Rusmiddel(til en hvis grad)
Jeg vil bare påpeke at dette er første gang jeg poster på forumet, og jeg forstod ikke helt selv hvilket tema dette er, så jeg lar noen andre bestemme om det blir eller om det blir slettet. Uansett er dette noe jeg ser på som viktig, og jeg håper for gudsskyld at jeg kan få noen hjelpende råd. Jeg drar på mine sisste år slik jeg holder på, og jeg tar i mot et hvert råd, som er verdt og prøve. Og jeg kan heller ikke understreke nok hvor lite jeg ønsker å høre om hvor dum, patetisk, falsk, blablalbla jeg er.. Jeg har hørt det før, så vær så snill til dere som prater shit; drit i det her a, det er faktisk med og gjør hele situasjonen verre, tro det eller ei. Jeg kopierer og limer det jeg har postet en annen plass også:

Hei. Jeg er en gutt på 17 år fra Rogaland. Jeg har siden barndommen hatt et rusproblem, jeg startet i 6 klasse med snusing, 8 klasse med alkohol, og 9 klasse med narkotiske stoffer. Blandt disse narkotiske stoffene er ecstacy(veldig hyppig), hasj og cannabis(VELDIG hyppig), speed, kryssere(rivotril), amfetamin, har hatt små perioder med syre stoffer også som LSD, men i veldig små perioder. Veldig mye av dette har ført til diverse bivirkninger sosialt, psykisk og fysisk. Sosialt sett har jeg veldig få venner. Jeg har blitt utrolig sjenert, og tror kanskje jeg lider av sosial angst. Psykisk sliter jeg veldig masse med deperesjoner. Jeg har store problemer med å være alene i et rom. Jeg har prøvd og slutte, og jeg klarte det veldig fint en periode. Jeg fikk meg en kjæreste som ikke helt var for narkotiske stoffer, og for å gjøre henne glad så kuttet jeg ut alt. Dette forholdet varte i 8 måneder. Da det var slutt visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre, alt virket så tomt, og det var så mange tanker i hodet mitt. Til slutt måtte jeg oppsøke gamle trakter, og nå; VIPS, er jeg tilbake på kjøret. Jeg ruser meg hver dag, fordi jeg klarer ikke tanken på å sitte hjemme å tenke på hva x´en min gjør sammen med hennes nye type. For uansett om jeg er edru, kommer de samme bildene tilbake i hodet mitt, og det gjør meg bokstaveligtalt gal. Jeg blir helt varm i kroppen av sinne, jeg begynner til tider og gråte. Det skal også nevnes at jeg har en bakgrunn med å være suicidal, grunnet noe annet tidligere, men det har også kommet tilbake. Jeg tenker utrolig ofte på selvmord, tanken slår meg oftere enn jeg er komfortabel med. Jeg vet selv jeg ikke tørr og gjøre det, men det er bare det faktum at jeg ikke helt vet hva jeg personlig vil. Mange av mine få venner har sagt: "se på deg selv, Sindre, hvor vil du være om 10 år?". Da tenker jeg meg grundig om hver gang, men jeg klarer ikke å se noen ting. Alt jeg ser er svart. Jeg føler jeg ikke har noen fremtid, i det hele. Jeg går på skole, men jeg gjør det bare fordi jeg vet jeg må hvis jeg skal ha sjans på noe her i livet. Men for å komme til poenget da: jeg er en 17åring, blir 18 om en måned. Jeg har ingen kontroll på livet mitt, jeg har vært i kontakt med barnevernet flere ganger, jeg har blitt flyttet på, men det er aldri noe som fungerer. Jeg har gått til psykiater, men det føler jeg i meg selv at gjør det stikk motsatte av å hjelpe meg. Jeg er kjent av politiet, men har aldri blitt direkte tatt med noe, og heller ikke blitt tatt rusa. Men det jeg lurer på er: hva skal jeg gjøre? jeg har gjort utrolig mye for å prøve å komme ut av miljøet, finne meg nye venner, og prøve og stabilisere livet mitt, men uansett hvilken vei jeg tar, ender jeg opp i samme hus. Jeg har ingen foreldre å snakke med, familieforholdet er kaputt, og der er det ingen håp. Jeg har ingen jeg kan virkelig fortelle alt dette, i frykt for hva som kan spre seg, og hvordan det kommer til å påvirke livet mitt. Jeg har hengt opp et bilde i stua mi hvor det står "Det er alltid lys, i enden av tunellen". Akuratt det bildet, er det eneste som gjør at jeg ennå har håp oppe, ennå klarer meg gjennom en tung hverdag.

