Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  38 16248
Noen som har erfaringer med dette?
Oppnådd uten eller med hallusiner?

Etter 20 år med x antall turer har jeg sett litt, men er veldig nysgjerrig på hva andre mener og opplever denne tilstanden.
Har selv aldri tatt en stor nok dose av psykedelika til å oppleve egodød, men har hørt vitneberettelser om at følelsen etterpå visstnok skal være som å bli født på ny.

Selve essensen av egodød er en mangel på sammenheng mellom kropp og sjel og trivielle ting slik som interesser og ting som vanligvis ville ha gledet deg har ingenting med som person å gjøre lenger. Du mister rett og slett det som definerer deg som person.

Spesielt fascinerende er det med mennesker som har tatt et thumbprint med LSD (nok LSD til å dekke tommeltuppen, vi snakker her om doser på 10-50 mg, altså tusener av ganger høyere enn en vanlig dose). Anbefaler deg kraftig å lese om Chinacat sin berettelse på shroomery.
Erkekjetter
Trådstarter
Min første slik opplevelse for en del år siden, kom "overraskende" og var bokstavelig talt en forferdelig opplevelse. Ikke forferdelig i den form at det ble en bad trip, men i den form at en ser på seg selv og tid/rom på et vis jeg aldri i min villeste fantasi kunne tro "eksisterte". I ettertid satt jeg lenge med en ettersmak av at alt det mine sanser forteller meg i vanlig tilstand, er en "løgn" og at kroppen min er et hinder for å se min "ekte" eksistens og betydning,noe jeg ikke kunne tatt mer feil av. Min personlighet er bare et resultat av mine kropslige begrensninger, fjern begrensningene og man forstår fort hvordan alt og alle er har kontakt på et helt annet nivå.

Som du sier så blir personligheten rensket for hverdagslig tankegang, og man blir bokstavelig talt i ett med universet. Man blir gjenfødt, og det til det bedre. Skal sjekke opp Chinacat. Grunnen til min interesse nå , er en nylig ego død opplevelse på 1500ug lsd, som sitter ekstremt i meg fortsatt, men ikke på en negativ måte, heller en nysgjerrig følelse.
Derfor er jeg interessert i andres opplevelser og tanker rundt dette.

En trip rapport er nærmest umulig for en slik opplevelse.
Der er ikke uvanlig å oppleve en følelse av å observere seg selv i tredjeperson på høye doser psykedelika. Heller ikke så merkelig at man ikke husker så mye av det da alt man definerer sine opplevelser utifra midlertidig er borte. Man mangle liksom motor.

Har selv opplevd å føle meg nærmest usynlig på en vanlig dose 1-p lsd. Alle menneskene satt rundt meg og pratet, men jeg oppfattet det som nærmest umulig å bli med i samtalen grunnet at alt jeg likte og brydde meg om (f.eks. musikk, som var et viktig samtaleemne i samtalen) ikke betydde noe lenger. Alt var uendelig og evig og ingenting som hadde skjedd eller skulle skje betydde noe eller ga mening. Jeg har også opplevd evighetsøyeblikk på lave doser flein. Et eksempel er da jeg sto i gangen og tittet på katten min og det føltes som om den aldri skulle bevege seg. Kjentes nesten ut som om tiden var frosset. Kanskje det bare er jeg som er veldig følsom for psykedelika eller kanskje jeg har fått tak i veldig potente saker.

Jeg har også et annet eksempel der jeg trodde jeg hadde opplevd egodød, men i ettertid skjønte jeg at dette ikke kunne ha vært egodød: Jeg lå i senga mi etter å ha inntatt 10 gram fersk fleinsopp alene for første gang. Tankene raste forbi meg i full fart og jeg begynte å lure på hva jobb betød. Jeg begynte å stille meg selv spørsmål slik som: Hvorfor jobber vi? Hva gjør vi det for? Hvilken dag er det i dag? Hva betyr det at jeg skal på jobb igjen på mandag.
Rett og slett en veldig skremmende opplevelse der jeg trodde at jeg aldri kom til å bli normal igjen. Til tross for at virkningstiden til psilocybin bare er 6 timer så begynte jeg å tvile på dette i løpet av turen da tiden virket som om den gikk så uendelig sakte. Jeg var livredd for at jeg kom til å havne på psykiatrisk og jeg begynte febrilsk å søke på nettet etter virkningstiden til psilocybin selv om jeg visste dette godt fra før. Uheldigvis kom jeg over en artikkel som fortalte om en fyr som aldri hadde landet og dette forverret selvfølgelig tilstanden min betraktelig. En stund så trodde jeg at jeg hadde dødd og at jeg bare lå der og ventet på å bli hentet av neo eller noen. Klokken 17.57 tittet jeg på klokken og tenkte at klokken 6 kommer det til å skje. Utrolig nok kom mine foreldre hjem på nøyaktig dette klokkeslettet og jeg ble grepet av panikk så jeg smelte igjen døren og la meg ned i senga og ventet på min dom. Heldigvis gikk alt bra og turen endte med at mamma lå ved siden av meg i sengen og holdt rundt meg akkurat som da jeg var liten og trengte trørst. Bra det finnes foreldre som selv har vært litt hippier og forstår dette ganske godt.
Tror det er endel misforståelser rundt hva som menes med ego-død gjennom inntak av psykedelika. Wikipedia gir bl.a denne beskrivelsen:

... complete transcendence − beyond words, beyond space−time, beyond self. There are no visions, no sense of self, no thoughts. There are only pure awareness and ecstatic freedom from all game (and biological) involvements. ["Games" are behavioral sequences defined by roles, rules, rituals, goals, strategies, values, language, characteristic space−time locations and characteristic patterns of movement. Any behavior not having these nine features is non− game: this includes physiological reflexes, spontaneous play, and transcendent awareness.]
Vis hele sitatet...
det beskrives også en helt virkelig følelse av å dø rett før egodød intrer. Gjerne svært angstfylte dramatiske armageddon følelser el.l.

