Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  16 1200
Anonym bruker
"Sjuk Falk"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Hallo jeg er en mann på 20 år, tidligere rusmisbruker.
Livet mitt føles bare tomt og trist ut, jeg har mistet alle vennene mine fordi jeg bare har trukket meg unna og forsvunnet er ikke så rart det har skjedd egentlig, grunnen er at jeg har ganske sterk sosial angst og en depresjon som har vart i ca 4 år. Jeg har ruset meg siden jeg var 13 og gikk på en skikkelig smell når jeg ble 17, fikk en skikkelig sterk psykose som varte i noen måneder. Ble innlagt og så sendt på barnevernsinstitusjon i et år og var rusfri et år. Jeg har ikke vært meg selv som jeg var før etter psykosen. Jeg har ikke følt glede på fem år og jeg er nesten aldri ute lenger, går på nav har ingen studiekompetanse og føler meg så utenfor av samfunnet som det går ann å føle.
Når jeg skroller gjennom sosiale medier og ser at folk har venner og et liv føler jeg meg bare enda mer utenfor og tom rett og slett som en taper. Jeg har heldighvis en støttende familie rundt meg som er glad i meg. Når jeg møter bekjente ute på butikken eller noe og de spør det mest normale spørsmålet som fins, "Hva driver du med fortiden?" Da får jeg nesten angst og føler skam og føler meg som enda større taper, fordi jeg går på nav og gjør ikke stort annet enn å isolere meg hjemme hele dagen. Jeg er aldri ute i hjembyen min fordi jeg ikke har noen venner der lenger og det blir bare enda kleinere når tidligere kompiser skal spørre "Ja hvem henger du med fortiden da?" Når det ærlige svare er INGEN. Jeg hadde aldri trodd livet mitt skulle bli som det er nå. Lager denne tråden egentlig bare får å lufte ut, ingen filter. Jeg har selvmordstanker og ser ikke meningen med å leve lenger. Jeg har prøvd å søke hjelp fra Psykologer og Psykiatere og fått avslag seks ganger. Jeg har hatt depresjon i fire år, og er redd for at ting aldri skal bli bedre. Jeg savner venner, nærhet fra det motsatte kjønn, følelse av tilhørlighet, alt det er ikke eksisterende i livet mitt. Jeg gruer meg bare til framtiden og det hadde bare vært godt å forsvinne. Lagde denne tråden for å lufte ut fordi jeg ikke har noen særlige andre steder å henvende meg til.
Høres ut som du sliter, ville bare se om jeg kunne komme med noe innspill. Ting blir bedre! Lett for meg å sikkert, men det gjør det!
Etter fysisk aktivitet, føler man seg litt bedre enn før økten.
Våren er ikke så langt unna, hva med å pakke en liten sekk med noen gode blingser, noe godt på termos og ta med fiskestang til et vann/sjøen? Selv trives jeg best i eget selskap, deilig med turer i naturen, balsam for kropp og sjel...
Og deilig å drømme seg bort med en god bok, gjerne ute på et pledd om det er temperatur til det.
Er rundet 40 her, men bilbane er moro ennå, he he.
Driver ikke med det selv, men ser moro ut med radiostyrt helikopter, eller biler.

Håper ting ordner seg for deg, ville bare skrive litt til deg,
Mvh
Hva med å flytte ut av landet da? du finner garantert kjæreste i Thailand.
Anonym bruker
"Arg Spissmus"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Hei,

Forsøk å gi litt mere faen. En fra det motsatte skjønn som du skriver at du ønsker kommer ikke å banker på døra di av seg selv. Senk kravene og dine ønsker av det motsatte skjønn siden det kanskje har vært en stund siden sist.

Er bedre med en forståelses full dame som får deg ut av mørket du føler enn ett psykiatrisk team.

Håper du får det bedre og tar sats i livet generelt og ikke bare på dame fronten.
Det er så kjipt å si, men det eneste som hjelper mot angsten din er eksponering. Prøv å skaff deg en 20% jobb for å bli vant med den sosiale biten igjen. Hadde jeg vært deg så hadde jeg skaffet meg en lager-jobb sånn at du slipper masse forskjellige mennesker og kundebehandling atm. Det er sikkert litt lettere å deale med samme fjes/få folk hver dag samt at det er mennesker du kan bli litt trygge på. Prøv å bygg deg opp gradevis. Prøv å gi litt faen i utdanning atm. Ta en dag om gangen. Tenk at du skal bygge opp din sosiale karakter igjen å bli trygg på deg selv. Skaff deg en jobb i første omgang å gi det litt tid. Det er bra at du har en familie i ryggen. Håper så inderlig du får psykolog hjelp, eller så funker gruppeterapi sinnsykt bra mot sosial angst hvis du tørr å åpne deg. Man blir litt svett av tanken på gruppeterapi, men det er ikke noe å kimse av.

Lykke til b
Jobb. Jobb. Jobb.
Anonym bruker
"Sjuk Falk"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Takk for gode tips og svar folkens! Skal ta det med meg videre.
Var godt og få luftet ut livssituasjonen min og tankene mine her.
Huff dette hørtes veldig kjipt it ts. Føler med deg og jeg forstår veldig godt åssen du har det akkurat nå. Men først må jeg bare si, ikke gi opp ts. Selv i de mørkeste stunder så kan du snu tankesettet. Følelsene de er som de er, men ikke gi etter for de mørkeste tankene.

Ting blir bedre.