Ta eksempel i dette:
Innledning:
Ingen vet at du holder på med sterke narkotiske stoffer, kun dine nærmeste venner, som verken aksepterer det eller gjør det med deg, men du har bare en venn. Du kommer på skolen en dag, og vennen din ikke er der, og med din sosiale angst kjenner du at det er en veldig tung dag på skolen. Du går alene gjennom gangene, du ser de vakre personene på skolen ser deg, med de overser deg totalt, og vil ikke engang ha noe med deg å gjøre. Du krymper, du føler deg mindre verdt, du føler deg stygg, uakseptert, ekkel. Du føler til og med at du ikke burde høre til. Men du går til timen din. Alle plasser er fulle, utenom en plass ved siden av den vakreste jenta som er i klassen din. Du spør ynkelig om å få sette deg ned. Hun snøfter tydelig, og liker ikke situasjonen, men hun sier ja. Du er nervøs, og klarer ikke helt og vende deg til situasjonen, fordi du legger merke til initiativet hun tar til og komme så langt vekk fra deg som mulig. Hun drar stolen lenger inn til veggen, flytter bøkene sine lenger bort fra deg på pulten, og prøver å komme så langt vekk fra deg som overhodet mulig. Mange rare tanker går gjennom hodet ditt, og du vet ikke helt hvordan du skal reagere. Så da gjør du som den ynklingen du er, å ikke si et ord, og heller ikke gi henne et blikk. Timen er ferdig, og du skal hjem. Gjennom hele timen satt du å tenkte på hvilket stoff som kunne redde dagen din, som kunne få deg til å glemme alle de forferdelige følelsene du fikk på skolen.

Hoved:
Da du kommer hjem, tar du først og finner frem en ecstacy tabelett, så tar du frem hasjen og ruller deg en joint. Etter dette tar du og finner fram en linje LSD. Alt dette ville du tatt, bare fordi du vil ikke huske noe av dagen din, du vil glemme følelsene dine, og glemme alt om omverdenen. Det du vet, men ikke bryr deg om lenger, er at du dreper deg selv fra innsiden, sakte men sikkert.

Avslutning:
Du har stappet i deg alle stoffene, du setter deg i stolen, dette er jo bare en vanlig dag. Du vet ikke hva du vil gjøre, du har ikke matlyst, du tror kanskje du utvikler anorexia, siden du spiser 2 måltid daglig, og det er i stadig nedoverkurve. Men du ender opp med å sette deg ned i stolen i stua, helt alene, ingen og snakke med. Du skruer på TV´en, men pågrunn av alle stoffene du har tatt, er så du ute og kjører at du ikke klarer og forstå hva du holder på med. Du "sovner". Det du ikke vet er at kroppen din fikk en reaksjon på denne sammensetningen av stoffer, som gjorde deg eksplosiv. Du hadde ruinert stua di, og ødelagt mange av dine egne eiendeler, og du våkner opp, midt på natta under en knukken sofa og en øks i hånda. Du forstår ingenting, og får plutselig panikk. Du husker ingenting. Du vet det var deg selv som gjorde det, for med dine erfaringer vet du hva som kan skje. Dette var ikke første, og helt sikkert ikke sisste gangen.

