Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  24 2246
Det er noe jeg lenge har lurt på, om det er flere som kjenner seg igjen det å ha egenskapen å slå av eller på sympati? Reagerer du normalt i gitt situasjon, kan du velge hva du føler i gitt situasjon, en autonom respons der du selv har ansvaret for følelsen, eller er den mer påfallende og selvstyrt/ute av kontroll for deg?

Jeg skal komme med et eksempel på hvordan jeg opplever dette fenomenet. Jeg reiser hver dag frem og tilbake igjennom samfunnet, jeg støter på mange av de samme stedene og personene hver gang. Individene som er rundt meg kan være av så stor kontrast at jeg det ene sekund virkelig synes synd på dem, vil hjelpe dem eller støtte dem på alle måter jeg kan. På veien tilbake så kan dette ha snudd seg følelsesmessig så mye motsatt som jeg opprinnelig tenkte eller følte. Det å hjelpe, være hyggelig eller bidra til at de skal ha det bedre, snur hundre prosent. Jeg heller hater, irriterer, provoserer eller generelt sett bare vemmes over person/individ jeg kort tid før ønsket å hjelpe, ønsker aldri vondt. De er bare en plage eller en byrde for følelsene mine, og for øynene mine.

Denne effekten har jeg med tiden forstått at jeg ikke klarer å kontrollere på innsiden, den empatiske delen av meg vet hvilke følelser som skal vises, hvilken oppførsel og respons som er forventet gitt situasjon. Jeg tror og mistenker at alle har det som dette, men at kontrasten er veldig stor i hvilken grad følelsene kan kontrolleres eller hvor sterke de er fra person til person.

Klarer du å bestemme empati og sympati? Er du i kontroll av disse egenskapene eller er det heller de som er i kontroll av deg til slutt?
Kanskje du har uoppdaget diabetes? Eller er veldig følsom for blodsukkerendring? Kjenner mange av den typen:-)
Sitat av Sira87 Vis innlegg
Kanskje du har uoppdaget diabetes? Eller er veldig følsom for blodsukkerendring? Kjenner mange av den typen:-)
Vis hele sitatet...
Er du heeelt ute på bærtur eller? Han spør om det å kontrollere sympati/empati/medfølelse for andre, og svaret du gir er diabetes?
Ja. Blodsukkernivå kan ha mye å si for hva man tåler. Han skriver at han på vei til jobb har medfølelse og på vei hjem er irritert. Da lurer jeg på blodsukkernivå. Det er du som ikke tenker på blodsukker som er på bærtur....?
Ja jeg kjenner meg igjen. Kan sympatisere og føle empati ovenfor noen personer, og dyr. Og kan ikke bry meg mindre om andre. Kan velge dette av og på ovenfor alle, jeg tenker fuck empati, med mindre noen skader noen jeg er glad i, fuck vedkommende.



Fuck menneskene i Palestina, Ukraina, jeg føler nada, alt som ikke påvirker meg negativt kan jeg bry meg fint lite om, når det kommer til alle mennesker, jeg føler ingenting, og jeg er glad for det. Jeg støtter ikke at mennesker bli skadet, jeg medfører det ikke, men ser jeg en fyr i gaten falle og knekke nakken kan jeg fint få en liten godfølelse, men kan velge å hjelpe vedkommende.
Folie à deux
Trådstarter
Sitat av UngOgDumN Vis innlegg
Er du heeelt ute på bærtur eller? Han spør om det å kontrollere sympati/empati/medfølelse for andre, og svaret du gir er diabetes?
Vis hele sitatet...
Pass på å ikke bite på agnet, det kan være fort gjort

Sitat av UngOgDumN Vis innlegg
Ja jeg kjenner meg igjen. Kan sympatisere og føle empati ovenfor noen personer, og dyr. Og kan ikke bry meg mindre om andre. Kan velge dette av og på ovenfor alle, jeg tenker fuck empati, med mindre noen skader noen jeg er glad i, fuck vedkommende.



Fuck menneskene i Palestina, Ukraina, jeg føler nada, alt som ikke påvirker meg negativt kan jeg bry meg fint lite om, når det kommer til alle mennesker, jeg føler ingenting, og jeg er glad for det. Jeg støtter ikke at mennesker bli skadet, jeg medfører det ikke, men ser jeg en fyr i gaten falle og knekke nakken kan jeg fint få en liten godfølelse, men kan velge å hjelpe vedkommende.
Vis hele sitatet...
Hva med deg selv? Har du noen gang syntes synd på dine egne vegne?
Sist endret av noguhso; 18. november 2023 kl. 21:48. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av noguhso Vis innlegg
Det er noe jeg lenge har lurt på, om det er flere som kjenner seg igjen det å ha egenskapen å slå av eller på sympati? Reagerer du normalt i gitt situasjon, kan du velge hva du føler i gitt situasjon, en autonom respons der du selv har ansvaret for følelsen, eller er den mer påfallende og selvstyrt/ute av kontroll for deg?

