Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  1 956
TW (nevner pedofili og voldtekt)

Hei! Dette ble en kanskje litt vel rotete post, men gjerne forsøk å heng med i tankestrømmen min! En oppsummering ligger i bunnen!

Dette høres sikkert bare helt tullete/klisje/teit ut, men jeg tar meg mer og mer i å være skikkelig takknemlig for andre mennesker generelt, og setter så pris på alle som vil hjelpe hverandre! Blir nesten litt emosjonell når jeg tenker på hvor flotte vi kan være med hverandre, og bare på hvor fint det kan være på et forum som freak, at totalt fremmede svarer på hverandres spørsmål etter beste evne, eller når noen trenger råd.

Synes også bare sånne bittesmå ting som å hilse til bussjåføren, si hade bra til damen/mannen i kassa, smile til fremmede på gaten eller plukke opp noe for noen som de selv ikke merker at de har mistet/glemt igjen og løpe etter dem for å gi det til dem, tilby å betale og få igjen på vipps slik at personen foran deg som glemte kortet sitt får handlet, gi komplimenter selv om man ikke kjenner personen man gir dem til osv, sånne ting er så flotte! Jeg kan bli helt rørt av sånne ting.

Jeg føler oppriktig at det er etter noen turer på MDMA at jeg har begynt å tenke ordentlig over/legge mer merke til sånne ting, og i det siste har jeg også fått en skikkelig trang til å fortelle familie/venner at jeg tenker på dem og fortelle dem at jeg er glad i dem, selv om jeg egentlig ikke er så veldig ''kjærlig'' av meg av natur. Jeg kan tilogmed synes at det er vanskelig og kleint å fortelle det, men det er så fint og viktig likevel! Det er også så utrolig fint å kjenne på at jeg faktisk er/blir oppriktig glad i og takknemlig over de folkene jeg har i livet mitt, både nye og gamle folk.

Alt dette får meg også virkelig til å tenke/innse at de som kanskje ikke er så hyggelige mot andre mennesker faktisk kanskje ikke har det så bra med seg selv alltid. Og at jeg også lettere ser gjennom fingrene på folk/har lettere for å se at intensjonen deres var god, men at utslaget bare ble litt feil, om noe uheldig/negativt skjedde. Tilgivelse, åpenhet og ærlighet ovenfor seg selv og andre kan man komme langt med, og er superviktig!

Når jeg nå også tenker på hvor godt det gjør å være gode mot hverandre og vise forståelse for hverandre, lurer jeg oppriktig på om det faktisk finnes gjennomtrengende onde mennesker? Og hva gjør et menneske ondt? Jeg tror alle kan være enige i at det finnes onde handlinger, men onde mennesker? Jeg tenker at for å være ordentlig ond så må man se, vite og forstå at det man gjør mot andre er ødeleggende for dem, og ha full innsikt i dette, mens man samtidig ikke bryr seg. Om man f.eks tenker på pedofile som voldtar små barn, eller Adolf Hitler, så er ingen i tvil om at det de gjorde/gjør er ubeskrivelig ondt og ødeleggende, men kan vi vite at de har full innsikt og forståelse i hva de gjør/gjorde mot andre? Adolf Hitler så jo ikke på blant annet jøder, svarte og funksjonshemmede som fullverdige mennesker og likestilte, og han mente jo kanskje oppriktig at det han gjorde var til det beste for menneskeheten, han hadde jo en drivkraft bak det han gjorde, og en ideologi han oppriktig trodde på.

Vi mennesker har det jo også med å rasjonalisere våre handlinger, spesielt blant annet for å beskytte oss. Mennesker som har opplevd dype og alvorlige traumer kan jo også ha hukommelsestap fra ødeleggende perioder i livet sitt, og forskning viser jo at det er en klar sammenheng mellom traumer og hukommelsestap. Dette synes jeg er fascinerende, og kan jo tyde jo på at hjernen/underbevisstheten ''vet hva den gjør'', slik at vi blir beskyttet.

