Før noen svarer at jeg har psykose så har jeg ikke det. Dette er avkreftet. Jeg hører ingen stemmer eller ser ting som ikke er ekte.
Men jeg har sinte tanker. Å gi meg selv et klapp på skulderen? Det vet jeg ikke hvordan man gjør en gang.
Jeg får kjeft i hodet mitt fra jeg står opp til jeg legger meg. Fordi jeg har de følelsene jeg har og fordi jeg ikke klarer å være opptatt med noe hele tiden. Jeg trenger å stresse intenst med noe, ikke fokusere ett sekund innover meg selv for da gror jeg fast der. Til og med å crushe på noen kan jeg få kjeft for. Sitter jeg hos legen og forklarer det hele så er jeg så avslappet at jeg ikke får til å si hvor ille det egentlig er.
Er det noen her som har erfaring med slik?

Styggen på ryggen det der. Psykologhjelp er egentlig det eneste fornuftige svaret. Du får time gjennom fastlegen, det kan ta litt tid men om du søker opp hjelpetilbud i kommunen så er det muligens folk innad i psykiatrien du kan få ukentlige timer hos gratis frem til du skal til psykologen. Folk har en slags skrekk om at psykolog er så alvorlig, men etter min erfaring så er det veldig trygt da de er superbevisste på hvor angstfulle folk er for å dra dit.

Vært i psykiatrien i snart 2 år jeg. Så legene og pskologene kjenner meg, eller, legene og psykologene byttes ut jevnt og trutt, men psykisk hjelpepleieren i kommunen har vært stabil hele tiden. Greia er jo at mens jeg sitter hos dem så føler jeg meg trygg og må fokusere ut. Problemet kommer tilbake når jeg er alene. Jeg er ikke bra nok, ingen liker meg og alt jeg gjør er bortkastet og så fortsetter det i den duren.
Så det hjelper ikke nødvendigvis med psykolog. Problemet er inni meg uansett!
Og selvfølgelig har jeg lest at du kan forandre tankene. Men hvorfor faller jeg alltid tilbake til det negative da? Og folk snakker om "law of attraction" at hvis du tenker positivt om deg selv så vil folk møte deg mer positivt. Det er ikke min erfaring, eneste som skjer er at jeg kanskje føler meg litt bedre selv, helt til den stemmen og følelsen dukker opp og folk blir ikke noe mer imøtekommende av det. Så er det tilbake til det gamle. Jeg har kanskje 2 dager i året der jeg bare står opp og alt går på skinner. Humøret er oppe og stabilt, ingen grubling, folk møter meg med glede og jeg blir litt "hva skjer med verden?". Så legger jeg meg og neste dag er det som om alt det gode forsvant med svønen. Som om vi styres av noen slags vibrasjoner vi har naturlig rundt oss. Min er da isåfall grunnleggende lave og ganske avstengt. Jeg får ikke tilgang til andre helt, og de får ikke til meg.

Dette kjenner jeg meg mye igjen i, og jeg har det slik hele tiden, men i større grad når jeg er lagt nede og inne i en depressiv periode. Jeg kjefter konstant på meg selv, gir meg selv kritikk for alt, og mens jeg snakker med noen kan jeg høre meg selv si til meg selv at personen ikke liker meg, at jeg ser rar ut, at jeg burde holde kjeft, ikke burde si sånne ting, at jeg er udugelig, ubrukelig. Hele den rekka med dritt og galle. Livet, utdanning og relasjoner har jeg satt på vent fordi jeg ikke evner å forholde meg til noe som helst, og jeg føler ikke at jeg får til noe som helst heller. Er det slik du også har det, eller er jeg helt på villspor?

De fleste (alle?) har jo en indre stemme. Som er en selv og noen ganger
enda mer en hva man viser andre. Det er ikke å se på som ett problem.

Men hvis det er ett gap mellom deg og denne stemmen, att du får beskjed om
å gjøre ting du selv ikke vil eller syns er riktig, så blir det en lidelse/sykdom/diagnose.

Hvordan man får bukt med det vet ikke jeg, men som andre nevner trenger du antagelig litt hjelp for å løse det.

ADHD personer har som regel mere tankekjør enn normalen. Bare for å lufte den der ute. Sliter med det du sier selv og prøver nylig noe ny ADHD medisin etter langt opphold uten. Gått 2 år på sertralin mot slike tanker da det begynte å gå fysisk på kropp utmattelse osv. Tips er å finne deg en jobb du kan trives med å ikke kaste penger i lufta på ny bil osv og heller prøve å ha ei god økonomi , "siden mamma har slutta å be deg ordne håret ditt og pusse tenna dine". Vær stolt av livserfaringer og kom deg videre, sinte tanker kommer som regel at man selv føler man ikke like bra som de andre rundt deg med fine jobber osv. lev ditt eget liv, men går ikke lenger på skolen med 50 andre i klassen som man alltid ubevist målet seg med.

