Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  9 7073
Hei.

Tenkte høre på om det er noen med egen erfaring som vil gi noen tilbakemeldinger.

Ble tidligere i uka diagnostisert med EPF. Har hatt sosial fobi som diagnose tidligere.
Sosial fobi henger mye sammen med EPF, men en PF er noe som sitter sterkt i personligheten.
Utvikler seg gjerne fra tennårene. En sosial fobi er noe som lettere kan behandles.

Blir utskrevet fra tilbudet jeg har stått i noen år nå.
Så tenkte høre på om det er noen andre med egen erfaring som kunne gi råd på type behandling som kan være aktuelt.

10% av befolkningen har en eller annen form for PF, men et fåtall oppsøker profesjonell hjelp. Noen er fungerende, andre ikke fungerende.

For egen del er man ikke fungerende, men har et håp på at det kan bedre seg med riktig behandling over tid.

Er det noen likesinnede på Freakforum som har tips/råd til en tilværelse med PF.

Lettere forholde seg anonym med den nye funksjonen
Sånn som dette?

http://www.healthline.com/health/avo...ality_disorder

Er det en egentlig diagnose som har en kode i en manual?

For jeg finner F60.6 som er urolig [unnvikende] personlighets forstyrrelse : http://apps.who.int/classifications/...2015/en#/F60.6
Sist endret av [Present Day]; 16. februar 2017 kl. 13:02.
Spot on.

Engstelig (unvikende) personlighetsforstyrrelse. Har ikke satt meg inn i "koder" og fortegnelse på diagnoser.

https://no.m.wikipedia.org/wiki/Engs...tsforstyrrelse
Har den samme diagnosen i tillegg til tilbakevendende depresjon, sosial fobi og generalisert angstlidelse. Ble gradvis verre og oppsøkte først hjelp i en alder av 29, har akkurat blitt utredet, men ikke kommet i gang med behandling. Hvilket tilbud har du brukt så langt? Er du i jobb eller på ytelser? Hvordan ser ei typisk uke ut for deg?

Her i kommunen driver de med skjematerapi i grupper. Det skal tydeligvis være effektivt, spesielt om man allerede har isolert seg mye fra omverdenen. For meg ble det litt mye å gå fra å være stort sett alene konstant til å jobbe med personlighetsproblematikk sammen med totalt 13 andre mennesker. Er nå henvist til en ordinær psykolog, men har ikke begynt enda. Kognitiv atferdsterapi skal kunne ha grei effekt. Har også flyttet nærmere venner for å få mer av et sosialt nettverk igjen.
Har den samme diagnosen pluss tilbakevendende depresjon, sosial fobi og generalisert angstlidelse. Ble gradvis verre opp gjennom årene, med mage- og søvnplager, i tillegg til sosiale problemer med jobb og forhold. Oppsøkte først hjelp i en alder av 29 og har akkurat blitt utredet, men ikke kommet i gang med behandling. Hvilket tilbud har du brukt så langt? Er du i jobb eller på ytelser? Hvordan ser ei typisk uke ut for deg?

Her i kommunen driver de med skjematerapi i grupper. Det skal tydeligvis være effektivt, spesielt om man allerede har isolert seg mye fra omverdenen. For meg ble det litt mye å gå fra å være stort sett alene konstant til å jobbe med personlighetsproblematikk sammen med totalt 13 andre mennesker. Er nå henvist til en ordinær psykolog, men har ikke begynt enda. Kognitiv atferdsterapi skal kunne ha grei effekt. Har også flyttet nærmere venner for å få mer av et sosialt nettverk igjen, skal også prøve å få meg ny jobb i en helt annen bransje. Behandling er liksom bare et par timer i uka, jeg tror og håper at positive endringer i livet utenom vil gjøre vel så store utslag.
Sist endret av tihihihi; 16. februar 2017 kl. 14:12.
Hei, tihihihi.

Takk for at du deler egne erfaringer i tråden.

Hverdagen er heller mye sittende inne. Ca en dag i uken har jeg gått til psykolog de tre siste årene. Forsøkt i gruppeterapi (rus relatert), angstringen. Siden september 2016 er jeg forsøkt i skjermet arbeid, men gikk i surr etter ca 1 mnd.

Gikk fra isolasjon (har heldigvis hund og samboer) til arbeid på et lite verksted med 16 andre personer. Har fortsatt ikke "landa", funnet roen i kroppen etter det. Ca 2 mnd siden.

Min AAP går nå ut i mai, så er veldig usikker på hvordan det blir framover, men med EPF føler jeg selv jeg stiller med andre kort, enn sosial fobi. Har hatt godt av en samtalepartner i psykolgen, men det går på en bedre hverdag. Føler ikke jeg har vokst så mye mtp at man skal tilbake i fungerende arbeid.

Håper og tror jeg kan komme meg inn i gruppeterapi som varer over flere år. Har selv slitt med angst i 16 år. Er selv 34. Psykoterapi noe annet, men har ikke fått satt meg godt nok inn i det så langt.

