Hei

Grublet lenge på sosiale tilsetninger i dette samfunnet vi lever i. For min del vil jeg holde folk så langt unna at jeg begynner å slite i hverdagen. Ikke vil jeg til psykolog for da må jeg prate med folk. Vil ikke på jobb fordi jeg må kle på meg et smil. Har vært sånn hele livet, fastlegen står fast på at dette kun er en fase, men har aldri skjønt meg på folk og har vært isolert stort sett hele deler av livet. Bare noen spør meg på gata er jeg mm unna å stikke ut øya på vedkommende før tankesettet mitt ser for seg hvordan det ville vært å spytte inn i øyehulene dems etter et enkelt spørsmål som hvor nærmeste kjøpesenter befinner seg.

Kjenner at jeg lever på siste del av lunta nå, kunne lett sett for meg forvaring til evig tid. Men må tjene penger til livets opphold. Veldig lyst på uføretrygd men da må jeg prate masse med folk.


Hva er grunnlagene på aktiv dødshjelp i for eks Sveits? Vet jeg må ha henvisning fra norsk lege men vil virkelig en lege sette en stopper for dette da det ikke er generell sykdom?

Prat med psykolog. Selv om du ikke vil.

Kommer ikke på tale engang

To ganske givende hobbyer og det er veldig greit. Helt frem til jeg skal ut på jobb eller på butikk eller noe som krever sosial omgang.

Uføre gir bedre betalt enn den jobben jeg har så det er bare gevinst haha

Hahaha føler deg mann, det var mitt problem også, hvis jeg måtte høre mere piss om hvorfor det var viktig å fylle tyggishylla eller selge vaskemaskinen til 9995,- hadde jeg blåst ut skallen

Sosialt sett så gikk det stort sett i hva naboen Magda hadde gjort og hvorfor Trude ikke var god nok på jobb. Jeg er ikke totalt isolert, har 2 virkelige gode venner, kone og en mor som er tålig ok. Resten av familie og bekjente er et jævla pes i livet mitt, men å bli kvitt de er en større jobb og jeg har alltid vært fan av letteste og raskeste veien ut av situasjoner jeg misliker.

Kampen med NAV var et lite helvete og gikk vel til psykolog i nærmere 5 år, men jeg kan med hånda på hjerte si at det var totalt verdt det. Målet mitt var aldri å bli "bedre", og konklusjonen til slutt var vel uansett at jeg er så integrert med sykdommen min at det ikke var noen vei tilbake.

Det som er sikkert er at jeg er en større belastning for samfunnet når jeg beveger meg ut enn det er å betale for meg og det kan jeg fint leve med.

Jeg kan, stort sett gjøre akkurat hva jeg vil, døgnrytme som passer meg, fylle dagene med ting som gir mening for meg, musikk, ølbrygging, kone og barn og ikke i en dead end job en hvilken som helst ape kunne gjort. Tror dog det er viktig å finne noe som virkelig gjør dagene spennende og givende ellers er det fort gjort å kjede seg og kaste vekk livet, som kan være rimelig awsome bare man ikke må delta i hamsterhjulet

PS: Alle som tror at min uføre kommer ut av din personlige lomme, ta deg ei bolle

Forstår godt at du ikke vil gå psykolog. Det er lite fristende selv for folk som ikke hater å snakke så intenst som du gjør. Men det er jo det du trenger.

Er det like grusomt å snakke med folk over nettet? Du kan helt sikkert få til en avtale om å chatte med en psykolog, eventuelt ringe eller skype. Du kan starte der i alle fall.

Du må vel spørre deg selv om du faktisk ønsker å få det bedre. Du trenger absolutt ikke å bli en sosial festløve, men livet ditt hadde blitt en del enklere om du kunne gå på butikken uten å overveldes av avsky og voldsfantasier, hadde det ikke?

Vanskelig å prate med folk, finner absolutt ingen interesse av å prate med folk. Har også gått hos psykolog i hele min barndom opp til jeg ble 20. Da jeg har diagnoser adhd/autist
Hva slags yrker snakker vi da? Skulle vel gjerne gjort et intervju for eks???

Når man har autisme er det jo kanskje ikke like lett å forstå seg på folk? Du har vel kanskje utviklet denne bitterheten gjennom at du er annerledes og samfunnet har en tendens til å utestenge folk som er annerledes, og det syntes jeg er synd. Jeg har ikke autisme men jeg er litt rar og har aldri passa inn blant normale folk. Jeg har heller ingen fast jobb fordi jeg har sosial angst og depresjon, tidligere rusavhengig og har ingen venner lengre fordi jeg har kutta alle fra rusmiljøet. Er 20år og meget lei av livet

Det første som faller meg inn er vel livet som bonde. Nå vet ikke jeg hvor interessert du er i den slags, men da er men relativt for seg selv.