Videre kan jo gjerne voldtekstmenn og voldtektskvinner utføre voldtekter fordi de tidligere har vært et offer, og kanskje de gjør nettopp det de gjør for å gjenvinne kontroll, eller at de er blitt så traumatiserte at de ikke eier innsikt i hva de selv begår av grusomme handlinger mot andre? Personlig så sliter jeg bare med å klare å akseptere eller sette meg inn i at det finnes gjennomsyrede onde mennesker som gjør ting fordi de ønsker å gjøre andre mennesker ondt og får skadefryd av det/setter egen personlig vinning fremfor den ødeleggelsen de gjør, med en fullverdig innsikt i hvor ødeleggende de er mot andre mennesker.

Og når vi snakker om personlig vinning fremfor andres lidelser, eller bare sadistiske handlinger uten noe annen vinning enn ''skadefryd'', så må de jo da tenke at de er viktigere enn andre mennesker. Dette er jo for det første et urgammelt ''instinkt'' som bunner i overlevelse, og ligger naturlig i oss alle. Mennesker er jo også ''dyr''. Og for det andre så snakker vi jo også her igjen om mangelfull innsikt, et menneske som setter egen personlig vinning fremfor andres lidelse evner ikke å se de/det andre mennesket som like fullverdig eller ''viktig''. Altså snakker vi om en mangel/feil som begrunnelse her også, og at de mangler innsikt i og forståelse rundt hvor ødeleggende deres handlinger faktisk er.

Tar vi en litt mer triviell sak her så kan vi jo f.eks ta en person som tråkker på andre for å få den jobben han/hun ønsker seg, og som ikke bryr seg om at hen ødelegger karrierene til andre. Her igjen så må jo personen se på seg selv som viktigere enn andre, og saken handler derfor om mangelfull innsikt og evne til forståelse. Følger dere tankegangen?

For å oppsummere: Tusen takk til alle dere snille mennesker, dere gjør meg glad, og det er superviktig å være gode mot hverandre. Det er en kvalitet jeg setter enormt høyt, og som jeg blir helt rørt av. Videre tror jeg egentlig ikke ondskap i ren form finnes, og at onde handlinger kommer som et resultat av mangefull innsikt, evne og forståelse. Jeg tenker spesielt på en filosof jeg ikke husker hvem var, men filosofien lød noe sånt som at om man vet hva som er rett så vil man gjøre det rette. Altså innsikt/kunnskap = godhet, og ''ondskap'' = mangel på kunnskap
Interessante betraktninger!

Jeg har snakket med noen venner om akkurat dette. Finnes det rent ut onde mennesker som faktisk ønsker andre ondt? Og i såfall, er de blitt slik av arv eller miljø? Eller begge deler? Jeg tror det er litt av begge deler (som det meste). Noe jeg finner fascinerende er at de fleste av oss (eller alle?) ser ut til å ha mørke sider i oss fra barns ben. Vi sloss som barn, vi dreper insekter eller plager små dyr (shit, jeg gjorde hvertfall det, kun av fascinasjon, kanskje det bare er jeg som er ond) og vi har en iboende skadefryd i oss. Jeg vil tro vi alle har mørke sider, som Carl Jung var inne på, skyggesider. Likevel tror jeg vi alle kan tilvenne oss gode verdier og et sunt forhold til visse etiske normer.

Jeg vet at noen vil svare ja på mitt innledende spørsmål, noen jeg har truffet har attpåtil innrømmet at de har vært slik en periode i livet. Jeg tror uansett at dette er noe som kan dukke opp hos folk som har havnet i ekstrem ubalanse over tid. Hvis man da i tillegg er en dyktig retoriker og sykelig opptatt av makt kan det dyrkes til å bli noe virkelig stort og ondt. Mennesker er relativt enkle å forføre, og enkelte onde hoder vet å utnytte dette (ref: Hitler). Men jeg klarer ikke å se at dette kan være en slags default-mode fra fødselen av hos noen som helst. Min tese er heller at noe kan ligge latent i gener (traumer), mens det til en viss grad kan 'kontrolleres' av oppvekst og miljø.

Ellers er jeg helt enig med deg i at et smil gjør underverker for alle (så lenge det er ektefølt). Energien vi utstråler ovenfor andre smitter og det beste vi kan gjøre er å ha det godt med oss selv, slik at vi helst kan overføre positive vibes til de rundt oss. Ja til mer smil, åpenhet og generell positivitet!

Hører gjerne mer fra andre brukere på bruket om dette.