Det stemmer ikke, vi er fullt klar over hvordan en humle kan fly.

http://www.straightdope.com/columns/...blebees-to-fly

Ta deg en bolle da! Jeg sier "Vitenskapelig bevist" - Altså at noe først er bevist.. Tolvhoda rosa giraffer sier du ? Nei de er ikke motbevist, helt rett. Fordi de aldri har blitt bevist. Og akkurat som du sier så er tyngdekraften "Vitenskapelig bevist" fordi den ikke har blitt motbevist.. Enten er du kort, eller så missforsto du meg..
Fra Wikipedia

"Strengt tatt kan ikke noe sies å være «vitenskapelig bevist», bare at det hittil ikke er funnet observasjoner som motbeviser teorien. Derfor påstår ikke vitenskapsfolk at de besitter «Sannheten» for all fremtid, bare at vitenskapen til enhver tid har de mest plausible, troverdige og mest motsigelsesfrie kunnskapene om sitt fagfelt. Arbeidsmåten kalles også for den hypotetisk-deduktive metode."

Så det jeg sa i det forrige innlegget mitt er at "Vitenskapelig bevist" er et uttrykk som virker veldig lett for, foreksempel reklamer å missbruke. Fordi utrykket virker så troverdig, men trenger ikke nødvendigvis å være rett..
Eksempel: Ingen har bevist at rynkekremen ikke fungerer... (Veldig lite imponerende
Effekten til rynkekremen er vitenskapelig bevist (veldig troverdig og imponerende)...

Du tenker nok på dobbeltspalteforsøket til Thomas Young, som ble utført i 1803. Eksperimentet spilte en stor rolle i fysikeres aksept av lys som bølger, hvilket var stikk i strid med det mange på den tiden trodde (Newton, guruen innenfor klassisk fysikk, hadde nemlig postulert at lys besto av partikler). Det er imidlertid ikke bare her gullkornet til dette eksperimentet ligger, som jeg skal forsøke å forklare lenger ned, men først tar vi en titt på selve det eksperimentelle oppsettet og de vanlige resultatene.

Eksperimentet går ut på å sende lys på en tynn barriere med to, smale sprekker i som står nærme hverandre, med en skjerm bak som registrerer resultatet. Hvis lys besto av partikler i en absolutt forstand, så skulle vi forvente å se noe analogt med å fyre et maskingevær på spaltene; rett og slett to smale striper på den andre siden. Det vi imidlertid ser er noe som kalles for interferens, hvilket er et soleklart bølgefenomen. På den andre siden vil det oppstå lyse striper med mørke mellomrom, der mønsteret strekker seg langt ut til begge sider. Dette illustrerer at lys er en bølge, for det er kun bølger som skaper et slikt interferensmønster. For å gjøre det enklere kan vi først ta for oss vanlige bølger i vann, for så å overføre tankegangen til lys.

Når vannbølger brer seg i en stille dam, som du garantert har sett ørten ganger, forstyrrer den overflaten ved å danne områder der vannstanden er høyere enn vanlig og andre områder der vannstanden er lavere enn vanlig. Det høyeste punktet på en slik bølge kalles for en bølgetopp, mens det laveste kalles for en bølgebunn. Hvis vi nå sier at både du og jeg kaster en liten sten i dammen, slik at vi får to bølger, vil vi observere det som kalles for interferens. Der to bølgetopper møter hverandre når våre respektive bølger kolliderer, vil vi få en enda høyere bølgetopp som er summen av de to foregående. Tilsvarende vil vi få en enda dypere bunn dersom to bølgebunner møter hverandre. Dersom en bølgetopp til en bølge krysser en bølgebunn til en annen derimot, vil de kunne kansellere hverandre helt hvis høyden på toppen tilsvarer lengden av bunnen - dette resulterer i at vannet står bom stille her.

Det er dette fenomenet som forklarer det mønsteret som oppstår i dobbeltspalteforsøket med lys. Siden lys er en elektromagnetisk bølge, vil den splitte seg inn i to bølger når den passerer spaltene for så å bre seg mot skjermen på den andre siden. Som i vanneksempelet vårt vil vi få at disse bølgene interagerer med hverandre. Når de treffer forskjellige punkter på skjermen vil noen ganger to bølgetopper summeres til en ny, mens andre ganger vil to bølgebunner summeres til en ny bølgebunn. I begge disse tilfellene vil vi få lyse punkter på skjermen, men som med vannet vil det også være noen punkter der en bølgetopp kolliderer med en bølgebunn, hvilket gjør at bølgene kansellerer hverandre. Dette svarer da til de mørke punktene på skjermen.