Så igjen: Jeg har ingen personer jeg stoler såpass på, at jeg kan fortelle dem ALT dette. Jeg vil bare ha råd, så mange råd som er overhodet mulig for å komme seg videre. Og det eneste jeg trenger er kjærlighet, jeg vet hvor mye det klarte å forandre meg før, men jeg er alt for sjenert til å i det hele si hei til en jente nå, alle mine sosiale egenskaper har forduftet. Vet ikke om dere kommer til å svare på denne møkka, men jeg håper at jeg får et svar.

Forresten bør jeg kanskje nevne at gjennom barndommen min, gikk jeg gjennom veldig mye mobbing fordi jeg var annerledes. Jeg er litt kortvokst(1.66, og veldig tynn (45kg). Jeg ble adoptert fra Colombia, og har derfor et veldig annerledes utseende en det andre har. Og i barnehagen er ikke det det man eg mest tilfreds av(og skille seg ut fra alle andre.). Dette fortsatte jo bare, og dette er igrunnen mye av starten på alt, dette var det som fikk meg til å komme inn i miljøet der andre som meg fantes, folk som søkte fred fra alt, og var villige til å begynne med rusing i ung alder for å komme seg bort fra smertene.

Snakk med fastlegen din som henviser deg videre til avrusning, du vil også få ruskonsulent hos Nav, høres veldig A4 ut men det hjalp for meg.

Føler med deg kompis, ikke gi deg!

Det er alltid slik i livet det vil komme motbakker i noen spesielle perioder, men det viktigste er og ikke gi opp!
Hvordan skal du i det hele tatt få oppleve det gode om du aldri får opplevd det vonde og det ekle?

Livet er slik. Smerten kan være der i noen timer, dager, måndter eller kanskje år! Men ikke gi opp kompis, fordi på enden venter det deg seier! Det venter deg noe bra noe herlig, det vil komme en tid der du kan tenke * Det var en fæl og vanskelig periode i livet mitt, men jeg er ferdig med den nå. Den er over!*

Først anbefaler jeg deg med å slutte med all rusen kutt det helt ut!
Du må heller begynne å fylle dagene dine med noe og heller nyte hva livet har å by på. Den naturlige rusen!
Jeg tror du overanalyserer og tenker for mye over situasjoner i livet, bare la dem ligge! Hvorfor la dem plage deg?
Noe som har hendt har hendt, det vil ikke hjelpe deg å ruse det bort eller tenke noe mer over. du burde begynne med meditasjon som vil hjelpe deg med angsten, det er et bra og sterkt verktøy som kan få deg til å glemme og fokusere på å leve her å nå. Et alternativ til rusen

Du må fylle dagene dine med noe, meld deg inn i et treningsstudio. Tren, løp, fyll dagene dine med noe, sjekk ut bodybuilding. Når du har noe å holde på med så vil de depressive og ødeleggende tankene bare bli fjernere og fjernere tilslutt forsvinner de helt! Du må ta ansvar selv, INGEN i verden kan hjelpe deg. Ikke psykolog, ikke mamma, ikke pappa! Det er deg det handler om, ingen bryr seg så mye om deg selv som du gjør.

Du må ikke skylde på noen for et ødelagt liv det er slikt som får deg til å fortsette. Du må ikke syntes synd på deg selv mer. Du kan ikke legge skylden på andre for din elendighet, du må tenke fremtid og jobbe aktivt for å komme over den og få deg selv på rettespor igjen. Begynn og tren ingenting er som en god dose endorfiner.

Husk at alt kan se umulig ut, men slik du kom inn i det dårlige kan du fint komme deg ut igjen.

Du er enda veldig ung og har mye å se frem til.
Det virker absolutt som du har et rusproblem men, aller mest deprimert.
Jeg tror ikke du har viklet det så altfor godt inn med de verste drogene heller.
Kontakt fastlegen din og fortell gjerne det du har skrevet her.
En henvisning til psykolog kunne kanskje vært greit? Få prate ut med noen om ting, få litt tilbakemeldinger.
Prøv å press frem gode minner og tanker!