Utifra disse beskrivelsene har jeg ingen personlig erfaring med komplett egodød. Dette tross eksperimentering med massive doser innen bl.a sopp og dmt. Disse substansene gir som regel visjoner og ut av kroppen opplevelser, kontakt med andre entetiteter og delvis ego-død, men etter egen erfaring sjeldent helt komplett.

Av egen erfaring synes LSD å være den psykedeliske substansen der man enklest når ego-død. Allerede på mellomstore doser er det klassisk at det ytre og indre smelter sammen. De fleste som har eksperimentert litt med LSD har følt på opplevelsen at det er en selv som styrer skyer etc. Det er også innen LSD literaturen at komplette ego-død beskrivelser florerer mest.
Sist endret av Bearass; 28. desember 2015 kl. 19:37.
Har snakket med mange om dette, delt erfaringer og fått litt input fra annet hold. Jeg har selv opplevd total, langvarig egodød én gang, og da innebar det en sammensmeltning mellom meg og universet/guddommen; en høyst religiøs opplevelse. Andre jeg har snakket med har tatt langt høyere doser enn meg og hatt like dryge opplevelser, men beskriver det på andre måter, som f.eks. å "være den eneste".

Bearass har rett i at LSD synes best egnet til å produsere tilstander hvor man glir inn og ut av egodød. "The planet was, I realized, one of the spots before my eyes." Jeg tror også at mange ikke er klar over at de har opplevd det i ettertid; man kan gjerne huske detaljer på vei opp og ned, men noe særlig dybdeinfo om hva man opplevde mens man var der, er vanskelig å hoste opp.
Sist endret av zeuber; 28. desember 2015 kl. 21:02.
Er det ikke bedre å lese litt som spiritualitet og i hovedsak buddisme hvis man vil ha mer innsikt i egodød?
Er det vel som er hele poenget med den mediteringen og alt de driver med.

Eckhart Tolle beskriver også det samme i innledningen i "The power of now".
Han mener også at det i utgangspunktet var poenget bak alt av religion, men ble med tiden missforstått og oversatt på feil, siden så få faktisk "kom dit"...men det er vel en helt annen diskusjon.
Heisann! Har ikke noe sykt lang erfaring med psykedelika generelt, men jeg har dyppet tærne mine en god del i både små og store doser sopp (og trøffler et par ganger). Når det kommer til egodød er jeg usikker på om jeg har opplevd det eller ikke. En begrunnelse på dette kan nok være at hukommelsen fra de heftigste turene er veldig diffus.

Når jeg inntar sopp havner jeg i en slags transe jeg blir kastet inn og ut av, det pulserer på en måte (litt vanskelig å forklare). På små-moderate doser klarer jeg å komme tilbake til virkeligheten dersom jeg fokuserer. Ved økende doser opplever jeg at hyppigheten og varigheten på denne effekten øker, samt at det blir vanskeligere å "våkne". Ved ekstra store doser ender det med at jeg blir slukt av denne effekten. På dette stadiet mister jeg evnen til rasjonelle tanker. Sansene er så stimulert at hjernen blir ett slags åpent vindu for stimuli. Hjernens enste oppgave forblir å bare prossesere sanseinntrykk. Tanker og sanser ligger langt foran kroppen og bevisstheten. Kan sammenlignes med en printer (eller en maskin etc.) hvor du pusher papir gjennom, raskere enn printeren klarer å printe. Det ender selvsagt i et sammensurium av data som gir lite mening siden printeren ikke klarer å registrere informasjonen.

Tid forsvinner og du får merkelige tanker og bilder i hodet. F.eks fikk jeg visuelle bilder om at jeg kunne se meg selv flyve over byen med en Silver Cord festet til ryggen, og så hadde jeg spirituelle samtaler med "higher beings". Alt var så voldsomt overveldende og fascinerende. Som oftest var jeg liggende på gulvet på dette stadiet, da alt annet ikke gidde mening. Kroppen føles ut som er luft, og du lever veldig "in the moment". Etter slike turer var jeg helt mindblown. Men det var ikke bare positive opplevelser jeg hadde på så store doser heller, noe som er grunnen til at jeg ikke har rørt sopp siden den gang (2-3 år siden, utenom en liten dose trøffler). Uansett husker jeg ikke så mye av de dårlige opplevelsene. Man har en tendens til å bare huske de beste opplevelsene.
Kanskje det bare betyr at det følels ut som man blir født på ny?

At jeg ser alt som det var første gang jeg så det, som om jeg ble født med den bevisstheten jeg har nå i den alderen jeg er i nå.

Hvis jeg stiller meg spørsmålet, hva er det egentlig rundt meg nå?
Prøv selv å se alt du har rundt deg i rommet( uten å kategorisere det ), som om det var første gang du så det. alle mønstere, alle farger, former og fasonger. ( les deg opp på Shoshin )

Vi i vesten er veldig flinke til å sette oss fast i konsepter - Dette er en gaffel, den kan bare brukes til å spise med. ( kan den egentlig det ? kanskje den kan brukes til å grave med ? eller klø? )

Hva er da konseptet egodød?

kanskje egodød bare er et konsept som beskriver en opplevelse der noen ser igjennom alle konseptene vi kobler til forskjellige ting. som tid ( tid er igjen et konsept som mennesket har laget ) alle sosiale normer og regler ( det er teit å være sånn , man kan ikke gjøre sånn , dette er bra, dette er dårlig ) som fører til en følelse av å bli født på ny, fordi de for første gang ser alt som det faktisk er ?

Altså en slags state of mind der man er åpen for alt - eksempel :

- Jeg liker ikke brokkoli...
jeg har nå definert meg selv, det er bare meg selv som hindrer meg i å ikke like brokkoli
Man lager en historie om seg selv , der man ikke liker brokkoli. som man trur intenst på.
Det er sånn det er, fordi det er sånn det alltid har vært.
forandre mening vil være å innse at man har levet i løgn, og det er hardt og akseptere ( satt på spissen )

Når jeg da ser igjennom dette , vil det være som å bli født på ny?

- det er jo mat, den er ment for å spises... la meg smake på den brokkolien som om det var første gang jeg smakte en brokkoli, jeg skal smake på den med en helt nøytral state of mind, uten å dømme smaken utifra mine tidligere erfaringer


Alt i alt, trur jeg ikke man trenger store doser med psykedeliske for å oppleve egodød. Det kan hjelpe for noen.