Jeg vil ikke si at jeg har satt livet på vent akkurat. Det har satt seg på vent mot min vilje og pandemien har ikke gjort det enklere. Men jeg kjenner nå litt på at du kan kanskje oppnå det meste i verden hvis det er noen inni deg. Hallo, folk klarer tross alt å leve av å blogge om sitt eget liv. Noen får seg utdannelse som krever sitt. Noen gjør karriere som politiker, skuespiller og andre trives med en ordinær vanlig jobb.
Men inni meg er det liksom ingen. Jeg gjør ting og så vet jeg ikke hvorfor. Det er nå også slik at skal du fungere sammen med andre, i jobb og egentlig i ditt eget liv må du ha noe som gir deg mening i livet. Ikke bare gå rundt og eksistere. Man må oppriktig bry seg. Jeg har disse 2 dagene i året der det kommer fra hjertet, og da er det såpass magisk at du kan være venn med en person som du før bare hadde på hils. Men dette kommer fra det blå og det forsvinner veldig fort, og så er det flere mnd til neste gang det skjer.
Det må da være noe inni kroppen eller hjernen som aktivteres sånn av og til? Som altså vanligvis er helt dødt hos meg.Utdanning har jeg satt på vent også, for jeg har ekstremt dårlig erfaring med det.

Test ut Sedona method. Er en app for det også - iRelease. Har hjulpet meg veldig med å få ro i huet.

Jeg begynner helt ærlig å bli lei av alle metodene folk foreslår over alt. De blir bare en påminnelse om at jeg rømmer fra noe. De blir feil. De gir meg fokus på problemet i stedet.

men du rømmer jo fra noe?, det er ditt eget hode, event så må man enten leve med det og ikke bry seg så mye, dog tar lang tid og er veldig vanskelig til tider, eller distrahere deg med noe så du ikke tenker på det, er akk det samme når du hører stemmer, finnes medisiner dog ikke helt for din del, ting man kan distrahere seg med+ evt noen å snakke med kan hjelpe, eller så faller det tilbake på å ha noe å gjøre hele tiden eller overdøve dem med musikk

Har du prøvd kognitiv terapi (feks KID - kurs i depresjonsmestring)?

Dette fokuserer på s.k. "automatiske negative tanker", altså ubevisste negative tolkninger av hendelser. Ved å bli bevisst på disse kan du lære deg andre måter å tolke ting på.

Sliter med flere diagnoser og står med begge bena i psykisk helsevesen. Går til behandling og på noen områder hjelper det. På andre områder hjelper det ingenting, og noe av det virker det ikke som hjelpeapparatet tar spesielt seriøst, virker som de tror jeg bare klager eller noe.

Kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver. Ting går som regel til helvete. Klarer man å løse et problem så dukker det opp to nye problemer som er mer problemfylt enn det første.

Har skjønt etter terapi at jeg har veldig dårlig selvbilde, lav selvtillit og er veldig selvkritisk. Ja det er mulig det. Men hvordan endrer jeg det? Vil jo ikke fortsette som hen som hater eget speilbilde, som rakker ned på meg selv om som sliter med en indre stemme i hodet som alltid forteller meg hvor elendig jeg er på all ting. Hvor stygg jeg er, hvor dårlig form jeg har fått, hvor klønete jeg er rundt andre mennesker.

Har gått til 14 behandlere de site ti år. Akkurat dette her har ingen klart å hjelpe meg med. Delvis pga endel flytting og delvis pga gjennomtrekk hos dps. Etter døgnbehandling for et par år tilbake fikk vi tatt tak i noen store problemer og det jobber jeg fortsatt med lokalt. Der er det bedring isolert sett. Men jeg føler meg jo som verdens største taper, og vil ikke gå rundt med den kritiske stemmen i hodet hele tiden. For nå er jeg kommet dit at jeg bare eksisterer, har ingen tro på fremtiden eller at ting blir bedre. Jeg bare puster, spiser og sover. Står opp. Går i terapi og repeat. Men troen på fremtiden og gnisten er helt vekk.

Dette sitter nok i selvbildet ditt. Bygg deg opp ved å gjøre oppgaver som gir mestring, du kan skape noe, pusse et gammelt bord og male, male bilder, skru sammen et ikea møbel, gi mat til fuglene eller jobb frivillig på en sentral for fattige,tren og se fremgang, begynn med noe du aldri har gjort før enten det er parkour eller strikking og mestringsfølelsen vil komme.Da kommet bedre selvfølelse å og de stygge tankene om deg selv skygger banen.
Dette i takt med psykologhjelp som kan løsne opp i dumme tankemønstre. Du kan få støttekontakt som tar deg med ut på ting også.

Hvis du ikke bryr deg om andre mennesker kan det hende du har en personlighetsforstyrrelse innen narissisme. Mange narsissister har egentlig veldig dårlig selvbilde og ser ned på andre for å heve seg selv.

Faktisk så har jeg fått en del trekk fra narsissisme. Jeg har også opplevd mobbing. Men jeg har en narsissist ganske tett på meg som jeg "må" ha i livet mitt. Jeg vet veldig godt hvordan de virkelige narsissistene kan være og jeg er ikke slik. Vedkommende er ekstremt frekk, om hen vil ha noe som skyr hen ingenting. Flink til å fremstå omsorgsfull, hjelper andre og er helt ekstremt snill helt til noen har eller får noe som er bedre enn hva vedkommende har. Frekkheten eier ingen grenser hos disse. Det rare er at man vet at mange missliker dem, men ingen tør å gjøre noe mot dem.
Selv beholder jeg føttene på bakken og er ganske rettferdig. Eneste er at jeg ser meg selv som bedre enn de som mobbet meg og fryder meg over det som ikke går bra i livet til enkelte av dem.
Så jeg har nok narsissistiske trekk, men jeg tenker at alle av oss har noen uheldige trekk av og til uten at vi skal måtte sette på oss diagnose.

