Hei.
Jeg skal forklare hva jeg mener. Det handler egentlig kun om hvordan jeg har følt meg i ettertid etter en episode, og jeg lurer på om jeg er sær, eller om det er flere som deler samme forståelse av situasjonen.
Det handler om at jeg holdt på med en dame ifjor. Så skjedde det noe i hennes liv som gjorde at hun bestemte seg for å ta selvmord på en viss dato. Dette fortalte hun meg, og jeg ble jo selvsagt helt ute av meg, for jeg ville ikke godta at hun skulle ta sitt liv.
Datoen hun satte var ca. 2 måneder frem i tid, så jeg hadde 2 måneder på meg til å få henne til å ombestemme seg og sånne ting. Jeg gjorde alt jeg kunne. Dette gikk heldigvis bra, hun gjennomførte ikke selvmordet, og nå er vi offisielt sammen og hele pakka der.
Mitt problem nå er at jeg sitter igjen med en slags ulv-ulv-følelse. Jeg betviler ikke selvmordstankene hun hadde ifjor, men jeg føler på en måte at alt bare var tull og tøys. Og nå er jeg ganske frustert på henne, eller altså, jeg tenker på det innimellom, og kjenner det koke inni meg hver gang jeg tenker over det.
Fra det øyeblikket hun fortalte meg at hun hadde tenkt å ta selvmord, helt til vi ble offisielt sammen, så var jeg jo under et vanvittig press, og hadde veldig mange følelser. Det varte også så lang tid som 2-3-4 måneder, jeg husker ikke nøyaktig.
Er jeg sær, synes du?
Jeg skal forklare hva jeg mener. Det handler egentlig kun om hvordan jeg har følt meg i ettertid etter en episode, og jeg lurer på om jeg er sær, eller om det er flere som deler samme forståelse av situasjonen.
Det handler om at jeg holdt på med en dame ifjor. Så skjedde det noe i hennes liv som gjorde at hun bestemte seg for å ta selvmord på en viss dato. Dette fortalte hun meg, og jeg ble jo selvsagt helt ute av meg, for jeg ville ikke godta at hun skulle ta sitt liv.
Datoen hun satte var ca. 2 måneder frem i tid, så jeg hadde 2 måneder på meg til å få henne til å ombestemme seg og sånne ting. Jeg gjorde alt jeg kunne. Dette gikk heldigvis bra, hun gjennomførte ikke selvmordet, og nå er vi offisielt sammen og hele pakka der.
Mitt problem nå er at jeg sitter igjen med en slags ulv-ulv-følelse. Jeg betviler ikke selvmordstankene hun hadde ifjor, men jeg føler på en måte at alt bare var tull og tøys. Og nå er jeg ganske frustert på henne, eller altså, jeg tenker på det innimellom, og kjenner det koke inni meg hver gang jeg tenker over det.
Fra det øyeblikket hun fortalte meg at hun hadde tenkt å ta selvmord, helt til vi ble offisielt sammen, så var jeg jo under et vanvittig press, og hadde veldig mange følelser. Det varte også så lang tid som 2-3-4 måneder, jeg husker ikke nøyaktig.
Er jeg sær, synes du?