Jeg skal komme med et eksempel på hvordan jeg opplever dette fenomenet. Jeg reiser hver dag frem og tilbake igjennom samfunnet, jeg støter på mange av de samme stedene og personene hver gang. Individene som er rundt meg kan være av så stor kontrast at jeg det ene sekund virkelig synes synd på dem, vil hjelpe dem eller støtte dem på alle måter jeg kan. På veien tilbake så kan dette ha snudd seg følelsesmessig så mye motsatt som jeg opprinnelig tenkte eller følte. Det å hjelpe, være hyggelig eller bidra til at de skal ha det bedre, snur hundre prosent. Jeg heller hater, irriterer, provoserer eller generelt sett bare vemmes over person/individ jeg kort tid før ønsket å hjelpe, ønsker aldri vondt. De er bare en plage eller en byrde for følelsene mine, og for øynene mine.

Denne effekten har jeg med tiden forstått at jeg ikke klarer å kontrollere på innsiden, den empatiske delen av meg vet hvilke følelser som skal vises, hvilken oppførsel og respons som er forventet gitt situasjon. Jeg tror og mistenker at alle har det som dette, men at kontrasten er veldig stor i hvilken grad følelsene kan kontrolleres eller hvor sterke de er fra person til person.

Klarer du å bestemme empati og sympati? Er du i kontroll av disse egenskapene eller er det heller de som er i kontroll av deg til slutt?
Vis hele sitatet...

Ja, jeg kan til dels kjenne meg igjen. Feks tiggeren jeg passerer til jobb kan ofte synes synd på og forbanna meg selv på at jeg aldri har småpenger på meg. Andre ganger haster jeg bare for forbi henne/han uten å så vidt ense vedkommende.

Men jeg føler aldri forakt, irritasjon eller hat over for dem som åpenbart sliter og synlig har et tøft liv.

Der er vel forskjellen på hva du og jeg føler

Kan det relateres til stress? Når du feks er sent ute til en avtale, har mye å gjøre, gruer deg til denne dagen osv, så projiserer du dette over på andre? Må du "fremkalle" empatien og sympatien de gangene du føler det, eller kommer det automatisk?

Når det gjelder det du nevner om Ukraina og Gaza, så mener jeg at jeg hørte på Abels Tårn at slik er vi mennesker. Ja, vi har empati og medfølelse for hverdagen de lider seg gjennom, men vi blir fortsatt mer lei oss om barnet vårt blir brekker et bein eller blir mobbet på skolen selv om både mobbing og brekte bein går over og blir bra igjen.
Det er visst bare sånn vi er.

Kult tema å utforske btw
Folie à deux
Trådstarter
Sitat av folablakken Vis innlegg
Ja, jeg kan til dels kjenne meg igjen. Feks tiggeren jeg passerer til jobb kan ofte synes synd på og forbanna meg selv på at jeg aldri har småpenger på meg. Andre ganger haster jeg bare for forbi henne/han uten å så vidt ense vedkommende.

Men jeg føler aldri forakt, irritasjon eller hat over for dem som åpenbart sliter og synlig har et tøft liv.

Der er vel forskjellen på hva du og jeg føler

Kan det relateres til stress? Når du feks er sent ute til en avtale, har mye å gjøre, gruer deg til denne dagen osv, så projiserer du dette over på andre? Må du "fremkalle" empatien og sympatien de gangene du føler det, eller kommer det automatisk?

Når det gjelder det du nevner om Ukraina og Gaza, så mener jeg at jeg hørte på Abels Tårn at slik er vi mennesker. Ja, vi har empati og medfølelse for hverdagen de lider seg gjennom, men vi blir fortsatt mer lei oss om barnet vårt blir brekker et bein eller blir mobbet på skolen selv om både mobbing og brekte bein går over og blir bra igjen.
Det er visst bare sånn vi er.

Kult tema å utforske btw
Vis hele sitatet...
Ja jeg ga utestående eksempler her, for tilfeldige folk. Men det dreier seg ikke bare om det, men heller alle. Det er som et lys som blir skrudd av og på. Når det skjer virker å være tilfeldig, og det kan brått snu for meg
Klarer du å bestemme empati og sympati? Er du i kontroll av disse egenskapene eller er det heller de som er i kontroll av deg til slutt?[/quote]

Nei, men jeg kan være dem bevisst
Sist endret av Gloss; 18. november 2023 kl. 23:00.
Sitat av UngOgDumN Vis innlegg
Ja jeg kjenner meg igjen. Kan sympatisere og føle empati ovenfor noen personer, og dyr. Og kan ikke bry meg mindre om andre. Kan velge dette av og på ovenfor alle, jeg tenker fuck empati, med mindre noen skader noen jeg er glad i, fuck vedkommende.