Andre yrker er vel:
- renholder
- diverse kontorarbeid
- reklamemontør

Sist men ikke minst må man vel nevne influenserne. I dagens samfunn kan du jo bli millionær av å sitte på rommet og laste opp videoer. Det er ikke det mest realistiske yrket, men verdt å nevne.

Klarer du å leve på aksjehandel så kan du jo også være for deg selv hele tida.

Jeg syns du burde dra til en sånn gjøk eller psykolog, ikke fordi de har noe å si, men fordi du virker så alt for bestemt, det er kampen mot seg selv. Man må ut av seg selv for å vinne den, ut i skogen å plukke sopp.

Har du nok oppsparte penger nok så kunne du kjøpt deg land(gjerne utenlands), bygget deg din egen hytte og levd "off the grid" om det er det du ønsker.. Men det betyr mye hardt arbeid, men trenger ikke prate med en sjel og du er din egen sjef... LYKKE! Søk deg opp og lær emnet om det er interessant.

Hadde jeg vært så lei som du høres ut, så hadde jeg jammen satt meg ett mål som dette og stått på for å gjennomføre.

Trenger kanskje ikke dra den helt ut og leve off-grid? Er plenty usjenerte og mer eller mindre isolerte boliger rundt forbi i hele norges land. Fult mulig å "bu på en plass der ingen kunne tru", men det er jo også mulig å være litt pragmatisk. Finne en bolig litt for seg sjæl ute på landet. Med strøm, vann, kloakk og vei. Så er det mulig å ha alt det andre har men likevel leve tilbaketrukket fra særlig mye menneskelig kontakt. Kan være sin egen sjef like mye der, selv om det kanskje bare er 1 times kjøring til byen eller kanskje noe nærmere til nærbutikken.

Dette off grid living føler jeg er blitt en youtube greie. Fint om du du lever på klodens midje og med fet bankkonto slik at du får kjøpt inn solceller og kompostdass og har råd til bredbånd via mobil. Men kanskje ikke like gunstig her nord med slakk solhelling og dermed lavere effektivitet på panelene som gjør at ting må dimensjoneres opp. Blir fort kostbart.

Det å flytte ut på landet med litt avstand til naboene er en enkel ting som ikke krever særlig mye planlegging eller sparing. Men som vil gi den nødvendige distansen til andre mennesker. Fordelen er jo at ts da selv kan velge når og om han vil til butikker etc.

Tror fyrene langs kysten er automatiserte alle som en, var en prosess som startet for mange år siden så den er de sikkert i mål med for lenge siden. At en autist ikke ønsker særlig kontakt med mennesker er såvidt jeg skjønner ganske naturlig og det er endel autister som har det slik. Om det er en fase er jeg usikker på. Utifra hva jeg har lest om dette så tror jeg graden av sosialisering varier pluss at det må gjerne øves inn i ung alder for at det å sosialisere skal ble noe særlig annet enn pest&plage.

Slik jeg ser det så kan løsningen være todelt. Det ene er bosituasjonen. Den lar seg løse relativt enkelt. Leie eller kjøpe bolig med litt avstand til naboer. Det er en enkel sak i Norge. Det andre er inntekt. Som autist kan det være verdt å virkelig hente ut alt du kan fra din situasjon. Om du ikke har skills idag for å jobbe hjemmefra så kan du kanskje tilegne deg nødvendige skills? Kanskje er du sykt god på et fremmedspråk? Eller du kan kode? Eller spille dataspill? Whatever du virkelig liker å gjøre der du også kan ha laserfokus kan være en mulighet til å skape inntekter. Rågod på dataspill? Hva med å streame spillingen? Eller kanskje du kan kode mot betaling? Jobbe som oversetter eller skrive noveller eller bli forfatter? Du vet hva du liker og utifra det tror jeg du klarer å skape noe du kan leve av.

Det sagt, så er det ikke utenkelig at dine diagnoser vil medføre at du blir ufør. Det å søke om ufør er en prosess som kan ta tid. Men du kan snakke med legen. Og om du føler at legen ikke tar deg på alvor så kan du bytte lege. Kanskje finnes det en forening for autister du kan kontakte for å undersøke hvordan andre autister løser hverdagen og livet?

Om du får hjelp til å finne en løsning er jeg sikker på at du kan få et bra liv der du selv har kontroll og bestemmer graden av interaksjon med andre mennesker. Det tror jeg ville gitt deg ro og sjelefred. Turen til Sveits er ikke en god løsning.