Støttekontakt? Det vil ikke føles bra da. Det er jobben deres å henge med meg. Ikke bra for selvfølelsen. Jeg klarer meg nok med psykisk helsetjeneste i kommunen.

Dette forstår jeg aldri. Du skal velge å tenke på noe annet eller tenke omvendt når tankene kommer, men det blir litt som å si "ikke tenk på en blå elefant" og da tenker du jo bare på den blå elefanten.
Det jeg vet som hjelper meg er nettopp å få noe å stresse med. Det kan være en telefon fra noen som trenger hjelp eller fra jobben om man kan komme fordi det ble for hektisk.

Det kan være å sette seg inn i hvordan ting fungerer fordi du MÅ, fordi du vil trenge kunnskapen etter hvert.

Der jeg har en direkte belønning eller konsekvens går ting strålende. Samme gjelder bilkjøring. Man MÅ være tilstede for ellers kan det gå galt. Litt dette type stresset.

Hvis narsissisten du snakker om er en omsorgsperson eller noen som har vært viktig i oppveksten din, så er det ganske naturlig å lære seg noen reaksjonsmønstre fra dem uten at det betyr at du er narsissist. Du virker iallefall å være ganske bevisst på problemet ditt, noe som ikke akkurat er narsissisters største styrke. De kan ellers være ganske ulike og ikke nødvendigvis slik personen du beskriver.

Akkurat dette ville jeg seriøst vurdert om var tilfelle.

Signerer alle som sier at terapi er en god idé, og da gjerne noe stabilt og skikkelig hvis du har mulighet til å skaffe deg det. Å bli kastet rundt mellom alle stolene i kommunen er ikke alltid så konstruktivt. Det handler jo om å finne opphavet til denne indre kritikeren og løse den konflikten som ligger der, ikke sant. Det er imidlertid ikke så lett om den som installerte denne stemmen fortsatt er tett på og forgifter livet ditt.

Jeg har nok funnet ut hva som gjør meg sint. Men hvor gyldig er alt dette? Urettferdighet. Altså alle har vel følt på urettferdighet iløpet av livet, ikke noe man bør bli bitter for. Samvittighet? Ja delvis. Føler jeg har hatt for mye av det, men jeg vil ikke bli slik som folk jeg missliker og de er virkelig flinke til å sette seg selv først.
Skam har jeg følt på hele livet. Siden jeg var barn. Jeg var ikke et a4 barn. Ikke veldig unormal heller men ille nok til at lærere og andre sosialiseringsagenter skulle forandre måten jeg var på.
Dette er likevel i barndommen og jeg har ikke opplevd i voksen alder at jeg er så himla utenfor. Jeg kan se på bilde av meg selv fra flere år siden og jeg kan se tilbake på meg selv den tiden og tenke hvor forbanna stygg jeg var mot meg selv. Hadde jeg hatt mer tro på meg selv og ikke holdt meg inni den trygge negative bobla så hadde jeg vært kommet lengre nå.

Jeg vet man ikke kan gjøre noe med fortiden, men jeg ser i ettertid at jeg skulle vært flinkere til å faktisk nyte der jeg var i stedet for å være alle andre steder slik jeg har vært.
Sinnet er rettet mot meg selv. Noen ganger ser jeg trekkene fra jeg var barn. Det er noe med øynene mine jeg ikke tåler. Det er noe med meg selv som barn jeg ikke tåler. Det er en følelse jeg husker. Selvforaktet starter i barndommen. Jeg følte mye som overgrep, noe jeg ikke lenger gjør, men jeg får samme følelsen dersom jeg må gjøre noe jeg ikke ser vitsen med. Jeg opplever ikke å måtte gjøre ting jeg ikke ser vitsen med, men det dukker opp scanarioer i hodet mitt. Jeg er i en situasjon nå. En mulig plan A har blitt mulig, noe som er veldig typisk når du tør å ta et skritt og binder deg til plan B. Det er ikke sikkert enda, men nå sliter jeg med å være fornøyd med plan B, for jeg kommer bare til å tenke på at jeg hadde kunnet gå for plan A dersom jeg ikke hadde tatt steget. Det er ikke slik at noen vil lide om jeg ikke går for plan B, det går mer på å være slave for papirer. Papirene kan kanskje hindre meg i plan A, og da er spørsmålet om man skal begynne å bli en person som tar sjanser som kanskje kan være litt farlige for en selv eller lide seg gjennom nok en tid med mye sinne fordi meningen med livet ble papirer til slutt....

..med andre ord, ta kontroll over livet ditt!
Ingen andre kan det, veldig mange kan prøve.
Du taper
hvis ikke
du vinner.

Du trenger noe å gjør, det kommer med tiden om du er åpen for det og ikke skyr unna de "stress" tingene som kan gi muligheter hvis du putter deg ut der når du vet du må.

Du kan alltids skylde på stemmen/deg selv og finne trygghet i skammen der.

For å komme forbi det er du nødt til komme deg videre, og videre kommer du bare om du tørr å gå videre. Der er ubehagelig det, helt til det blir dagligdags, så kjeder du deg og finner noe nytt igjen som du kan mestre/lære.

