Fikk juling av faren min fra jeg var en tre til tolv år, og gjennom den tiden prøvde jeg ofte å finne "smutthull" for å ikke bli med han på fjellet, fotballtrening, generell aktivitet. Faren min var ganske aktiv når det gjaldt å holde seg i aktivitet og ville ofte ha meg med, men i min egen frykt for å få juling så prøvde jeg å komme på unnskyldninger for å ikke bli med.
Den dag i dag og det merket jeg i samtale med psykolog at jeg har tatt dette med videre i livet i forbindelse med rus. Jeg finner nesten hver eneste gang en "utvei" for å ruse meg. For eksempel: Dama mi drar fra meg om hun finner meg i å drikke alkohol, alikavel kan jeg si for eksempel si at "nei, helt ærlig så føler jeg meg ikke i form, så kan vi ta det imorgen" - og dermed drikker jeg den dagen. Hele livet mitt er satt på vent på grunn av rus generelt men nå de siste tre årene har jeg valgt alkohol fremfor alt annet da jeg elsker rusen det gir meg.

Det er vel ingenting kjent med at rusmisbrukere finner på unnskyldninger for å ruse seg, men dette er noe jeg har tatt med fra barndommen og videre i livet. Jeg er relativt sikker på at jeg ikke hadde gjort det visst jeg hadde hatt en normal oppvekst. Er det slik at det er flere av meg som har opplevd det samme, og vil dele erfaringer og eventuelt råd for å komme seg over dette? Jeg er 25 år og har ruset meg stort sett fra jeg var 14-15 år, men alkohol var en erstatning for mye annet grunnet lite kontakter på ny plass. Er glad i alkohol rusen det gir meg, men jeg har såpass mye å tape om jeg ikke gir meg. Klarer ikke dette på egenhånd.

Til info: Fikk hjelp av barnevernet etter 4 år med prøving med forskjellige støttepersoner som lærer, familie, venner, før jeg endelig ble hørt i en alder av 12 år. Ble så plassert i fosterhjem og institusjon. Så vil helst ikke ha spørsmål knyttet til det. -

Dette høres ikke sunt ut og jeg brukte ofte sosial angst for å unnskylde meg fra en god del aktiviteter og sosiale sammenkomster. Såklart endte det med at jeg heller satt hjemme og rusa meg.
Men når man ettervært blir klar over at man faktisk bruker det litt som en unnskyldning i voksen alder så er det en start. Det er et mønster du rett og slett må prøve å snu om på. Jeg skjønte dette ei stund etter jeg kutta ut daglig rus iallfall.

Sunt vil jeg heller ikke kalle det. Vil vel nærmere kalle det som et irritasjonsmoment da jeg ikke vil leve slik. Har alltid tenkt at jeg bare er en typisk knarker som vil ruse meg, uten å tenke mer hva som lå bak på hvorfor jeg vil. Joda, rusen er deilig den, men jeg kan sikkert leve fint uten, tenker jeg. Skal sies at jeg var mye mer aktiv for to år siden med både hasj, kokain å molly, men at det ga seg mer ga seg. Det er fortsatt alkoholen som har tatt overhånd. Er glad for at jeg har funnet ut at det ikke er nødvendigvis rusen som tar meg tilbake til gamle trakter, men at det ligger mer grunnleggende ting som gjør at jeg går tilbake til det. Takk for svar forresten.

Beklager til dere der ute som ruser dere for å ruse dere, jeg har ingenting imot at dere gjør det når jeg mener "typisk knarker" - jeg prøver bare å finne min egen vei til å ikke gjøre det. Om du vil ruse deg for du synes det er godt å deilig, versegod. Ingen hat fra min side hvert fall, om det kan føles sånn.