Skal forsøke å holde dette så saklig som mulig. Tilgi meg om jeg kludrer det til...

Tingen er.. Typen røyker. Hasj, altså. Etter hva han sa selv da vi ble sammen drev han og sluttet ettersom onkel politi var litt FOR nærgående på'n (typ sto parkert i veikanten og venta på at han skulle komme hjem), og han ble dratt inn til tester.

Han hadde vært rein i tre-fire mnd da vi ble sammen, men spurte hvordan jeg ville reagere om han tok seg en blås i ny og ne. Der og da var forholdet så ferskt at jeg sa jeg ikke kunne ta stilling til det. Men om han på død og liv MÅTTE ha seg en blås i ny og ne kunne jeg jo ikke akkurat nekte han det.
Utfra hva han selv har sagt brukte han tøffere saker før han endte opp med hasjen som "sin" greie.
Jeg ville ikke være blankt avvisende, ettersom jeg foretrekker åpenhet i tilfelle han skulle begynne igjen.

Ettersom tiden nå har gått litt har jeg jo skjønt at han jo har røyka både hist og her. I følge han selv hadde han et snittforbruk på 1-2G pr uke. I følge andre jeg kjenner er ikke dette mye.
Han har også innrømmet dette, men der og da ble jeg egentlig såpass satt ut at jeg ikke klarte å forfølge temaet noe lenger. En del av meg ville klikke, men fornuften (den som vil ta vare på åpenheten) holdt meg igjen. Jeg vil i allefall IKKE at han skal bruke og nekte for det.

Tingen er at jeg ikke kan fordra det! Selv om jeg er godt informert om at hasj ikke er så farlig som jeg er blitt oppdratt til å tro, så sitter den oppdragelsen hardt i (snill pike). Jeg har aldri forsøkt noe skarpere enn alkohol, annet enn en heller uheldig opplevelse der noen piffet opp drinken min på byen uten min viten. Jeg ble skitdårlig og vettskremt.

Okei, han røyker. En del av meg ønsker å ikke lage noe trøbbel utav dette ettersom jeg vet det gjør mye for han. Likevel klarer ikke denne oppdragelsen i meg å slippe helt taket; jeg HATER at han kommer til meg og er fjern. Han blir så annerledes. Ikke mye, men litt. Nok til at jeg ikke liker'n så godt der og da, og helst vil vri om halsen på'n. Om han kommer dagen etter og jeg VET han har røyka gjør det ikke så mye, liksom. JEG merker jo da ingenting annet enn denne irriterende og gnagende følelsen..

Og for å virkelig gjøre meg til dobbelmoralist, så er det en del av meg som har lyst til å prøve selv.
Den følelsen jeg har hørt andre snakke om er noe jeg kan tenke meg å prøve, men så var det denne oppdragelsen igjen, da..
Jeg er pissredd for å like det så godt at jeg roter meg borti noe jeg ikke klarer å komme meg utav så lett. Jeg eier ikke karakter, nemlig!
Så da er det nok best å bare la det være, og heller være snill pike tror jeg.
(familien min består stort sett av rusmisbrukere, enten det er piller, stoff eller alkohol og i den kategorien har jeg ikke lyst til å havne selv)

Hva jeg er ute etter her er ikke godt å si, egentlig. Kanskje bare litt beroligelse i form av erfaringer fra folk som har holdt seg til "lugn" røyking/bruk av cannabis i flere år og er tilfreds med det?
Tørre facts er ikke interessant egentlig,- har lest og lest og lest, men denne innplantede overbevisninga om at "hasj DØR du av til slutt" vil liksom ikke slippe taket.

For jeg tror nok jeg kan leve med den der smårøykinga hans 1-2 ganger i uka, så lenge han holder seg unna når han er fjern og ikke drar på seg "tyngre laster".

Hjelpe meg, noen, å kanskje bli kvitt noe av dette "hysteriet" mitt?

*sukk*

Det er mange som røyker en gang i blandt og har gjort det en stund. Men det er også veldig vanlig at folk røyker alt for mye, det pleier liksom og være litt i begynnelsen og bli mer og mer, for cannabis er veldig vanedannende og det er fort gjort og skli litt ut.

Hvis det her spiser deg opp innvendig hadde tipset mitt vært og satt deg ned å prata med han istedenfor og holde detta inni deg. Og kanskje nevt detta med at mange i familien din er rusmisbrukere, og alle følesene dine rundt emnet. kanskje bedt han om å velge mellom deg og cannabis hvis du føler deg trygg nok på forholdet deres.