Kom deg til fastlegen og få en henvisning, helst til dps eller ruspoliklinikk. Her kan du få en utredning og plan for hva du skal gjøre videre. Siden du er såpass ung har du krav på "øyeblikkelig" hjelp.

Hei Alejandro,
Jeg vil begynne med å si at du verken er dum, patetisk eller falsk på noe som helst måte. Du har kanskje tatt noen dumme valg, men det gjør deg ikke til et dårlig menneske i det hele tatt. Ut i fra det jeg leser virker du som en oppegående kar med god selvinnsikt, og det er jævlig positivt i tilfeller som dette. Du uttrykker, innrømmer og aksepterer at du har et problem og at du ønsker å komme ut av det - noe som ikke alle har evnen til.

Jeg kan jo fortelle deg om at jeg selv har vært i noenlunde samme situasjon, og at det definitivt finnes et lys i enden. Jeg har i store deler av livet mitt vært depressiv og utilpass i livet. Jeg hadde en samboer for noen år siden, som var av den litt ustabile typen. Etter at hun var utro, gjorde jeg det slutt med hun, men var ødelagt.

Aggression, depressive tanker og mangel på mening i livet var tilbakevendende dag ut og dag inn helt til jeg fant ut at cannabis kunne brukes for å lette hverdagen. Det stoppet dog ikke der, og i tiden som fulgte ble jeg kjent med alt fra speed og kokain - til ecstacy, sopp og piller.
Angsten kom snikende opp på meg uten at jeg egentlig viste det, og gradevis begynte jeg å isolere meg selv i større grad.
Dagene handlet om å komme seg gjennom dritten, frem til jeg kunne sitte alene hjemme å holde på med mitt. Å legge seg for å sove edru ble et angsthelvete i seg selv og jeg tilbrakte ofte halve natten for å finne frem noe å ruse meg på for å kunne slå av lyset frem til det ble morgen igjen.

Samtidig ble jeg konsumert av selvforakten, og følelsen av å være idioten som ikke en gang klarte èn dag uten å ruse seg. Faen heller, alt ble til evige tankelooper om livet og meg selv, som aldri hadde noen konklusjon - men som fortsatte å komme tilbake. Jeg skjønte at jeg var en misbruker, men det værste var at jeg trodde jeg var dømt til å være det resten av livet. For hvordan skulle JEG noengang klare meg en dag uten?

Etter en periode på noen dager med speed og null søvn, våknet jeg opp den første dagen edru, i noe som føltes ut som den værste angstfølelsen ever. Hjertet hamret kontinuerlig, redselen var der konstant og alt var generelt svart. Jeg tenkte bare at jeg må komme meg gjennom denne dagen, men det samme satt igjen dag etter dag.
Dette var mitt nye jeg, tenkte jeg. Nå har jeg utløst noe faenskap som kommer til å sitte i meg resten av livet. Etter to legebesøk og 7 dager senere begynte ting å gå tilbake til normalen.

Jeg hadde funnet ut at jeg var piss-lei rus og at det ikke løste en dritt, og om jeg så må leve med angst og depresjoner, så skal jeg komme meg gjennom det edru. Følelsen av å ikke ende opp i samme situasjon som jeg var har vært en motivasjonsfaktor, kombinert med et langvarig ønske om å takle livet uten rus.

Jeg søkte også om psykolog som jeg også går til i dag, og føler at det er veldig givende. Lever i dag helt rusfritt, og kunne ikke angret mindre på dette. Gradevis vil du merke at det faktisk blir bedre, selv om det er lett å si noe annet til seg selv.

Ikke gi opp! Ikke end opp i situasjonen hvor du faktisk tenker tilbake på det du skrev her uten at du gjorde noe med det. DET ville være kjipt.
Ta kontakt med psykolog, forsøk å samle støtte fra de rundt deg og ta en dag om gangen. Dette fikser du!

Støtter de andre her om å begynne hos fastlege, og ta det videre derifra. På grunn av alder vil du bli prioritert

Dette er det dere har å bidra med? Skjerpings... Dette er flisespikkeri, og totalt likegyldig for TS sin situasjon.