Du er dessverre shit out of luck, det er folk overalt, nærmest umulig å unngå dem med mindre du er Robinson Crusoe og ble værende på en øde øy.

Det er mange av oss som misliker folk, men de aller fleste er bare nød til å endre tankesettet gradvis og tilpasse seg. Jeg er ikke en autist, men hadde noe av den samme tankegangen som deg for noen år siden. Det var en prosess, men jeg lyktes til slutt å bli tilfreds med at "slik er det". For det er ingen som skylder det noen ting her i livet, og det letteste og eneste du kan forandre er deg selv.

Det og bli ufør fordi du har sosial angst er ikke en god ide. Du tenker kanskje at det er en bra løsning nå fordi du kan låse deg inne, men etterhvert som årene går, og man gjerne utvikler et rusproblem pga man tilslutt blir gal, fører til selvmord. Jeg kjenner meg igjen i mye du skriver her. En livslang depresjon forfulgt av angst og dårlige sosiale evner til å vedlikeholde forhold til andre mennesker. Du er ganske monoton i deg selv, og utrykker verken glede eller sorg. Vil på det sterkeste anbefale at du skaffer deg en jobb, der du har minimalt kontakt med andre mennesker. Ivertfall slik at du har en rutine og kommer deg ut døren hver dag, og får en slags mestring ut av livet. Det trenger man uansett. Når jeg ikke er på jobb, burer jeg meg inne i leiligheten. Dette har bare blitt verre med årene i mitt tilfelle, men hadde jeg vært ufør, hadde håndkle vært hevet inn for lenge siden.

Dette kan skyldes mange ting. Har du opplevd mye dritt med andre mennesker?

Følt deg lite attraktiv, opplevd å ikke bli inkludert osv...

Dette er ting som ofte sitter godt plantet i underbevisstheten, og det handler om å anerkjenne det og forstå at det ikke er deg som er problemet.
(Lettere sagt enn gjort selvfølgelig).

Har du vurdert å prøve MDMA bare for å komme forbi de interne sperrene dine?

De fleste mennesker med angst og stress har enten kjemisk ubalanse eller interne emosjonelle og psykologiske blokkeringer.

Ellers ville jeg nok gått til fastlegen for å kartlegge næringen i kroppen, testonivå, østrogen, vitaminer osv....

Nå tror jeg situasjonen til ts er litt mer kompleks enn at dette gjelder sosial angst eller ikke "liker folk". Han har også adhd og autisme. Og spesielt autisme kan være en vrien nøtt. Og det varierer fra person til person hvor mye sosialt som takles. Det er liksom ikke noe en bare kan bestemme seg for å endre på. Tror slikt ligger dypere forankret.

Vet ikke om autisme og aspbergers har de samme trekkene, asbergers er vel en gren av autisme eller tar jeg feil kanskje? Men jeg vet om en ung mann med asbergers som slet veldig i flere år. Hadde veldig tungt for å være rundt andre mennesker. Men han fant en jobb der han har hjemmekontor og svært sjeldent må reise på kontoret. Tror han feilsøker kildekode, eller godkjenner endringer på kildekode eller noe slikt. Er noe med kildekode. Selv om han klarer seg greit nå og bor selv så tror jeg ikke han er blitt særlig mye mer sosial men han gjør noe feks for moren men det er uten masse følelser eller masse glede fra hans side. Bare fordi han vet moren liker det. Som å treffe henne på bursdag etc.

Tror vi skal akseptere at folk er forskjellige og alle må ikke passe i det samme bildet vi har av samfunnet vårt. Det er helt greit at ts har det slik han har det. Og jeg håper han får en lege som tar ham på alvor og forstår situasjonen hans og hva han sliter med.

been there, done that. Stop being a 420master is a good start tbh.

Du tror kanskje du vil være alene, men når du skyver vekk alt og alle vil du før eller senere innse at du blir temmelig ensom.. tro meg.

Når du isolerer deg i lang tid blir det vanskeligere å være i sosiale settinger og du føler deg mer utilpass fordi kommunikasjonsevnen din daler for hver dag som går.. og det er ganske tydelig både for enselv og folk rundt deg.. noe som igjen vil forsterke dine negative tanker.

Om du vil tilbringe livet ditt i forvaring fordi noen spurte om veien til et kjøpesenter er du fritt fram for deg å ta det valget, men jeg er sure as shit sikker på at livet har mer å by på enn som så... Du må bare kaste deg ut i det, trening gjør mester as cliché as it is.. Å få noen du elsker til å le er en sykt deilig følelse f.eks - mye bedre enn å gå rundt å hate.