Men du må på en måte skjønne han også, det kommer et voldsomt sug på og få ut den følelsen om å være fjern etter noen måneder med nykter livet. Det føles ut som et sykt stort press selvom man ikke er avhengig. Og det hjelper kanskje hvis du forstår at det sannsynligvis ikke er så lett for han og slutte å røyke hvis han er så glad i det.

Men hvis han røyker så lite som 1-2 gram i uka syns jeg du burde latt han få friheten sin til det

At du ikke kan bestemme over ham betyr ikke at du ikke har lov til be ham holde seg unna når han er påvirket. Det burde være mulig å gjennomføre uten noen sure miner, og kanskje gjør det situasjonen mindre ubehagelig for deg.

At noen har hatt dårlige opplevelser med dopbruk og dermed har dårlige assosiasjoner til all dop burde respekteres, og tas hensyn til. Rasjonelle argumenter funker dårlig hvis man har opplevd familie eller venner slite.

Jeg har selv aldri røyket hasj så har ikke så mye erfaring å komme med der, men på generelt grunnlag så vil jeg anbefale deg å ta en lang og god prat sammen med typen din om det.

Og nå vil jeg i utgangspunktet ikke anbefale deg å prøve selv, men kanskje du hadde blitt kvitt litt av hysteriet om du prøvde en gang sammen med typen din i trygge omgivelser og selv fikk kjenne hvilke effekter det er snakk om? Og da med utgangspunkt i at det kun skal være den ene gangen (det kan være vanskelig, men bare print det godt nok inn at det ikke skal bli flere ganger ;-)

Finn noen kompromisser som fungerer for dere begge, der dere respekterer hverandres behov og følelser =)
(jeg vet det høres lettere ut enn det er ;-)

Kvinnfolk. Kvinnfolk og tomflasker.

Det er bare å slappe av, la gutten ha et åpent forhold til deg, så slipper du at han begynner å lyge til deg istedenfor.

For det første, så er det ikke hasjrøyking noe som automatisk gjør at man blir sugd til andre stoffer som en magnet. Også er det forskjell på bruk og misbruk, og også andre flerfargede nyanser av det hele. Om han er en kar som har vært glad i speed og div. annet partydop tidligere (aka. "BLI FAKKA"-typen), er det lurt å holde et øye åpent, men ingen grunn til å bekymre seg noe særlig mye. Mange finner ut at å holde på slik er en dårlig idé.

Jeg kjenner folk som har røykt i flere år i strekk uten noen nevneverdige bivirkninger. Jeg kjenner også meg selv, som kan røyke et par dager i uken i en periode, og ende opp som nervevrak som ser døde ansikter i biler om natten. Jeg har også sett de som blir noen kyniske drittsekker av for mye røyk. Dette her må vurderes fra tilfelle til tilfelle, det kan jo dog virke som om typen tåler det "helt greit".

Men glem ikke at det er hans liv, han kan gjøre hva han vil, og om du er glad i ham så hindrer du ham ikke i å leve sitt eget liv, på godt og vondt. "If you love someone, set them free", for å si det på godt svensk.

Det er på en måte der skoen trykker mest, tror jeg.. Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal ta det opp uten å virke rent ut bitchy og kontrollerende, hvilket jo bare vil føre til elendighet..
Forbruket virker å være stabilt, og har vært det i noen år i følge han selv.
Han går på jobb hver dag, strutter formelig av energi og godt humør og er aldri syk. Har enorm arbeidsmoral, så jo. Han har nok fortjent å "slappe av" litt ekstra innimellom. Men likevel er det denne oppdragelsen min, da..

Et ultimatum er absolutt ikke interessant å stille, ettersom dette ikke egentlig har noen negativ effekt på noen av oss. Annet enn at jeg har moralsk trøbbel med det.
Det er jo også det, at jeg forstår jo ikke ettersom jeg jo selv ikke har vært borti det selv. Dog kan det kanskje assosieres noe med vanlig røykeslutt- noe som IKKE har fungert for min del i allefall Den derre sigaretten når jeg er stressa? Å, himmel..
Jeg har virkelig ikke noe annet å sammenligne det med.

Frihet har han - det er hans rett, og det mener jeg enhver mann skal ha i et forhold, selv om vi kvinner har mest lyst til å klikke og vri om nakken på dem når de kommer hjem. Selvkontroll. Seeeeelvkontroll..

