Først og fremst må jeg bare vær ærlig og si at jeg ikke helt vet hva jeg vil med denne tråden her, da det ikke er noen konkrete spørsmål, men kanskje heller råd jeg vil ha.. Fra andre i lignende situasjon.
Min første debutering med noe annet enn alkohol var cannabis og rivotril januar 2012. Grunnen til dette var IKKE av rein nysgjerrighet, som mange andre, men fordi jeg var utrolig deprimert og lei av livet rett og slett.
Bare noen måneder etterpå gikk det over til sporadisk røyking av heroin, 4-7 ganger i mnd. Før jeg til slutt ble innlagt på akutten med en blanding av heroin, amfetamin, kokain og PMMA i systemet..... Alt satt I.V, utenom kokain.
Den døden-nær opplevelsen skremte meg så mye, at jeg ble clean fra alt i 8 mnd, foruten om en mnd sprekk på rivotril. Så på meg selv på den tid, som ikke avhengig eller rusmisbruker.
Ting gikk greit, jeg kom meg gjennom hverdagen, selvom jeg slet litt med depresjon, men klarte å takle den. Var på den tid ikke i jobb eller skolegang, noe som jeg ikke har vært siden heller. Gikk så på en smell igjen mars 2013, pga en familiehendelse. På heroin denne gangen, vel og merke. Og siden det har alt bare gått nedover.. Ruset meg så og si hver eneste dag, helt frem til jeg kom inn på avrusning i august, og videre opphold til behandling 6 mnd etterpå. Avrusning var veldig tungt, mest psykisk, men også fysisk. Var på nære nippe til å dra hjem ved flere anledninger, men holdt ut.
Etter en ukes tid, følte jeg meg fin og ble flyttet over til behandlingstedet. (Med negativ innstilling, vel og merke) Klarte meg der 1 time, før jeg fikk psykisk sammenbrudd, skrev meg ut i panikk og dro hjem. Angret 2 timer senere, men fikk ikke plassen min tilbake. Jeg mistet alt mot om fremtiden og gikk på en sprekk igjen. Og har nå kommet til det punktet hvor jeg egentlig har gitt opp.
Når jeg er rusa, vil jeg bli nykter. Nå jeg er nykter, vil jeg ruse meg. Er bare så lei av livet nå, at jeg ikke ser for meg hvordan jeg skal klare å komme meg ut av dette. Det er bare en eneste negativ spiral nedover. For å klare å bli kvitt depresjonen min, må jeg klare å slutte og ruse meg. For å klare å slutte å ruse meg, må jeg bli kvitt depresjonen min. Er forøyeblikket innlagt på akutt-psykiatrien, og holder ikke ut en time til her lenger... Selvom jeg vet jeg MÅ, klarer jeg det ikke. Jeg flyr på veggen av tanker, rastløsthet,kjedsomhet, selvhat og destruktive tanker. Og vet at med en gang jeg blir skrivd ut over helgen, blir det rett å jakte dragen igjen. Så hvorfor utsette meg for den psykiske smerten her, bare for å "komme meg gjennom helgen" liksom..
Er søkt inn til avrusning og behandling igjen, men kommer ikke inn før over nyttår, og jeg klarer ikke se så langt frem nå. Jeg klarer ikke gå en dag uten rus, uten å tenke jeg ikke orker å leve lenger. Samtidig som jeg hater meg selv enda mer, hver gang jeg ruser meg... For jeg spenner bare bein på meg selv. Så nå sitter jeg her da.. Med ønske om å bli rusfri, men ingen motivasjon, seldestruktive tanker, hater meg selv og det jeg ser i speilet. Vil bare dra å ruse meg.. Samtidig som med en gang jeg har fått rusa meg, angrer jeg som et helvete på at jeg dro og vil tilbake. Men når jeg først er her, vil jeg bare dra..
Noen i lignende situasjon, som har råd eller erfaringer å dele.. Har så og si gitt opp. Alle innspill mottas med stor takk!
og beklager om innlegget ble litt rotete, er helt knekt nå og orker ikke tenke på grammatikk, skrivefeil osv..