Fuck menneskene i Palestina, Ukraina, jeg føler nada, alt som ikke påvirker meg negativt kan jeg bry meg fint lite om, når det kommer til alle mennesker, jeg føler ingenting, og jeg er glad for det. Jeg støtter ikke at mennesker bli skadet, jeg medfører det ikke, men ser jeg en fyr i gaten falle og knekke nakken kan jeg fint få en liten godfølelse, men kan velge å hjelpe vedkommende.
Vis hele sitatet...
Psykopat eller en form for personlighets forstyrrelse tipper jeg. Ville ha sjekka det ut for å være sikker
Sitat av Tokroner Vis innlegg
Psykopat eller en form for personlighets forstyrrelse tipper jeg. Ville ha sjekka det ut for å være sikker
Vis hele sitatet...
Det som tradisjonelt er psykopat er i disse dager kalt personlighetsforstyrrelse

Dersom man innehar empati så er vel akkurat de personlighetsforstyrrelsene det gjelder utelukket ettersom et hovedtrekk er at man ikke har empati.

Uansett, ts. Er du sikker på at du ikke bare er normal?
Det er gjerne sånn at man har varierende empati for folk. Det er heller ikke unormalt å ha empati for noen på et tidspunkt og så kunne miste den senere. Men, det er selvfølgelig mulig at det er på en sterkere måte for deg enn for andre.
Jeg er allikevel overbevist om at det er et eller annet mønster som opptrer i disse situasjonene for deg. Men, det kan være utrolig utfordrende å finne svarene på. Både fordi det kan være sider av seg selv man ikke vil eller ønsker å se, og fordi det kan være veldig utfordrende å gjenkjenne og komme til bunns i mønsteret.
Det kjedelige svaret er at det er du selv som har alle svarene. De kan være krevende å finne og kan gjemme seg bak en mengde med overlevelsesstrategier og forsvarsmekanismer. Med andre ord kan det ta mye tid og innsats å finne ut av. Av erfaring kan jeg si at det vil være mer utfordrende dersom man tar utgangspunkt i at man selv skiller seg ut fra alle andre og at den generelle psykologien er noe som ikke er gjeldende for en selv
Virker som det er veldig mange poster som går igjen for å utvise en eller annen grad av psykopati, adferdsproblemer eller hva man skal kalle det? Er ikke dette et tema du jobber eller er utdannet innen? Mener det ikke for å akkurat karakterisere eller kritisere deg, men er det av din egen vilje du inntar denne psykologien? Nå er du høvelig anonym over et forum, men å "gå ut" med dette virker litt... Jeg vet ikke... Påfallende å sirkulere rundt? Greit nok å bare ha en genuin interesse i det.

Men for å svare på spørsmålet: ja det er definitivt en forskjell i hvem jeg kan tillate sympati om alt ettersom hvor dypt jeg graver ned i en enkeltpersons situasjon. En russer som blir sprengt i fillebiter og som jeg ser på videoer av opp og i mente? Nei det er umiddelbart ikke så mye sympati der for meg. Kanskje til og med en viss grad av skadefro. Graver jeg lengre ned i hvorfor han gjør det han gjør og hvorfor han sitter i den situasjonen kan jeg imidlertid se for meg å ha en grad av sympati. En tilfeldig person på gata som spør etter penger eller mat? Ikke umiddelbart. Graver jeg lengre ned i hvorfor han gjør det kan jeg imidlertid gjøre det. Når jeg går på vinmonopolet har jeg lagt merke til at det er en fast person som bruker å stå utenfor der til faste klokkeslett. Når jeg er inne og handler på polet bruker jeg alltid å ta ut en femtilapp og gi til ham. Men det er strengt tatt fordi jeg vet at jeg har bygd et incentiv og vet at han har gode muligheter til å skaffe god hasj når jeg skulle ha lyst på det. Rumenere som stiller ut alle mulige bilder affekterer meg ikke, og den gamle traveren utenfor polet affekterer meg egentlig heller ikke, men han kan tjene et godt formål for meg selv, det kan ikke den andre.

