Spoilere for forløperfilmen 28 dager senere/28 days later
28 dager senere var en av overraskelsene fra filmåret 2002 på skrekkfronten. En dønn seriøs zombiefilm, nesten utelukkende filmet med håndholdte digitalkamera? Resultatet ble en svært intens affære om briten Jim som våkner opp fra et koma etter en bilulykke og oppdager at London er så godt som forlatt. Desperate notiser om savnede mennesker vitner om at noe alvorlig har skjedd, men det er ingen lik i gatene slik en katastrofe burde etterlate eller noen tegn på noen levende mennesker i det hele tatt. Når Jim oppsøker nærmeste kirke blir han angrepet av en flokk mennesker med blodskutte øyne og blodig oppkast som ser ut til å ha en klar idé om hva de vil gjøre med ham... Danny Boyles zombie-visjon er ikke slik man var vant til: De infiserte løper fort som OL-deltakere, spyr blod og har en intens aggressiv oppførsel. Viruset kalt intet mindre enn "Rage" - raseri - trenger bare en bloddråpe for å smitte, og ved infeksjon vil du forandre oppførselsmønster innen knappe 10-20 sekunder.
For oss som liker post-apokalyptiske filmer med intense lavmelte actionscener, forlatte byer, kickass soundtracks og en overhengende frykt for idrettsutøvere som spyr blod på deg, var 28 dager senere en sikkelig godbit. Plottet er solid, enn om ikke spesielt overraskende og filmen griper tak i deg fra første stund slik at du sitter med en intens følelse av uro helt til rulleteksten glir over skjermen. Den klassiske tematikken fra zombiesjangeren om det er mennesket eller de infiserte som er de farligste tas også opp i slutten hvor Jim er minst like grusom som de rage-infiserte i sin behandling av soldatene som truer ham og følget hans. Når det er sagt var ikke filmen uten feil og appellerer nok først og fremst til et litt spesielt publikum.
Uansett: Og nå nærmer jeg meg selve poenget med denne tråden, som jeg av en eller annen grunn skriver halv fire om natten. Mitt poeng er at 28 uker senere har store sko å fylle hos meg. Jeg likte forgjengeren, fordi den klarte å ta noe såpass utslitt som zombiesjangeren og gjorde den relevant og spennende. 28 uker senere starter med en brutal scene som understreker at de infiserte virkelig er livsfarlige (kan sees her, skjønt den avviker noe fra den endelige filmen. Promomateriale). Karakteristisk nok skifter filmen brått og brutalt fra rolig til hyperaktivt tempo og blodbadet er et faktum.
Filmen skifter til 28 uker etter infeksjonens utbrudd. Alle de infiserte er døde av sult - siden det eneste de bryr seg om er å leve ut raseriet og spre smitten, vil de ikke finne på å spise. London blir nok en gang fylt med mennesker som er på vei til å flytte tilbake i byen under strengt kontroll fra det militære. Deriblant er Andy og Tammy, en liten gutt og hans eldre søster, som har kommet for å møte faren (som er å se i introen). Uten å nevne akkurat hvordan, sier det seg selv at "the shit hits the fan" og med the shit mener jeg infisert blod og the fan mener jeg en haug dumme sivile. Militæret forsøker å beholde kontroll over situasjonen mens barna prøver å flykte sammen med en kvinnelig militærlege og en snikskytter som, pussig nok, får moralske kvalér av å skyte sivile.
28 uker går hardere til verks enn 28 dager. Den gjentar ikke den tidligere filmen på formelaktig vis, men viser heller utbruddet snarere enn overlevelsen etterpå slik som i den første filmen. Det er definitivt større skala over tingene enn i forgjengeren, i alle fall i den første halvdelen av filmen mens militæret prøver å gjenvinne kontroll ved stadig sterkere virkemidler. Tempoet er også høyere, med færre "hvilescener" hvor man rekker å komme seg etter de intense kampscenene. 28 uker ligger definitivt tettere opp til en actionfilm enn en skrekkfilm i mange scener - noen scener er dramatiske uten at det er en eneste zombie med i bildet.