Dette er bare mine tanker og refleksjoner om tema
Har opplevd dette selv 1 gang på changa(dmt)
Trakk opp fra bongen og kjente at "jeg" ble dratt ut av mitt egen bakhode og alt ble stille. Levde kun i nuet og alt rundt meg virket fremmed da jeg ikke kunne gjøre meg noen tanker om noen ting og så kun ting som de var.
Løp så og spøy på badet med ville halliser over hele synsfeltet. Satt meg deretter ute og nøt utsikten mens jeg sakte kom til meg selv.

Meget spesiell opplevelse som ikke er lett og beskrive med ord.
Sitat av Bearass Vis innlegg
Tror det er endel misforståelser rundt hva som menes med ego-død gjennom inntak av psykedelika.
Vis hele sitatet...
Tenker det bør legges vekt på at opplevelser på hallusinogener er sterkt
subjektive. I og med at dette er tilstander som er vanskelige å beskrive
med ord. Normale begreper og definisjoner mister litt betydning.
Sitat av PVestlandia Vis innlegg
Tenker det bør legges vekt på at opplevelser på hallusinogener er sterkt
subjektive. I og med at dette er tilstander som er vanskelige å beskrive
med ord. Normale begreper og definisjoner mister litt betydning.
Vis hele sitatet...
Joda. Men nå er egodød beskrevet i diverse literatur og definert ganske greit. Fra den gangen psykedelia (fortrinnsvis LSD) ble brukt i større skala innen psykologi og psykiatri så er også ego-død ganske greit beskrevet og observert av diverse behandlere. Diverse behandlere fra 60-70 tallet mener doseringer fra 500mcg LSD og oppover er nok til å nå egodød om man er tilstrekkellig åpen og motakelig

Med mindre man opplever total mangel på subjekt, altså ingen som observerer opplevelsen whatsoever, ingen visjoner eller hallusinasjoner, ingen tanker (det er ikke noen som kan tenke (egoet er dødt)) - så er det ikke egodød man opplevde.
Sist endret av Bearass; 30. desember 2015 kl. 07:20.
Har opplevd å ligge i en sofa og se på film for så å "miste meg selv". Det virker ikke lenger som om jeg ligger der som en person og ser på film. Det føles som om jeg tar del i filmen, eller at den streames direkte inn i hodet mitt som en opplevelse.
Dette var på store doser MXE. Drepte jeg egoet?
Sist endret av Bothrops; 30. desember 2015 kl. 09:42.
Føler denne reddit posten kan være oppklarende rundt fenomenet :

https://www.reddit.com/r/LSD/comments/1z4euc/ego_death/
Ego er jo egoet ditt. Selvbildet, våre tankers og sinnets beskrivelse av oss selv.
Når jeg har hatt egodød har jeg mistet "meg selv". Det er det ikke noe "meg" lengre. Jeg har blitt til ren energi, og jeg er alle, alle er ett.

Veldig vanskelig å forklare.. Men jeg har opplevd det et par ganger og mener dette er egodød.
Hvis du vil lese om noen som har søkt dette gjennom mye psykedelika for så å gå bort fra psykedelika kan du lese om Ram Das / Richard Alpert. The harvard psykadelic club er en herlig biografi om de 4 store som brakte LSD til folket og føler blant annet historien til Richard Alpert som endte opp med en guru i India i søken etter noe tilsvarende det han opplevde på LSD. Som han sa; "No matter how high you got, you would always come down".. -
Hvis du leter etter midlertidig egodød vil jeg heller anbefale høye, høye doser på DMT/ayahuasca. Da vil du, etter beskrivelser å dømme (DMT the spirit molekyle er en ok bok) kunne bryte ut av tid, rom og ego... Midlertidig.
Om du leter etter permanent egodød må du bort fra syntetiske stoffer og over til å søke svaret på hva du egentlig er. Bla Advaita Vedanta (netti Netti), Ramana Maharsi (self inquiry), Buddhisme (meditatasjon), vil vise vei.
Sitat av Vedicknowledge Vis innlegg
Hvis du leter etter midlertidig egodød vil jeg heller anbefale høye, høye doser på DMT/ayahuasca. Da vil du, etter beskrivelser å dømme (DMT the spirit molekyle er en ok bok) kunne bryte ut av tid, rom og ego...
Vis hele sitatet...
Har selv lest boka DMT the spirit molecule - og kan ikke huske noen eksempler på fullverdige ego-død beskrivelser i denne boka. Noe av det som kjennetegner NN-DMT IV, eller røyket er at subjektet er i stand til oppleve absurde mindblowing og ofte åndelige opplevelser, og at det likevel er et subjekt som opplever og interagerer i denne DMT-dimensjonen.

Rick Strassman sier følgende om hva han forventet gjennom sine DMT-forsøk (ego-død, lignende opplevelser ala dem man har lest om gjennom LSD forsøk), og hva som åpenbarte seg:

....was more expecting the kinds of experiences more typical of Zen enlightenment experiences, without form, without ideas, without concepts, without images. Also without an interacting sense of self. (ego-død)

.....The part I didn’t expect was the more interactive ego maintenance types of experiences which were full of content and full of images. You know, the personality of the volunteer could still interact quite willfully with what was going on in their DMT state.
Vis hele sitatet...
http://www.skeptiko.com/rick-strassm...han-our-brain/

DMT kan gi fantastiske spirituelle og åndelig opplevelser, men ego-død er altså ikke spesielt fremtredende ved inntak av denne substansen. Iallfall ikke noe mennesker kan fortelle om etterpå. Ved ekstreme doser DMT så husker man ikke opplevelsen i det hele tatt. Det er mulig at det da kan ha forekommet ego-død, men det er intet minne om opplevelsen i ettertid.

5-meo-DMT derimot føler jeg er en substans som lettere kan ta deg til en ego-død tilstand. Hele naturen til 5-meo-DMT virker ved å umiddelbart bryte ned ego, blandet med en sterk følelse av "å dø".