Ser ut til at du er på riktig sted. AAP er noe du burde få selv. Det holder at man går til behandling. Psykologen du blir henvist til er behjelpelig. Nå er vi litt vel overfølsomme som personer, så det er viktig at du finner en behandler med god kjemi. Jeg har hatt store problemer med utfordring av angsten på det private. Det er enkelt sitte hos en psykolog prate, men noe annet handle. Noe som er en del av EPF.

Stemmer ikke kjemien blir det vanskelig med behandling. Gikk selv i 7 år før jeg følte behandling hadde noe nevneverdig hjelp. Nå har jeg rusproblematikk /selvmedisinering med diagnosen, til tider. Noe som kan vanskeliggjøre behandling over tid.

Bikkja (fikk han for 2 år siden) er det som har gitt meg mest. Ene og alene fordi han må ut lutes - få utløp for energi. Isolasjon over tid blir vanskelig med ei bikkje som er avhengig av deg. Han dømmer meg heller ikke, men er like blid uansett hvordan man har det.

Beklager ble posten rotete. Kjenner man blir sliten og usikker når man begynner analysere det man skriver. Er det noe jeg har unnlatt - er rotete, gi beskjed.
Kan legge til at familie og venner har falt bort (min egen feil) ila de 16 årene. Har du fortsatt personer du er trygg på i nære relasjoner så ta vare på de.
Unnvikende personlighetsforstyrrelse, ja, kan fortelle litt hvordan jeg har opplevd dette.

Har helt siden tenårene forsøkt å komme meg ut i fast arbeid, uten å lykkes med det. 20 år med forsøk. Av og på hos NAV. Arbeid i ny og ne (stort sett korte arbeidsforhold). Tiltak meg her og tiltak meg der. Helt ærlig så har jeg vært en aktiv person som egentlig har likt å ha noe å gjøre (arbeid/tiltak), samtidig har det vært veldig vanskelig å stå i det over tid. Forsøkt meg på forskjellige gruppebehanlinger flere ganger. Den ene gangen snudde jeg bare på venteværelset da jeg fikk panikk av alle (25stk?) som var der og fant fort ut at her var det mindre grupper som gjaldt. Har fullført flere små gruppebehandlinger. Har også uteblitt fra time hos behandler da jeg har følt meg presset til mer enn jeg kan klare.

Har vært så sur og bitter på meg selv enkelte ganger pga skuffelsen en får over seg selv når en ikke klarer noe en så meget ønsker. En kan ønske noe så sterkt samtidig som at en egentlig ikke ønsker det i det hele tatt. Har også vært ganske streng med meg selv, at denne gangen skal jeg få det til, denne gangen skal det gå... Slik strategi anbefales ikke.

Unnvikende er unnvikende uansett hvordan en vrir og vender på det. Spørsmålet er hva en skal gjøre ut av det. Det finnes jo ingen fasit på dette. Rådet mitt er å gjøre så mye som mulig av det en kan, vil og får til. Det hjelper bare med en liten tur utenfor døra også
Innse at du kan ha dine begrensninger og ikke ta hele verden på en gang. Ikke vær så streng med deg selv, det er lov til å feile. Hvis en klarer det så tester en hvilken som helst behandlingsform for å bli kvitt det, selvfølgelig. Klarer en det ikke er det ingen krise eller skam/nederlag.

Gjør hva en kan. Som sagt så prøvde jeg iherdig i 20 år, men jeg fikk det ikke til. Senket til slutt skuldrene og kapitulerte for ett par år siden. Men jeg klarer fint å leve med det. Det finnes håp om ett betydningsfult og verdig liv selv om en har sine begrensninger.
Gått meg hus forbi innlegget ditt, Jens.

Takk for at du bidrar i tråden. Kjenner meg 99% igjen i det du beskriver.

Noe lengre innlegg blir det ikke den her gangen. Flott at du har fått senket skuldrene. Akseptert diagnosen. Er ikke helt der enn så lenge. Fortsatt rimelig ferskt for egen del.

Har tidligere vært åpen rundt sosial angst. Føler det har hjulpet. Men fortelle at man lider av PF sitter mye, mye lengre inne enn sosial angst. Liker ikke diagnosen, men det vender man seg til over tid.
Tenker ingenting på diagnosen. Hvorfor skal jeg? Tenke på noe som er skrevet på paipir som ligger i en skuff ett sted? Det hjelper meg jo ingenting hvis formålet med det skulle være en hindring eller bekymring mer? Vil ikke si at jeg har akseptert diagnosen, for den betyr ikke så mye. Vil heller si at jeg har akseptert meg selv. En er ikke nødt til å fly rundt å reklamere for diagnosen. Jeg sier at jeg har sosial angst, ferdig med det. Det var godt nok for alle andre og meg selv i alle disse årene. Det er jo ikke løgn at jeg sliter med sosial angst?

Det var dette livet jeg fikk utdelt, så får jeg prøve å gjøre det beste ut av det. Uavhengig av om det står A eller B på ett papir

Hvilken behandling som kan være aktuelt å forsøke seg på må nesten stilles til personell som er kvalifisert til å svare på det. Det er jo forskjellige grader og tilstander der ute så det vil vel være ganske så varierende fra person til person.