Men sympati alene hjelper verken meg eller den som trenger noe. "Thoughts and prayers" er det tross alt ganske liten verdi i. Verken jeg eller den jeg sympatiserer med får noe spesielt ut av det. Handlinger teller i så fall mer. :shrug:
Folie à deux
Trådstarter
Sitat av SaySo Vis innlegg
Det som tradisjonelt er psykopat er i disse dager kalt personlighetsforstyrrelse

Dersom man innehar empati så er vel akkurat de personlighetsforstyrrelsene det gjelder utelukket ettersom et hovedtrekk er at man ikke har empati.

Uansett, ts. Er du sikker på at du ikke bare er normal?
Det er gjerne sånn at man har varierende empati for folk. Det er heller ikke unormalt å ha empati for noen på et tidspunkt og så kunne miste den senere. Men, det er selvfølgelig mulig at det er på en sterkere måte for deg enn for andre.
Jeg er allikevel overbevist om at det er et eller annet mønster som opptrer i disse situasjonene for deg. Men, det kan være utrolig utfordrende å finne svarene på. Både fordi det kan være sider av seg selv man ikke vil eller ønsker å se, og fordi det kan være veldig utfordrende å gjenkjenne og komme til bunns i mønsteret.
Det kjedelige svaret er at det er du selv som har alle svarene. De kan være krevende å finne og kan gjemme seg bak en mengde med overlevelsesstrategier og forsvarsmekanismer. Med andre ord kan det ta mye tid og innsats å finne ut av. Av erfaring kan jeg si at det vil være mer utfordrende dersom man tar utgangspunkt i at man selv skiller seg ut fra alle andre og at den generelle psykologien er noe som ikke er gjeldende for en selv
Vis hele sitatet...
når en lærer og leser om temaer som psykiatri, psykologi eller medisin så vil alle ha litt av alt, altså at alle vil kjenne igjen trekk eller symptomer der man tenker: men dette gjelder jo meg.

Jeg kom med et dårlig eksempel i min OP, men det er det jeg kan tillate å dele da andre tilfeller kanskje har en mer alvorlig grad enn bare tanker, og ingen handling. Men det er ikke så viktig. Jeg ønsket først og fremst å høre om noen av dere har opplevelsen av å kunne slå av sympati på kommando, eller at den av seg selv forsvinner helt relativt ofte.

Det er også viktig å ha rett for seg forskjellen på empati og sympati. Jeg er svært empatisk, men har angivelig ikke/svært lav sympati med mennesker eller dyr. Jeg har to registrerte personlighetsforstyrrelser, som jeg er skarpt uenig i da jeg helst ikke vil bli forbundet med noen av dem. Det er nye atypisk med min tankegang og måten jeg handler på, men sett fra utsiden så er jeg veldig normal. Sånn er det hvertfall i starten av et hvert sosialt forhold, men med tiden så kan noe av dette gli litt mellom fingrene og komme til syne av hensynsløshet.

Poenget er, at jeg tydeligvis ikke kan kontrollere dette, og det skjer på automatikk. Det kan også være en slags splittelse i personlighet da jeg så mange ganger har hørt fra venner, familie, kjærester eller medstudenter at det til tider virker som jeg er to helt forskjellige personer

Sitat av Hilbert Vis innlegg
Virker som det er veldig mange poster som går igjen for å utvise en eller annen grad av psykopati, adferdsproblemer eller hva man skal kalle det? Er ikke dette et tema du jobber eller er utdannet innen? Mener det ikke for å akkurat karakterisere eller kritisere deg, men er det av din egen vilje du inntar denne psykologien? Nå er du høvelig anonym over et forum, men å "gå ut" med dette virker litt... Jeg vet ikke... Påfallende å sirkulere rundt? Greit nok å bare ha en genuin interesse i det.

Men for å svare på spørsmålet: ja det er definitivt en forskjell i hvem jeg kan tillate sympati om alt ettersom hvor dypt jeg graver ned i en enkeltpersons situasjon. En russer som blir sprengt i fillebiter og som jeg ser på videoer av opp og i mente? Nei det er umiddelbart ikke så mye sympati der for meg. Kanskje til og med en viss grad av skadefro. Graver jeg lengre ned i hvorfor han gjør det han gjør og hvorfor han sitter i den situasjonen kan jeg imidlertid se for meg å ha en grad av sympati. En tilfeldig person på gata som spør etter penger eller mat? Ikke umiddelbart. Graver jeg lengre ned i hvorfor han gjør det kan jeg imidlertid gjøre det. Når jeg går på vinmonopolet har jeg lagt merke til at det er en fast person som bruker å stå utenfor der til faste klokkeslett. Når jeg er inne og handler på polet bruker jeg alltid å ta ut en femtilapp og gi til ham. Men det er strengt tatt fordi jeg vet at jeg har bygd et incentiv og vet at han har gode muligheter til å skaffe god hasj når jeg skulle ha lyst på det. Rumenere som stiller ut alle mulige bilder affekterer meg ikke, og den gamle traveren utenfor polet affekterer meg egentlig heller ikke, men han kan tjene et godt formål for meg selv, det kan ikke den andre.