Foreslår at du tar dette til din fastlege. Dette er definitivt ikke noe du bør gå med helt alene. Fastlegen vil sannsynligvis henvise deg til DPS. Det bør du si ja til og akseptere. Kanskje får du feks tilbud om døgnbehandling eller poliklinisk behandling, at du bare har feks en-to timer hos psykolog per måned eller at du får samtaler med psykiatrisk sykepleier. De mørke tankene dine må du forsøke å få delt med fagfolk og sammen vil dere legge en kriseplan, dere vil forsøke å finne teknikker du kan bruke for å komme ut av de mørkeste øyeblikkene og kanskje blir du satt på medisiner som hever stemningsleiet.

Alle kan trenge hjelp noen ganger i livet, og det er helt ok. Det voksne valget nå er å be om hjelp fordi ting er som dem er nå. Og det starter hos fastlegen. Ikke hold igjen når du forteller åssen du har det. Få også med at du har ønske om å dø. Vær helt ærlig slik at de forstår hvor alvorlig dette er for deg og at du faktisk trenger hjelp. Om det skulle bli slik at du ikke får hjelp så får du heller poste her igjen så er det sikkert noen som har gode forslag for hvordan du skal gå frem.

Ta vare på deg selv og be om hjelp. Alle fortjener å leve et godt liv, også du.
Snakk med NAV om det er mulighet for en tilrettelagt jobb. Det vil gi deg litt mer mening i hverdagen og en mulighet for å prate med folk som har mer en de idiotiske standarspørsmålene å komme med.
NAV har kanskje noen andre tilbud til deg hvis du ikke føler deg klar til å jobbe enda. Jeg er heldig og fikk et sted jeg kan dra til og følge opp gamle interesser. Si litt hva du liker å drive med, og spør om de har noen aktiviteter du kan dra på. Neste gang du er på butikken så kjøp med deg et glass med tran piller, regner med at kostholdet har vært helt jævlig dårlig fram til nå. Ta to til samme tid hver dag fram til det er tomt.

Det viktigste er egentlig bare å holde på med noe, så man ikke bare ligger inne å råtner bort. Har du familie så kan du jo også spørre om du kan komme på middag en gang iblant, hjelper for min del.
Enig at man bør prøve tiltak hvis man ikke kan jobbe, men jeg tror ikke vi vet det helt sikker at han ikke kan jobbe.

Det er det viktigste sosiale skillet i Norge, gir den tilknytning til samfunnet man higer etter, og gir økt livskvalitet,
økonomi og en del andre "frynsegoder".

Man kan miste mye motivasjon på meningsløse tiltak. Uten å hevde det at det gjelder for alle.
Sist endret av meaculpaUIO; 11. februar 2020 kl. 12:07.
Anonym bruker
"Sjuk Falk"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Glemte å nevne, at jeg går på et tiltak gjennom nav et par ganger i uken. Dette tiltaket/aktiviteten funker greit, men er ikke noe normal jobb. Men føler meg ofte bra etter å ha vært der og møtt litt folk og gjort litt forskjellig arbeid. Målet en dag er å få meg en mer normalisert jobb.
Du høres ut som en yngre meg, eller ikke som jeg var når jeg var yngre, men yngre OG som jeg er nå. Jeg fikk vite i voksen alder at jeg har asperger syndrom, som forklarte veldig mye av mine problemer på en prikk. Det er en slags autisme, og jeg har lite lett for sosialt samvær og går aldri på fester, har ikke drukket på femten år. Jeg er 35år og livslei, føler meg som en yngre eldre, hehe, og jeg var på psykriatrisk i dag for å trygle om hjelp. De virket som de hørte på meg hvertfall, forrige gang jeg ble henvist sa de rett ut de kunne ikke hjelpe en med mine vaner og uvaner. Jeg ruser meg ikke så mye, men jeg går på metadon og ti typer tabletter fra lege. Autisme gjør at du mangler filter som filterer ut sanseintrykk som ikke er viktige, så man får det som kalles senosry overload. Det resulterer i sterke følelser, som er så intens at selv de gode følelsene gjør meg vondt i sjelen.

Håper du finner en løsning, håper jeg finner en løsning, lykke til hertfall. Ville bare vise deg vi er to, eller flere om det=)

Peace=)

s
Rusen kommer jo foran alt i helsevesenet, så det overrasker ikke saviour.
Kjipt og ha det sånn, men det blir bedre! Du må prøve og få litt rutiner på ting i ditt eget tempo. Kanskje sette deg ned å skrive hvordan du vil at din hverdag skal være fra du står opp til du legger deg. Start lett med å stå opp kl 05 hver dag og legg deg kl 22 hver kveld. Etter et par uker begynner du og involvere trening 1 times tid når du står opp. Da får du startet endorfin utskillelsen i hjernen, og dagen din starter garantert bra. Det kommer dager hvor man ikke har lyst eller føler at man orker, det er de dagene det er viktigst at man gjennomfører! Skaff deg en jobb! Ekstremt mange jobber man ikke behøver noen relevant utdannelse til som man kan tjene godt med kr! Når det kommer til å anskaffe seg nye venner er det dessverre bare noe som blir vanskeligere med årene, men umulig er det ikke! Start et sideforum her på freak på den sosiale siden å arranger et meetup for folk som vare vil utvide nettverket sitt, prate om ting på godt og vondt? Garantert mange folk som er her inne som føler på de samme følelsene som deg. Litt lettere å møte folk alle er i samme båt!
Anonym bruker
"Avhengig Flaggermus"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Jobb. Lediggang er djevelen sjøl. Men ikke alle jobber som er bra å være i heller. Man må bareprøve seg fram.
Om du ikke klarer å komme deg i jobb raskt nok, så hjelper det i hvert fall med å trene. Prøv det, klarer du tvinge deg gjennom 1mnd garanterer jeg at du vil gøle deg noe bedre