Hei

Jeg kunne godt tenke meg å komme i kontakt med folk som har erfaring med morfinavhengighet. Jeg oppdaget i fjor at kjæresten min har gått på Dolcontin i minst 15 år, og at han gikk på heroin i flere år før det.
Nå er problemet at han lyver, benekter, sier han har sluttet med alt, mens jeg finner tomme pillebrett, og har en kjæreste med store sosiale problemer.

Jeg kunne ha skrevet en hel bok om hvordan det er å ha en kjæreste, og være veldig glad for endelig å ha møtt DEN!! som du går så godt overens med, som du elsker. Og etter noen måneder finne ut at det er en morfinist, en som lyver, manipulerer, griner til seg nye resepter, ååå, man er så syk, åå, man man må utredes på smerteklinikken med de fremste eksperter i Norge, sånn at man kan få "medisin" legalt, og alle skjønner at det er nødvendig. En stund.

Det skjønner jeg også. Men at en forhenværende junkie får fast resept på 120 mg dolcontin, i årevis, det er nå en annen sak, som har mer med legeetikk å gjøre.

Jeg vil gjerne leve sammen med denne kjæresten min resten av livet. Og forholdet vårt blir ødelagt av hans pillespising, eller rettere sagt; av mine mistanker, og hans benektelse. Så. Jeg søker hjelp. Og jeg vet ikke helt hvor jeg skal finne det.

Aller mest vil jeg ha bekreftet at jeg har rett i mine mistanker om at han går på morfin (vi er ferdige med urinprøvestadiet. han slenger dem bare i veggen nå)
Så vil jeg ha en slags reparasjonsprossess hos ham. At han GJØR noe med livet sitt.

Gud, jeg er naiv. Nå når jeg sitter og skriver dette så ser jeg at HALLO? du snakker om en fyr på over 50 år, som har levd livet sitt, og vil fortsette med det han holder på med, uansett hva du gjør. Jeg tror det heter å bite i gresset.

Jeg brukte så lang tid på å skrive det innlegget, at nå ser det ut som bare sutring, men det er en helvetes vanskelig situasjon å være i. Det vet vel folk som bruker sterke piller, at de endrer seg. Og at det kan være en liten tynn strek fra "medisinering" til narkoman. Streken er så tynn at de ikke ser den sjøl, men vi som er samboere og koner, og barn, vi ser den.

hallo, har ikke så mye å si, men du kan lese denne tråden så kanskje du får plukket opp noen tips, de første sidene inneholder ikke så mye interresant.

http://freak.no/forum/showthread.php...ight=amfetamin

Synes du skal ta det vanskelige steget å gjøre det slutt jeg for og være ærlig.

Kanskje dere heller burde komme over mistanke-benektelse-stadiet... Du kunne fortelle ham at du ikke nødvendigvis dømmer han for hans medisinbruk, og at du forstår hans situasjon (som tidligere heroinavhengig etc). Da bygger du opp tillit, og det er større sjanse for at han innrømmer at han bruker/misbruker morfin. Derfra er det lettere å finne ut om han er villig til å slutte/trappe ned, eller om det beste er at dere gjør det slutt...

100% enig med han her.

Du sier han får fast resept på 120mg Dolcontin. Hva er det for? Har han en diagnose av noen type som gjør at han muligens trenger det?

Er ikke vanlig at leger skriver ut 120mg Dolcontin til rus-misbrukere over lengre tid hvis det ikke er noen grunn til det, eller?

jeg har ingen gode råd å komme med, men angående dette med dolcontin, så er det gjerne bedre at han går på denne medisinen for å mette sitt rusbehov, enn at han kjøper utblandet heroin av den lokale heroindealeren sin.
og slik er det også en del leger som ser og forstår.
forstår at det må være vanskelig å bo med en morfinist, men for hans del er muligens alternativet ikke morfin-frihet, men gjerne å gå tilbake til nåla.. og i en slik sammenheng er det gjerne ikke så dumt, for hans del, at han heller bruker disse pillene.
rusfrihet er ikke et alternativ for absolutt alle. desverre.

Det finnes langt bedre alternativer en Dolcontin til dette, og til en mye billigere pris. Subutex feks. Dolcontin er ikke akkurat billig. Han kan heller ikke få det på blå resept uten at det er kronisk eller palativ behandling
For meg så virker det som det er noe her som ikke kommer fram. En lege skriver ikke ut 120mg Dolcontin år etter år uten en diagnose. Da hadde han mistet lisensen sin for lenge siden.
Fylkeslegen følger med ALLE a-resepter som blir skrevet ut.
Det er et utrolig strengt system.

Jeg vet hvordan dette er ganske godt. Fordi jeg går selv på Oxycontin 80mg.