Mvh håpløs
Min første debutering med noe annet enn alkohol var cannabis og rivotril januar 2012. Grunnen til dette var IKKE av rein nysgjerrighet, som mange andre, men fordi jeg var utrolig deprimert og lei av livet rett og slett.
Bare noen måneder etterpå gikk det over til sporadisk røyking av heroin, 4-7 ganger i mnd. Før jeg til slutt ble innlagt på akutten med en blanding av heroin, amfetamin, kokain og PMMA i systemet..... Alt satt I.V, utenom kokain.
Den døden-nær opplevelsen skremte meg så mye, at jeg ble clean fra alt i 8 mnd, foruten om en mnd sprekk på rivotril. Så på meg selv på den tid, som ikke avhengig eller rusmisbruker.
Ting gikk greit, jeg kom meg gjennom hverdagen, selvom jeg slet litt med depresjon, men klarte å takle den. Var på den tid ikke i jobb eller skolegang, noe som jeg ikke har vært siden heller. Gikk så på en smell igjen mars 2013, pga en familiehendelse. På heroin denne gangen, vel og merke. Og siden det har alt bare gått nedover.. Ruset meg så og si hver eneste dag, helt frem til jeg kom inn på avrusning i august, og videre opphold til behandling 6 mnd etterpå. Avrusning var veldig tungt, mest psykisk, men også fysisk. Var på nære nippe til å dra hjem ved flere anledninger, men holdt ut.
Etter en ukes tid, følte jeg meg fin og ble flyttet over til behandlingstedet. (Med negativ innstilling, vel og merke) Klarte meg der 1 time, før jeg fikk psykisk sammenbrudd, skrev meg ut i panikk og dro hjem. Angret 2 timer senere, men fikk ikke plassen min tilbake. Jeg mistet alt mot om fremtiden og gikk på en sprekk igjen. Og har nå kommet til det punktet hvor jeg egentlig har gitt opp.
Når jeg er rusa, vil jeg bli nykter. Nå jeg er nykter, vil jeg ruse meg. Er bare så lei av livet nå, at jeg ikke ser for meg hvordan jeg skal klare å komme meg ut av dette. Det er bare en eneste negativ spiral nedover. For å klare å bli kvitt depresjonen min, må jeg klare å slutte og ruse meg. For å klare å slutte å ruse meg, må jeg bli kvitt depresjonen min. Er forøyeblikket innlagt på akutt-psykiatrien, og holder ikke ut en time til her lenger... Selvom jeg vet jeg MÅ, klarer jeg det ikke. Jeg flyr på veggen av tanker, rastløsthet,kjedsomhet, selvhat og destruktive tanker. Og vet at med en gang jeg blir skrivd ut over helgen, blir det rett å jakte dragen igjen. Så hvorfor utsette meg for den psykiske smerten her, bare for å "komme meg gjennom helgen" liksom..
Er søkt inn til avrusning og behandling igjen, men kommer ikke inn før over nyttår, og jeg klarer ikke se så langt frem nå. Jeg klarer ikke gå en dag uten rus, uten å tenke jeg ikke orker å leve lenger. Samtidig som jeg hater meg selv enda mer, hver gang jeg ruser meg... For jeg spenner bare bein på meg selv. Så nå sitter jeg her da.. Med ønske om å bli rusfri, men ingen motivasjon, seldestruktive tanker, hater meg selv og det jeg ser i speilet. Vil bare dra å ruse meg.. Samtidig som med en gang jeg har fått rusa meg, angrer jeg som et helvete på at jeg dro og vil tilbake. Men når jeg først er her, vil jeg bare dra..
Noen i lignende situasjon, som har råd eller erfaringer å dele.. Har så og si gitt opp. Alle innspill mottas med stor takk!
og beklager om innlegget ble litt rotete, er helt knekt nå og orker ikke tenke på grammatikk, skrivefeil osv..
Mvh håpløs
Sist endret av delfi03; 28. september 2013 kl. 13:59.