Kan jeg spørre hvorfor i helvete man drar til Dps for utredning av adhd når de som jobber der ikke kan hjelpe deg en dritt?


Jeg hadde siste time idag og får vite at jeg har add.

Men så kommer psykologen og spør meg hva jeg skal gjøre med den informasjonen?

Og tydeligvis så kan ikke de skrive ut medisiner.

Så hva faen er poenget da? Hvorfor i helvete skal man til utredning hvis de ikke kan hjelpe deg?

Jeg forteller hun at jeg spiller bort pengene mine og bruker opp 20.000 på 3 uker, at jeg sliter med sosial angst og at jeg ikke klarer å ha kjærester fordi mine personlige behov er for vanskelig til å ha en kjæreste. Også bare vifter hun hadet og sender meg ut igjen og lykke til.

Jeg føler meg så fuckings lost, lurt og forbanna nå.

Er det nå jeg skal punge ut med 15.000 også vente 6mnd til også ha utredning i 6mnd til? Fyfaen for noe forbanna piss.

Nå synes jeg det har begynt å komne mange rare tråder fra deg.

Sosial angst og arrangere strandparty passer liksom ikke sammen.

Hvorfor får du ikke medisiner? Kan hend de mener du ikke har nok plager til å få det. Dps sa til meg etter nevropsykologisk undersøkelse at jeg hadde store probvlemer med konsentrasjon, planlegging organisering osv men ingenting de kunne hjelpe med.

Akkurat det samme sa de til meg, men jeg har prøvd concerta 1 gang for 2 år siden. Og det funket som bare faen og jeg følte endelig at jeg landet på bakken igjen.

Dette viste hun, men fortsatt så mente hun at medisiner ikke kan hjelpe meg.

Prøv privat istedet. Venter på det selv da DPS har gitt opp meg.

Nei fordi folk med sosial angst kan ikke arrangere en fest.

Mye rart som kommer ut av meg ja, men det er jo litt av grunnen til at jeg faktisk dro til dps.

Psykologer skriver ikke ut medisiner, så her bjeffer du mot feil bil.
Når det gjelder sosial angst og abnorme personlige behov kunne det kanskje vært aktuelt med en form for terapeutisk behandling, henholdsvis eksponeringsterapi og gruppesamtaler ville jeg ha spurt etter.
Når det gjelder at du spiller bort pengene dine er det nærliggende å spørre deg om du selv tenker at du har et spilleproblem.
I så fall kan du be om spesifikk behandling for dette, men det er tvilsomt at psykologen din på DPS utfører alle de overnevnte oppdragene.
Av ren nysgjerrighet; hva synes du selv at psykologen burde ha tilbydd deg?

Jeg tror nok det psykologen din mente med å spørre hva du skal gjøre med den informasjonen var å høre om du hadde lyst og overskudd til å ta dette videre, gjøre noe med diagnosen og livet ditt. Det er en del av de som kommer på Dps som ikke er villig eller i stand til å gjøre den innsatsen som kreves for å få det bedre, eksempelvis grave i de vondeste følelser og gjenkjenne usunne mønstre i seg selv, eksponeres for situasjoner man har angst i, slutte med rusmidler etc.

En god respons til spørsmålet ville vært at du ber psykologen din om å henvises til noen som følger deg opp eller at du vil ta det videre med fastlegen din nå som du har blitt utredet og har en konkret diagnose det finnes behandling for, henvises til en avtalespesialist psykolog/psykiater for videre oppfølging og diskutere eventuell medisinering med fastlege eller avtalespesialist.

Jeg skjønner at det er frustrerende å få så få timer på DPS, høyreregjeringa ødela psykisk helsevern totalt og pasienttilbudene er kortet drastisk ned for å spare penger og få plass til nye pasienter. Det er helt håpløst og jeg kunne skrevet om det temaet i lange baner og alle kuttene og omleggingene i psykisk helse som har skjedd, DPSer i distrikter som legges helt ned, akuttavdelinger og institusjoner hvor pasientplassene er blitt halvert til tross for at flere og flere mennesker er i behov av psykisk helsehjelp.. Men nå er det nå sånn og vi kan ikke gjøre annet enn å påvirke politisk så lenge og gi ledelsen tilbakemelding og kritikk så de også bruker makten sin til å påvirke politisk. Før kunne man gå på DPS i flere år og ha den tryggheten og stabile oppfølgingen, mens nå fungerer DPS bare som et kort pitstop så for de som trenger langtidsterapi utover bare en utredning vil jeg heller anbefale å henvises til en avtalespesialist hvis det ikke er akutt.

Har så dårlig erfaring med DPS at jeg ikke gidder engang.
Første karn jeg hadde fikk det for seg at jeg var livredd kontainere og jeg ble satt på masse antidepressiva som bare fucka med kroppen min og gjorde meg verre psykisk.