Han har en fysisk skade, et brudd, som han (påstår) trenger >LINDRING", men dette har gått igjen i 15 år, har som sagt sett papirer på dette, som viser at han har fått dolc siden midt på 90tallet, regelmessig, fra div leger. Selv etter at skaden er leget, har han gått på dolcontin. Ny skade i 2005, og så videre.

Påstår han ikke tåler paralgin forte, derfor må han få morfin. Påstår også at legen bare foreskriver 5 tabletter pr mnd a 30 mg, sånn at han skal ha i tilfelle, hvis smertene blir ille.

Takker for alle som gidder svare meg. Dette er viktig, det gjelder jo en jeg er veldig glad i, og den eneste! Jeg aner ikke hvilke utfordringer det er, og jeg innser at kjæresten min er avhengig av piller. Faen.

Jeg har tenkt en del på det svaret her. Og det virker ikke så dumt.
Jeg har prøvd konfrontasjons-strategien en stund nå. Det har bare ført til større avstand mellom oss, han forteller meg ingenting, jeg finner pillebrett, vi krangler, jeg vil ha urinprøve, og det blir et sant helvete i dagesvis.

Jeg er veldig rett-fram, rett på sak, fram med det! Jeg orker ikke å gå rundt grøten når vi har et problem, jeg vil diskutere, finne løsninger, eller iallefall veier å gå.

Det funker ikke her, han svarer meg ikke, vil bare være i fred og drive med sitt. Vi har nesten ikke seriøse samtaler lenger. Og vi har bare vært kjærester i 2 år!

En metode for å unngå bråk/ufred/konflikter er at jeg lar være å ta opp ting som vedrører hva han putter i seg, enten det er piller. medisiner eller alkohol. Uansett om han svetter som en gris hele natten, har søvnproblemer,eller er så høyspent at jeg blir nervøs bare av å se på ham.

Ja, det er litt låst nå, så jeg skal prøve å nærme meg det forslaget jeg fikk her. Jeg er jo en idiot i sånne ting, og er som sagt takknemlig for alle innspill.

Det var Vargas sitt innlegg jeg mente å sitere i innlegget overfor, beklager.

Dette vil sikkert høres litt egoistisk ut, men hvis han ikke en gang vil snakke med deg om dette bør du bare komme deg vekk. Det er ikke din jobb å hjelpe et menneske som ikke vil ha hjelp.

Han har barn, og de er myndige nå. Barnas mor er veldig alkoholisert, og de har bodd delvis hos faren. Han har litt mer grep om tilværelsen (tror jeg), iallefall ytre sett, enn henne. Men jeg kjenner bare saken fra hans side. Det har vært barnevern og rettssaker i 15 år der, men "barna" ser ut til å klare seg ganske bra, og det er på tross av, ikke på grunn av faren, som jeg ser det nå.

De har ressurser, og de har andre mennesker rundt seg som støtter/ er der, de har nettverk uavhengig av foreldrene. Minst en av dem er blitt fulgt tett opp av barnevernet i 18 år. Alt dette vet jeg ut fra papirer jeg lest hjemme hos kjæresten min, han har ikke fortalt meg noen ting!

Jeg har et ok forhold til barna hans, men vi snakker ikke om ting utover det hverdagslige når-skal-du-på-jobb-imorra-da?-vil- du-ha-middag? Har på følelsen at de ikke ønsker det. Noen ganger (når frustrasjonen tar meg) vil jeg snakke med dem om faren deres, at han oppfører seg fullstendig sinnssykt, men jeg gjør det ikke.

Det blir litt kunstig av og til, som i jula, at han stresser rundt i 7 timer for å ordne middag, og vi lister oss rundt for ikke å si noe galt, eller gjøre feil, og så viser det seg at middagen er perfekt, og vi kan senke skuldrene, omsider..

Puh!

Du spurte om det går ut over omgivelsene? Jeg har liksom ikke skjønt hvorfor en flink, oppgående, dyktig mann velger å bruke stort sett hele dagene hjemme i huset, hvor han vasker, rydder, sorterer, ordner TING, i steden for å være på jobb (og hvis han er arbeidsledig, -søke jobb?)

Jeg skjønte ingen ting, før jeg fant de tiggerbrevene til legen om å få dolcontin, skrevet mange år før jeg traff ham.

Vi har vært kjærester i 2 år. Til å begynne med sa han Å, jeg er så glad i deg, du har reddet livet mitt. Nå i det siste er det blitt "brenn i helvete di kjipe f...e, la meg ha livet mitt i fred"

Det er ganske så krevende å takle en hverdag med disse kontrastene. Jeg er veldig glad i fyren, veldig. Vi hører litt sammen.

Men de dop-greiene hans takler jeg ikke. Jeg VISSTE ikke at han hadde en sånt problem når jeg ble kjent med ham, og det kan hende han ikke hadde vært den samme mannen uten de erfaringene heller, men..