Ved å analysere situasjonen matematisk med bølgeteori kan vi forutsi nøyaktig hvordan resultatet til et gitt eksperiment kommer til å se ut. Eksperimentet er derfor et klart tegn på at lys er en bølge, noe som hadde vært under het debatt på tiden forsøket ble utført. Dette gjelder også alle typer bølger, slik at hvis vi har å gjøre med en bølge vil vi konsekvent få et slikt interferensmønster.

Men for den moderne fysikken kommer den virkelige moroa egentlig først i 1927, da Clinton Davisson og Lester Germer gjorde et lignende forsøk med elektroner fremfor lys. I utgangspunktet hadde en elektronstråle lite å gjøre med en bølge, men resultatet fra dette forsøket skulle komme til å sjokkere datidens fysikere noe så inn i granskaugen. De fyrte elektronstråler på en nikkelkrystall, og uten å gå inn i de tekniske detaljene er dette så og si ekvivalent med å fyre elektroner i det tradisjonelle dobbeltspalteforsøket. Når elektronene så ble registrert på en fosforskjerm på den andre siden, ble fysikere dolket i ryggen av universet. Ved å tenke på elektroner som bittesmå partikler, eller bittesmå kuler om du vil, så skulle en naturligvis forvente et enkelt og pent mønster på skjermen - to smale striper bak hver spalte. Dette ble imidlertid ikke observert.

Germer og Davisson fant at elektronstrålen produserte et interferensmønster identisk med interferensmønsteret man fikk i Thomas Young sitt dobbeltspalteforsøk med lys. Ved å observere dette hadde de vist at elektroner nødvendigvis må være en type bølge, og det er jo egentlig helt vilt. Men før man blir villedet av sunn rasjonell tankegang og tenker at også vann består av mange små individuelle molekyler som sammen danner en bølge, og forsøker å overføre dette til en stråle med elektroner, gjør vi en liten justering på forsøket. Vi fyrer istedet ett og ett elektron, si med fem sekunders mellomrom, eller ti for den saks skyld. Kjører vi eksperimentet over lang nok tid vil vi, overraskende nok, se et interferensmønster bygge seg opp på skjermen. Ett og ett elektron viste med andre ord bølgeegenskaper

Som Feynman sa, så er dette like sprøtt som at når du fyrer et maskingevær mot platen, så vil individuelle kuler på et eller annet vis kansellere hverandre ut og bygge opp et interferensmønster på den andre siden. Alt dette var et kraftig spark bak for den gryende kvantemekanikken, det kanskje desidert særeste feltet i fysikken, som begynte å se dagens lys på denne tiden, og som skulle komme til å sette Naturen i et helt nytt og absurd lys.

At stråling foregår kontinuerlig er en sannhet med modifikasjoner. I tilfellet med lys er det tvert i mot slettes ikke slik, som Max Planck viste med sin kvantehypotese fra det tidlige 1900-tallet i forbindelse med problemer klassisk fysikk hadde med stråling fra såkalte sorte legemer. Det viste seg nemlig at den elektromagnetiske strålingen var oppstykket i spesifikke energipakker, eller kvanter, hver med en energi som er proporsjonal med frekvensen til lyset. Den såre enkle likningen E = hf, der h er Plancks konstant og f er frekvensen, gir energien til disse individuelle kvantene. På grunn av den uhyre lave verdien til Plancks konstant vil imidlertid strålingen se helt kontinuerlig ut for oss, når den i realiteten ikke er det. Senere ble disse energikvantene dubbet fotoner av kjemikeren Gilbert Lewis.

Når det gjelder dette med radioaktivitet, så er det selvsagt litt andre ting som lurer rundt. Radioaktivitet er nemlig en helt spontan prosess i naturen som oppstår i ustabile atomkjerner. De ustabile atomkjernene vil simpelthen henfalle til andre, mer stabile kjerner ved å sende ut diverse partikler og lys. Det som er litt artig med dette, er at for èn enkelt atomkjerne så er det klin umulig å si nøyaktig når kjernen vil begynne å henfalle; alt vi kan gjøre er å beregne sannsynligheten for når det vil skje. Denne sannsynligheten er imidlertid konstant over tid, og gitt en stor mengde slike kjerner kan vi gjøre ganske nøyaktige forutsigelser.

Det er flere forskjellige måter henfallet kan skje på, men vi trenger i grunn ikke å gå inn i tekniske detaljene rundt de forskjellige typene henfall og strålinger. Poenget er likefullt at de ustabile kjernene helt uten bestemt årsak sender ut partikler og forvandler seg inn til andre, mer stabile kjerner, gjerne gjennom en lang rekke med omdanninger fra den ene kjernen til den andre. Prosessen kan også skje ved at en kjerne forvandler seg til en identisk kjerne i en annen energitilstand.