Men sympati alene hjelper verken meg eller den som trenger noe. "Thoughts and prayers" er det tross alt ganske liten verdi i. Verken jeg eller den jeg sympatiserer med får noe spesielt ut av det. Handlinger teller i så fall mer. :shrug:
Vis hele sitatet...
Jo, riktig. Jeg utdanner meg som det. Jeg ser ikke dette handlingsmønsteret som unikt og mange vil kjenne seg igjen. Det er synd jeg ikke kan komme med mer direkte eksempler. Det lener ned til graden eller hvor alvorlig, dominerende dette trekk av personlighet integreres i livet og sosiale situasjoner. Jeg skjønner at folk vil se det som rart da jeg i det ene sekund gir ros, gaver eller hyggelige komplimenter for så å snu, spytte dem i ansiktet å fortelle hvor verdiløse, tafatte og svake de er, og det at de tar opp plassen til mer viktige/verdifulle mennesker på denne jord. Det at de er en byrde for meg, og alle andre rundt. De er rett og slett en veldig givende, viktig og snille personer frem til jeg tenker de burde dra til hytten, lade hagla og heller legge seg i graven fremfor sengen for å frigjøre mer plass
Sist endret av noguhso; 19. november 2023 kl. 04:48. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Og det er denne dualiteten ved deg selv du sliter med å forstå kanskje? Det er de eksplisitte handlingene, enten de er "gode" eller "vonde" som man kan eller må forsøke å moderere på et vis. Idioter og de som er generelt plagsomme i ens egen oppfattning har sjelden verken behov for å høre det eller nytte av å få det kastet seg i mot. Jeg kan erkjenne at det kan gjøre godt i øyeblikket å lange ut, men det er man selv ikke tjent ved i det lange løp. Det er ikke i mitt enestående ansvar å fikse verden og folk generelt. Tror heller ikke ett menneske på denne jord opptar plassen til en annen person, det bør være plass til alle selv om de ikke "fortjener" det fra ens eget synspunkt. Til og med seg selv, som andre! Brikkene faller på brettet, og vi kan dytte de i en retning men vi verken trenger eller må spille deres egne trekk. Alle er feilbarlige, og jeg bør verken være dommer eller bøddel i all den tid jeg er like feilbarlige som alle andre.
Sist endret av Hilbert; 19. november 2023 kl. 05:14.
Folie à deux
Trådstarter
Sitat av Hilbert Vis innlegg
Og det er denne dualiteten ved deg selv du sliter med å forstå kanskje? Det er de eksplisitte handlingene, enten de er "gode" eller "vonde" som man kan eller må forsøke å moderere på et vis. Idioter og de som er generelt plagsomme i ens egen oppfattning har sjelden verken behov for å høre det eller nytte av å få det kastet seg i mot. Jeg kan erkjenne at det kan gjøre godt i øyeblikket å lange ut, men det er man selv ikke tjent ved i det lange løp. Det er ikke i mitt enestående ansvar å fikse verden og folk generelt. Tror heller ikke ett menneske på denne jord opptar plassen til en annen person, det bør være plass til alle selv om de ikke "fortjener" det fra ens eget synspunkt. Til og med seg selv, som andre! Brikkene faller på brettet, og vi kan dytte de i en retning men vi verken trenger eller må spille deres egne trekk. Alle er feilbarlige, og jeg bør verken være dommer eller bøddel i all den tid jeg er like feilbarlige som alle andre.
Vis hele sitatet...
Vel du er forsåvidt inne på noe her, uten at du helt treffer spikeren på hodet. Jeg leser det du skriver, og det er mye riktig i det, om tanker og handling er gode eller dårlige kan ikke tas stilling til, og heller ikke noe jeg har en affeksjon over. De bare er der, i veien og det plager meg hvor ekkelt og skittent enkelte "personer" er. Hvordan jeg kan bli så glad i dem, samtidig så mye jeg hater dem tross de ikke direkte har gjort meg noe, de bare er der.

