Folk ler når jeg hyler, skriker å bærer meg over edderkopper, de syns det er morsomt. Det gjør ikke jeg!

Jeg sliter fryktelig med angst for edderkopper. Jeg får hjertebank og begynner å svette, frykten sprer seg i meg, og jeg skjønner ikke hvorfor.

Dette kan høres litt dumt ut, men jeg sliter med en følelse av at de er ute etter å "ta meg". De er over alt, alltid! Ingen andre jeg kjenner har så mange nærkontaktsopplevelser med de som meg.

Jeg har et stort spindelvev utenfor soveromsvinduet mitt. Oppdaget det sist gang jeg skulle lukke opp vinduet for å lufte. Nå tørr jeg ikke lukke det opp i frykt for at det skal komme en liten smådjevel inn i min lune hule mens jeg ligger å sover. Men jeg tror det var litt for sent, for akkurat i sted oppdaget jeg en stor jævel krypende på den hvite veggen rett med pc'n min, her jeg nå sitter. Helt alene som jeg er må jeg jo bare ta tak i det selv og utslette den!
(Jeg er generelt ikke glad i å drepe, og jeg ville jo egentlig ikke at den skulle dø, bare komme seg ut!)

Jeg tror at fobien min har oppstått pga. diverse hendelser opp igjennom årene som har gjort at jeg bare frykter de mer og mer.

På festival i sommer skulle jeg ta opp telefonen min fra jakkelomma mi, og når jeg skal begynne å taste ser jeg en edderkopp krype på hånden min. Jeg fikk panikk og kastet telefonen fra meg, flere meter, og jeg hylte som en gris på et slakteri som vet at den skal dø! Heldigvis gikk det bra med telefonen, men jeg vet ikke om edderkoppen forsvant!

Andre opplevelser kommer fra rundt om kring, kan sikkert dele 1000 forskjellige skrekkelige opplevelser om dette udyret. Poenget er jo at jeg VET hvorfor jeg frykter de så jævlig, de er småe, ja, men de kan være store og hårete også. Alle edderkopper er for meg like jævlige. De spretter rundt som noen gresshopper og de er intelligente som faen. Også legger de sykt mange egg, og man hører jo skrekkopplevelser om de som får klekket edderkoppegg i ørene sine!!

Jeg ønsker imidlertidig å bli kvitt denne frykten. Vil ikke være "redd", eller gjømme meg fra steder hvor jeg vet det kan være edderkopper. Det er nesten sånn at jeg ikke vil gå i skog, med mindre det er på stier, og jeg vil ikke inn i gamle hus, eller kjellere. = (

Hvordan blir jeg dyrevennlig mot edderkopper og slutter å få panikk?
Tips? Takk for svar !

JEEZ DUDE/TTE!!
Prøver du å gi meg hjerteklapp!

Kan mod. slette!!??
Nei, det hjalp ikke, og nei, de er ikke fine..

Det var da en fryktelig dum påstand å komme med.
Dyr med 1000 øyne er ikke vakkert! Jeg skjønner at enkelte kan syns de er fascinerende, for det gjør jeg selv. Men jeg liker ikke nærkontakt med de, og jeg liker ikke å se NÆRBILDER av de.

feks:
http://www.klikk.no/multimedia/archive/00308/Midd_142_jpg_308762b.jpg

gir meg ikke akkurat lyst til å hoppe til sengs..

Det er da virkelig stor forskjell på en husstøvmidd og en edderkopp.

Kan jeg spørre om hvordan du fysisk(+ evt psykisk) opplever fobien? -hjertebank?, hodepine?,
-vedvarende stress?

Er dette noe du eventuelt kunne ha gått til psykolog med?, hvis denne frykten er så sterk at den skygger over masse annet?

(ps: mener det ikke det er helt lurt å legge det på nFF, et forum der 16års-freaksa er i majoritet )

Har trypophobia, helt usaklig og uforklarlig... nå støter jeg ikke borti det så ofte, siden mønstre av den slags er svært sjeldent å se i menneskehud... (mange synes av (naturlige grunner) at det er ekkelt men jeg klarer det ikke; begynner å fryse, kvalm, følelse av feber.) Har også funnet mønstre i naturen, her i Norge som minner meg om det og skaper dårlige assosiasjoner. Jeg har ikke så mye å si om hva du kan gjøre annet en å tenke over hva/hvilke minner det er som skaper så dårlige assosiasjoner til edderkopper, grave litt der kan jo være smart.

Selv har jeg ikke klart å se hva det er som trigger de dårlige assosiasjonene til fobien, eneste jeg vet er at menneskehjernen oppfatter ting veldig forskjellige. Men som sagt så ser jeg for meg at edderkoppfobi kan være på grunn av gamle minner.

Jeg får frysninger på ryggen og føler jeg får feber bare av å skrive om det. Hadde jeg støtt på denne følelsen ofte, som du kanskje gjør med denne slags fobi, ville jeg gått langt for å bli kvitt den.

Jeg har et blandet forhold til edderkopper. Har noen ekle episoder å se tilbake på, men de er i fåtall i forhold til nøytrale og fascinerende situasjoner. Har én som "bor" i hjørnet bak sofaen min, pleier å kaste fluer i nettet dens når jeg finner noen rundt om i huset. Kaller'n for Eddy og den er ikke større enn en tommelfingernegl

Et ekkelt møte med en av disse krabatene hadde jeg for et par år siden; jeg lå i senga mi og strakk meg, putta hånda bak hodet og under toppmadrassen. Synes jeg kjenner noe der og tar frem hånda igjen. Der befinner det seg nå en hvit edderkopp. Fyfaensomjegskvatt! Rista hånda mi i retning ut av senga, men aner ikke hvor den blei av, ikke sett den siden

Til TS: Som med alt annet her i verden handler det om viljestyrke. Enten er du redd eller ikke, bare å bestemme seg. Det er så enkelt.

Add: Jo, anbefaler filmen Arachnophobia for skrekkentusiaster. Skitbra edderkoppfilm! Prøv og sitt barbeint og se den...

Nåjaja. . Jeg selv var småredd edderkopper i perioder i barndommen, frykten avtok helt etterhvert, og nå som student synes jeg to.m. de er kule ^^. Men de kan holde seg unna håret mitt. Eller senga mi.