Sitat av
weedsm0ker
Hei, jeg røyker en god del. Samt som jeg tar speed "Amfetamin" noen ganger. Er egentlig blitt litt mere og mere. Men jeg er ikke avhengig, jeg frykter for hva vil skje om jeg blir avhengig? Hva kan jeg vente meg? Vil det bli rimelig lett og slutte da jeg vil? Jeg prøver og ta Amfetamin sånn litt mindre og mindre. Bare for og ikke få det til og utvikle det seg til avhengighet. Men jeg syntes det blir litt kjedelig og ikke ta det minst hver helg. Takk for svar på forhånd!
Svar på ditt spørsmål: dersom du blir avhengig av amfetamin (spørs i hvor stor grad), så kan du vente deg ett helvete. En ting er at dette stoffet ikke er fysisk avhengighetsskapende, men psykisk avhengighetsskapende, og det er en viktig ting du ikke må ignorere.
Jeg vet ikke om du har tenkt den tanken at "hvis jeg ikke får fysiske abstinenser og ligger å skjelver på golvet, da kan dette ikke være så farlig", men hvis du har tenkt den tanken, så må du slå fra deg denne med en gang.
Har selv vært avhengig av speed, dog ikke i så stor grad at jeg ble betegnet som en "speedfreak", men det gikk i amfetamin daglig over lengre perioder.
Jeg kan prøve å beskrive hvordan min vei fra festbruker til misbruker var, slik at du får en noenlunde oversikt over hvordan det eventuelt kan gå, og hvordan det påvirker hodet ditt, hverdagen din, og alt rundt deg.
Det begynte med at jeg prøvde en linje på diskotek en gang, og dette var noe helt nytt for meg, ettersom jeg bare røyka hasj på den tiden. Jeg tenkte ikke så mye mer på det egentlig, men såklart hadde jeg vel ett par tanker oppi hodet ettersom dette var mitt første møte med tyngre stoffer, men det ble med den ene gangen, og det gikk lenge til neste gang.
Jeg sliter veldig mye med og huske eksakte tidspunkter, men det er forsåvidt ikke nødvendig heller, ettersom jeg husker hvordan det utvikla seg fra begynnelse til slutt.
Anyways. neste gang jeg inntok amfetamin var også i fest sammenheng, og denne gangen var det god speed, for den fungerte akkuratt perfekt i samsvar med mine forventninger. Jeg ble en meget sosial og utadvendt person, ingen angst i forhold til fremmede folk/store folkemengder stuet sammen på ett begrenset område, selvtilliten og selvfølelsen steg mange 1000 hakk, pga jeg nå mestret alt det jeg ellers ikke var i stand til i nykter tilstand. Før dette , hadde jeg jo gått rundt og hatt det vondt i mange år pga AD/HD, lavt selvbilde, dårlig selvtillit, sosial angst etc. Og plutselig så har jeg oppdaget vidunder kuren for alle mine problemer (det var iallefall min umiddelbare refleksjon på daværende tidspunkt).
I begynnelsen så var dette jo utelukkende til helge bruk, fordi det var da jeg hadde mest behov for å fungere optimalt i sosial setting (og i tillegg så var det jo denne søvnberøvende bivirkningen også, så måtte ha søndagen og hvile på slik at jeg kunne "fungere" på mandag) . Jeg mente at jeg hadde rett på å ta dette stoffet for å vise hvem jeg egentlig var , og ikke den usikre personen jeg ellers var i nykter tilstand, og spesielt når det kom til festlige sammenhenger (ikke uvanlig at jeg bare satt i hjørnet av rommet og følte meg utrolig ukomfortabel og noiete). Bruken min eskalerte etter kort tid ettersom jeg fikk det for meg at hvis jeg kunne ha det bra med meg selv i helgene, så hvorfor ikke ukedagene også ? Og slik skjedde det at jeg begynte å bruke amfetamin så å si daglig. helt i starten så merket jeg ikke så mye til de negative virkningene annet enn at jeg ikke spiste, ikke sov, var sliten og trøtt, skrudd i hodet Osv. Men etter ett stykke tid så begynte alle plagene mine og komme sterkere tilbake enn de hadde gjort før. alt det negative i livet ditt blir positivt helt i begynnelsen, og etter hvert så går det bare nedover bakke.