-Eller så kan du være fornøyd med det å kjede deg i trygghet. Motgang er framgang, så noe er jo igang med deg

SSRI har jeg hatt i tankene mine, men det er en medisin jeg er skeptisk til. Jeg blir lett påvirket av nocebo og placebo også. Det er så mange som har sagt at man blir verre i oppstarten, men andre sier at ting ble bedre og andre igjen at det ikke funket.
Jeg vil ikke miste gledesfølelsen heller da!
Har såvidt snakket med legene om dette og det virker som enkelte av dem vil dele det ut som godteri. Så sier de at de ikke har helt tro på antidepressiver i mitt tilfelle.

Akkurat nå sitter jeg her og har denne uroen. Det er en angst for å miste gledesfølelser, motivasjon. Jeg blir på en måte litt redd for sykdom, en sykdom jeg ikke vet navnet på for den eksisterer pr i dag bare i mitt hode. Jeg bare begynner å tenke at jeg ser for meg sykdommen fordi jeg kanskje blir mulige første person som får den. En slags ME i hodet. For jeg holder på med ting, og når det er fullført så får jeg en slags abstinens for jeg må ha noe å holde meg opptatt med. Som om man skulle tro hjernen visner bort om jeg ikke gjør noe.
Og jeg er redd for å ikke være til nytte. Jeg får angst av å se andre klippe gresset, jobbe generelt. Fordi jeg selv ikke er den som gjør det.

Min personlige erfaring etter 10 år i psykiatrien er at du MÅ være fysisk aktiv. Prøv fysisk aktivitet i 30 dager. Garanterer redusert tankekjør og bedre søvn. Bruker du medisiner eller rusmidler? Greit med medisiner i kortere perioder og om frykt for psykose osv, men over lang tid blir medisiner den nye og enklere hverdagen.

Viktig at du tar grep. Sinnsykt lett og bli fanget i et uendelig tankekjør som ikke slipper taket og det blir verre for hver eneste dag som går. Det er umulig å tenke seg frisk. Jeg trodde jeg skulle klare det, men nope. Det som har hjulpet meg mest er trening og naturen.

Du har nok besøk av styggen på ryggen. Føler med deg kompis! Kjenner du noen gang også på angst?

Den indre stemmen er kjip. Jeg gikk med den i flere år, og den starta dagen med å fortelle meg hvor mislykka og håpløs jeg var, og sånn fortsatte det. Det går jo naturlig over i suicidal-tanker. Gikk å tenkte på, og planla eget selvmord daglig over lengre perioder, og da har man neimen ikke mye livskvalitet.. Så kan forstå at du kjenner deg motløs og mislykka. Jeg tror ikke det er tilfellet, du er sikkert en fin, grepa fyr. Men, når noen sier noe nok ganger, tror man på det til slutt.

Anyhow, etter mange år i psykiatrien har jeg nå endelig fått fred. Hadde meg en aldri så liten amfetamin-avhengighet grunnet det drittet der, det var det eneste som fjerna stemmen for en stund, og jeg greide å fokusere på andre ting. Gjorde ikke noe viktig liksom, men fikk bare litt fri fra vonde tanker. Bare så det er helt klart: jeg anbefaler deg ikke å bruke amfetamin, da får du bare et om mulig større problem i etterkant.

Men, som sagt ble det ordnings på meg og til slutt. Jeg gikk i lange perioder daglig, i de gode periodene bare noen få dager i uka med dystre, fæle tanker om meg selv, og at det eneste riktige var å ta mitt eget liv. Derfor tenker jeg at klokka tikker litt for deg nå, for det starta slik med meg som det gjør for deg skjønner du, og det kan utvikle seg raskt!

Jeg ble konstantert tvangstanker og nærmest kronisk suicidal, og redninga mi var noe veldig simpelt! En ADHD-diagnose og medisinering for det. Da fjernes det utrolig slitsomme, ubehagelige tankekjøret, og da automatisk tenker og sier jeg mye mindre dritt om meg selv.

Ble litt langt innlegg, men du skulle ikke utredet deg for ADHD da? Virker for meg som du har et ukontrollerbart tankekjør som kan skyldes nevnte diagnose. Det at du hakker sånn ned på deg selv handler vel mer om livssituasjonen din og selvbildet, men kanskje kan ADHD-medisin gi deg noen timer «fri» hver dag, der du styrer ditt eget hode og kan finne positive sider ved deg selv. Samle gode stunder og happy thoughts til en regnfull dag på en måte.

ADHD-medisineringen min var absolutt ingen quick fix, jeg sliter tidvis enda. Men den gir meg pusterom så jeg får hvilt meg og nytt livet litt mellom slagene. Og da blir hver kamp mot styggen på ryggen kortere, mildere og sjeldnere

Jeg er ingen ekspert på området, men har ganske lang fartstid i psykiatrien. Ytringene mine er ene og alene basert på egne erfaringer, kan godt hende jeg er helt på jorden, idk.