Det som kan være menneskelig, skilt eller positivt kan vende over til at jeg ber de bare slutter å eksistere. Det verste jeg blir utsatt for er mennesker som har det bra med seg selv, kanskje litt fordi jeg ikke kan oppnå det samme, og har aldri kunnet fordøye dette da de besitter noe jeg ikke har kapasitet for. Det er denne type menneske jeg forakter da jeg mener de ikke er verdig i aspektet å ha det bra med seg selv, og jeg lurer på hva de føler, om de i det hele tatt føler noe. Hos hvem ligger feilen? Den ligger hvertfall ikke hos meg
Det høres ut som en misunnelse. Som en smertefull følelse av å ønske å ha noe som andre besitter, enten det er materialistisk, fysiologisk eller psykologisk. Da menes misunnelse konkretisert til forskjell fra sjaluhet hvor en frykter å miste noe man allerede har. Jeg har forståelse for følelsen du beskriver. Nå skal jeg ikke sammenligne i form av verken grad eller gyldighet for misunnelsen, men for å konkretisere det litt; jeg har aldri kunne gått ut på byen sammen med masse folk og på en typisk uteplass og følt meg bekvem med situasjonen hvor det pumpes ut mengder av lyd mens folk roper og later som de har en konverasjon med hverandre og begge parter ser for meg ut til å late som de forstår hverandre i dette mylderet av sanseinntrykk. Det ser ut til at dette likevel ikke affekterer de, og de bryr seg ikke om innholdet. Det er for meg uforståelig hvordan dette henger i sammen, og jeg misunner de deres egenskaper i å kunne utføre denne tribale dansen. Skal jeg være komfortabel må jeg være på en veldig mye mer stille og brun pub hvor man klarer å forstå hverandre. Jeg må kunne lese folk. Aller helst skulle de jo alle vært slik som meg så hadde jeg sluppet denne følelsen. Det viser likevel slik at den disco-arenaen jeg beskriver rett og slett ikke passer meg, der kan jeg ikke blomstre, men jeg kan trives i et helt annet miljø; i en rolig brun pub. Der er det større sannsynlighet for å møte noen som deler meg og mitt. Skal jeg utfolde meg i det jeg har beskrevet så er det tydeligvis en ting som jeg personlig må jobbe med, og det helst uten collatteral damage. Når jeg misliker de andre på grunn av deres egenskaper, så er det rett og slett en distraksjon; den jeg egentlig misliker er jo meg selv fordi jeg ikke har de egenskapene. Det sagt har jeg egenskaper de ikke kan forstå, hvorvidt de er klar over dette eller om de misunner meg i samme grad jeg gjør de vites ikke, men jeg har etterhvert blitt noe komfortabel med å kjenne meg selv og mine egne begrensninger. Det er mest det som er nøkkelen (for meg), å bli komfortabel med både begrensningene og kreftene mine. En stor del av forskjellen er hvorvidt man er klar over disse (har folk tanker eller er de NPCer?), i det hele tatt evner å oppfatte de, og akseptere de. Man må ikke hate andre fordi man selv kommer til kort.
Sist endret av Hilbert; 19. november 2023 kl. 06:16.
Folie à deux
Trådstarter
Sitat av Hilbert Vis innlegg
Det høres ut som en misunnelse. Som en smertefull følelse av å ønske å ha noe som andre besitter, enten det er materialistisk, fysiologisk eller psykologisk. Da menes misunnelse konkretisert til forskjell fra sjaluhet hvor en frykter å miste noe man allerede har. Jeg har forståelse for følelsen du beskriver. Nå skal jeg ikke sammenligne i form av verken grad eller gyldighet for misunnelsen, men for å konkretisere det litt; jeg har aldri kunne gått ut på byen sammen med masse folk og på en typisk uteplass og følt meg bekvem med situasjonen hvor det pumpes ut mengder av lyd mens folk roper og later som de har en konverasjon med hverandre og begge parter ser for meg ut til å late som de forstår hverandre i dette mylderet av sanseinntrykk. Det ser ut til at dette likevel ikke affekterer de, og de bryr seg ikke om innholdet. Det er for meg uforståelig hvordan dette henger i sammen, og jeg misunner de deres egenskaper i å kunne utføre denne tribale dansen. Skal jeg være komfortabel må jeg være på en veldig mye mer stille og brun pub hvor man klarer å forstå hverandre. Jeg må kunne lese folk. Aller helst skulle de jo alle vært slik som meg så hadde jeg sluppet denne følelsen. Det viser likevel slik at den disco-arenaen jeg beskriver rett og slett ikke passer meg, der kan jeg ikke blomstre, men jeg kan trives i et helt annet miljø; i en rolig brun pub. Der er det større sannsynlighet for å møte noen som deler meg og mitt. Skal jeg utfolde meg i det jeg har beskrevet så er det tydeligvis en ting som jeg personlig må jobbe med, og det helst uten collatteral damage. Når jeg misliker de andre på grunn av deres egenskaper, så er det rett og slett en distraksjon; den jeg egentlig misliker er jo meg selv fordi jeg ikke har de egenskapene. Det sagt har jeg egenskaper de ikke kan forstå, hvorvidt de er klar over dette eller om de misunner meg i samme grad jeg gjør de vites ikke, men jeg har etterhvert blitt noe komfortabel med å kjenne meg selv og mine egne begrensninger. Det er mest det som er nøkkelen (for meg), å bli komfortabel med både begrensningene og kreftene mine. En stor del av forskjellen er hvorvidt man er klar over disse (har folk tanker eller er de NPCer?), i det hele tatt evner å oppfatte de, og akseptere de. Man må ikke hate andre fordi man selv kommer til kort.
Vis hele sitatet...
Du formulerer deg på en avansert men fult forståelig måte, jeg liker måten du fletter ord som sjelden er brukt inn i svarene dine til meg.