Han vil absolutt få beskjed om det neste gang han dukker opp her og er fjern. Dog tror jeg nok han har skjønt det litt selv også, for jeg trekker meg absolutt unna når han blir forandret slik..

Denne delen synes jeg er vanskelig- jeg innrømmer at jeg "rives" litt i to. Den ene delen vil, fornuften/moralen sier blankt NEI. Dette med karakter også- tenk om jeg synes det er så herlig at jeg bare MÅ mer?
Eller om det ikke har noen som helst effekt den første gangen? I såfall vil jeg jo ikke bli noe klokere, og må prøve igjen, og kanskje igjen også før jeg får noen effekt. Og da vil jeg kanskje allerede være inne i en ond sirkel.
(eller like ille- hva om det klikker for meg om jeg blir fjern? *grøss*)

Haha, ja vi er resirkulerbare både vi og tomflaskene

Grunnen til at jeg ikke har latt meg selv overmanne av impulsive følelser og regelrett klikke, er jo dette med åpenheten. Jeg vil at han skal svare sant om jeg spør- ikke lyve og snike.

Jeg tviler egentlig på at han går tilbake til E eller amfetamin eller noe slikt. Det var jo det han begynte med, det han prøvde først. Og SÅ fant han hasjen. Gått "feil" vei liksom. Eller riktig. Og det er cannabisrusen han liker; se på film med kompiser, høre på musikk, prate tull og bare føle seg avslappa. Det HØRES jo ganske idyllisk ut..

Jeg vet det er forskjell på "bruker" og "misbruker"- men for meg er de to faretruende nær hverandre, og overgangen er ofte umulig å se før misbruket er et faktum, dessverre..

Han kjenner familiehistorikken min - og ikke minst hvordan dette har påvirket meg til å ha ganske solide aversjoner når det kommer til rusmidler.

Jeg forsøker så godt jeg kan å overbevise meg selv om at denne røykinga hans ikke er så mye verre enn å ta seg et par tre øl etter endt arbeidsdag en gang i blant, men selv når det gjelder slikt ringer liksom varselklokkene mine.

Jeg VET at jeg nok overreagerer sett utfra andres ståsted, men dette er jo hvordan JEG føler det, og det er DET jeg vil forandre på. Bli mindre uptight, liksom.
Jeg vil ikke være irrasjonell, vil ikke begynne å forlange ditt&datt eller tvinge han til ting. Han er med meg av SIN frie vilje (og vice versa), og slik vil jeg at det skal forbli også. Jeg vil ikke at han skal måtte flykte fra MEG de/den dagen i uka han røyker fordi jeg er bitchy og snerpete på grunn av forskjellige oppfatninger oss i mellom.
Jeg vil være kjæreste, og en god en sådan

Jeg er fundamentalt uenig i at løsninga er at trådløs bare skal lære seg å godta det. Hun har tydeligvis opplevd rusmisbruk på kroppen tidligere, og selv om man ikke blir misbruker av å røyke hasj må man respektere at folk har forskjellige erfaringer. Hvis man har foreldre som er alkoholikere er terskelen mye lavere for å godta alkohol som rusmiddel, og det samme gjelder selvsagt også narkotika. Hvis man ikke er komfortabel med situasjonen må man gjøre noe med det.

Gi meg 2 minutter som Dr. Phil:
Hvis du ønsker å være en god kjæreste, råder jeg deg til å prate med ham. Svaret på problemet ditt vil du neppe finne i Rusmidler-forumet her.
Hvis du ønsker å bevare forholdet, må du finne ut hvordan det skal gjøres med ham. Du sier at du ikke vil at han skal flykte fra deg når han røyker? Snakk med ham om det.
Det er ikke verre enn at dere snakker sammen, sier hva dere vil, og hvordan dere skal løse det. Om du ønsker et åpent forhold dere dere slipper å lyve for hverandre, så ikke unngå å si ifra om det er noe som plager deg.

Forbruk av hasj er individuelt, det samme er oppfatninger om røyking. Følelser også, forresten

Takk for det Jeg ER nysgjerrig, og da er det bedre å spørre en gang for mye enn en gang for lite. Og få svar fra "begge leire" istedetfor å få kun EN side av saken tredd nedover øra

Dette er et slikt svar som er godt unna det jeg ønsker å få. "Deal with it", liksom?

