Mister kona og huset og sikkert jobben om jeg ikke holder meg avholds. Jeg har ikke noe abstinenser etter alkohol lenger og har ikke drukket på to måneder. Dette nok mest fordi jeg har vært helt isolert fra kompiser og omverdenen på hytta med farmoren min kun for å ikke få tak i alkohol og drikke, men jeg må hjem igjen nå og treffe kompiser igjen. De gangene jeg har sprukket før har det vært pga møte kompiser igjen. Å sprette en øl har alltid vært første vi gjør samme hvor vi er. Kommer de innom meg har de med et brett og drar jeg til dem er kjøleskapet fullt og ølen første velkomst, også på dagtid. Sist prøvde jeg å unngå det ved å si vi heller kunne ta en matbit ute enn å møtes hjemme hos en av oss, men så fort de bestilte øl til alle klarte jeg ikke si nei. Tenkte ikke engang tanken på å si nei selvom jeg før vi møttes var helt bestemt på å ikke drikke.

Har foreløpig ikke fortalt noen om problemet mitt. Ingen andre enn kone og familie vet hvor ille det har vært og jeg vil helst ikke si det heller.

Hva er best fremover i sosiale settinger? Å si nei takk, jeg tar en cola, og få de der dumme spørsmålene om hæ nei du tar vel en øl! Eller å bestille/medbringe alkoholfritt bare for å passe inn?
Vil alkoholfritt gi meg lysten på alkoholholdig øl så jeg heller bør holde meg unna smaken? Dama sier den letteste løsningen er å unngå å henge med kompiser eller finne nye som ikke drikker men det blir vanskelig, vil gjerne kunne henge og være en av gutta uten å ta en øl bare fordi vi skal prate og henge.

En eventuell ting du kan si til kompisene dine er jo at du har problemer med leveren og at du ikke bør drikke alkohol, de kommer sikkert til og si ting som at det suger og at det er kjedelig, men er kanskje bedre enn og si du har drikkeproblemer.

Det er noe forbanna dritt at man ikke kan være avholds uten å få masse spørsmål rundt hvorfor, men sånn er det bare...
Kan ikke hjelpe deg med stort annet enn å anbefale deg å si nei takk, og ikke "skamme deg" over hvorfor du sier nei. Jeg drikker av og til selv, men skjønner selvsagt at det ikke skal kreve noen forklaring på hvorfor noen ikke vil tømme løsemidler i skallen. Bestill deg en kaffe/Farris/juice med god samvittighet, det er kun viljestyrken det står på!

Vær åpen om det med vennene dine

Du gjør det selv vanskelig for deg. Fortell kompisene dine om det, ingen presser pils på en person med alkoholproblemer.

Hvis de ikke støtter deg så finner du nye venner

Du kan si du har blitt smittet av hepatitt på ferie og må gå på sterke medisiner i et helt år, og de medisinene gjør at du må være totalavholds. Maser de mer så bare si at du risikerer å få gul hud, gule øyne og skrumplever eller kreft i levra om du ødelegger kuren med alkohol. Det finnes nå 3 måneders kurer men for kun kort tid siden var 12 måneders kur det vanlige, så om du får spørsmål så bare si at den første kuren ikke virket og nå må du gå på medisiner. Hepatitt er så alvorlig at jeg tipper de slutter å mase om at du skal drikke alkohol når du sier dette.

Når året er gått så er de kanskje blitt vant til at du er avholdsmann, men skulle de fortsette så bare si at du fortsatt har sykdommen i kroppen og må ta et år til på medisinene og at du fortsatt må være totalavholds. Noen blir faktisk gående på hepatitt medisiner hele livet så denne kan du dra så langt du bare vil og for alltid slippe drikkepress selv om du henger med den gamle gjengen.

Etter å ha delt noe slikt med kompiser så er det fult lov at du blir dritforbanna om noen i det hele tatt forsøker å spøke med at du skal drikke, da stopper de nok å mase om du virkelig klikker verbalt om de foreslår pils.

Du mener det er enklere å leve med en løyn i et år og all den tiden det måtte bli dratt opp i ettertid, enn å bare fortelle sannheten? Hva gjør det bedre å fortelle at man har hepatitt fremfor å fortelle sannheten? Dårligere råd skal man lete lenge etter..

Si det som det er. Har man rusproblemer (og andre problemer) er første bud og slutte å juge for familie og venner. Du kan si til kompisene dine at du har alkoholproblemer og at hvis du ikke klarer å slutte å drikke, går livet ditt til helvete. Si du trenger hjelp av dem til å holde deg tørrlagt, sånn at de skjønner de ikke skal drikke når de er sammen med deg, ihvertfall frem til du står litt stødigere. Hvis noen av vennene dine ikke respekterer det, ville jeg kutta de. Da er det ikke gode venner. Det er jo livet om å gjøre her, ikke bare noe tull og fjas.

Jævlig sjipt å ikke kunne drikke, egenerfaring.

Tips er vel å være ærlig, det går ofte bedre enn du tror. Kan gå på fest, greit nok fram til et viss punkt, da er det bare å gå hjem.