Uansett, lykke til. Du har overlevd hver bedritne dag så langt, og du fikser også de neste! Jeg heier på deg

Prøv å kjenne på alle følelsene og ordene, og bli bevisst hvor de manifesterer seg i kroppen, det hjelper til å kjenne dem på et mer helhetlig plan. Så er det viktig å være nøytral i bedømmelsen av dem, sånn at du lettere kan akseptere at de er der. Så må du bli venn med følelsene og ha et lett forhold til dem, å kunne le av dem, skjønne hvorfor de er der, gjerne snakk til dem høyt eller inni deg på en vennlig måte. På den måten vil du inspirere den delen av deg som kan snakke stygt. Alle langvarige forandringer i mentalitet krever dyp anerkjennelse og respekt for seg selv.

Jeg har slitet mye med dette selv, kanskje ordene mine kan hjelpe deg, eller ikke.

Lykke til!

Jeg har prøvd trening ja og det hjelper best. Det som er synd er at det er ferskvare og må gjøres omtrent dagen lang om det skal ha tilstrekkelig effekt. Akkurat nå har jeg en kul på ene foten som gjør vondt, hofta har også blitt vond etter kanskje litt for mye aktivitet.
Men jeg går turer og jeg tok en liten løperunde i sta. Bare gikk ut døra og løp alt jeg kunne og tilbake. Et annet dilemma med dette er dusjing og klær. Vil ikke gå rundt svett hele tiden og jeg blir påvirket av hva jeg bruker. Har brukt nesten de samme klærne gjennom hele pandemien. Kjenner meg mye bedre når jeg får på meg "ut blandt folk" klær som jeg ikke har svettet i.
Og hva med de som ikke er aktive i det hele tatt? Det kan virke som de har det greit tross manglende aktivitet.

Jeg er i kontakt med dps. Men de er mestere i å bytte lege og å bli sykemeldte. Jeg ender ofte med å få en sykepleier som vikar og så er alt i reprise.
At jeg er søppel blir litt å ta i. Men det er der av og til. Så sånn stort sett er det det at jeg ikke er nyttig nok, flink nok osv.
Og jeg er redd for å miste hva jeg er. Det er på en måte ingen inni meg noen ganger. Så det blir tanker og spørsmål som "er det stoffer i hjernen min som styrer hvem jeg er?" "er det programmert i genene mine hvem jeg er?" "slår dette seg av?" "hvorfor slår det som er bra seg av hele tiden?" "hva styrer jeg egentlig selv?"
Dette er så klaustrofobisk! For noen ganger kjennes som at vi faktisk ikke kan styre selv hva vi er. Men at det er organer, deler i hjernen og stoffer i kroppen som avgjør.

Hahaha. Jeg har fått adhd diagnose og jeg ble såklart medisinert. Jeg ble redd da du skrev at jeg ikke bør bruke amfetamin for det gjør jeg jo, men det du får på apoteket.
Og her er det sørgelige: Den gir meg pause fra tenking i 1-2 timer etter den begynner å virke. Deretter er det som om jeg må finne noe å holde hodet opptatt med for å ikke klikke. Nesten så jeg noen ganger bare hiver alt jeg har på rommet på gulvet for å måtte rydde på nytt, for jeg kan ikke sette meg ned og stirre. Da blir jeg sugd inn i mitt indre univers. Altså, får hjernen større overskudd til å tenke. Jeg har ei bok fra videregående jeg vurderer å ta eksamen i, jeg åpner denne og leser noen setninger, jeg går inn på Duolingo og øver på gresk på gøy. Bare for å utfordrer hjernen.
Så starter angsten for at jeg skal ende opp som i Limitless filmen. Den er jo urealistisk, men det handler om noen som tar ei pille som gir dem evnen til å lære alt på sekunder og når de ikke har igjen lenger så er de helt ødelagt. Jeg er livredd for å bruke opp hjernekapasiteten min og ender opp med en hjerne som ikke fungerer til slutt pga medisineringen. Var ikke noe problem å ta pause fra den i 1 mnd men symptomene kom tilbake. Den dårlige konsentrasjonen, jeg ble mer rotete igjen, jeg ble trettere om morgenen, jeg slet med å sovne igjen, jeg måtte være mer aktiv og det resulterte i vonde føtter. Skrittelleren min sa jeg hadde gått 35.000 skritt en dag.
Så jeg startet igjen og da kjente jeg hodet bare klårne igjen. Ingen angst de første dagene. Men nå som jeg har brukt det igjen noen uker så er angsten tilbake, den korte virketiden er tilbake og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hadde avtale med legen for 2 uker siden, men pga sykemelding så ble det en vikar som ikke kan gjøre noe med medisiner.
Grunnen til at jeg velger å ta medisinen nå likevel er fordi jeg elsker følelsen når den begynner og håper den skal holde seg slik. Men nei.
Jeg har lest om noe som kalles modafinil og aner ikke om dette kan være et bedre alternativ.
Fysisk aktivitet er det beste, men det er så ferskvare og tidkrevende.

Ja, var omsorgsperson i flere år.
Og ja, jeg har lært måter å tenke på fra denne personen og det er faktisk noe jeg ser som litt positivt. Selv om han skapte en del problemer for selvbildet mitt så har jeg fått en litt kynisk side som er nødvendig for å klare seg i dagens samfunn. Men det er egentlig en annen diskusjon.

Det kan være. Poenget er at trekk du har derfra ikke nødvendigvis er personlighet sånn sett, og om det er reaksjonsmønstre du har derfra som du selv føler er maladaptive så kan de sikkert endres.

Er det denne personen den indre kritikeren din kommer fra? Har du fått mye kjeft og kritikk?

