Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  4 765
Jeg har røykt cannabis så og si daglig i kanskje 5-6 år. Alltid følt jeg har kontroll og aldri vært redd for at jeg er/kan bli avhengig. Dette har jeg bevist flere ganger ovenfor meg selv, og kjæresten min som ikke røyker selv har aldri vært dømmende og har latt meg gjør akkurat som jeg vil.

Jeg har alltid fungert på skole og i jobb, og vil si jeg har gjort det veldig bra da jeg har «steget i gradene» og byttet jobb til noe bedre 3 ganger i løpet av denne perioden.
Det er kanskje verdt å nevne at jeg var 22 år når jeg selv tok avgjørelsen om å prøve cannabis. Jeg elsket det og fortsatte pga nytelsen det ga meg.

Nå har jeg kommet til punktet hvor jeg ikke lenger gidder å tilbringe dagene til å jobbe, spise, røyke og sove. Det er mer nyansert enn som så, men dere som røyker/har røykt en del vet nok hva jeg mener.
Tar man først en joint blir man fort liggende resten av kvelden, og man fyller gjerne på med både 2-3 jointer til.

Jeg var så «heldig» å få lungebetennelse like ved årsskiftet, og bestemte meg i samme slengen for å utnytte muligheten til å slutte cold turkey.
Nå har det var gått en mnd og på lørdag kjedet jeg meg fælt ettersom at jeg var alene hjemme og ikke orket å dra ut med venner.
En kompis ringte og spurte om jeg ville bli med på et par trekk med han, noe jeg så på som helt ok og vi møttes litt etterpå.
Jeg tok meg kanskje 7-8 trekk totalt av en godt laget joint, og han tok resten. Jeg følte jeg måtte begrense meg og hadde allerede begynt å forberede meg litt på at jeg kom til å kjenne godt på kicket.

Resultatet var at jeg grønnet ut totalt. Noia inntraff, men jeg klarte å holde roen og si til kompisen min at jeg gikk hjem igjen fordi jeg ville hvile. Han tenkte ikke noe mer over det og vi skilte lag.
Når jeg kom hjem etter 2-3 minutt var jeg både kald pga lav temperatur ute, og jeg stresset veldig med tanker om at hjertet mitt banket uvanlig fort.
Jeg gikk på badet for å få varmen i meg, og kort tid etter litt pusteøvelser følte jeg en ro i kroppen igjen.
Jeg var også nå varm nok til at jeg til av meg buksen og sokkene, før jeg satt meg i stuen og skulle til å se på TV.
Plutselig fikk jeg et mega-anfall der jeg virkelig fikk hjertebank. Helt utav det blå føltes det som.
Panikken inntraff og jeg tenkte umiddelbart det verste. Aldri opplevd en verre «this is it»-følelse av at hjertet ikke taklet mer.

Jeg fikk tanker om å gå til naboen for hjelp, ringe kjæresten som var et stykke unna, eller å ringe 113.
Jeg tastet faktisk nummeret 113 men prøvde hele tiden å overbevise meg om at jeg bare hadde en dårlig opplevelse av paranoia.

Jeg la meg i sengen og pustet bevisst med magen, ut og inn kun gjennom munnen. Etter kanskje 20 minutt med ustabil sinnstilstand og kroppstilstand roet jeg meg mer og mer, men hjertet kjentes fortsatt ut som at det skulle eksplodere hvert øyeblikk.
Jeg var livredd, for det ville bare ikke gi seg.

Likevel så gikk alt fint (selvsagt, kan man si), og jeg tenkte noen timer etterpå at jeg var utrolig flau over å ha flippet så sykt.

Men, dette gjorde at når søndagskvelden kom ville jeg teste igjen for å faktisk sjekke om det var et isolert tilfelle og at jeg bare hadde vært uheldig.

Jeg hadde noe smårusk igjen liggende som jeg fikk rullet til en veldig liten joint.
Det er viktig å understreke at jeg er vant til å røyke store jointer helt alene, og dette var kanskje 1/4 av hva jeg normalt sett ville laget meg. En «minijoint» i en erfaren røykers ordbok.

Etter 5-6 trekk begynte jeg igjen å få ekle tanker om at det ikke var et engangstilfelle det som hadde skjedd.
Jeg grønnet ut igjen ganske fort, og endte opp i sengen kort tid etterpå fordi jeg følte meg utrolig kald.

Hjertet banket fort, mye fortere enn vanlig, men ikke i nærheten av samme følelsen som dagen før.
Ikke minst så fikk jeg stoppet noia’en mye kjappere, men det skulle vel bare mangle når det var såpass dårlig mekket i forhold til min kompis sin joint fra dagen før.

Nå er jeg kommet fram til spørsmålene mine:
Hva feiler det meg? Er dette bare noe jeg kan overse? Er jeg litt hypokonder?
Burde jeg oppsøke lege? Jeg følte virkelig at hjertet skulle sprekke hele brystkassen min.

Har noen andre lignende opplevelser? Kan jeg virkelig få bad trips av cannabis, som jeg er såpass godt kjent med fra før av, selv om det var gått en liten mnd?

Jeg tror selv at dette er null pes, men jeg fortstår bare ikke hvordan jeg kan være så klar i hodet og likevel få så «nær døden»-opplevelse i denne sammenhengen.

