overbevist om at alle andre synes det.

Fra nå av skal jeg virkelig prøve mitt beste på å overbevise meg selv om at ingen egentlig bryr seg om hvordan jeg ser ut, når mine negative tankemønstre begynner å ta over. And please know, du er årsaken til at jeg forsto dette.

Når det kommer til sosiale medier er jeg veldig "avhengig" av å følge med på andre, men tør ikke å legge ut noe selv. Har konto på både fb og insta, men har ikke et eneste bilde av meg selv, og er livredd for at andre skal legge ut av meg. Hvis noen gjør det, blir jeg uvel og ber dem slette umiddelbart. Når jeg har bursdag pleier jeg å deaktivere profilen min, for å slippe at venner poster på veggen min. Jeg hater å bli tatt bilde av, selv familiebilder pleier jeg ikke å delta på. Det er så trist, synes jeg.

Vil også nevne at det ikke kun er utseendet mitt jeg har varierende meninger om. Personligheten min og meg som menneske, som venn, som familiemedlem og så videre. Har veldig destruktive tanker som at jeg aldri strekker til, ikke er hva folk forventer og trenger, og at jeg bare irriterer andre/er en byrde.

Er i skrivende stund veldig optimistisk til at tilfrisking og forbedring vil skje, men imorgen kan denne optimismen være borte og hodet mitt vil være dominert av selvmordstanker. Skal ikke sippe mer nå. Takk for svar, uansett.
Cheers Nether! Innlegget ditt setter ting på plass for meg og.
Å lese dette inlegget gjør meg bare trist. Se hva sosiale media og ungdom gjør med seg selv! Er ikke lenge før vi alle blir tatt av angsten om det fortsetter slik. Mener det på ingen måte vondt mot OP, men at folk kan bry seg så mye om utseende er helt sykt.
Selv har jeg et veldig løst forhold til utseende. Jeg vet jeg er relativt kjekk når jeg pynter meg, noe som kun skjer når jeg drar ut på byen eller i spesielle settinger som familieselvskap osv.. Jeg går ofte ut av huset på morgenen uten å ha sett meg i speilet, det hefter meg ikke en tanke om hvordan jeg ser ut eller om hvordan andre tenker jeg ser ut. Å gå i sløkkisklær gjennom byen er heller ikke noe som koster meg en kalori å tenke på.
Husk at alt er i ditt eget hode OP, angsten og selvbildet ditt er det kun du som kan gjøre noe med. Vær sjef over ditt eget hode, ikke la hode sjefe deg! Lykke til
Anonym bruker
"Oppmerksom Rotte"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Takk for svar, Hodepute321. Er enig i at det jeg deler er trist, og jeg tror også at sosiale medier er mye av årsaken til dette. Det er godt for meg å høre at det finnes folk som deg, som har et avslappet forhold til eget utseende, og det gir meg håp om at jeg en vakker dag skal kunne havne der selv. Jeg vil mer enn gjerne kunne gå i "sløkkisklær" og usminket gjennom bye og bare drite i om jeg ser digg ut eller ikke, og jeg beundrer deg for å kunne gjøre nettopp dette. ALLE burde kunne gjøre det, uten å ofre en eneste kalori som du sier, og det er kjipt at det ikke er slik lenger.

Igjen, tusen takk for tilbakemelding! Jeg tar rådene dine med meg videre, for sure!
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Takk for svar, Hodepute321. Er enig i at det jeg deler er trist, og jeg tror også at sosiale medier er mye av årsaken til dette. Det er godt for meg å høre at det finnes folk som deg, som har et avslappet forhold til eget utseende, og det gir meg håp om at jeg en vakker dag skal kunne havne der selv. Jeg vil mer enn gjerne kunne gå i "sløkkisklær" og usminket gjennom bye og bare drite i om jeg ser digg ut eller ikke, og jeg beundrer deg for å kunne gjøre nettopp dette. ALLE burde kunne gjøre det, uten å ofre en eneste kalori som du sier, og det er kjipt at det ikke er slik lenger.

Igjen, tusen takk for tilbakemelding! Jeg tar rådene dine med meg videre, for sure!
Vis hele sitatet...
Kjenner til den følelsen at man tror alle ser på deg og dømmer deg utifra hvordan du ser ut eller hvordan du for eksempel handler i en viss situasjon. Fant til slutt at de fleste gir faen, akkurat som jeg selv egentlig gjør når det kommer til andre. Du blir jo først og fremst dømt utifra det ytre, men det tar ikke lang tid før ingen orker å være med deg om det er det eneste du har å tilby. Ikke ta deg selv så høytidelig, så vil ikke andre det heller Jeg går heller ikke i joggebukse utenom en raskt tur til butikken o.l og det fordi, har jeg tid og skal et sted så kler jeg meg deretter. Det kommer en dag du blir sliten av å tenke sånn hele tiden og da vil det nok bli litt lettere å gjøre som du vil. Sånn var det for meg i alle fall
Spør deg selv, hva ville du valgt utav en fantastisk personlighet eller et hærlig utseende?
Hva tjener man egentlig på å ha et bra utseende? Det ENESTE man tjener på det, er at andre synes du er fin. Du kan ikke oppnå noe med et utseende. Du får deg ikke jobb med utseende(Normalt sett), folk vil ikke være vennen din bare på grunn av at du er fin!