Om du leter etter permanent egodød må du bort fra syntetiske stoffer og over til å søke svaret på hva du egentlig er. Bla Advaita Vedanta (netti Netti), Ramana Maharsi (self inquiry), Buddhisme (meditatasjon), vil vise vei.
Vis hele sitatet...
Her snakker vi om såkalt Buddha-natur. Man kan meditere non-stop hele livet, men bare ytterst få av dem som vier hele sitt liv til meditasjon vil noengang nå tilstander av fullstendig ego-død. Å meditere med mål om å oppnå ego-død er i det hele tatt en selvmotsigelse, da meditasjonen er drevet av egoistiske intensjoner (man ønsker å oppnå en spesiell tilstand, noe som styrker ego).
Dette opplevde jeg på en høy dose MDMA + 2C-B. Jeg ble ikke redd i det hele tatt.
Selve egodøden kan ikke beskrives imo. Det som kan beskrives er følelsen av at egoet våkner til live igjen. Husker første gang jeg fikk det til med DMT (changa); det første jeg sa, gjentatte ganger var: "jeg skjønner ingen ting..", før jeg påpekte at jeg hadde "jævlig lyst til å knulle". Gikk etterhvert opp for meg at jeg var nede hos en kompis og damen hans, men alt fra første trekk til å våkne var totalt blackout. Sånn har jeg opplevd det flere ganger; da alltid ved å mekke changa på en smart måte (slags joint). Må nevne at jeg aldri har fått til egodød med noe annet psykedelisk stoff; aldri vært i nærheten. (Har ganske solid erfaring med alle de "konvensjonelle").
The World Is Yours
Dongerino's Avatar
Jeg har opplevd egodød.

10 år med terapi har ikke hjulpet spesielt mye, så styr unna om du kan.
Sitat av Dongerino Vis innlegg
Jeg har opplevd egodød.

10 år med terapi har ikke hjulpet spesielt mye, så styr unna om du kan.
Vis hele sitatet...
Pga egodøden? Why?
Erkekjetter
Trådstarter
Mye bra input her! Ser det er litt forskjellige meninger og oppfatninger rundt dette, men som sagt er det veldig vanskelig i ettertid å ta opplevelsen med seg og ivertfall beskrives. Det finnes ikke ord for det, bokstavelig talt.

Har også opplevd egodød på DMT og psilocibyn, men aldri oppnådd det så enkelt som på LSD. DMT har en tendens til å tukle med hukommelsen uansett hvor høy dose og tilstand. Den mest behagelige metoden imo, er store doser psilocibyn kombinert med meditasjon.

For en sart sjel skjønner jeg at denne opplevelsen kan sette dype spor (noe som er hele poenget), men at det har en negativ effekt i ettertid, klarer jeg ikke helt å forstå. Der og da, som nevnt, kan armageddon følelsen være overveldende, men kjenner man seg selv klarer man å takle det meste.

I min siste opplevelse, så jeg livet mitt passere i revy, rett før egoets død tredde inn. Dette var et veldig fredfullt, aksepterende og evigvarende øyeblikk, der minner som var "glemt" dukket opp igjen. Nå har jeg ikke opplevd å fysisk død, men har mine mistanker om at likhetene er store.

Jeg er aldri klar over tilstanden mens det skjer, men det betyr ikke at jeg ikke "føler" (med mangel på beskrivende ord). Det at man blir i ett med universet høres veldig hippie klisje ut, men best beskrivende.

Det å huske noe fra egodød sier seg selv umulig, siden alt som definerer meg som meg er borte, b.l.a. hukommelsen, men jeg sitter igjen med masse følelser. Og ut ifra disse følelsene har jeg lært å forme et bilde av opplevelsen . Som sagt, veldig vanskelig å forklare med ord.

Sitat av Dongerino Vis innlegg
Jeg har opplevd egodød.

10 år med terapi har ikke hjulpet spesielt mye, så styr unna om du kan.
Vis hele sitatet...
Dette er min terapi!
Begrepet "å miste jeg-et" er vanlig innen buddhismen, og anses som et viktig skritt på den åndelige reisen. Det oppnås gjennom en kombinasjon av meditasjon og intellektuell forståelse av at jeg-et er en illusjon. Den aller enkleste forklaringsmodellen for fenomenet er at det ikke finnes noe du kan peke på i deg selv som er "jeg". Tankene dine? De er i stadig forandring, ikke varige, derfor ikke jeg. Armen din? Hjernen din?
I denne sammenhengen er gjennomskuelsen av jeg-et som konstruksjon (en innbilt identitet) avgjørende for å oppnå erkjennelsen av at alt henger sammen og ingenting egentlig er adskilt. Alt som finnes er summen av omstendigheter og kombinasjoner av materie og sanseinntrykk.

Dette ble en avsporing, jeg aner ikke om det kan sammenlignes med det som skjer under påvirkning av psykedelika.
Sitat av Dongerino Vis innlegg
Jeg har opplevd egodød.

10 år med terapi har ikke hjulpet spesielt mye, så styr unna om du kan.
Vis hele sitatet...
Ego-død i seg selv ansees av mange som meget traumatisk. Endel literatur sier at før man går for ego-død, så bør man ha et sterkt og stabilt ego som "base". Altså å returnere til et stabilt og trygt "jeg".

Hvis ikke et stabilt og trygt "jeg" er tilstede før ego-død så kan det fort være at man ender opp i tidenes identitetskrise eller at man tenker at verden er meningsløs etc. Det finnes flere rapporter om mennesker som tar år for å samle bitene av en knust identitet igjen.

Jeg tenker meg at bruk av substans har endel å si også.

Ketamin (som sikkert er den enkleste måten å oppnå egodød på) ansees som mindre skjellsettende. Jeg tenker meg at type DMT ego-død som Tøffetom beskriver (altså bare at man våkner opp i seg selv etter å ha vært "borte") også oppleves som langt mindre traumatisk enn en massiv dose med LSD der jeget skrelles bort lag for lag (mens alt skriker i deg at du dør) kan ta lengre tid å integrere, og å samle opp bitene av en knust identitet igjen (spes om man i utgangspunktet er usikker på egen identitet)
Sist endret av Bearass; 6. januar 2016 kl. 22:14.
Sitat av Bearass Vis innlegg
Ego-død i seg selv ansees av mange som meget traumatisk. Endel literatur sier at før man går for ego-død, så bør man ha et sterkt og stabilt ego som "base". Altså å returnere til et stabilt og trygt "jeg".