Men bare sjalusi og misunnelse? Når jeg hører latter eller ser smil så føler jeg meg automatisk dårlig æ. Dette gjelder i enhver sosial situasjon, om det er mennesker jeg kjenner, vet om eller som er helt fremmede. Det starter aldri på den måten men det bunner ut i at jeg ikke takler dette synet og heller vil de skal ha det like matt og flatt som meg følelsesmessig.

Jeg har med årene blitt særdeles god til å kopiere det jeg observerer hos andre. På innsiden er det ingen ting, men mimikk, positiv og negativ respons er jeg god til. Selvom det brenner på innsiden så klarer jeg fortsatt produsere et smil, vise takknemmelighet eller lykke tross alt er falskt. Men hva er her så viktigst, hva jeg føler eller hva det ser ut som jeg føler? Det siste er det sommer mest rett, innsiden teller lite eller ikke.

Kontrollen er sterk, men ikke dominerende og det kommer sjelden til syne, men i et svakt øyeblikk så kan jeg vise det fysisk i form av disgust og hat. Som jeg nevner, sjelden. Men de gangene masken faller så er jeg redd for å bli sett. Sådan en positiv forsterkning der jeg føler meg ekstremt eksponert og ute av stand i henhold til kontroll.

Impulsiv handling av svært ødeleggende karakter. Det splitter og spalter relasjoner og muligheter for meg, personlig vekst og et tilbakefall. Jeg har hatt dette siden tidlig alder og det føles som jeg har hatt dette hele livet mitt - noe som er rart da min oppvekst har vært mer perfekt enn hos de fleste andre. I en ung alder så ble jeg henvist til en barn/ungdom psykiater som ville karakterisere borderline og dyssosial personlighetstruktur. Dette er dog lenge siden, men mønsteret gjentar seg og fagpersoner mener å se at det samme gjelder den dag i dag.

Jeg tenker de tar feil, jeg kjenner meg ikke igjen i dette på noen som helst måte sett bort fra episoder som kan reflektere og belyse denne type personlighet. Alt handler om kontroll, det er et vidunder at ingen gjennomskuer, ser eller bemerker seg noe av min oppførsel selvom det er like klart som dagen er lang
Det ble litt wall og tekst, så kanskje det er nevnt.

Kanskje det er en form for autisme/adhd? På morgenen har du energi, og kapasitet til overs, å klarer derfor å prosessere alle inntrykk. På vei hjem er du sliten, og hjernen klarer ikke henge med på alle inntrykk. Noe som kan fører til irritasjon.

Sier ikke at du har autisme, eller adhd, men at du kanskje ligger i nærheten på spekteret?
Folie à deux
Trådstarter
Sitat av Neipådeg Vis innlegg
Det ble litt wall og tekst, så kanskje det er nevnt.

Kanskje det er en form for autisme/adhd? På morgenen har du energi, og kapasitet til overs, å klarer derfor å prosessere alle inntrykk. På vei hjem er du sliten, og hjernen klarer ikke henge med på alle inntrykk. Noe som kan fører til irritasjon.

Sier ikke at du har autisme, eller adhd, men at du kanskje ligger i nærheten på spekteret?
Vis hele sitatet...
Hahaha, det innlegget hadde passet bedre i "bamsegutt" tråden som ligger litt under denne. Men hvem faen vet, kanskje jeg er bamsegutt junior.

Jeg har tidligere drøftet temaer som dette, og jeg tror det fortsatt skal stå under mine tråder om ikke slettet
Sitat av Neipådeg Vis innlegg
Det ble litt wall og tekst, så kanskje det er nevnt.

Kanskje det er en form for autisme/adhd? På morgenen har du energi, og kapasitet til overs, å klarer derfor å prosessere alle inntrykk. På vei hjem er du sliten, og hjernen klarer ikke henge med på alle inntrykk. Noe som kan fører til irritasjon.