Problemet er ikke oppstått i mitt hode etter å ha få tredd mine foreldres meninger over øra- tvert i mot har jeg alltid stått på egne (barns)ben og fra ung alder opplevd rusmisbruk i alle mulige varianter. Fra relativt "uskyldige" piller til heroin.
Totalforvrengelse av personlighet, synkende intelligensnivå under påvirkning, brå dødsfall osv.
Oppdragelsen min har selvfølgelig blitt preget av dette- og min oppfatning var at "dette ER farlig- sånn vil ikke jeg bli!".
Da såklart bekreftet på skole osv- gjorde ikke akkurat motviljen noe mindre for å si det sånn, og da egentlig også med god grunn synes jeg selv.
(likevel har jeg hatt en god barndom og oppvekst)

Problemet er ikke at jeg GJØR det til et problem og bare må "skjerpe meg". Jeg forsøker å forstå sakens kjerne her, nettopp for å ikke lage et større problem enn det det egentlig er. En fjær skal få være en fjær, og ikke bli til fem høns fordi fantasien og mangel på innsikt tar fullstendig av..

du burde holde ved dine prinsipper, spesielt ettersom du har hatt den oppveksten og erfaringer med stoff som du har.

jeg er "for" legalisering, så ikke tro jeg sier dette fordi jeg er imot hasj av noe slag, men hvis du føler at bruken hans blir feil, og at den kan få deg selv på samme vei, så igjen, stol på prinsippene dine.

om du selv føler du er lett-påvirkelig, og du sier at familien din har en historie av rus-misbruk, tror jeg ikke det er lurt å bevege seg på de markene enda.

min mening.

Skjønner godt at du er skeptisk.

Jeg var sammen med en som røyket og tok diverse andre ting daglig, og det førte til langt mer røyking på meg også, fra et par ganger i måneden til en del ganger i løpet av uka. Han hadde ekstreme personlighetsforandringer ettersom hva han tok..
Har også vært sammen med en alkoholiker som ble så jævlig og kranglete når han var full (hver dag), at jeg bare så ham de få timene han var edru.
Jeg bad dem aldri om å slutte eller gav dem ultimatum, bare bad dem om å ikke komme til meg når de var påvirket, og røyket eller drakk sammen med dem av og til. En ganske grei løsning på problemet.

trådløs

Skal vi se... Vet ikke ikke om dette er tåpelig å ta opp eller ei, men jeg har da fått kjenne stoffmisbruk rimelig kraftig på kroppen og er vel ganske disponert for misbruk generelt pga mine foreldres fortid. Samt noe alkoholisme med et annet familiemedlem. Allikevel benytter jeg meg av cannabis og psykedelika i ny og nè med god samvittighet, det høres kanskje litt rart ut. Men der må jeg stoppe deg også, for man kan ikke se på en helhet og skyve alt under sofaen når det gjelder slike ting. Dette her er snakk om enkelttilfeller som har gått skeis, ikke noe annet. Det gir en fin pekepinn på hvor dårlig ting kan gå, noe som egentlig bare styrker enkelte prinsipper man ofte setter når man begynner å eksperimentere med rusmidler, men det gir ikke nødvendigvis noen forutsetninger for et annet tilfelle.

Noen driter seg ut, enten stort sett av egen maskin eller delvis skyldig ens omgivelser, og dette er noe som har skjedd noen av mine familiemedlemmer. Nå trekker jeg i og for seg opp et rimelig dårlig eksempel, men det statuerer poenget mitt på et vis: La oss si et av dine familiemedlemmer eller bekjente kanskje dør, eller blir fryktelig hardt rammet i en eller annen ulykke, f.eks en bilulykke. Vil denne hendelsen hindre deg i å sette deg i en bil elller utføre samme type aktivitet som endte i ulykke? Eller vil du se på det som et enkelt uheldig tilfelle, men som en fin lærdom om at du skal være ekstra forsiktig?

Uansett, dere får finne ut av dette. Ta det i det minste opp med han hvis det virkelig plager deg, så får dere se om dere når en sivilisert løsning =)

Sant så sant, det er veldig skummelt det der.
Hvis nyskjerrigheten ikke er noe som gnanger noe veldig på deg så lar du være, vær deg selv og gjør det du er komfortabel med.

Det at du kommer hit og poster som du gjør viser at du er interessert i å gjøre noe med situasjonen, og at du er villig i å endre dine egne holdninger for å få et bedre forhold med typen din. Det er ikke urimelig at kjæresten da viser deg respekt tilbake og kanskje gjør noen endringer selv som gjør det lettere for deg. Mener jeg i hvert fall. Det er ikke din jobb alene å "ofre" av deg selv for å få drivverket til å gå rundt i forholdet, det er en jobb for begge to.