First:

Then:

Noe sier meg at du har liten erfaring med rus, så slutt mens leken er god.

Snakk med fastlegen din. Han vil henvise deg videre til institusjon/rehabilitering/behandling som passer deg best.

LSD kan komme i pulverform(?), og jeg fikk da beskjed om å sniffe det, å har da siden det gjort det. Funker fjell.

Du har IKKE drevet og inntatt LSD. Det er helt sikkert amfetamin eller kokain. Hvor mye betaler du for dette? Hvordan får du tak i dette når du bare en "venn"?

Hvilken effekt har du fått av dette? Hvor store mengder av stoffet har "en liner" vært? eneste hallusinogene substansen jeg kan tenke meg er at du har sniffet noe 2c- stoffer, men da må man egentlig vite litt hva man driver med for å ikke få altfor mye, siden man skal ha så utrolig små doser.

Du har absolutt ikke sniffet LSD, for det er ikke praktisk sett mulig.

Det er teoretisk mulig å ha lsd I pulverform, men om dette utgjør en liner ville det jo vært ekstremt, da en lapp inneholder 100-500ug. Men nå handler det ikke om dette gjør det?

Har ikke så veldig mye mer og komme med, men som det er sagt her, ta kontakt med legen din. Du er må så ung at ved og ta grep vil du ha mye og vinne. Rusen må legges på hylla.

Det kan kanskje høres vanskelig ut, eller umulig ut. Men ta deg selv seriøst så får du det til.

Good luck

Rapperene i USA gnåler hele tiden om acid-tabz. I dop-kontekst.

Høres for meg ut som du driver med en form for selmedisinering for å slippe det kjipe i hverdagen, begynte sånn selv, nå har jeg snart ruset meg halve livet mitt pga dette.
Oppsøk hjelp så fort du kan, lege eller psykiater (anbefaler dette da paykiater kan skrive ut medisner i motsettning til en psykolog, om behov for medisinering skulle være aktuelt)

Ønsker deg hverfall lykke til, å tenk at du ar livet forran deg!

Hva har det med noe som helst å gjøre?

acid-tabz= acid tabs håper jeg du skjønner, som ikke er mulig å sniffe.

Weed er et psykedelisk stoff. Et relativt svakt et, men du kanfortsatt ha intene psykadeliske opplevelser. Spiser du noen gram vil du se hvor kraftig det egentlig er.

De effektene man kan oppnå ved inntak av store mengder cannabis kan ikke sammenlignes med effektene man får av f.eks sopp eller LSD. Effektene er ikke like i det hele tatt. Mulig cannabis kan klassifiseres som en type hallusinogen, men ikke som et psykadelika.

Jeg ser likheteter mellom sopp/lsd og cannabis, og jeg har også hatt mange kraftige opplevelser på cannabis som har vært veldig psykadeliske. Det virker mest logisk for meg å klassifisere det som ett psykadelika, men jeg kan være enig i at det som oftest ikke fremstår som det, spesielt ikke ved daglig bruk.

Hvorfor mener du at det ikke kan klassifiseres som psychedelics?

Fordi det hoverhodet ikke har noen likheter med f.eks sopp eller LSD?

Debatter om hvilke stoffgrupper de enkelte rusmidler tilhører, kan dere ta et annet sted. Det er ikke trådens tema, og fremtidige innlegg vil bli slettet.

Wow... Du ødelegger hodet ditt! Hvis du driver å "sniffer" LSD, sier det meg at du vet lite om rusmidler.. Du kan lett drepe deg selv med å innta stoffer du ikke aner hva er!