Jeg er klar over at lyshastigheten i vakuum er den samme uavhengig av hvilket referansesystem man ser det fra. Det jeg sikter til er at hastigheten kan bli redusert når lyset passerer gjennom visse materialer.

http://no.wikipedia.org/wiki/Brytningsindeks

Slutt med dette. Du kan argumentere for deg, du trenger ikke ty til personangrep.
Du har, forøvrig, sagt at alt som er vitenskapelig bevist, bare ikke er motbevist - noe som er feil.
Det er korrekt at det ikke er motbevist, men det alene gjør ikke noe vitenskapelig bevist. Om dette var det eneste nødvendige kriteriet, ville dette medført at alt som ikke er motbevist var vitenskapelig bevist. Som er feil.
Noe du burde forstå om du leser Ignifers innlegg.

Vel, jeg fokuserte mest på bølgeegenskapene til lys i forbindelse med dobbelspalteforsøket, og nevnte kort at lys i virkeligheten også er oppstykket som fotoner. Det er nemlig ikke så lett som at lys er en partikkel eller en bølge i absolutt forstand, men utviser både partikkel- og bølgeegenskaper avhengig av hvilke type fenomener vi er interessert i å betrakte. Dette er en av de tingene, forutenom Provos forklaring av fotonets ikke-eksistens sett fra sitt eget perspektiv, jeg synes er snålest i naturvitenskapen.

Et eksempel på den klare bølgeegenskapen til lys er, som nevnt, dobbeltspalteforsøket. Eksempler på der lys må betraktes som bittesmå partikler (fotoner), er blant annet ved comptonspredning og den fotoelektriske effekt. Men som også illustrert ved dobbeltspalteforsøket så stopper ikke moroa bare med lys, men fortsetter med klassiske partikler også; de utviser nemlig bølgeegenskaper. Dette er kjent som den berømte bølge-partikkel dualiteten i fysikken, og det er ikke fullstendig konsensus på hvorfor Naturen utviser slik merkelig oppførsel (selv om det selvsagt er ledende fortolkninger blant fysikere).

Som et tillegg til forrige innlegg kan vi for moro skyld gå litt videre med bølgeegenskapene til vanlige partikler, for eksempel elektronene som ble sendt gjennom nikkelkrystallen. Da beveger vi oss imidlertid inn på dypt vann og langt inn i kvantemekanikkens absurde domene, men det er verdt reisen og passer inn i tråden!

Hvis et individuelt elektron er en form for bølge, som vi så i mitt forrige innlegg, hva i helsike er det da som bølger? Erwin Schrödinger var først ute med en løsning da han foreslo at det var en form for "elektron essens" som ble "smørt" utover når elektronene beveget seg gjennom spaltene, og at det var dette som bølget. Det ble imidlertid fort forstått at dette ikke var mulig fordi en slik bølge ville spre seg utover, hvilket ikke er det vi observerer, for vi finner alltid elektronet komplett i et bittelite punkt med sin fulle ladning og masse. Om Schrödinger hadde rett, burde vi jo observert en bit av et elektron her og der.

I 1927 kom Max Born med det definitive steget inn i et nytt domene av fysikken ved å hevde at bølgen ikke er et elektron som er smørt utover, men heller en sannsynlighetsbølge. Han sa at størrelsen til denne bølgen i ethvert punkt er proporsjonal med sannsynligheten for å finne elektronet der. Ergo er det mest sannsynlig å finne elektronet der sannsynlighetsbølgen er stor, og minst sannsynlig å finne elektronet der bølgen er minst. Der bølgen er null, finner vi overhodet ikke elektronet. Ingen har riktignok observert noen slik sannsynlighetsbølge, og ei heller er det noe som tyder på at det er mulig, så vi må bruke ganske avanserte matematiske likninger utviklet av Schrödinger, Niels Bohr, Paul Dirac, Werner Heisenberg og andre for å finne ut hvordan disse bølgene skal se ut i en gitt situasjon.

Ved å sammenligne teoretiske prediksjoner ved hjelp av disse kompliserte likningene med konkrete eksperimenter har kvantemekanikken gjennom flere tiår presentert å gi prediksjoner som er utrolig presise (faktisk blant de mest presise vi kan gjøre). Videre er det slik at disse sannsynlighetsbølgene strekker seg ut i hele universet, men konvergerer raskt mot null i mange tilfeller. Allikevel er det artig å tenke på at så lenge ikke bølgen er helt null, uansett hvor liten, så er det en infinitesimal liten sannsynlighet for å finne elektronet ute i eksempelvis Andromeda galaksen

Elektronet, som vi klassisk ser på som en bitteliten partikkel som opptar et bittelite punkt i rommet, har med andre ord også en kvalitet som gjør at vi beskriver den som en bølgeliknende sak som strekker seg ut i hele universet. Dette gjelder alle partikler, så som protonet, nøytronet og fotonet. De utviser alle bølgeegenskaper. Faktisk er det også slik at de har en ganske definitiv bølgelengde (ikke overraskende for fotonet, riktignok)! Akk, naturen er virkelig sprøe saker.

