Sitat av
magnet
Myoxocephalus, nyskjerrig på hvordan du stiller deg til simuleringsteorien?
Den er et morsomt tankeeksperiment, men jeg klarer ikke å ta den spesielt seriøst. Hele det statistiske resonnementet hviler på flere antakelser, og jeg er ikke sikker på om alle er spesielt rimelige. Den viktigste er at det formodentlig er tilstrekkelig lett å simulere vår verden, slik at de mystiske overlordsene er inklinert til å gjøre det i stor stil. Det er en
stor antakelse! Hvis vi antar en absurd mye større datakraft enn vårt univers kan romme, så for all del: Da kan vi leke med tanken. Men da har vi også snikinnført Gud i ligningene våre og rævpult Occam med barberbladet sitt. Det kan selvsagt ikke utelukkes, men det er ikke en spesielt interessant teori.
Noen forsøker å vri seg unna denne ved å si at simuleringen er en svært sofistikert divide and conquer-algoritme, og at kun det som er strengt nødvendig rendres med høy nøyaktighet. Det er en slik idé som høres tilforlatelig ut, men basert på matematisk innsikt i slike problemer er det et perverst vanskelig problem. Vi forsøker faktisk å løse dette problemet hele tiden på ulike måter, blant annet innen kjemi: Med kvantemekanikk kan du simulere hvordan atomer utveksler elektroner, og da har du i grunn alt som skal til for å beskrive et molekyl. Numerisk sett er dette avsindig dyrt, så dyrt at tilnærma eksakte løsninger bare er mulig for trivielle lekesystemer. Skal du se på mer interessante molekyler må du til med approksimasjoner, og det foreligger enorme hierarkier av disse. OK, kult, du kan regne så riktig på ganske store molekyler at du kan bruke resultatene dine til å forutsi molekylegenskaper du observerer i lab. Problemet er selvsagt at vi nå har sett på ett molekyl, eller i verste fall de få som inngår i reaksjonen. Det er fint hvis eksperimentet ditt foregår i nesten perfekt vakuum - massespektrometrister elsker kvantekjemi! - men det er ganske mye kjemi som foregår i løsninger også. Faktisk, så vil jeg driste meg til å hevde at dette gjelder det meste. Så, hvordan skal du ta høyde for vannmolekylene som svirrer rundt? Du kan sikkert koste på det å regne like nøyaktig på en liten håndfull av de, men skal du se på solvatiseringseffekter, så må du kutte i nøyaktigheten din et sted. Her igjen finnes det lag på lag med approksimasjoner og løsninger, og kvantekjemikerne begynner å få til ganske gode modeller, særlig når du allerede vet godt hva svaret er og kan kalibrere metoden din opp mot empirien - men man kommer aldri til å få kjemisk nøyaktighet med slike modeller, og de er komplett verdiløse hvis du ønsker å se på noe som foreløpig ligger utenfor eksperimentlistenes kapasitet: Du kan ikke bygge metoden din slik at den gjenskaper eksperimenter hvis hvis disse ikke kan utføres! Nå brukte jeg kjemi som eksempel siden det er det jeg kan mest om, men slike overganger med et tilhørende vell av problemer treffer vi på hele veien opp til makroskopiske legemer. Vi kan selvsagt gjøre noen relativt drøye antakelser om matematikken disse overlordsa måtte besitte, og anta at de trivielt og sømløst kan bevege seg fra subatomære partikler og opp til galakser, men igjen - da har vi nok en gang innført Gud, bare på en litt mer subtil måte.
Oppsummert: Basert på den kunnskapen vi har om universet og den matematiske innsikten vi har om simuleringer av alle typer, så er det ikke mulig å tilfredsstillende simulere kosmos. Da er det i min bok ganske meningsløst å gjøre antakelser om at det skjer. Det er en interessant tanke å ha i mente i tilfelle vi skulle oppdage noe som fikk oss til å endre oppfatning angående gjennomførbarheten, men enn så lenge er jeg avvisende.