Jeg måtte ha speed for å i det hele tatt føle at jeg hadde noe mening i hverdagen, og parallelt med at jeg brukte hele tia for å føle meg bedre, så ble jeg jo bare mer og mer psykisk og fysisk nedbrutt. jeg hadde aldri i mine villeste fantasier tenkt at jeg kom til å ende opp som rusavhengig, men nå hadde det plutselig blitt en realitet, og det var ekstremt vanskelig å forholde meg til slik som livet mitt hadde blitt nå. Nå hadde jeg havna inni denne vonde sirkelen, der alt gikk opp i å skaffe penger til amfetamin, piller og diverse annet stoff. Og på toppen av det hele så "hjalp" det meg jo ikke noe nevneverdig lenger. det var bare noe jeg måtte ha, for jeg visste med meg selv, at hvis jeg ikke tok det da kom ting til å gå galt, og i tillegg til dette så var piller ett must for å dempe nedturene, og tanke kjøre når det dukte opp.
I tillegg til avhengigheten i seg selv, så sleit jeg noe enormt med ringvirkningene av livet jeg levde. Jeg mistet familien, og ødela så til de grader mitt forhold til andre rundt meg, som ikke var i rusmiljøet. Jeg var overhodet ikke pålitelig, og totalt ansvarløs i forhold til alt. Og ikke minst så har min lillebror også tatt skade i løpet av de årene dette foregikk. Gode venner jeg hadde før det gikk galt trakk seg unna meg og ville ha fint lite med meg å gjøre ettersom de så hvordan ting gikk. skole var også helt håpløst, ettersom jeg stort sett bare møtte opp i ruset tilstand, eller på nedtur (var iallefall ikke ved mine fulle 5) de siste 1,5 årene jeg gikk på skolen.
I mine små "moments of clarity" så jeg jo hva jeg gjorde med både meg selv og de rundt meg, og det førte til at jeg fikk enda dårligere samvittighet enn hva jeg hadde fra før av. rett og slett uutholdelig, så dette måtte jo bare ruses vekk. Det jeg prøver å formidle er egentlig bare hva du eventuelt har i vente dersom du blir avhengig, ikke bare avhengigheten i seg selv, men også noen av ringvirkningene. Det er selvfølgelig masse annet jeg ikke har nevnt, men jeg tenkte å korte dette ned, ettersom jeg kunne ha skrevet mange dager i strekk om dette emnet, men dere er ikke interesserte i å lese en hel stil. hehe
Det kan være at jeg har gjentatt meg selv enkelte steder, men det er rett og slett fordi jeg har glemt hva jeg har skrevet underveis, så det beklager jeg, dersom dette er tilfelle. Og selvfølgelig må jeg også beklage på forhånd hvis jeg har gått off-topic! ikke meningen i det hele tatt, prøvde bare å gi deg ett lite innblikk i hvordan jeg hadde det da jeg gikk i fella. Og desverre så følte jeg ikke det gikk an å gi et tilfredsstillende svar i form av bare noen få setninger. og jeg mener og huske at det nettopp var det som var spørsmålet ditt, tror jeg ivertfall.
svar på ditt siste spørsmål: dersom du blir hekta på speeden så er det ingen lett vei ut. alt er jo selvfølgelig individuelt, og noen har lettere for å klare ting enn andre, men jeg vil ikke tro at du er av typen som bare kan slutte på dagen uten problemer, svært få av oss er som det, men ingen regler uten unntak. mesteparten av oss må nok lære på den harde måten. fra jeg bestemte meg for å bli rusfri, så tok det lang tid før jeg endelig klarte det. og før jeg visste ordet av det hadde jeg brukt 2 år på dette prosjektet, som var fullt av groper og diverse hinder på veien. og jeg sliter ennå psykisk (både med ting som jeg alltid har slitt med, og ting som rusen har medbrakt/forsterket) men man kan jo enten legge seg ned å dø, eller man kan reise seg opp og forsøke så godt man kan å komme seg på beina igjen.
Som sagt, så håper jeg at det har vært verdt tiden jeg har brukt på å skrive disse innleggene, og at du har blitt litt klokere og fått svar på det du har lurt på. farlig å flørte med den speeden altså (dette gjelder jo forsåvidt alle stoffer, men noe er jo værre enn andre da)
PS: jeg prøver ikke å framstå som en "knowitall" eller noe sånt altså (hvis noen skulle fått det inntrykke av meg) det er overhodet ikke hensikten. Og jeg mener heller ikke at jeg er noen ekspert på emnet. det eneste jeg vil er å være til nytte, og prøve å hjelpe andre mennesker dersom de lurer på noe jeg tror jeg kan hjelpe dem med å finne svar på.
Dvs du er avhening av speed for å føle deg normal. Man skal da ikke i utgangspunktet være deprimert. 