Skuespillere i en zombiefilm trenger ikke så mye spennvidde i evnene - det holder med panisk, redd og sint for å fylle de fleste kvotene. Allikevel synes jeg de fleste gjorde jobben sin godt og selv om karakterdybde ikke akkurat kan sies å være skrekkfilmers sterkste side, falt ingen av hovedpersonene inn i stereotyper: Guttungen oppfører seg ikke idiotisk slik barn gjerne gjør i filmer for å bygge opp spenning og jeg opplevde aldri at jeg ble irritert fordi personene på skjermen gjorde noe "feil" (hvem har ikke sett skrekkfilmpersoner se dumt på monstre som er på vei mot dem uten å gjøre noe med det?) Verdt å merke seg er det også at både days og weeks har solide, sterke kvinneroller som helter, uten at de nødvendigvis følger "sterk kvinne = sterk mannsrolle, med en kvinne som skuespiller skrevet inn i siste liten".
Jeg kunne sikkert nevnt litt om ting jeg ikke synes var så vellykket og kommet med litt kritikk, men jeg orker ikke pirke. Dette blir delvis usammenhengende siden det er midt på natten, men poenget mitt er i alle fall at 28 uker senere er en jævlig verdig etterfølger. Likte du ikke originalen, liker du neppe etterfølgeren, men hvis du likte den første, liker du nok denne også. I mine øyne er Weeks på mange måter er bedre enn Days - den er mer intens og er mer variert uten at noen av sekvensene virker unaturlig plassert. Spesielt forutsigbar er den ikke - mens jeg forutså noen momenter av plottet, viste det seg at momentene hadde helt andre konsekvenser enn jeg hadde trodd. Sluttklippet gir også filmen en solid støkk til seeren som gir filmen ganske tunge moralske implikasjoner - til en skrekkfilm å være. I tillegg er det paralleller til Irak-krigen som ikke er overtydelige, men definitivt er påtenkt.
Og bare i tilfelle noen tolvåringer er på vei til nærmeste torrentside for å laste ned denne filmen, så skal jeg skrive noe som sikkert får dem til å jobbe enda hardere med å få fatt på Weeks: Dette er en voldelig film. Ikke ulikt forgjengeren handler dette om raseri på mange nivåer, men særlig da på voldsnivået. Når forgjengeren hadde grafisk avkutting av armer med machete og drap ved at øynene til en stakkars fyr ble dyttet inn i hodet hans med tommeltottene til en annen fyr, så sier det seg selv at denne filmen ikke er noe for de som foretrekker at vold skjer offscreen. Det er en intens affære, dette her.
28 dager senere var en av overraskelsene fra filmåret 2002 på skrekkfronten. En dønn seriøs zombiefilm, nesten utelukkende filmet med håndholdte digitalkamera? Resultatet ble en svært intens affære om briten Jim som våkner opp fra et koma etter en bilulykke og oppdager at London er så godt som forlatt. Desperate notiser om savnede mennesker vitner om at noe alvorlig har skjedd, men det er ingen lik i gatene slik en katastrofe burde etterlate eller noen tegn på noen levende mennesker i det hele tatt. Når Jim oppsøker nærmeste kirke blir han angrepet av en flokk mennesker med blodskutte øyne og blodig oppkast som ser ut til å ha en klar idé om hva de vil gjøre med ham... Danny Boyles zombie-visjon er ikke slik man var vant til: De infiserte løper fort som OL-deltakere, spyr blod og har en intens aggressiv oppførsel. Viruset kalt intet mindre enn "Rage" - raseri - trenger bare en bloddråpe for å smitte, og ved infeksjon vil du forandre oppførselsmønster innen knappe 10-20 sekunder.
For oss som liker post-apokalyptiske filmer med intense lavmelte actionscener, forlatte byer, kickass soundtracks og en overhengende frykt for idrettsutøvere som spyr blod på deg, var 28 dager senere en sikkelig godbit. Plottet er solid, enn om ikke spesielt overraskende og filmen griper tak i deg fra første stund slik at du sitter med en intens følelse av uro helt til rulleteksten glir over skjermen. Den klassiske tematikken fra zombiesjangeren om det er mennesket eller de infiserte som er de farligste tas også opp i slutten hvor Jim er minst like grusom som de rage-infiserte i sin behandling av soldatene som truer ham og følget hans. Når det er sagt var ikke filmen uten feil og appellerer nok først og fremst til et litt spesielt publikum.