Jeg er avhengig av energidrikk nå, sikkert bare en psykisk greie, men funker.

Mener forøvrig ikke at du skal flagge med at du er tørr, men til dem du er mest med, så tenker jeg det kan være en god idé.

For min del gjør det at det er "vanskeligere" å sprekke, når jeg vet alle vet, vanskelig forklare.

Good work!

Si det som det er, at du har alkoholproblemer. Det er det letteste. Om de så tilbyr alkohol eller ignorerer det du sier, så er ikke dette skikkelige venner.

Gode venner vil i dette tilfellet forstå problemstillingen og hjelpe deg.

Ikke føl på skam eller at det er flaut. For det er det ikke. Stå på, jeg heier på deg!

Jeg anbefaler å unngå setinger som trigger deg det første året. Og oppsøk hjelp, de færreste greier dessverre dette alene. Å møte gamle drikkekamerater av typen du har er dømt til å gå til helvete på et tidspunkt.

Ja mye enklere. Og hva er løgn og hva er hvit løgn? Skader han noen med sin hvite løgn? Du lyver aldri og har aldri løyet? Hopp av din høye hest mister, du lyver nok akkurat når det passer seg som alle andre. Hva er poenget med å forsøke å være moralens vokter eller selvoppnevnt moralpoliti?

Løgnen har ett viktig poeng. Den beskytter ts mot drikkepress og vil hjelpe ham å holde seg på den smale sti. Om "den gamle gjengen" faktisk er verdt noe ting så vil de jo ikke at kompisen blir alvorlig syk. Og ts unngår drikkepress.

Hvordan skal dette bære en "tung løgn å bære"? Skader han noen med løgnen? Blir andre skadet av hans løgn? Evt. kvaler får han ta med med vårherre og foldede hender.

Makan til selvhøytidlig tulling. Alle lyver nor situasjonen krever det. Å lyve i riktig menge og i rett øyeblikk er en sosial ferdighet.

Hva tror du forresten skjer om ts 3 år frem i tid bestemmer seg for å si sannheten? Hei guttær, den historien om gulsott var løgn, jeg var blittt alkis og hadde vært på selvpålagt avvenning sammen med bestefar i en hytte langt til skogs for å unngå fristelser. Når jeg kom hjem valgte jeg å lyve om hepatitt for å unngå drikkepress, sorry ass.

Om din verden er så sort/hvit at du ser på det som et kjempeproblem da har du ikke forstått hva som er det virkelige problemet. Den underliggende alkoholismen samt det å ha press fra kona om å kutte ut gamle venner. Ingen gode venner ville følt seg bedratt av noe slikt. Om noe så ville det blitt en morsom greie, en god historie som ville skapt latter. Han løy jo for at han var på en plass i livet der han ikke ønsket å måtte velge bort sin tørste gamle gjeng, og samtidig så løy han for sikre seg en backstory som garanterte ham fri fra drikkepress og mest sannsynlig også støtte fra kameratene om han en dag skulle kjenne på ønsket om å drikke.

Ingen vil ta skade av en slik løgn.

Gjør ingenting å lyve sort eller hvitt til folk som ikke betyr så mye, som f.eks på julebord. Jeg liker ikke alkoholrusen, men hvis jeg sier det, så ser folk rart på meg. Jeg har i mange år sagt at jeg blir så sykt dårlig dagen etter at det ikke er verdt det. Så kjører jeg bil til arrangementer og da drikker jeg brus.

Til familie og nære venner synes jeg ikke man skal lyve, det svekker tilliten til dem man har bruk for å stole på her i livet. En annen ting er at (rus)misbruk og løgnen går hånd i hånd, så
det er nok lettere å holde den ene i sjakk hvis man kverker den andre.

Du må se sannheten i øya og si det som det er.

I dette tilfellet handler det vel helst å være ærlig overfor seg selv.
Da er det også best å være åpen om problemet. Tar man lett på
å lyve til andre, lyver en gjerne lettere til seg selv også.

Dessuten er det anstrengende å hele tiden måtte finne på
forklaringer når folk spør, det gjør en igjen usikker på en
selv og hjelper ikke akkurat på viljestyrken og selvtilliten.

Til TS - vær ærlig, kast deg uti det og fortell kompisene dine
at du har et reelt alkoholproblem. De kommer kanskje til å
se skjevt på deg, forsøke å spøke det bort, eller simpelthen
kanskje trekke seg unna en stund.

Men om det er en del av prisen du må betale for å komme over kneika, vil jeg påstå det er verdt det.

Høres ut som gutta du henger med har et anstrengt forhold til "kosen" de og.
Om ølen er første som skal ut når man møtes, og de har med et brett når de skal på besøk, burde de egentlig på rehab mer enn du burde beklage noe som helst.

Du har tatt et valg som betyr mer for deg enn tida med alkohol og venner. Valget om å bevare familien. Det vil bety veldig mye for kona og barna.