Det er både han og mamma. Noen ganger random stemmer.
Det er vel mange som får mye kritikk i livet uten at det skader. Noen mener til og med at kritikk er nødvendig for å oppnå ting her i verden.
Jeg kan si jeg har fått mye kritikk, men det er da ikke noe en kan skylde på er det ve? Fordi foreldre aldri kan vite helt sikkert hva som skader deres barn psykisk.
Men det jeg måtte føle på hele barndommen var at jeg måtte være noen jeg egentlig ikke var. Det var så mye tvang. Og det er jo kjent at personer med adhd kan lære lett om de interesserer seg for det de skal lære. Og jeg var kjempe flink i tinig jeg likte, men lærerne hadde det for seg i denne perioden at man måtte lære å takle ting som var kjedelig også. Så læreren fant en bok til meg som handlet om noe jeg IKKE interesserte meg for. De andre barna fikk velge den boka de ville, jeg måtte denne gangen ta noe jeg syntes var kjedelig. Så skulle jeg kunne svare på spørsmål om dette da, som et bevis på at jeg kunne sette meg inn i det kjedelige. Hele greia kjentes som en straff og et overgrep.

Sinnet kommer av at jeg har lært at det er forbudt å ha det bra. Så om jeg sitter i en god sofa koser jeg meg ikke. Fordi jeg ser på Kompani Lauritzen og får nesten lyst å melde meg på.
For å ikke være blandt disse som går rundt og har det behagelig. Man kan være den som jobber hardt og missunner hun som sitter på sin flotte veranda eller ligger på en strand i syden, men når jeg er hun som sitter på sin flotte veranda med kaffekoppen har jeg dårlig samvittighet mot de som jobber.

Du sier du har adhd og går på medisiner, har du vurdert å justere dosering eller prøve en annen variant?

Prøvd meditasjon?
Her er ikke poenget å bli tankefri og heller ikke "bli aksepterende av alt drittet hodet kommer med" , men etterhvert blir man litt mer tolerant til seg selv og sinnet/hodet. Etterhvert kan du legge merke til "aha ja, der kom den tanken igjen. tilbake til pusten eller den følelsen i kroppen jeg la merke til....."

The Waking UP app av Sam Harris er bra som introduksjon til meditasjon.

Ellers er det bra at du er bevisst på trening, ja det er ferskvare, men det må gjøres noe hver dag. om så bare 5 minutt,som blir til 10 minutt. Menneskekroppen og hodet er koblet sammen og vi er laget for å være i bevegelse. Bruker du mye krefter og anstrengelse på fysiske ting, tunge løft eller oppgaver kan dette være med på å lage ro til sinns. - men dette er ikke fasiten, og heller ikke den eneste tingen som skal hjelpe deg. du må kanskje gjøre flere ting paralellt.
Som sagt er mine tips meditasjon, teste ut bytte av medisiner for adhd og refokus på trening.

Håper du får det til <3

Hvordan er det logisk at en annen variant av samme stoff skal hjelpe bedre? Jeg vet at det finnes forskjellige adhd medisiner, men stoffene er stort sett metylfenidat eller dexamfetamin. Jeg kom over noe som heter Modafinil for litt siden som visst skal ha færre bivirkninger enn amfetamin men jeg har kun lest om dette.

Sinne er en oppgitt bivirkning av ritalin.

Samtidig opplyser mange at sinne og tankekjør forsvinner eller blir dempet av ritalin

Ikke lett dette

jeg bruker ikke Ritalin. Men jeg ser på reddit at mange får disse bivirkningene av adhd med. kan det skyldes at kroppen begynner å jobbe på reservene pga underernæring? Ekstra mat og vann har hjulpet men dette er også ferskvare. Det er jo litt kjedelig når det som hadde god effekt plutselig byr på nye problemer i stedet.

Høres ut som ADHD type rastløs sjel. For meg kan det høres ut som du er understimulert. Som at du har en viss hjernekapasitet, og den er du nødt å bruke for å ikke gå inn i den selvdestruktive siden av deg selv. Har du prøvd (etter du tok medisin) å sette deg ned med noen dokumentarer, lære noe matte, lese en utfordrende bok - ja, hva som helst for å stimulere hjernen?

For det virker som om det negative tar veldig mye plass i livet ditt, nettopp fordi du (underbevisst) tillater det. Enkelte av oss er bare litt annerledes skrudd sammen, det må skje noe hele tiden, hjernen må jobbe med noe.

Kan ikke uttale meg om den rastløsheten din, der har jeg ingen erfaring. Jeg har blitt forholdsvis lat, men hadde et forferdelig tankekjør som var skremmende selvdestruktivt. Uansett hva jeg oppnådde i livet eller gjorde av «verdi» var det ikke nok. Det ble et konstant jag etter neste accomplishment, i håp om at svaret til en sunn og god psykisk helse lå der fremme.

Kan jo hende du skulle prøvd å dedikert satt deg inn i nytt stoff for å teste ut teorien min? Det er bare en teori, jeg er ingen ekspert. Har du noen hobbyer?

Men hvilken ADHD-medisin går du på? Jeg begynte på Ritalin med maks anbefalte dagsdose 80mg. Tok 40 morgen, dro på skolen. Funka som faen frem til klokka blei mellom 12-14 og da kom det en kraftig nedtur. Så hadde jeg bare 20mg igjen for dagen, og den dosen fikk akkurat ikke løfta meg dit jeg fungerer best, og det endte med nok en nedtur senere på ettermiddagen, som resulterte i at det selvdestruktive og fæle kom tilbake.