Uansett: Og nå nærmer jeg meg selve poenget med denne tråden, som jeg av en eller annen grunn skriver halv fire om natten. Mitt poeng er at 28 uker senere har store sko å fylle hos meg. Jeg likte forgjengeren, fordi den klarte å ta noe såpass utslitt som zombiesjangeren og gjorde den relevant og spennende. 28 uker senere starter med en brutal scene som understreker at de infiserte virkelig er livsfarlige (kan sees her, skjønt den avviker noe fra den endelige filmen. Promomateriale). Karakteristisk nok skifter filmen brått og brutalt fra rolig til hyperaktivt tempo og blodbadet er et faktum.
Filmen skifter til 28 uker etter infeksjonens utbrudd. Alle de infiserte er døde av sult - siden det eneste de bryr seg om er å leve ut raseriet og spre smitten, vil de ikke finne på å spise. London blir nok en gang fylt med mennesker som er på vei til å flytte tilbake i byen under strengt kontroll fra det militære. Deriblant er Andy og Tammy, en liten gutt og hans eldre søster, som har kommet for å møte faren (som er å se i introen). Uten å nevne akkurat hvordan, sier det seg selv at "the shit hits the fan" og med the shit mener jeg infisert blod og the fan mener jeg en haug dumme sivile. Militæret forsøker å beholde kontroll over situasjonen mens barna prøver å flykte sammen med en kvinnelig militærlege og en snikskytter som, pussig nok, får moralske kvalér av å skyte sivile.
28 uker går hardere til verks enn 28 dager. Den gjentar ikke den tidligere filmen på formelaktig vis, men viser heller utbruddet snarere enn overlevelsen etterpå slik som i den første filmen. Det er definitivt større skala over tingene enn i forgjengeren, i alle fall i den første halvdelen av filmen mens militæret prøver å gjenvinne kontroll ved stadig sterkere virkemidler. Tempoet er også høyere, med færre "hvilescener" hvor man rekker å komme seg etter de intense kampscenene. 28 uker ligger definitivt tettere opp til en actionfilm enn en skrekkfilm i mange scener - noen scener er dramatiske uten at det er en eneste zombie med i bildet.
Skuespillere i en zombiefilm trenger ikke så mye spennvidde i evnene - det holder med panisk, redd og sint for å fylle de fleste kvotene. Allikevel synes jeg de fleste gjorde jobben sin godt og selv om karakterdybde ikke akkurat kan sies å være skrekkfilmers sterkste side, falt ingen av hovedpersonene inn i stereotyper: Guttungen oppfører seg ikke idiotisk slik barn gjerne gjør i filmer for å bygge opp spenning og jeg opplevde aldri at jeg ble irritert fordi personene på skjermen gjorde noe "feil" (hvem har ikke sett skrekkfilmpersoner se dumt på monstre som er på vei mot dem uten å gjøre noe med det?) Verdt å merke seg er det også at både days og weeks har solide, sterke kvinneroller som helter, uten at de nødvendigvis følger "sterk kvinne = sterk mannsrolle, med en kvinne som skuespiller skrevet inn i siste liten".
Jeg kunne sikkert nevnt litt om ting jeg ikke synes var så vellykket og kommet med litt kritikk, men jeg orker ikke pirke. Dette blir delvis usammenhengende siden det er midt på natten, men poenget mitt er i alle fall at 28 uker senere er en jævlig verdig etterfølger. Likte du ikke originalen, liker du neppe etterfølgeren, men hvis du likte den første, liker du nok denne også. I mine øyne er Weeks på mange måter er bedre enn Days - den er mer intens og er mer variert uten at noen av sekvensene virker unaturlig plassert. Spesielt forutsigbar er den ikke - mens jeg forutså noen momenter av plottet, viste det seg at momentene hadde helt andre konsekvenser enn jeg hadde trodd. Sluttklippet gir også filmen en solid støkk til seeren som gir filmen ganske tunge moralske implikasjoner - til en skrekkfilm å være. I tillegg er det paralleller til Irak-krigen som ikke er overtydelige, men definitivt er påtenkt.
Og bare i tilfelle noen tolvåringer er på vei til nærmeste torrentside for å laste ned denne filmen, så skal jeg skrive noe som sikkert får dem til å jobbe enda hardere med å få fatt på Weeks: Dette er en voldelig film. Ikke ulikt forgjengeren handler dette om raseri på mange nivåer, men særlig da på voldsnivået. Når forgjengeren hadde grafisk avkutting av armer med machete og drap ved at øynene til en stakkars fyr ble dyttet inn i hodet hans med tommeltottene til en annen fyr, så sier det seg selv at denne filmen ikke er noe for de som foretrekker at vold skjer offscreen. Det er en intens affære, dette her.