Hva tjener du på en god personlighet? Mennesker liker deg, og vil ha deg rundt seg da du bringer glede i livene deres. Jeg jobber hele tiden med meg selv for å få personligheten min bedre, slik jeg vil at jeg selv skal være. Det er ikke lett, men sakte men sikkert klarer man å forme seg selv til den personen man vil bli.
For meg er det å stifte nye bekjentskaper en av de store gledene i livet. Jeg kan finne på å gå bort til ukjente personer og bare begynne å snakke og slå av en prat, man må jo se ann settingen da. Bor på en turistperle, og hver sommer kjører jeg en god del turister, bare fordi jeg synes det er trivelig å bli kjent med folk fra forskjellige kulturer! Har per dags dato stående tilbud om å komme å overnatte hos et antall mennesker i forskjellige land, som jeg har blitt kjent med for eksempel av å plukke opp haikere. Dette er alt fra gamle ektepar, unge kjærestepar, kompis- og veninnegjenger.
Personligheten min er livlig, jeg er veldig hyggelig, humoristisk, og mange jeg kjenner kaller meg rar(men på en god måte). Jeg er komfortabel med meg selv, som gjør at jeg ofte gjør eller sier "rare" ting. Dette igjen resulterer i at folk føler seg komfortabel rundt meg, da de fort skjønner at de kan være seg selv rundt meg.

Hvorfor skriver jeg dette, hva er poenget mitt?
For å ha et innholdsrikt og lykkelig liv, så må du skjønne at utseende kan ikke ordne det for deg! Det er det kun du som kan, det vil si personligheten din. Og ja selvfølgelig kan man ha begge deler, utseende og personlighet. Ingen eller svært få mennesker velger å bygge relasjoner basert på utseende. Dette er det kun en eventuell kjæreste som gjør, og denne kjæresten vektlegger ikke utseende like mye som personligheten din.

Ta meg som eksempel. På en god dag er jeg kanskje 7/10 mens på en dårlig 5/10 utseendemessig. Dette har aldri plaget meg, og det plaget meg enda mindre da jeg fant ut at utseende betyr faktisk enda mindre enn jeg trodde. Jenter bryr seg fint lite om utseende sålenge du har en god personlighet å by på! Jeg har forsket litt på dette, som å for eksempel stille på date i sløkkisklær, ustelt hår osv.. (Men god hygiene må man ha!) og jeg har aldri hatt problemer med å få en date nummer 2. Samme som at jeg har fått jobben hver gang jeg har vært på et jobbinervju, uten unntak! Jeg håper du begynner å se nå at veien til lykke ligger ikke i hvordan du ser ut, det er personligheten din som avgjør om folk liker deg eller ikke, og kun det!

Vi mennesker er så opptatt av hva andre syns om oss, men hva syns du egentlig om deg selv, din helt ærlige mening om deg selv! Da tar du bort alle normer om hvordan ting skal/burde være, studer deg selv, så tror jeg du finner ut at du er ikke så ille som du tror. Husk at det er ikke alle av oss som liker "det perfekte utseende". Selv syns jeg noe av det fineste med en jente kan være sånner "flaws", som for eksempel et fødselsmerke i ansiktet, arr, en stor føflekk på en "ugunstig" plass. Eller kanskje at de ekstra kg ikke ser så ille ut, bare fordi samfunnet mener du skal være syltynn, men at de ekstra kg heller gir kroppen din en fin form.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Altså, at andre egentlig er fullestendig likegyldig til hvordan jeg ser ut. Jeg tror hele tiden at alle analyserer meg, at jeg må prestere, se presentabel ut og ha en fin utstråling. Her jeg bor på sykehuset, har vi felles måltider og diverse aktiviteter. Hvis jeg ikke rekker å stelle og sminke meg før felles frokost, våger jeg ikke å delta. Veldig få av medpasientene har sett meg uten sminke, og jeg er redd for å se eventuelle reaksjoner om jeg en dag skulle dukket opp uten sminke da jeg selv føler utseendet mitt har drastiske forskjeller med/uten sminke.
Vis hele sitatet...
Jeg vi bare si deg én ting, at det er veldig, veldig sjeldent jeg synes ei jente/ei dame er penere med sminke enn uten. Jeg synes et usminket fjes, gir mye mere egenkarakter, som ofte heller i en positiv retning. Uten dermed å tre ned over hodet på deg, om du skal bruke sminke eller ei! Lykke til!
Anonym bruker
"Øm Stingsild"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Vet faktisk ikke hvor attraktiv jeg er. Noen ganger vil jeg se ut som en gud i speilet, på bilder og lignende. Andre ganger ser jeg ut som en inntørka mummy.
Er faktisk et stort problem for meg, ettersom ingen, noensinne, har kommentert på utseende mitt utenom foreldrene.
Så jeg antar, selv, at jeg er en stygg jævel.
Hvis du vil vite hvor attraktiv du er, så er det best å gå til en autist å få det reelle svaret fra de.
Anonym bruker
"Øm Stingsild"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Ikke at jeg har bra nok selvbilde til å spørre en autist om noe sånt