Så begynte jeg med Aduvanz. Tar 70mg morgen og den funker ypperlig! Den har en varighet på opp til 14 timer, så den holder ut en normal dag. Anbefaler deg å sjekke ut den muligheten dersom du går på f.eks Ritalin nå. Det kan hende vi har hatt ganske like plager, og dette har hvertfall hjulpet meg en del videre - hadde vært kult om det funka for deg også

Kjenner til kl-14-nedturen. Hva er det med kl 14? Det er visst da de fleste begynner å kjenne seg slitne uavhengig av medisin. Er det fordi det går mot slutten av dagen og kroppen begynner å forberede seg på kveld og soving?
Jeg bruker Elvanse 30mg nå fordi jeg trapper ned. 50 fungerer best på meg. Den virker for kort. Roen har jeg nå 2 timer, ROEN. Den der det ikke er noen (negative) tanker. Så kommer den ekle følelsen og er kanskje et par sekunder, så forsvinner den og jeg føler roen igjen. Den kan komme tilbake veldig fort og slik går det inn til den går ut for fullt om kvelden.
Direkte nedtur har jeg ikke, ikke slik at jeg blir nedstemt om kvelden.

Ellers har jeg prøvd å studere ja. Det fungerer defintivt bedre på medisin, men konsentrasjon er skuffende dårlig ift forventningene. Den har nok mest hjulpet meg med humør. Dette med å studere er noe jeg likevel driver å øver mer og mer på.

Jeg har helt ærlig ikke hørt en betydelig mengde mennesker fortelle at de er slitne og begynner å bli klar for kvelden kl. 14 og jeg betviler at det er normalen.

For de medisinerte er det jo bare en del av bivirkningene. Dersom du føler at Elevanse fungerer en (altfor) kort periode, men at den faktisk funker den lille stunda... Da kan jo det tyde på at du har landa på riktig diagnose og at sentralstimulerende kan være riktig vei å gå.

Vi reagerer så forskjellig, og det finnes en hel haug med forskjellige medisiner du kan teste ut. Oppfordrer deg til å 1: Gjør litt research rundt hvilke fastleger som er gode i ditt distrikt. Der er alltids en eller annen lege som bryr seg litt ekstra og er villig til å ta en sjanse for å treffe. Kan anbefale varmt å teste ut Aduvanz.

Eller 2: Beskriv plagene som så graverende for deg at du ønsker frivillig innleggelse på psykiatrisk avdeling. Det er et stort og svært inngripende tiltak, men der får du muligheten til daglige samtaler med noen som kan gjøre noe med problemene dine, og til å evt. teste ut nye medisiner i et trygt og kontrollert miljø hvor du er omringet av mennesker med kompetanse til å evaluere utviklingen din og dermed i samråd med deg, finne noe som fungerer. Der får du muligheten til daglig oppfølging, fremfor kanskje én time hos fastlegen i uka. Sier seg selv hva som er mest effektivt.

Jeg skjønner at situasjonen din føles kjip, uhåndterlig og urettferdig, men den er dessverre ikke unik. Det finnes millioner som har slitt med dette før deg, og det finnes faktisk proffer i Norsk Helse med høy kompetanse innen nettopp din problematikk.

Forøvrig står jeg for det jeg skrev tidligere om et mulig understimulert sinn som kjeder seg så mye at han går over til selvdestruktive tankemønstre = tvangstanker i mine ører. Det er jo tanker du ikke ønsker å ha, men som i stor grad opptar hverdagen din.

Velger å trekke inn et sitat fra Nhi.no:
«Medisiner kan lindre symptomer ved ADHD, men de helbreder ikke tilstanden»

Nå vet jeg ikke hvor lenge du har slitt med dette, men for min del tok det tragiske 14 år fra første tanken streifa hodet mitt, til jeg fikk ro i sinnet. Medisiner kan være et steg i riktig retning, men det krever også betraktelig egeninnsats, og at du er klar for å ta i bruk og stole på de tilbudene du får. Tro meg, jeg møtte mange på disse årene som gjorde mer skade enn godt, men til slutt traff jeg den ene personen som hjalp meg å «knekke koden». Og du vil finne din, du må bare ikke gi opp å lete.

Problemet her er at symptomene innen angst og depresjon som du opplever vil du aldri få et konkret svar for "hvorfor? Hvordan? Hvilket? Hva?"
Du argumenter med deg selv, og kommer du frem til et svar, så stiller du deg selv et nytt spørsmål. Det du opplever er ekstremt vanlig blant de som lider av flere psykosomatiske symptomer. Det som må gjøres er mye terapi, kognitiv terapi, mental trening. Gradvis som man lærer seg hvordan sin egen tankegang fungerer, og hvordan man skal håntere symptomer som oppstår, så vil du garantert se tilbake å se hvor mye bedre du har blitt. Stå på!