Hvis ikke et stabilt og trygt "jeg" er tilstede før ego-død så kan det fort være at man ender opp i tidenes identitetskrise eller at man tenker at verden er meningsløs etc. Det finnes flere rapporter om mennesker som tar år for å samle bitene av en knust identitet igjen.

Jeg tenker meg at bruk av substans har endel å si også.

Ketamin (som sikkert er den enkleste måten å oppnå egodød på) ansees som mindre skjellsettende. Jeg tenker meg at type DMT ego-død som Tøffetom beskriver (altså bare at man våkner opp i seg selv etter å ha vært "borte") også oppleves som langt mindre traumatisk enn en massiv dose med LSD der jeget skrelles bort lag for lag (mens alt skriker i deg at du dør) kan ta lengre tid å integrere, og å samle opp bitene av en knust identitet igjen (spes om man i utgangspunktet er usikker på egen identitet)
Vis hele sitatet...
Høres rart ut.

Men; skilles det mellom egodød fra eksempelvis sopp og DMT?

For meg er en heftig sopp-tripp langt mer psykisk belastende enn egodød på DMT, for eksempel.. Tar en høyde for mange titalls ganger så lang virkningstid sier det seg vel selv (ihvertfall intuitivt) at den mentale belastningen er av en annen dimensjon
Sitat av Tøffetom Vis innlegg
Høres rart ut.

Men; skilles det mellom egodød fra eksempelvis sopp og DMT?

For meg er en heftig sopp-tripp langt mer psykisk belastende enn egodød på DMT, for eksempel.. Tar en høyde for mange titalls ganger så lang virkningstid sier det seg vel selv (ihvertfall intuitivt) at den mentale belastningen er av en annen dimensjon
Vis hele sitatet...
Selv om sopp varer mye lengre enn et DMT-flash så vil ikke selve ego-døden i tidsperspektiv nødvendigvis vare så veldig mye lengre. Personlig tviler jeg litt på at fullverdig ego-død er så veldig vanlig på sopp. Jeg heller mot at mange som snakker om ego-død forvirrer begreper og at peak-opplevelse som føles svært meningsfulle fort får den merkelappen. Iallfall har jeg personlig vært mye nærmere fullstendig ego-død ved bruk av LSD enn sopp (tross mye heftigere og doseringer villere opplevelser med sopp enn med LSD).

Mange som har opplevd ego-død på LSD forteller om svært traumatiske for og etterstadier og, om ikke helt moden for opplevelsen, en prosess med å samle sammen bitene av egen identitet i ettertid.

Ketamin tar deg den dissosiative veien til ego-død. Jeg har minimal erfaring med Ketamin, og aldri traktet etter K-hole. Men jeg ser for meg at en dissosiativ rute til ego-død er mye enklere enn en bevisst-rute (ala LSD indusert). Freaks på diverse forum synes også å bekrefte dette. Dette går også på bekostning av hvor meningsfull opplevelsen var. Om ikke veldig dyptgripende (som gjennom en dissosiativ Ketamin rute), så er den ofte heller ikke veldig livsforandrende.

Jeg tenker meg mer konvensjonelle psykedelika skreller bort egoet saktere enn type "rakett-DMT" hvor alt foregår veldig raskt og det kan være vanskelig å henge med i svingene. Usikker på hvordan du klassifiserer egen ego-død. Om du bare blir "borte" for så å komme til hektene igjen når DMT flashet går ut av kroppen, så synes dette å være av en annerledes natur enn ego-død på type LSD eller sopp. Da husker man ofte opplevelsen i ettertid. Ofte med svært smertefulle for og etterstadier.

F.eks:
What the experience of ego death is, is the loss of the sense of self entirely. The words "I", "me", "myself" and so on have no meaning in this state. Normally, you can divide the world in to "myself" and "everything outside of myself". When experiencing ego death, the "myself" part is gone. Everything else is still there (potentially the real world; potentially a fantasy world), but YOU are not. The experience still exists, and when your ego returns, the "you" that has come back can (usually) remember the environment that was, but has no way to explain - even to itself - what it was that experienced that environment
Vis hele sitatet...
Sist endret av Bearass; 7. januar 2016 kl. 02:20. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av Bearass Vis innlegg
Selv om sopp varer mye lengre enn et DMT-flash så vil ikke selve ego-døden i tidsperspektiv nødvendigvis vare så veldig mye lengre. Personlig tviler jeg litt på at fullverdig ego-død er så veldig vanlig på sopp. Jeg heller mot at mange som snakker om ego-død forvirrer begreper og at peak-opplevelse som føles svært meningsfulle fort får den merkelappen. Iallfall har jeg personlig vært mye nærmere fullstendig ego-død ved bruk av LSD enn sopp (tross mye heftigere og doseringer villere opplevelser med sopp enn med LSD).

Mange som har opplevd ego-død på LSD forteller om svært traumatiske for og etterstadier og, om ikke helt moden for opplevelsen, en prosess med å samle sammen bitene av egen identitet i ettertid.

Ketamin tar deg den dissosiative veien til ego-død. Jeg har minimal erfaring med Ketamin, og aldri traktet etter K-hole. Men jeg ser for meg at en dissosiativ rute til ego-død er mye enklere enn en bevisst-rute (ala LSD indusert). Freaks på diverse forum synes også å bekrefte dette. Dette går også på bekostning av hvor meningsfull opplevelsen var. Om ikke veldig dyptgripende (som gjennom en dissosiativ Ketamin rute), så er den ofte heller ikke veldig livsforandrende.