Sier ikke at du har autisme, eller adhd, men at du kanskje ligger i nærheten på spekteret?
Vis hele sitatet...
Jeg var plukket ut opp mot forsknings team opp mot ADHD og OCD, på 90-tallet, der folk en ble samlet på hotell. Var pga min far var leder i en sånn forening, og ble litt utnyttet sånn.

Det med energi har ikke noe med ADHD spekteret å gjøre, men hvis du regulerer følelser med å snakke med deg selv så vil en likne en figur
som var der ene og alene pga han drev å snakket med seg selv - måtte gå på piller pga dette.

Så lenge du ikke har defekt emosjonell regulerings evne, at du ikke er avhengig av å regulere emosjoner med å si ting impulsivt (kommer med påstander) eller snakke med seg selv, så ville jeg ikke beskymret meg.
Sist endret av itori123; 19. november 2023 kl. 09:04.
Du lagde een tråd der du sa du var blitt diagnostisert med dyssosialp personlighetsforstyrrelse av dramatiserende karakter.

dyssosial personlighetsforstyrrelse forklarer det du beskriver over og den dramatiserende delen forklarer hvorfor du fortsetter å lage tråder om det.

Dette eventuelt kombinert med noe autistiske trekk.
Sitat av Tokroner Vis innlegg
Psykopat eller en form for personlighets forstyrrelse tipper jeg. Ville ha sjekka det ut for å være sikker
Vis hele sitatet...
Jeg har diagnosen narsissistisk personlighetsforstyrrelse.


Men jeg meg selv, lever så si innen normale normer. Mine nærmeste føler jeg empati/sympati rundt, jeg har lært meg selv dette, før valgte jeg å ikke føle dette. Men grunnet anger, ødelagte forhold, har jeg bestemt meg for å være hyggelig og rettferdig mot alle rundt.


Samt jeg jobber hardt med å bli rusfri, og har forlatt det kriminelle miljø.



Men når det kommer til sympati og empati rundt ting jeg ikke styrer, føler jeg ingenting, og dette er vel en bra ting? Hvorfor skal jeg føle empati ovenfor noen jeg ikke kjenner og bryr meg om? Det gir ikke mening.



Følelser som sorg, har jeg aldri følt, og dette skremmer meg litt.



Jeg er en veldig snill person, spør hvem som helst som kjenner meg godt, dem kaller meg omsorgsfull og omtenksom, hyggelig, stille.
Sist endret av UngOgDumN; 19. november 2023 kl. 13:10.
Folie à deux
Trådstarter
Sitat av Astro Man Vis innlegg
Du lagde een tråd der du sa du var blitt diagnostisert med dyssosialp personlighetsforstyrrelse av dramatiserende karakter.

dyssosial personlighetsforstyrrelse forklarer det du beskriver over og den dramatiserende delen forklarer hvorfor du fortsetter å lage tråder om det.

Dette eventuelt kombinert med noe autistiske trekk.
Vis hele sitatet...
Kan du påpeke eller gå mer i dybden av hvilke autistiske trekk jeg måtte ha, hva får deg til å si eller tro det? Det ville vært interessant å få høre/vite for min del.
Du har hevdet at du jobber innenfor psykiatrien. Hvilken utdannelse har du, og nøyaktig hva er det du jobber med, eller som?

Sitat av UngOgDumN Vis innlegg
Jeg har diagnosen narsissistisk personlighetsforstyrrelse
Vis hele sitatet...
kan du fortelle litt rundt hvordan du fikk denne diagnosen da den ikke er registrert eller inkludert i ICD?

Sitat av Astro Man Vis innlegg
dyssosial personlighetsforstyrrelse forklarer det du beskriver over og den dramatiserende delen forklarer hvorfor du fortsetter å lage tråder om det.
Vis hele sitatet...
Her misforstår du, og dette burde du visst. Dramatiserende er en av tre kategoriserende grupper vi deler de forskjellige PF inn i, det betyr ikke det samme som du tolker som dramatisk.
Sist endret av noguhso; 19. november 2023 kl. 17:55. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Jeg mener ikke det som i at du er dramatisk men at du har en vedholdende søking etter anerkjennelse, underholdning og oppmerksomhet.
Folie à deux
Trådstarter
Sitat av Astro Man Vis innlegg
Jeg mener ikke det som i at du er dramatisk men at du har en vedholdende søking etter anerkjennelse, underholdning og oppmerksomhet.
Vis hele sitatet...
Kan ikke si meg uenig.

Hvor kommer de autistiske trekkene inn?