Det er overhodet ikke noe bitchy med å ta dette opp med kjæresten din på en ordentlig måte, er han en god kjæreste så tåler han å snakke om ting. Forstå hverandre =)

Bare sånn info.
2-3 G i uka er ikke mye, hehe

Jeg veit om folk som røyker opptill 4 G om dagen. ( Ikke vær dag da)

Så bare og ro ned, la han røyke.

Det er et vanskelig tema, og har neppe et enkelt fasitsvar med to streker under på slutten. Som andre har nevnt er det positivt at du har oppsøkt "den andre leiren" for synspunkter - det viser at du er åpen for argumenter på begge sider av en sak.

Nå har jeg aldri røykt tobakk fast, men jeg tror ikke å slutte med sigg kontra å slutte med cannabis er det samme. Tobakken er i mye større grad fysisk avhengighetsskapende, noe som igjen fører til større fysiske reaksjoner ved røykeslutt. Med cannabis er det mer lysten det går på, at de fleste som bruker det har så positive opplevelser at det blir vanskelig å legge det fra seg permanent. Derfor tror jeg ikke et ultimatum eller harde tiltak er en god løsning, ettersom det tilsynelatende ikke er snakk om et misbruk (etter min mening). Konsekvensene av å nekte typen din en blås en gang i blant når han jobber hardt og er ellers oppegående vil nok mer enn noe annet oppleves som frihetsberøvelse og tøffelvirksomhet - selv om du har bakgrunnen du har.

Det viktigste i en slik situasjon er åpenhet. Uten åpenhet surrer nettet seg sammen av løgner og tilliten mellom dere kommer antagelig til å forsvinne helt. Det er jo mangel på åpenhet som er hovedgrunnen til at mange frykter cannabis slik de gjør, nettopp på grunn av de ikke har fått nok informasjon og åpenhet rundt temaet. Nå er ditt ståsted riktignok litt forbi rasjonelle argumenter, men jeg tror det er viktig at du prøver å se det fra typen din sin side, hvordan han opplever cannabis. Snakk sammen om temaet, finn ut hvor han står i forhold til din bakgrunn. Si gjerne i fra at du ikke liker å være med han når han er beruset, og hvorfor. Ta disse diskusjonene edru. Jenter er ikke alltid særlig vanskelig å tolke basert på ansiktsuttrykk og kroppsholdning, og en følelse av at man ikke er velkommen (kanskje spesielt i cannabisrus) er ikke særlig hyggelig.

MartinGoesWIld: Har du noensinne hørt uttrykket "two wrongs don't make one right"?

For øvrig skjønner jeg godt forakten og frykten som er koblet opp mot et bruk som er på, eller tett opp til, daglig nivå, noe et par gram i uka faktisk ER i mine øyne. Ja, tro det eller ei. Det finnes liberale som mener litt mer enn litt faktisk er mye mer enn passe. Det er ingen automatikk i at den minst liberale av to personer skal være nødt til å endre handling og tankegang for at disse skal kunne ha det fint sammen. Ærlig talt.

Det det kan da ikke være helt sant? Eller er det "bygdesnut" vi snakker om? Snuten står jævlig ofte 50 meter(ikke det engang) unna huset mitt(på en parkeringsplass med sikt rett til døra mi), har hatt med masse folk, som har vært like fucka som meg og gått forbi snuten(ja, har tryna flere ganger når jeg har gått forbi), de har aldri gjort noe, eller så er jeg under overvåkning, hmm.

Uansett, det beste du gjør er å akseptere at han røyker, jeg har vært i samme situasjon som deg, på motsatt side, det ende med at når jeg måtte juge om røykinga så eskalerte det fort mot andre stoffer som jeg hadde lagt på hylla, siden jeg fikk "kjeft" uansett. Så for all del, sørg for at han holder seg åpen mot deg! Er ikke særlig hyggelig at typen din plutselig har et cola problem f.eks.

Jeg har røyka rundt en femmer om dagen lenge nå, uten noen nevneverdige bieffekter, blitt apatisk men det er den eneste tydelige bivirkningen.

Trådløs; hvis du finner det ubehagelig, kan du ikke si det til han? vaffal om han kommer hjem til deg rusa, det synes ikke jeg heller hadde vært noe kult på noen måte selvom jeg ruser meg selv. og om du har rusbruk innen familien, burde jo han vaffal være forståelig på det. ikke sett et ultimatum eller noe, men prat med han om det. det løser nok opp i ting