Jeg tenker meg mer konvensjonelle psykedelika skreller bort egoet saktere enn type "rakett-DMT" hvor alt foregår veldig raskt og det kan være vanskelig å henge med i svingene. Usikker på hvordan du klassifiserer egen ego-død. Om du bare blir "borte" for så å komme til hektene igjen når DMT flashet går ut av kroppen, så synes dette å være av en annerledes natur enn ego-død på type LSD eller sopp. Da husker man ofte opplevelsen i ettertid. Ofte med svært smertefulle for og etterstadier.

F.eks:
Vis hele sitatet...
De 5 nivåene er vel først og fremst laget for sopp i utgangspunktet? Og disse har vel 5'te nivå som egodød? Som du sier så er tanken på egodød fra sopp ganske fjernt den moderate tripper sine erfaringer, det er derfor jeg tenker at det kanskje er snakk om en helt annen intensitet som må til for å indusere egodød med sopp fremfor DMT.

Jeg har bare erfaring med egodød fra DMT (Changa, for å være spesifikk), og historien her var at jeg gikk på en smell og kjøpte for flere titalls tusen til en pris det i praksis var umulig å selge videre for.. Når jeg ringte rundt var alle "seff, minst 1g", men long story short så endte jeg opp med å røyke det mange ganger i uken i flere måneder.

Forsøk på å beskrive opplevelsene kommer alltid til kort, og enda essensen følger et mønster så er hver eneste tripp helt unik på sin egen måte. Etterhvert som jeg fikk dreisen på det ble dog ting som å høre på musikk, ha noe å se på osv helt meningsløst, da du uansett forsvinner ut i alt (eller ingenting) og sitter igjen med minnene - eller inntrykket av dem - om en tilværelse det ikke er mulig å definere.

Men det går fint an å komme forbi dette punktet, og da blacker du rett og slett helt ut. HELT. Å komme til seg selv etter det er noe helt, helt eget, og fy faen så sint jeg blir på meg selv for at jeg bare trøkket i meg 20 gram changa nærmest på trass. Faen altså. Hadde en tendens til å begynne å rydde når jeg kom til meg selv, som narkiser flest så var det jo alltid relativt rotete og sjelden nyvasket der jeg bodde - og så bestemt blir man plutselig på å forandre ting til det bedre at man rett og slett går til verks før visualsene engang har gitt seg.

Men negative opplevelser har jeg aldri hatt i forbindelse med egodød, det er derfor jeg stiller meg spørrende. Anser ikke meg selv som noe spesielt sterk psykisk når det kommer til psykedeliske stoffer, og at jeg er langt ifra mental balanse burde være hevet over enhver tvil.

Det nærmeste jeg kom en genuint negativ opplevelse var en mildt trip, der jeg ble fanget i en gjentakende tanke: "Livet mitt er forferdelig, livet mitt er forferdelig".

Dette blir en digresjon, men litt artig; etterhvert som jeg fikk livet mer under kontroll så hadde jeg en utrolig givende tripp der jeg "sluttet fred" med entitetene etter ovennevnte opplevelse. De hadde liksom vært sint og skuffet på meg; men nå som ting var på plass så var det som at hele den ubehagelige dimensjonen av å trppe forsvant.
Sist endret av Tøffetom; 7. januar 2016 kl. 05:15.
Har selv opplevd ego død på Salvia Divinorum. Trodde jeg var helt vekke å aldri kom tilbake igjen, aldri vært så glad for å være meg selv etterpå. Satt pris på alt mye mer enn jeg gjorde tidligere. Det drepte iallefall "egoet" mitt.
▼ ... noen uker senere ... ▼
Folk som virkelig har opplevd egodød, er som regel veldig lette å kjenne igjen...pga at de får et mye større "kick" av å hjelpe andre, enn å hjelpe seg selv...

Det så skjer i underbevisstheten og "belønningsenteret" i hjernen når man opplever egodød, er at man "kobler om" fra den vanlige/gjennomsnittslige prosessen der man mottar flest belønningstoffer (dopamin, serotonin, oxytosin, endorfin) ved å hjelpe seg selv først, til den foretrukne (imho) prosessen hvor man mottar flest belønningstoffer for å hjelpe andre først.

Men i noen situasjoner må man faktisk hjelpe seg selv først, for å få muligheten til å hjelpe andre etterpå.

Jeg håper på en slags anti-egoistisk "revolusjon" i vår levetid...timothy leary og hippiene prøvde, men tiden var tydeligvis ikke moden...men vi har forhåpentligvis lært, der hvor hippiene feilet...
heldigvis kommer det bare mer og mer psykedelisk vitenskap...jeg tror at en stor forandring i menneskets kollektive bevissthet/underbevissthet er uunngåelig...håper inderlig at jeg selv får oppleve det (tåre i øyekroken...)
Sitat av botanical86 Vis innlegg
Folk som virkelig har opplevd egodød, er som regel veldig lette å kjenne igjen...pga at de får et mye større "kick" av å hjelpe andre, enn å hjelpe seg selv...

Det så skjer i underbevisstheten og "belønningsenteret" i hjernen når man opplever egodød, er at man "kobler om" fra den vanlige/gjennomsnittslige prosessen der man mottar flest belønningstoffer (dopamin, serotonin, oxytosin, endorfin) ved å hjelpe seg selv først, til den foretrukne (imho) prosessen hvor man mottar flest belønningstoffer for å hjelpe andre først.

Men i noen situasjoner må man faktisk hjelpe seg selv først, for å få muligheten til å hjelpe andre etterpå.

Jeg håper på en slags anti-egoistisk "revolusjon" i vår levetid...timothy leary og hippiene prøvde, men tiden var tydeligvis ikke moden...men vi har forhåpentligvis lært, der hvor hippiene feilet...
heldigvis kommer det bare mer og mer psykedelisk vitenskap...jeg tror at en stor forandring i menneskets kollektive bevissthet/underbevissthet er uunngåelig...håper inderlig at jeg selv får oppleve det (tåre i øyekroken...)
Vis hele sitatet...
Folk som har opplevd egodød får større kick av å hjelpe andre enn seg selv? Det gjelder ikke for min del og har aldri hørt at man får sterkere trang til å hjelpe andre fordi man har opplevd en egodød, er vel heller helt motsatt effekt at man lærer å hjelpe seg selv, det er jo viktigst.
Jeg har selv opplevd egodød gjennom å ta Ayahuasca. Etter å virkelig ha gått på dybden med meg selv og min egen personlighet i 4 timer ble kroppen min rett og slett ikke stor nok for både sjelen min og egoet mitt. Det hele endte med kosmisk dragkamp, dilerium, uttagering og død. Etter å ha brukt 1-2 uker på å bygge meg opp igjen etterpå satt jeg igjen med mye bedre kort på hånden enn før opplevelsen.