Det er ikke mye annet å gjøre enn å frigjøre seg fra sitt miljø. Hvis du tar sjansen på å henge med dem og være sosial, så må du gjøre det, men da skal du ikke inngå et fnugg av kompromiss. Bare si at du må gjøre det med tanke på familien. Hvis du får mye dritt og lite forståelse, særlig over tid, og mye drikkepress, så må du kutte dem ut. Det finnes ingen vei rundt. Sosialt press er en sterk kraft. Humøret vårt forandrer seg fra dag til dag, og uke til uke, og hvis du fortsetter å henge med dem uten å få full forståelse, så er sjansen høy for at du vil ryke og ta en over tid. Når det skjer, så må de bry seg nok om deg til å nekte deg å drikke. Og da må du være vis nok til å innse at de gjør det fordi de bryr seg om deg, ikke for å være kødd.

Du må rett og slett ta de grepene du må ta. Du har tatt et modig livsvalg, og å gå på kompromiss med det er nesten ensbetydende med at du ryker før eller siden.

Jupp. Om man ikke kan fortelle til venner at man sliter, hva har man venner for?

Jeg tror kona di har rett, for å komme deg ut av dårlig rutiner må du forandre hverdagen. Kanskje du skal prøve å finne noen nye venner du kan prate om ting med.

Dette:

Det høres ut som det kanskje er flere i gjengen som burde kutte ned litt. Kanskje de blir glad noen endelig tar det opp? Hvor givende er egentlig et vennskap i lengden hvis alt man kan gjøre sammen er å drikke?

Motgiften mot skamfølelse er å bli møtt med aksept. For at det skal skje, må du nødvendigvis slippe noen til.

Gikk gjennom samme greia i sommer, nådde et punkt der ting sto på spill og nådde en bunn, måtte si at nok var kon så ikke bunnen ble enda dypere mtp familie, hus og jobb, akkurat som deg.
Søkte råd og støtte via fastlege og sto fram til familien og venner.
Fikk utrolig støtte og føltes bedre enn jeg trodde selv om det var helvetes tungt der og da. Har hatt et par sprekker som ingen kjenner til, men ellers har det fått helt fint.

Det kjipeste er at kompisene ikke inviterer meg med lenger når de skal gjøre noe sosialt med alkohol, men det var kanskje smart uansett den første tiden. Har nå blitt invitert på en sånn kveld om et par uker og skal dra dit edru jeg og partneren min.
Det går seg til, men det er lettere å være edru når alle vet, og mange har nok hatt mistanke uansett, det sa de hvertfall til meg. Et familiemedlem sa til meg at hvis jeg ikke klarer å slutte nå havnet jeg i kommunal leilighet og har bare spriten igjen i løpet av 12-15 år. Jeg lo det bort, men kanskje stemmer det? Det eskalerte sakte men sikkert og stadig raskere når jeg ser tilbake på det nå et par måneder seinere. Drakk flere ganger i uka i 12-13 år.

Nå er jeg allerede mer opplagt, har mange tusen kr ekstra PR måned og det føles greit, selv om jeg kanskje går på noen sprekker til før alt er tilbakelagt, hvem vet?

Blir det 2-3 måneder mellom hver kveld jeg drikker er det uansett et kjempefremskritt for meg. Det sosiale ordner seg! Jeg syntes nok det var litt vanskelig å gå på lokalbutikken og slikt i starten, enda også egentlig, men mye bedre nå!

Definivt flere av gutta som burde roe ned drikkinga ja men alt vi har gjort i alle år er rus og crime og sitte rusa å snakke om crimen.

Ehhhhhmmmmmmm faktisk så heller jeg mere for å skylde på streng beskjed fra legen pga levern eller no, enn å erkjenne ovenfor dem at jeg har et problem. For de vil aldri respektere eller definere det som et problem selv siden de er like ille, de syns jeg er pussywhipped som prøver å få et bedre liv og heller henger hjemme med kona enn på en takterrasseklubb med dem å leke ballers men det livet har ikke gitt meg en dritt godt i det lange løp. Er fortsatt avhengig av å møtes i blandt pga dette er barndomsvenner av meg og ikke noen jeg bare kan si fuck off til, og uansett setting blir det alltid den der "oey her øl, la oss catche opp" / "fint å se deg bror, vi tar en middag her, ja takk to øl og to biff da". Som sagt , på de der jeg sprakk de siste gangene. Klarte å bestille et glass vann til maten sist men det var ikke langt ute i maten og å se på de andre kose seg med øl at jeg ga etter å bestilte en øl selv og. Trodde selvfølgellig det ikke skulle skade og dama ikke merke det men når jeg ikke klarte å stoppe, ikke kom hjem på to dager og ja.. Så gikk det jo til helvete. Er nødt til å forhindre det nå men vet den store utfordringa er å være like "meg"/"kul" om jeg kan si det sånn, med gutta, UTEN å drikke.. Og forhindre det mener jeg 100% , flere sprekker taper jeg alt. Jeg har sprekt mange nok ganger og er heldig som ikke er kasta ut og hata for lengst