Gå til lege, få benzo, begynn å tren, begynn å jobb, skole er noe herk og om du har såpass angst (Jeg vet hvordan det er) så er det faktisk ingen grunn til å gå på skolen, du får jo ikke med deg en dritt allikevell? Og bare sånn for din informasjon, det at du ser for deg eksen din med andre er veldig vanlig og utrolig selvdestruktivt, du må komme deg ut av den onde sirkelen.. Stå på, ikke ta sterke rusmidler hvis du ikke kjenner din psyke godt nok, det du beskriver er et klassisk tilfelle av begynnelsen på narkomani. Det er en grunn til at det finnes helsevesen, de er der for å hjelpe. Du trenger hjelp, det gjør alle en eller annen gang. Vi har alle vært der. Send meg en PM hvis du vil

Første prioritet er vertfall å kutte ut stoffbruken, er jo tydelig at du bare blir selv destruktiv av det..
Ser ikke helt for meg hvordan mer skole skal hjelpe deg her, snakk med fastlegen din og forklar situasjonen din,
vil tro h*n kan få deg på avrusning. Nå har du ikke beskrevet at du har drevet med noen sterke benzo/opiater, så sann
sett så går vell dette mer på det psykiske.

Selv om psykolog ikke ser ut som å fungere, så vil jeg si at det sikkert vil gjøre det til slutt.
De har tros alt utdannelse for å hjelpe folk som deg.

Så ta et steg om gangen, dette skal nok gå bra

Dessverre men denne historien kjøper jeg ikke, du har tydeligvis ingen erfaring med rusmidler da det du skriver ikke henger på grep med hva som er fakta.
Du setter rusmidler som slettes ikke er skadelig i en trygg setting i et dårlig lys og det vil jeg ikke ha noe av.

Nok om det, kanskje det ligger noe sannhet i historien din, men jeg tror du har lagt på masse løgn for å oppnå mer respons og sympati.

Det eneste jeg kan si til deg er slutt å syns synd på deg selv, det finnes millioner som har det langt verre, du bor i norge ffs, søk hjelp, det er gratis..

Føler virkelig med deg, trist å høre sånne historier :/ Håper virkelig du klarer komme deg til hektene og en normal hverdag!
Veit det ikke er lett, for har fremdeles ikke klart det selv etter altfor mange års missbruk av alt.
Men må spørre om en urelevant ting, en linje med LSD? Skal ikke si det ikke er mulig at det går, men har aldri hørt om LSD i pulverform, eller noen som har snortet det. Som sagt ikke relevant, men lurer bare.

Men anyway, håper det ordner seg for deg, for vet hvor utrolig et livet er når man MÅ ha rus for å klare en dag eller face virkeligheten og andre mennesker.

En ting du må forstå er at det å ruse seg vil bare gjøre ting verre. Uansett hvilket stoff det er snakk om. Om du ikke klarer å slutte selv så snakk med fastlegen din om eventuelt avrusing eller psykolog. Du kan også få hjelp av NAV for å fylle hverdagen med en jobb eller noe å drive med om du ikke allerede gjør det. Å som noen over her skrev. TREN, tren, tren. Det hjelper VELDIG. Lykke til!

Det som kommer mest frem her i mine øyne, er dine store psykiske plager.
Uansett om du har smørt på, har lite peiling på rusmidler etc, så er det ingen tvil om at du ikke har det greit med deg selv.

Freakforum er aldri stedet for å oppsøke profesjonell hjelp, men jeg skjønner at du av redsel for represalier vender deg hit..

Men, jeg kan prøve å fortelle deg om noen livsinnsikter som du - i mine øyne - bør ta til deg.

Vi mennesker er essensielt sett alene. Det er ingen andre som kan være dine problemer, fullt ut forstå hvordan du føler deg eller ta valg for deg.

Dette får så endel konsekvenser.

1. Vi mennesker, kan gjennom kommunikasjon, gi hverandre innsikt i vårt følelsesliv og på den måten hjelpe hverandre. Jeg ser en annn skrive at du må ta ansvar for eget liv og at ingen kan hjelpe deg. Ansvar ja - skal si mer om det senere -, men hjelp? Selvfølgelig kan vi hjelpe hverandre, men valgene må du ta selv.
Cheesy referanse - men dog så sann -, Bjørn Eidsvåg - "Eg ser".