Nå nesten 2 år etterpå føler jeg fortsatt at jeg bærer preg av det som skjedde ute i skogen der den natten. Jeg føler større empati for andre, jeg føler en slags nærhet til naturen og universet, jeg sliter ikke lenger med indre uro, begjær, sjalusi og den type følelser, i alle fall i svært mye mindre grad enn før. Jeg føler meg som et bedre menneske nå enn før, og for meg er det en svært viktig følelse.

Basert på min egen erfaring så kan jeg bare snakke varmt om egodød. Det anbefales på det sterkeste, men andre kan selvsagt ha en annen oppfatning. Det viktigste er at du føler det er rett for deg å eksperimentere med såpass store doser psykedelika.
Sitat av fiskehesten77 Vis innlegg
Jeg har selv opplevd egodød gjennom å ta Ayahuasca. Etter å virkelig ha gått på dybden med meg selv og min egen personlighet i 4 timer ble kroppen min rett og slett ikke stor nok for både sjelen min og egoet mitt. Det hele endte med kosmisk dragkamp, dilerium, uttagering og død. Etter å ha brukt 1-2 uker på å bygge meg opp igjen etterpå satt jeg igjen med mye bedre kort på hånden enn før opplevelsen.

Nå nesten 2 år etterpå føler jeg fortsatt at jeg bærer preg av det som skjedde ute i skogen der den natten. Jeg føler større empati for andre, jeg føler en slags nærhet til naturen og universet, jeg sliter ikke lenger med indre uro, begjær, sjalusi og den type følelser, i alle fall i svært mye mindre grad enn før. Jeg føler meg som et bedre menneske nå enn før, og for meg er det en svært viktig følelse.

Basert på min egen erfaring så kan jeg bare snakke varmt om egodød. Det anbefales på det sterkeste, men andre kan selvsagt ha en annen oppfatning. Det viktigste er at du føler det er rett for deg å eksperimentere med såpass store doser psykedelika.
Vis hele sitatet...
Helt fantastisk å høre andre også få disse personlighets-utviklende opplevelsene... selv har jeg ennå ikke fått prøvd noe dmt-holdig ennå, så jeg har foreløpig kun opplevd egodød ved høyere doser av lsd, da også ved hjelp av fasting og div. andre forberedelser.
Midt i min første egodød-opplevelse så ble f.eks plutselig følelsen frykt (som er en av de aller sterkeste/ mest egoistiske følelsene som amygdalaen vår kan oppdrive) nesten utvisket fra følelses-arkivet mitt...dvs. all unødvendig frykt har forsvunnet. Har f.eks hatt sporadiske panikkanfall stort sett hele livet...helt fram til egodøden. Har heldigvis ennå den bittelille frykten som er med på å holde oss oppmerksomme (holde oss i live).

Sitat av Oshugon Vis innlegg
Folk som har opplevd egodød får større kick av å hjelpe andre enn seg selv? Det gjelder ikke for min del og har aldri hørt at man får sterkere trang til å hjelpe andre fordi man har opplevd en egodød, er vel heller helt motsatt effekt at man lærer å hjelpe seg selv, det er jo viktigst.
Vis hele sitatet...
Tror du og jeg har et MEGET forskjellig utgangspunkt i hva det vil si med "egodød".
Tror mange der ute skriver "egodød" der det heller burde vært skrevet "selv-bevissthets-død".
Men det ligger jo i ordet...man mister det mest egoistiske i seg selv ved en egodød
Sist endret av botanical86; 30. januar 2016 kl. 15:52. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
The World Is Yours
Dongerino's Avatar
Sitat av Tøffetom Vis innlegg
Pga egodøden? Why?
Vis hele sitatet...
Jeg skrev bare pisspreik, ser at det var 1 Januar jeg skrev og da var jeg ganske så veldig dritings.
Sitat av botanical86 Vis innlegg
Tror du og jeg har et MEGET forskjellig utgangspunkt i hva det vil si med "egodød".
Tror mange der ute skriver "egodød" der det heller burde vært skrevet "selv-bevissthets-død".
Men det ligger jo i ordet...man mister det mest egoistiske i seg selv ved en egodød
Vis hele sitatet...
Egodød, som tradisjonelt beskrevet, har igrunnen veldig lite med egoisme å gjøre. Ego i egodødbeskrivelsen handler om å miste ego i betydning miste subjektet/selvet som observerer. Det er ingen (ego, subjekt, selv) til å observere.

Men nå ble jeg litt interessert i hva botanical mener med egodød. Kan du utdype?
Sitat av Bearass Vis innlegg
Egodød, som tradisjonelt beskrevet, har igrunnen veldig lite med egoisme å gjøre. Ego i egodødbeskrivelsen handler om å miste ego i betydning miste subjektet/selvet som observerer. Det er ingen (ego, subjekt, selv) til å observere.

Men nå ble jeg litt interessert i hva botanical mener med egodød. Kan du utdype?
Vis hele sitatet...

Jeg innser nå at egodød ikke er et særlig dekkende begrep for hva jeg mener, jeg skaper derfor et nytt begrep...egoisme-død. Har opplevd Bearass sin tradisjonelt beskrevne egodød i de aller fleste psykedeliske opplevelser jeg har hatt, og derfor alltid trodd at egodød måtte være noe mye mer spesielt enn f.eks ut-av-meg-selv-opplevelser ol.

Når jeg opplever en egoisme død, kan jeg jeg borti tanker som: "fortjener jeg egentlig å spise?...det finnes jo alltids noen i verden som kan trenge maten mer enn meg selv...men kanskje jeg kan hjelpe flere mennesker på lang sikt hvis jeg spiser selv nå..." det er alltid mye fasting involvert i disse opplevelsene.