PS. Mens jeg skrev dette her har jeg ved minst 3 tilfeller vurdert å bare slette hele teksten og la være å poste dette. Men nå skader det ikke å fortelle min historie, i håp om at noen kanskje har lignende opplevelser og kan betrygge meg om at jeg bare har vært en «jævls pussy». Jeg håper på det siste.

Kan også nevne at overhodet ikke har tenkt eller ønsker om å røyke mer, slik at dere ikke skal tenke at jeg ikke har kontroll på røykingen.
Det kan jeg med trygghet si at jeg har.

Takk for tiden deres.
Don't worry, høres ut som du hadde et panikk anfall. Det er faktisk overraskende vanlig at folk som får sitt første panikk anfall tror de har fått hjerte infarkt, så virkelig kjennes det ut! Jeg empatiserer med deg for jeg opplevde akkurat det samme som deg. Jeg blandet det med 2C-B, men erfaringen du hadde er sånn og si det samme jeg opplevde. Kjentes ut som kroppen brant og at noen hadde tatt tak i hjertet mitt og skvist det for harde livet. Jeg var 99% overbevist om at that's it, det var slik jeg skulle dø, med et eksplodert hjerte i brystkassa. Heldigvis så er jeg her fremdeles til tross for at det skjedde flere ganger etter den første hendelsen, både edru, høy og når jeg sov. Det var en kjip periode og hver gang så føltes det ut som døden sto foran meg, nifse greier.

Jeg endte opp på legevakta en av gangene kort tid etter det første anfallet, så redd var jeg. Men alt av prøver var okei. Tok meg likevel nesten et helt år før jeg klarte å genuint tro at nei, hjertet mitt har det faktisk helt fint. Jeg har fremdeles mine øyeblikk hvor jeg stresser med det men det er langt ifra så ille det først var og nå har jeg ikke hatt noen anfall på ca. 6 måneder. Det jeg prøver å understreke her er hvor skummelt det første anfallet var for meg. Mildt sagt, så ble jeg traumatisert av det og jeg plukker fremdeles opp bitene etter det.

Så jeg kan tenke meg at det var skummelt for deg og. Jeg hadde aldri trodd at en følelse kunne bli så sterk at man ikke klarer å skille mellom et hjerte infarkt og et panikk anfall. Regner med at du også fikk deg en vond overraskelse der? Uansett så tenker jeg at det ikke er noe farlig. Det bare kjennes sånn ut.

Edit
Må bare legge ved at jeg er langt ifra noe nybegynner selv. Jeg har brukt cannabis i flere år og har utforsket psykedeliske stoffer i lang tid men anfallet ga blaffen i erfaringene mine. Skjer det så skjer det, og når det først skjer så er det vanskelig å glemme det igjen.
Sist endret av Raging Vlad; 29. januar 2019 kl. 02:05.
Enig med Raging Vlad, dette høres ut som panikkanfall. Jeg har nemlig selv opplevde det samme for første gang for 1 måned siden på peaken av sopp og 2C-B, samt cannabis. Det var en av de mest ekstreme situasjoner jeg har vært i - det å være overbevist om at man dør, samtidig som sinnet er ekstremt forvirret og oppfatning av verden - forvrengt. Opplevde noe lignende på en lav testdose av DMT kort tid etterpå. Jeg var usikker på om det bare var panikkanfall, fordi det kjentes så ekte og fysisk, så jeg tok en pause fra tripping og røyking. Utviklet helseangst som varte i ca 3 uker, helt til jeg ble sikker på at det dreide seg om panikkanfall og klarte å overbevise meg selv om at jeg ikke kommer til å dø av det.

Tok LSD for å øve meg på å ta knekken på anfall i det de startet (røkte cannabis også), endte opp med å oppleve antydninger til anfall 5 ganger, men benyttet meg av enten distrahering (skifte oppmerksomhet med f.eks. musikk) eller rasjonell resonnement (forklare meg selv at hvis jeg dør av LSD, så havner jeg i historiebøkene) for å takle dette, noe som fungerte utmerket. Har ikke plagdes av hverken panikkanfall eller helseangst siden.
Anonym bruker
"Stum Varg"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Jeg opplevde mye av det samme, spesielt denne hjertebankingen. Kunne aldri røyke utendørs uten at dette kom. Skjedde hver gang i en måneds tid ish, i en kald Januar måned.
En kveld var jeg for lat til å gå ut, så fyrte opp en joint inne, slik at jeg ikke fikk frysninger over hele kroppen av å røyke ute. Da hele var ferdig, kom det ikke noe hjertebank og jeg konkluderte med at kulden var mitt problem.

Jeg vet ikke om dette makes no sense, men jeg er veldig tynn. Så fryser utrolig lett og tror kroppen reagerte annerledes, når den ble ukomfortabelt med kulda kontra varmen. Sluttet å røyke utendørs og problemene mine ga seg
Ikke noe galt med deg i det hele tatt. Har hatt flere slike perioder som har vart fra dager til mnd er. Min erfaring er at det ofte dukker opp i situasjoner der det er en lit annen setting en til vanlig (med mindre du tar det sammen med noe annet).
Pleier selv å klare å bare glemme det men når det virkelig har satt seg i hodet på meg, hender det at jeg får veldige like opplevelser. Noia, stresser, følelsen av hjertebank osv. Pleier alltid å bli værre og værre hvis jeg ikke klarer å la tanken gå, tror dette har med at jo mer jeg fokuserer på deg jo mer merker jeg det. I disse periodene pleier jeg bare å holde meg til trygge miljøer og ikke ta så mye av gangen så går det som regel bra, og går fort over.