Hvis vi glemmer det moralske, kan foreldre lovlig gå inn på barns facebook, skype, kik o.l. og kikke hvis de kjenner passordet?

Noen forskjell på om barnet er over eller under 15 men under 18?

Kanskje dette hjelper?

"Personvern er en grunnleggende beskyttelse av en persons privatliv. Denne rettigheten har barn og unge, på lik linje med voksne. Retten til privatliv betyr blant annet at de som har ansvaret for barn og unge må respektere at de ikke alltid får vite alt ungdommen gjør og kommuniserer."

Hentet fra dubestemmer.no

Har sett den der men den sier ikke noe hva som er lovlig eller ulovlig.

Regner med at du er i situasjonen du beskriver selv. Da er det bare å skifte passord, sier foreldrene dine noe viser du dem det sitatet

passord er byttet men jeg vil ha noe jeg kan slenge i trynet hvis de skulle klage

Privatliv er en menneskerett og EMK er en del av norsk lov. På det annen side er det skrevet mye om barns rettigheter, men privatliv vies der liten oppmerksomhet. Jeg kan heller ikke noe sted se at foredlrene ekplisitt forbys fra å rote i barnas saker. Har de krav på innsyn i dine saker? Har du krav på det motsatte? Jeg vet ikke, og jeg mistenker at problemstillingen i det store og hele ansees som irrelevant av de fleste.

Viderere handler det ikke bare om å ha rett, det handler også om å få rett. Her er det enda mer kinkig; lovens bokstav er én ting, men å få gjennomslag for ditt syn er noe ganske annet. I praksis kan man dessverre si det så enkelt som at du som barn ikke har noen rett til privatliv. Så lenge foreldrene dine ikke bedriver vold eller overgrep mot deg, så er det rettstradisjon for å la dem gjøre omtrent akkurat hva de vil. Og hva skal du gjøre hvis foreldrene dine krenker (reellt eller innbilt) dine rettigheter (reelle eller fiktive)? Anmelde dem? Saksøke dem? Politiet selv har ingen respekt for noens privatliv, hverken for barns eller voksnes. Rettsvesenet vil anse din klage som fullstendig uvesentlig og avvise den. Det blir deg, alene, mot verden. Du taper. Du vil ikke få gehør for ditt syn hos noen, uansett hvor rett du måtte ha. Eller, du kan jo prøve å sende et brev til barneombudet, uten at det vil hjelpe deg nevneverdig.

Det du må gjøre er å ta rettighetene dine. Ingen gir deg dem. Ingen iveratar dem, eller stiller opp for deg. Har du noe du vil skjule, så må du gjøre det umulig for foreldrene dine å snoke i det. Hvis de krever å få se det, så må du si nei. Når konsekvensene kommer, så må du ikke gi etter. Så må du selv avgjøre om de sanksjonene foreldrene dine benytter mot deg koster mer enn retten til privatliv smaker. Noen finner ut at privatliv er oppskrytt når det røyner på og vil inngå kompromisser for å få igjen priviligiene sine. Andre erklærer krig og gir seg aldri. Hva som er riktig for deg må du selv finne ut av.

Hvis du ønsker å beholde hemmelighetene dine er det bare en ting du kan gjøre, og det er å forhindre foreldrene dine fra å få tak i dem. Så enkelt, så vanskelig.

Som tillegg til Myoxocephalus' kommentar kan det også nevnes at foreldre er pliktig til å forsørge barna sine. Det betyr at de er pliktige til å gi dem mat som er næringsrik nok, klær tilpasset årstidene og husly. Om sanksjonene foreldre benytter seg av utover minstekravene her er det faktisk fullstendig reellt at de får problemer med barnevern / politi. De er derimot ikke pliktige til oppfylle barnas ønsker når det gjelder klær, mat, lommepenger, ferier og annet. Når det gjelder å holde tilbake positive virkemiddel har de mer eller mindre så mye frihet de vil. Ønsker man hjelp utover minstekravet må man til en viss grad samarbeide.

Ellers, husk at det ikke er lett for foreldre mentalt å ta overgangen fra 'det er mitt ansvar om noe skjer med barnet mitt' til 'det er barnet mitt sitt ansvar hva som skjer med barnet mitt'. Jeg jobbet som VGS-lærer noen år og hadde med nok av foreldre som slet litt med den overgangen. Utifra mine observasjoner er det overhodet ikke unormalt at man må kjempe litt for retten til privatliv i ungdomsperioden iallefall. Tror egentlig det er en rimelig sunn mekanisme.