Konsekvensen av dette poenget, er at du må finne noen du kan bli fortrolig med, noen du kan dele dine byrder med og som kan hjelpe deg med å sette problemene dine i system og perspektiv. I ditt tilfelle virker en psykolog som det mest åpenbare - siden du sier du ikke har hverken familie eller venner å dele dette med.

2. Du må lære deg å bli fortrolig med ditt edrue jeg.
Du skal oppleve ganske mange sekunder i dette 70-80ish lange livet, og om du må ruse deg hver gang du er alene, så kommer livet ditt til å ta slutt lenge før du når 70-80. Om ikke annet, så kommer ikke livet til å fortone seg veldig lyst.
Jeg skjønner at nå som du blir tvingt til å være alene, så ser du på det med skrekk og gru, det er helt forståelig.

Konsekvensen av dette er at du må prøve å finne en måte å være alene på uten at du konstant ruser deg.
Et lite tips kan være å finne frem ei bok.
Bøker har det fine at tiden går ganske fort, samtidig så setter lesingen hele tiden igang mentale prosesser som kan føre til at du blir mer fortrolig og bedre kjent med dine egne tanker og ditt eget sinn generelt sett.
Et annet tips kan være å gå tur eller jogge.
Når man beveger seg ute, så setter dette igang mye tenking, som da kan hjelpe deg med å bli fortrolig og kjent med degselv. Hvis du syntes prosseseringen er vanskeligere når du går, så kan det hjelpe å jogge. Da blir man mer nummen og man får ikke den samme emosjonelle belastingen som disse tankene kan påføre, da kroppen har andre ting å bruke krefter på.

3. Du må lære deg å takle det faktum at andres tanker er utilgjengelig for deg.
Du kan aldri fullt ut vite hva noen tenker eller hva de føler.
Dette er et utrolig ubehagelig faktum, men det er ingenting å gjøre med det. Sånn er realiteten.
Vi kan tolke kroppsspråk og setninger så mye vi vil, men det vil alltid være en usikkerhet og en stor sjans for at vi tar feil. Spesielt for deg som bare er 17 år.

Konsekvensen av dette, er at du selv velger hvordan du tolker informasjonen som kroppsspråk og setninger gir deg.
Ikke alltid tro det verste.
Du sier at du går forbi alle disse vakre menneskene på skolen. Tror du de føler seg like vakre?
Tror du ikke disse også sliter med å føle seg mindre vakre og populære som andre?
Poenget er at du velger å tolke alt negativt per nå. Dette har du ikke belegg for.
Ja, noen avskyr deg nok. På samme måte som at jeg vet at noen mennesker avskyr meg. Men folk flest, går ikke rundt og avskyr andre. De er usikre, fyllt med fordommer som de egentlig ikke står for og lider generelt sett av mye av de samme problemene som du og jeg.

Jeg kunne fortsatt i det vide og brede, men da forsvinner innlegget mitt i TL;DR. Too long; Didn't read.

Et siste poeng er en påpekning av din livssituasjon.
Du er tydelig deprimert med et krydder av kjærlighetssorg.
Jeg fikk mine problemer i samme alder, men da katalysert av død.
Sorg er en av de vanskelige sidene ved menneskets livsbetingelser.
Du kommer til å oppleve det flere ganger, og det er veldig naturlig å trenge hjelp for å takle det. Men, etterhvert så forsvinner de sterke følelsene som er tilknyttet enkelttilfellene.
Vi kommer aldri til å bli kvitt tap, eller bli fortrolig med å møte det. Men man blir flinkere med årene, og årene som går fjerner sårheten ved tidligere tap.

For å prøve å avrunde, så kan jeg oppsummere.
Finn noen å prate med!
Prøv å finne andre måter å være alene på enn gjennom rus.
Ikke tenk så negativt. Negativitet føder negativitet. Det blir en nedadgående spiral.

Annet enn det, så kan jeg ikke annet enn å ønske deg lykke til i denne rare, vonde, gode, ekstatiske, bedrøvelig verden.