Den første gangen jeg opplevde egoisme-død, trodde jeg at jeg var på vei til å legge meg i fosterstilling for å få et panikk-anfall...da en tanke slo meg: "Frykt er den ultimate egoisme! Jeg er vel ingen egoist!? Nei! Så slakt bort frykten/egoisten i meg!" jeg reiste meg fort opp fra fosterstillingen med en helt ny fryktløs følelse, og samtidig en intens trang til å hjelpe andre levende vesener...men å hjelpe andre måtte vente, pga jeg var helt alene langt ute i en skog...

Disse tingene har iallefall fått meg til å tenke på at hvem som f.eks får en "bad trip" er langt fra tilfeldig...jo mer egoistisk liv man lever, jo større er sjansene for en bad trip...karma på sitt beste

Diverse egoistiske aktiviteter som jeg pleide å få plenty med belønningstoffer av tidligere i oppveksten...som f.eks onanering...får jeg minimalt utbytte av nå etter egoist-døden...men til min store fornøyelse får jeg mye sterkere inntrykk av sex enn før, men det gjelder jo med det meste, at følelsene/inntrykkene blir meget forsterket av å dele dem med andre

Denne egoist-døden opplevde jeg først for noen mnd siden, rett etter at jeg fikk beskjed om at jeg skulle bli far for første gang...så jeg tror egentlig at det er den største sammenhengen til at jeg opplevde en egoist-død...at underbevisstheten min måtte klargjøre meg til å ha ansvar for andre enn meg selv...

Er 100% overbevist om at psykedeliske midler kan hjelpe folk til å klargjøre seg for hvilken som helst livs-situasjon...er også overbevist om at psykedeliske midler kan snu den egoistiske trenden rundt i verden. Hører det ikke mye mer fantastisk ut å få alle belønningstoffene (dopamin,serotonin,oxytosin,endorfin osv.) igjennom andre isteden for å jakte på dem alene..?

Neste-kjærlighet slår egoisme langt ned i støvlene...
Sitat av botanical86 Vis innlegg
Når jeg opplever en egoisme død, kan jeg jeg borti tanker som: "fortjener jeg egentlig å spise?...det finnes jo alltids noen i verden som kan trenge maten mer enn meg selv...men kanskje jeg kan hjelpe flere mennesker på lang sikt hvis jeg spiser selv nå..." det er alltid mye fasting involvert i disse opplevelsene.

Den første gangen jeg opplevde egoisme-død, trodde jeg at jeg var på vei til å legge meg i fosterstilling for å få et panikk-anfall...da en tanke slo meg: "Frykt er den ultimate egoisme! Jeg er vel ingen egoist!? Nei! Så slakt bort frykten/egoisten i meg!" jeg reiste meg fort opp fra fosterstillingen med en helt ny fryktløs følelse, og samtidig en intens trang til å hjelpe andre levende vesener...men å hjelpe andre måtte vente, pga jeg var helt alene langt ute i en skog...
Vis hele sitatet...
De gangene jeg har opplevd ego-død har det ikke eksistert noe som het er mat, andre mennesker, egoister, meg selv, vann, luft eller noe annet vi baserer realiteten på. Alt jeg har opplevd, lært og vet om blir borte og jeg er bare i en helt annen verden langt langt unna.
Sitat av SoppVandrerne Vis innlegg
De gangene jeg har opplevd ego-død har det ikke eksistert noe som het er mat, andre mennesker, egoister, meg selv, vann, luft eller noe annet vi baserer realiteten på. Alt jeg har opplevd, lært og vet om blir borte og jeg er bare i en helt annen verden langt langt unna.
Vis hele sitatet...
Derfor har jeg forandret begrepet mitt til "egoisme-død", som er en helt annen tilstand enn "egodød".

Skal skrive en egen tråd som handler om egoisme-død en vakker dag...
Sist endret av botanical86; 31. januar 2016 kl. 03:48. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
▼ ... noen uker senere ... ▼
Problemet er vell hvor vanskelig det er å forklare. Egodød eller ikke:
Følelsen av å ikke leve, kun observere. Følelsen av å kunne se universet i all sin helhet. Alt som har skjedd, vil skje og kommer til å skje. Ingenting spesifikt, men likevel all informasjon som finnes. En uendelig stor mengde informasjon, om hvordan ting fungerer og er satt sammen. Du som et menneske finnes ikke, men likevel opplever du ALT og ingenting samtidig.

Dette var hoveddelen av min LSD trip for en mnd siden. Prøvd å forklare det jeg opplevde mange ganger, men hvordan kan man forklare noe ett menneske aldri kan forstå? Høres ut som dyp bullshit, men klarer ikke forklare det på en annen måte.
▼ ... noen måneder senere ... ▼
Husker at egodøden min varte ekstremt lenge, typ 10 timer eller mer. På slutten følte jeg at jeg bare ville dø, fordi jeg forstod av hvor liten betydning jeg var i universets helhet. Da jeg så bilder av munker og tigre på tv-skjermen til han jeg var hos, så følte jeg at de så rett inn i sjelen min på tvers av verden, og jeg skjønte at dette var mine brødre og søstre. Det var skummelt å spise, og drikke. Følte meg helt blottlagt og ydmyket ovenfor meg selv, klær ble uutholdelig å ha på seg. I speilet så jeg meg selv i en annen dimensjon, hvor jeg var en prinsesse/gudinne i et guddommelig univers. Det var her jeg startet å konfrontere meg selv og egodøden startet.
Hele trippen var en brutal kjærlighet. Kanskje det ble ekstra "guddommelig" fordi det ble gjort i en setting med en sjaman. Kunne gjerne gjort det igjen, men det at jeg i et øyeblikk sto med en skrutrekker i hånden gjør at jeg kanskje bør tenke meg om to ganger. Anbefaler det ikke for alle, vil si jeg fikk en "mild" trip på tross av at det var noe av det mest brutale jeg har vært med på. Ble vegetarianer en lang periode etter denne opplevelsen.