Andre personen jeg snakket med der bare droppet kontakt helt plutselig, ett halvt år etterpå fikk jeg endelig ny time, ny person igjen.
Hun anbefalte meg å prøve benzo mot søvn, gikk til legen og fortalte og fikk resept på sobril og når jeg kom tilbake til DPS så klikka hun på legen min og brøt kontakt.

(Jo, DPS kan faktisk skrive ut medisiner, men det er ikke hvem som helst av de som kan det.)
((Jo, man kan fint arrangere fester med sosial angst. Hadde fester hver eneste helg når jeg yngre.))

Spurte om en ny time og har fått det.

Er det urimelig av meg å si st jeg vil prøve medisiner?

Jeg er liksom så sjenert av meg så jeg bare nikker og takker ja til alt jeg blir fortalt også tar det tid før jeg skjønner hva jeg har sagt ja til.

Så absolutt ikke.
Eneste er nok at du må teste litt forskjellige preparater over perioder for å se om det funker eller ikke, om det er for mye bivirkninger og slike ting.
Kommer også litt an på hva din DPS mener, noen foretrekker andre former for terapi fremfor medisiner.

For den andre biten, spør om å få med ett referat/kopi av samtalen når du går så har du det skriftlig og kan lese over det istedenfor at det glemmes, huskes feil eller at du ikke helt vet hva du har sagt ja til der og da.

Anbefaler sterkt å prøve medisiner. Kan være en life-changer.

Jeg ville (så sant du er motivert for andre ting enn medisiner) sagt at du ønsket hjelp til å jobbe med de tingene som er vanskelig for deg. Da feks. terapi. Det er utrolig slitsomt, og tar mye energi, men erfaringen min er at man kommer styrket ut av det. Og ofte kan man gjerne kombinere terapi med medisinering. Jeg har blitt medisinert hele livet (eller siden jeg var 14), men har hele veien også hatt terapi. Med perioder hvor jeg har vært bedre.

Jeg har Tourettes og ADHD. Så gikk først lenge til BUP, samtidig som legen min forsøkte med alskens medisiner. Det meste med bivirkninger, men til slutt fant vi noe som fungerte.

Senere i livet var jeg tilbake i DPS og fikk diagnosen Borderline, og gikk 3 år i terapi etter dette. Det var en hinsides tung periode, men jeg er evig glad for det den dag i dag 10 år etterpå. Jeg er frisk mener de legene som behandler meg i dag, bortsett fra Tourette og ADHD som jeg rett og slett bare må leve med. Men jeg får i allefall medisiner for å takle verden når det er som verst.

Takket være terapi (gruppe, innleggelse, en-til-en, EMDR) er jeg i dag nesten ikke i behov av medisiner. Dessverre tåler jeg ikke Concerta og Rithalin som var tilbudet den gangen jeg var yngre, så til tross for at de hjalp ble jeg også sjuk av de og måtte slutte.

Poenget mitt er vel at det kan være lurt å vise at man ikke bare "jager" etter en pille som skal fikse problemet. Medisiner kan være en fin ting, men da sammen med terapi som faktisk forbedrer problemet over tid.

Får du ikke tilbud om bedre oppfølging, så send en klage. Hvis de mener fastlegen skal kunne klare å håndtere dette, må du ta en skikkelig prat med vedkommende og bli enige om hvordan dere skal jobbe med utfordringene du har i hverdagen.

Å få en diagnose, og deretter bli etterlatt til seg selv hjelper lite. Ok, så har man fått et navn på problemet, men det er jo ikke løst.

Som flere her har sagt så skriver ikke psykologer ut medisiner, så hvis du har fått satt ADHD eller ADD diagnose av en spesialist så er det gjerne en psykiater ved DPS eller fastlegen som står for utprøving av medisiner.

Og nå vet ikke jeg om du har fulgt med i media, men psykiatrien og fastlegeordningen er overbelastet som faen, så de har rett og slett ikke ressurser til å ta de "letteste" sakene. Det finnes så utrolig mange som føler seg noe nedstemt og utilpass sosialt, så skal man hjelpe alle disse så får man ikke tid til de virkelig grove sakene - og det skal sies at jeg er en av disse virkelig grove sakene, hvor vi snakker årevis med overgrep etterfulgt av ett liv med rus og til og med drapsforsøk - og jeg får stort sett avslag jeg også når jeg søker om hjelp. Dessverre for meg så finnes det veldig få steder med kompetanse på komplekse traumelidelser, og disse har gjerne kravet om at man skal være ganske så velfungerende på forhånd.