Utifra egne erfaringer, og det du skriver her, så er det tydelig at konfrontasjon og "bebreidelse" ikke fungerer. Forstå meg rett, jeg har stor forståelse for din situasjon og følelser rundt dette, men det hjelper virkelig ingen at dere fortsetter med kranglinger, konfrontasjoner etc.

Selv om løsninger på problemer virker åpenbare for deg, er det ikke sikkert at alt ser så lyst og enkelt ut for din samboer, ettersom han mest sannsynlig er stuck i en avhengighet. En avhengighet medfører ofte depresjoner, skam, angst osv, så han er ikke i en komfortabel ønskesituasjon. Ingen som ønsker å være fanget i et slikt helvete...

Men det er ikke veldig lurt å la være å ta opp slike ting heller.. Du er også en lidende under denne situasjonen, og for begge deres beste skyld så håper jeg virkelig at dere klarer å finne en løsning på dette problemet. Håper det fungerer med noe slikt som det jeg foreslo.

Men dersom han ikke vil ha hjelp, og du lider i forholdet, så bør du tenke på ditt eget beste. Du kan ikke redde en som ikke vil reddes.

Jeg er veldig glad for å få tilbakemeldinger. Jeg sitter bare i timesvis foran tastaturet etter at alle har lagt seg, og tenker skal jeg, gidder jeg, hva er det for en fyr, hva er dette for et forhold, har det noen framtid. ? Så takk.

"Selv om løsninger på problemer virker åpenbare for deg, er det ikke sikkert at alt ser så lyst og enkelt ut for din samboer, ettersom han mest sannsynlig er stuck i en avhengighet. En avhengighet medfører ofte depresjoner, skam, angst osv, så han er ikke i en komfortabel ønskesituasjon. Ingen som ønsker å være fanget i et slikt helvete..." sitat Vargas

Jeg kjenner igjen dette, han ser ikke noen kvaliteter ved seg selv. Min "jobb" er av og til å holde ham oppe. Jeg har forsøkt å gjøre/ta ham med på ting der jeg er sikker på at han kan bidra, og få bedre selvtillit av den grunn. Det har fungert dårlig.

Alle mine venner (og nesten alle i familien min) sier jeg skal kutte han ut. Takk, jeg har hørt det før.

Men nå har det seg sånn at jeg alltid har vært en type som bestemmer sjøl, og iallefall ikke hører på råd fra hvemsomhelst! Så takk for råd, jeg skjønner at du har rett (fornuftig sett), men hvorfor mener du det du mener?

Tenk hvis jeg er veldig glad i denne fyren, og ikke kunne tenke meg å leve uten han. Hva ville du gitt meg som råd da, hvis jeg ba om det?

Jeg vil prøve å svare deg fra det perspektivet at i mitt forhold har jeg vært på den siden som din samboer er nå. Han fungerer ok (ikke optimalt, men greit), men strever tydeligvis mye for å skaffe seg disse medisinene. Det tar sikkert så mye av hans oppmerksomhet og energi, at å forholde seg til A4 livet med jobb og normal sosial omgang ikke funker for han. Det virker også som om han er ustabil psykisk. Da tenker jeg som tidligere opiatmisbruker at det enten kommer av at han har mindre dolcontin enn kroppen hans krever, eller at han har en ubehandlet angst/depresjon/psykisk lidelse. Når vi er dopet, er vi eksperter i å benekte, fortrenge, skjule og gjemme. Samtidig bærer vi på en veldig sorg og skam. Mitt forhold holder ennå, på tross av mange år med slike tilstander som du beskriver. "Kontroll funksjonen", med spionering og snoking i mine papir og mine ting, skapte bare større avstand mellom oss, sinne og angst hos meg, og påfølgende større trang til å ruse meg. Det var heller ikke godt å være en kjæreste som gikk gjennom mobiltlf min, dataen min og voktet meg døgnet rundt, han ble utslitt. Først når vi klarte å kommunisere hva som lå BAK misbruket, og hvorfor dette var min destruktive løsning, fikk vi bevegelse i forholdet. Det var en lang vei å gå, men lærerikt for begge. Vi fikk hjelp av familieterapeuter. Først forsvarte jeg rusbruken, etter hvert fikk jeg behov for å frigjøre meg fra det , og søkte hjelp: MEN IKKE FØR DET VAR MITT VALG: Min samboer sier han lærte mye om meg, og oss, når vi tilslutt klarte å skape et klima som gjorde at vi kunne snakke sammen om rusbruket, og stille fordomsfrie spørsmål. For min del skapte det en trygghet for at jeg har en samboer som er her for meg uansett, og det igjen gav meg styrke til å gå ut av rusen. Vil ellers tro at din samboer kvalifiserer til LAR behandling, f eks subutex, det er ingen skam å be om hjelp til det. Man kan leve et normalt familie og samfunnsliv med det

Skal man slutte med noe må man ville det selv!