Jeg kunne skrevet langt mer og dykket inn i noen fler interessante ting innenfor kvantemekanikken, men fordi det begynner å bli sent og posten blir lang, så avslutter jeg med en konsekvens av kvantemekanikken, nemlig Heisenbergs uskarphetsrelasjon, og to snåle konsekvenser av denne igjen. Relasjonen ble også lansert i 1927 (et gullår for kvantemekanikken) av Werner Heisenberg, og rent kvalitativt sier relasjonen at det er umulig å måle både posisjonen og farten til en partikkel helt presist. Dess mer du vet om posisjonen, dess mindre vet du om farten og vice versa. I klassisk fysikk og det hverdagslige er vi jo vant til at kaffekoppen på bordet mitt har en definitiv posisjon (og eventuelt hastighet ulik null om jeg slenger den avgårde), men egentlig er det altså ikke slik. Dette gjør seg imidlertid mest gjeldende når vi opererer i mikroverdenen, og for alle praktiske formål kan vi se bort i fra en slik uskarphet når vi holder på med makroskopiske gjenstanden. For et elektron derimot, er det ikke slik.

En av konsekvensene er at elektronet, som tradisjonelt ble antatt å ha definitive baner rundt et atom, slettes ikke har det. Heisenbergs uskarphetsrelasjon fører nemlig til at ingen med nøyaktighet kan si hvor elektronet sirkler rundt et hydrogenatom, men at vi kun kan si noe om sannsynligheten for hvor vi vil finne den når vi foretar en måling.

Den andre konsekvensen jeg ville nevne skriver seg fra en litt annen variant av uskarphetsrelasjonen som omhandler energi og tid, og siden jeg skrev om dette i et annet innlegg en gang i tida klipper jeg og sakser det inn her;

Heisenbergs uskarphetsrelasjon sier også at det er en liknende situasjon når det gjelder presisjon i energimålinger av et system og hvor lenge systemet har denne energien. Du kan rett og slett ikke si at en partikkel har en definitiv energi i et definitivt tidspunkt. Jo større presisjon i energimåling, dess lenger tid krever det at systemet har denne energien. Tilsvarende kan ikke et system ha en definitiv energi i et kort tidsrom, så energien til et system kan svinge kraftig mellom forskjellige ekstremer så lenge tidsintervallet er lite nok. Det er dette som forårsaker det Provo snakket om:
Akkurat som du kan låne store summer av banken så lenge du betaler det tilbake fort nok, lar kvantemekanikken en partikkel "låne" energi så lenge energien blir "betalt tilbake" fort nok. På makronivå er på denne måten energiloven oppfylt.

Selv i en helt tom boks vil disse usikkerhetene i energi og bevegelsesmengde eksistere, og de svinger kraftigere jo mindre boksen er og jo mindre tidsintervaller de foregår i. Er energien i disse fluktuasjonene store nok kan det oppsto materie i henhold til E=mc^2. For eksempel kan det ut av ingenting poppe ut et elektron og dens antipartikkel, et positron, til tross for at det var helt tomt rom i utgangspunktet. Disse virtuelle partiklene vil imidlertid annhilere hverandre momentant og på denne måten gi tilbake energien som var "lånt". Slikt foregår hele tiden, men siden fluktuasjonene i snitt kansellerer hverandre er tomt rom tilsynelatende stille og rolig.

Alt dette høres utrolig ut, eller hva? Kanskje nesten for godt til å være sant, men jeg kan forsikre deg om at dette ikke bare er noe gærne fysikere finner på for moro skyld. Kvanteeffekter i vakuum har virkninger vi kan observere, hvis resultatet stemmer nøyaktig med teorien. Et kjent eksempel er Casimir effekten, der vi har to nøytrale metallplater plassert uhyre nærme hverandre i komplett vakuum. Vakuumenergien knyttet til de virtuelle partiklene skaper en svak men observerbar tiltrekkende kraft mellom platene. Hvis hver plate for eksempel har arealet 1m^2 og avstanden mellom dem er 10^-6 meter, blir kraften på hver plate 0,0013N.

Om du ikke synes fysikk er kult, bør du tenke om igjen!