Og bare så det er sagt så er det ikke nødvendigvis så vanskelig å komme seg unna moderat nedstemthet og sosiale vansker, men det krever gjerne litt jobb fra din side. Først og fremst så må du komme deg ut av tanken om at du har det vanskelig, eller at det er synd i deg, eller at du ikke får til å leve som du vil. Den der offer-rollen er sinnsykt kvelende om du havner i den - så begynn heller å se på de tingene du mestrer bra enn de få tingene du ikke mestrer. Jeg møtte en jente en gang som hadde blitt voldtatt av både far og bror gjennom store deler av barndommen og hun synes ikke synd i seg selv hun heller - hun var mer opptatt av å få til bra dager enn å fokusere på hva som har vært. Og den der sjenertheten som du beskriver kan du jobbe deg gjennom via eksponering, så ta kontakt med diverse lavterskeltilbud og si ja til alt du får tilbud om - og gjerne også gå til sånne selvhjelpsgrupper hvor du kan møte likesinnede - for hvis du gjør disse tingene så vil du nok merke forskjell på symptomtrykket etter en stund.

Jeg skjønner ikke helt at jeg skal klare å gå til terapi timer når jeg så vidt orker å møte dama mi :/ eller exen min, hun kommer til å slå opp idag fordi jeg jobber så mye og ikke har energi til overs.

Men får høre med psykologen neste time. Hva hun anbefaler.

Liten wake-up call: Endel av det du sliter med vil ikke evt medisin ha noe effekt på. Hos mange kan medisin redusere impulsivitet, bedre hukommelse og konsentrasjon i brukbar grad, men vet om flere med ADHD og medisin som fremdeles ødsler bort pengene sine eller fyrer all energi på jobb og har null til overs. Sosial angst hjelper ikke medisin for, angst er en vanlig bivirkning med alle medisinene og ved sosial angst er eksponering det som har best effekt. Det virker som du tror medisin kan løse alt, det gjør det ikke, men kan hjelpe endel på flere av tingene. Kvikkfiks tankegang. Terapi vil jeg anbefale med angsteksponering, jobbe med struktur på dagen, tips om å tilpasse jobb så du har tid til dame og osv.

Joa, faktisk så hjalp medisin mot sosiale angsten når jeg prøvde det en tid tilbake.

Fordi da klarte jeg å snakke. Jeg klarte plutselig ha en samtale med frisør dama.

Jeg klarte også å gå bort til en fyr og be han slutte å sende Dick pics til madamen jeg hadde da

Men ja, mulig det bare er fordi jeg hadde null toleranse på concerta.

Uten toleranse går selvtillit opp, etter toleranse blir ting som vanlig.

Du kan skifte DPS. Annet en det kunne du fått skrevet ut journalen din og gått til en privat psykiater med den.

Man blir henvendt til DPS fordi det er dem som har "spesialisering" til å evaluere psykisk helse til pasienter som ikke enda har blitt henvendt til spesialist. DPS + Psykolog kan ikke skrive resepter, de kan videresende anbefalinger til spesialist eller fastlege for medisiner til pasient. Når det gjelder irritasjonen din over at du ikke får medisiner er det relativt forvirrende for meg. Det andre i tråden nevner om ADHD medisiner gir også ingen mening. Tidligere de siste 10 årene har HELFO og NMD vært alt for liberale med oppkjøpet og distribueringen av psykostimulantia. Det at det er vansker med å få psykostimulantia i dag er bra, ikke dårlig. Det at vi tidligere har hat en epidemi av psykostimulantia brukere hvor hver jævla unge som ikke greier å oppføre seg blir gitt Aduvanz er helt på tryne. Heller takk legen/psykologen som prøver å unngå og gi det til deg.

Jeg er klar over at det er noen som virkelig trenger det, men at HELFO prøver å minske bruken av det nå er ingenting utenom positivt. Prøv alternative metoder før du begynner på psykostimulantia, det burde være "last resort" hvis ingenting annet fungerer...

Kan legge til at han KAN men det er egentlig ikke fastlegens jobb å skrive ut å drive den oppfølginga som følger med.
Jeg fikk tilbud om å prøve ut men takka foreløpig nei å spurte om han kunne skrive ut slike preparater fordi jeg trodde man måtte ha diagnose å få det igjennom spesialist først, men da sa han i utgangspunktet ja men det var ikke ulovlig om han hadde gjort det for å si det på den måten.
Kanskje hjalp at jeg har tatt nevropsykologisk undersøkelse som scorer det dårligste på konsentrasjon, planlegging osv.

Det tror jeg ikke stemmer, men det kan jo hende fastlegen din har en relevant spesialisering. Min kunne ikke selv om jeg hadde diagnose.
Anbefaler uansett at en spesialist er involvert i utprøvingen, det kan være litt komplisert.

Stoler på det du posta der stemmer, derfor jeg takka nei også, best å få det gjort skikkelig om det blir nødvendig.