Næææh

Jeg har tenkt mye på dette med avhengighet og det hjelper å ha en selv når man prøver å finne ut hvordan det hele henger sammen.

Avhengighet er for meg hovedsaken og hva man blir avhengig av er egentlig ikke noe tema, siden det bare reflekterer hvor du kommer fra og hva miljøer du har vært i kontakt med. Sånn jeg ser det spiller det liten rolle om man er avhengig av speed, heroin, alkohol, piller eller annet. Det som skiller seg ut er ett dårlig forhold til tid. Selve tingen man er avhengig av er ikke noe man ønsker men drives av ett dårlig forhold til tid. Så jeg kan se for meg at rutiner kan være en god ting.

En annen ting er at man bør aldri bestemme hva folk skal gjøre. Hvis noen får noen som helst anelse om at andre prøver å styre deres liv så er alt over.

Jeg føler med deg, men avhengighet er ikke ett lett tema og ingen har noen absolutte svar. Hvis de sier at de har det så lyger de.

Og tro meg. Det er mange som tenker på dette. Hvis vi finner ut av noe så vil man vite det.

Takk til alle som har svart meg. Spesielt takk til aasa.
Det er jo 1 år siden, men jeg har fremdeles de samme konfliktene/problemene. Nå finner jeg pille-emballasje rett som det er, men han har i det minste kommet så langt at han inrømmer at han bruker det. Jeg tipper at han får 1x i uken fra legen. Det gjetter jeg meg til ut fra humøret han er i.

Vi bor fremdeles sammen. Jeg har kuttet ut å la han møte familien min, vi drar ikke på ferie sammen, fordi det har vært så slitsomme episoder det siste året. Min nærmeste familie sier de er redd ham, og de er redd for hva som vil skje med meg. Dette høres jo helt vanvittig ut.

Vi har det fint i perioder, og nå har han faktisk begynt å jobbe. For 6 uker siden. Det er 2 år siden sist han hadde en jobb.

Men jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer det her uforutsigbare livet. Livet med en jo-jo, kaller jeg det. Piller i skapet en dag (han vil vise meg at han tar piller som han har fått fra legen), neste dag er jo pilleboksen borte. Og dagen etter det så er skapet flyttet!

Jeg vet ikke hva jeg kan forholde meg til snart.

Ja, jeg har også tenkt sånn ganske ofte, "hvis det er det som skal til for at vi kan leve et ok liv, så ta de xxmg dolcontin i uka. Bare gi meg beskjed, så vet jeg når du er sløv og jeg ikke kan forvente noe av deg." Jeg kan kanskje leve med det.

Men løgner, å gå bak ryggen på meg, det klarer jeg ikke, og det er det verste. Det skaper bare mistillit.

Hvis du er utrygg sosialt, så hjelper det ihvertfall ikke å ruse seg/ta tabletter for å takle en sosial/familiær setting. ALLE er jo usikre i familieselskaper o.l. Det er pyton. Hva er løsningen da? Å bruke piller? Du lurer kanskje noen, men ikke alle. Ungene avslører deg. De er kjempeflinke på hvem som er "til stede".

Og jeg vil ha en kjæreste som er til stede. En jeg kan leve med på godt og vondt. Med det pillemisbruket hans, så blir det vanskelig. Jeg kan ikke si ja til en fest, en invitasjon, eller noe, for jeg kan ikke planlegge noe som involverer han. Jeg vet jo aldri om han kommer til å stille opp eller ikke. Det er akkurat som han ikke tåler forventninger. Så da slutter jeg å planlegge ting med kjæresten min- Jeg drar sjøl på familiemiddager, bursdager, fester og sånt.

Og jeg orker ikke skuffelser gang på gang. Så vårt felles sosiale liv er blitt innskrenket. Trist for han, trist for meg.

Ikke noen god sirkel det heller. Men litt fredeligere for meg.

I dine øyner bruker han pillene til å ruse seg sikkert, i hans øyne MÅ han ha de for at han skal fungere ordentlig. Husk du nevner 15år med Morfin her, 15 år! Kan være ufattelig vanskelig å slutte, og kroppen er definitivt avhengig av pillene etter så lang tid.

Det med at han ikke kan delta i familieselskaper og sånt kan være fordi han ikke liker tanken av at andre ser han påvirket av en så sterk medisin. Er værtfall sånn jeg har kommet til å tenke.. Og da lyser det jo usikkerhet av deg, og da begynner folk å mistenke..

Men nå er nå dette bare min egen mening rundt din situasjon, er værtfall ikke artig å lese.. Lykke til og håper det ordner seg!