Du beskriver problemene mine ja. Men finnes det virkelig mennesker som slipper det der? Det jeg synes er litt rart er at jeg ikke klarer å forestille meg et liv der man ikke evner å ha tanker. Hva gjør disse da? Man leser jo stadig vekk om angst og diverse problemer. Kanskje det er normalt og folk uten angst er unormale? Det er jo også folk som virker til å drite i alt og ikke får dårlig samvittighet. Jeg skulle bare ønske at jeg fikk beholde roen lenger. Jeg får til å konsentrere meg og slappe av den korte tiden men deretter så bare "hahaha, jeg var kunstig"

Hva gjorde skade? På hvilken måte gjorde de skade?
Det er noen som har nevt for meg at Attentin kan være verdt et forsøk, men jeg finner det ikke logisk at en kortidsvirkende skal fungere bedre. I tillegg opplever jeg dessverre en irritasjon noen ganger når den virker. Jeg kommer i studiemodus men så finner noen ut at de skal forstyrre meg akkurat da, ved å enten ringe og spørre om en tjeneste eller de befinner seg rundt meg og finner ut at de skal begynne å rydde/støvsuge eller annet støy.
Føler meg også dratt i ansiktet noen ganger, jeg passer på å drikke vann og spiser lettspiselig mat. Noen ganger lengter jeg bare etter å finne en medisin som holder roen i meg uten å gi meg masse angst og noen ganger kjennes det som jeg straffes for å jukse vekk problemene med piller, at jeg altså skal holde meg helt unna.

Det er av flere grunner. Jeg startet hos BUP som 13-åring etter en alvorlig hendelse. Der gikk jeg til forskjellige behandlere med åra, men følte at problemene mine ikke «passet seg». Jeg sleit med veldig mørke tanker jeg ikke fikk bort, men behandlere gav uttrykk for at dette kunne jeg til selv, og at jeg måtte ta meg sammen.

Dette førte til en mentalitet hvor jeg holdt problemene mine for meg selv og hadde ingen jeg kunne prate med om det. Det er mye for en så ung kar å håndtere selv. Og da blir man selvdestruktiv, da. Ledet meg til det som har føltes som et evig langt mareritt. I voksen alder har jeg også blitt feildiagnostisert og mista karrieren min pga denne.

Det førte også til feilmedisinering, gikk på rundt 17-18 tabletter daglig med zombie-dop som sakte, men sikkert fratok meg personlighet og livsgnist, og resulterte i alvorlige psykoser.

Dette var bare et sammendrag av de «viktigste» skadene. Det ligger mer historie bak, men dette ønsker jeg ikke å utbrodere her.

Jeg er enig med deg. Min mening er at du burde på noe med lengre virketid. Aduvanz har opptil 14 timer. Jeg har null kjennskap til Attentin, men siden du forteller at folk har anbefalt deg den, tenker de sikkert at virkningen passer deg. Det hjelper bare så lite når det ikke varer, dessverre.

Elvanse og Aduvanz er identiske bare at Elvanse har flere doser. Det er denne jeg bruker og det er derfor noen snakket om Attentin da denne kan taes flere ganger om dagen.

Det er det jeg har lært ja men det kan være at jeg tok det hardere til meg enn det var ment. Jeg har noen eksmepler du kan få lese om du vil.
Mulig du kan bedømme om dette her høres brutalt ut eller ikke?
Jeg hadde f.eks en venninne som bodde et lite stykke unna og det gikk noen år før jeg var sammen med henne igjen. Plutselig var vi tenåringer men jeg hadde ikke så mange i min lille hjemby og jeg begnye å mase på om jeg kunne dra til henne. Da kunne mamma si at "husk at hun kan ha forandret seg siden sist og kanskje ikke er så initeressert i slike type leker som du vil" Der følte jeg med en gang at jeg må regne med å være noen som andre ikke vil være med og at jeg ligger etter i utvikling.

Det er mange slike typer eksempler både fra omsorgspersoner og lærere.
"du må følge bedre med" "du må lære å ha det ryddig" "tenk når du skal ut i jobb så kan du ikke la det se slik ut" Og noen ganger så hadde jeg som oppgave å rydde deler av huset slik de fleste barn får, og aldri en eneste gang var mamma fornøyd med støvsuginga mi eller andre ting. Jeg selv mente jeg hadde gjort det bra, så jeg skjønte ikke hva slags øyne hun så med siden det aldri var bra.
Nå er ikke det me vasking noe problem, men bekymringer for at jeg skal ta valg som blir farlige for meg.
Jeg hater når hun fremdeles sier slike ting som "jeg er ekstra redd for deg ja for mtp den utofordringen du har så kan du risikiere å sette deg i situasjoner som er farlige for deg" .
Jeg føler meg som et barn som bør spørre godt voksne mennesker hva som er riktig. Må jeg gå med en lapp hvor det står "jeg har ADHD, derfor kan jeg ikke ta egne valg". Tar jeg valg på egenhånd så kommer en stemme inni meg som sier "du har ikke spurt en voksen så dette straffer seg".
Jeg opplever at jeg sliter ut de rundt meg. Vi har ganske tydelig ikke samme syn på hva sliten er, noe som skaper dårlig stemning noen ganger. "Her har jeg en fridag og så skal vi bare begynne å farte? kan vi for en gangs skyld bare være rolige?"
Faktisk så er jeg redd for det såkalte Karma! jeg er redd for at jeg skal få utmattelsessyndrom siden jeg sliter ut andre rundt meg.
Som om jeg skal måtte kjenne hvordan det er selv.