Hvis du klarer å få litt bedre perspektiver så kan livet ditt forandres på et øgonblikk

Jeg er uenig, på internett er det ingen som kan se deg eller lese kroppsspråket ditt. Ingen kjenner deg og du kan egentlig være akkurat hva og hvem du vil.

Nå skal jeg ikke denne gangen heller legge ord i ts sin munn, men det er ikke sånn at det å ikke like folk nødvendigvis er noe som må jobbes med. Klart man bør akseptere at man må forholde seg til andre mennesker til en viss grad, som å spørre om en til pose på kiwien, men det kan holdes til et minimum de aller fleste vil kunne leve med.

Jeg personlig har egentlig ingenting i mot individer og alle de fargerike personlighetene de kommer i, jeg bare syns arten i seg selv er så patetisk, alle de rare tingene vi gjør, alle de forskrudde plassene vi finner gleder og sorger.

Jeg syns det er så himla dølt og kleint å snakke med de aller fleste jeg møter, og det eneste jeg stort sett får ut av å sosialisere med andre mennesker er hvor utrolig forutsigbare og kjedelige vi alle sammen er. Heldigvis finnes det et fåtall mennesker hvor jeg føler vi faktisk tilføyer noe i livene til hverandre og det er flott. Jeg misliker ikke arten vår av prinsipp eller hat. Og jeg har et følelsesregister som de fleste andre, jeg bare syns det er litt lamt å se hvordan det hele fungere, hvordan vi er satt sammen.

Det er ikke et forvrengt syn eller noe som må bearbeides, det er sånn det er, eneste som skiller meg fra naboen er at jeg observerer og tenker på det hele tiden.

Men hey om du mener det du sier og bryr deg om ts sin helse så er du sikkert en fin fyr, jeg mener uansett at en som misliker mennesker vil merke veldig forskjell på å sosialisere over nett kontra ansikt til ansikt. God jul

Om du har ADHD óg autismediagnoser vil det normalt sett ikke være noe problem å få innvilget uføretrygd. Men du må snakke med fastlege og psykolog.

Uenig. Folk som er slitne, deprimerte eller bare har en generell motvilje mot sosial omgang kan presse seg til det, øve seg opp til å takle det og med innsats også mestre det. De fleste av oss vil savne kontakt med andre mennesker over tid. Men alle er ikke like. Noen takler rett og slett ikke sosial omgang og det sosiale drar dem ned og sliter dem ut. Spesielt vanlig er det for enkelte av de som er autister. Om du snakker med en autister tilogmed høyt fungerende autister som har dyp selvinnsikt og takler livet sitt så vil du merke at det ikke er alle som trenger omgang med andre mennesker. Endel av de føler ikke mangel på sosial kontakt som noe negativt. Om de i det hele tatt har noen følelser rundt det å være alene så er det ofte positive følelser. De kan tilogmed foretrekke å være alene. Å være alene når det er selvvalgt er ikke det samme som å være ensom.

Andre kan jo være skikkelig introverte og trives best i eget selskap også uten snev av autisme. Vi er forskjellige og det er ingen fasit.

Kanskje du trenger psykedelika til å gi deg et mer empatisk syn på omverden.

Hva er vitsen med å sitte i ro og prate med folk og vokse i feil retning da, samtidig som du må selvmedisinere deg med alt fra koffein til alkohol og piller?

Gå heller turer på fjellet og i skog og mark og kom i psykisk balanse på den måten.

Sjekk symptomene på Aspergers syndrom og prøv å finne ut om det muligens er det du lider av.

Finn deg en hobby som du kan tjene til livets opphold på og driv butikken hjemmefra. Det er uendelig med muligheter, bare fantasien setter grenser..

Skjønner deg godt. Jeg er selv alltid alene og føler med utenfor, outsider. Blir lett irritert på folk, men prøver å skjule det til en viss grad. Hekdigvis så trives jeg i mitt eget selskap og har egne interesswr. Unngår å DØMME MEG SELV SÅ GODT JEG KAN fordi jeg er anneledes eller føler meg anneledes fordi slik selvstraff er svært usunt. Jeg tenker at Fikk du aksept som den personen du var da du var født slik at du fikk srlvkhærlighet eller ble du dømt av dine foreldre?? Isåfall kan jeg si at kjærlighet fra barndom er alfa omega for selvfølelse for Resten av ditt liv!! Om du ikke liker andre, så lik deg selv først og fremst!!!!!!! Se sammenhengen der.