Sitat av
En deling
Du har nettopp kritisert personligheten til kompisen din. Hvordan tror du han føler seg? Skal han endre personlighet for deg?
Det er ikke slik at man må være venner med alle, og noen ganger er det heller bedre å la vennskapet ligge enn å forsøke å endre personligheten til den ene personen for at vennskapet skal fungere. Han føler seg garantert dritt nå, da han forstår at du har vært plaget av dette gjennom hele deres vennskap.
Om du var fast bestemt på å opprettholde vennskapet burde du gjort slik MeTheWall nevnte. Med brevet ditt fremstår det som om det er noe feil med personligheten hans du vil belyse han om. Jeg ville vært overrasket om han vil være interessert i å være vennen din videre, rett og slett fordi det vil føles for tungt for han å måtte endre personlighet hver gang dere møtes.
Dette sletter jo ikke det faktum at det er jævlig personlig mot han.
Dette sletter jo ikke det faktum at det er jævlig negativt og slemt.
Du kan ikke slå til noen og si "det var ikke meningen å være slem" så er slaget plutselig etisk rettferdigjort.
Same shit.
Aksepter folk for den de er eller la være å ha dem i livet ditt.
What? :P
Ja det er ment personlig mot han, jeg måtte jo si det for at han skulle føle seg jævlig. Er du dum eller?
Det handler ikke om personlighet engang, det handler om kommunikasjon, hadde kutta han ut for lenge siden om jeg ikke likte han som person, jeg stiller han bare noen spørsmål hva han mente med tommel opp etter et langt spørsmål, så visste jo ikke jeg at han mente han var opptatt. Samme med når han avbryter meg, jeg spør bare hvorfor han gjør det. Tommel opp tolka jeg som ok/bra før han sa det. Så nå vet jeg det, og han tok det ikke tungt i det hele tatt, han er like glad. Det har bare irritert meg over en lengre periode, så nå er jeg ikke irritert lenger for nå veit jeg jo hva han delvis sa.
Jeg spør hvorfor han gjør det av og til. Det er et spørsmål, og hvis alle skal ta seg nær av alt, så funker det jo hvertfall ikke å kommunisere, eller lære av hverandre.
Sitat av
Lusmisbruker
Jeg er selv en som snakker mye. Og veldig ofte er humor pådriver, elsker når folk ler og har det bra.
Det verste jeg vet er folk som vill ha det stille, eller som forventer at jeg skal oppføre meg som noen annen enn den jeg er. Jeg kan gjerne sitte å se enn film osv uten å si et ord, men jeg føler det er veldig akward å bare sitte i samme rom å glo på en telefon i flere timer når man besøker hverandre.
Og jeg syns kanskje du TS kan se det fra hans side også.
Du syns hans historier er kjedelige og uten mening, mens du har dype og bra tema. Javel?!
Han har ikke jobb eller noe, hvor mange nye opplevelser tror du han kan gjøre en bra historie/samtale ut av på en mnd? Jeg tipper det er svært få.
Kanskje han syns det er veldig ubehagelig når du tar opp personlige problemer og at du ikke føler deg bra. Det er ikke alle som vet hva de skal si i sånne situasjoner. Kanskje har han det ikke bra selv å ønsker og unngå slike tema.
Når det er sagt må vi alle høre historier som er uinteressante eller rett og slett kjedelige. Det spørs hva slags interesser vi har.
Venner snakker om et oppdrag de hadde på en random jobb som var veldig vanskelig etc. Jeg verken bryr meg eller forstår hva de snakker om, men jeg spør underveis i historien for å virke interessert fordi jeg vet det betyr mye for dem.
Det er noe jeg merker mange gjør mot meg også, mens andre er genuint interesserte i det jeg har å si.
Det tror jeg er veldig naturlig, selv om det kan virke som jeg er en sosiopat.
Derimot prøver jeg å ikke avbryte folk. Det skjer hvis jeg blir ivrig eller vill si noe før jeg glemmer det, eller har en artig replikk som man er nødt til å si når det er i kontekst. Det er aldri for å være ufin, snarere tvert imot. Men jeg skjønner frustrasjonen når han avbryter for å snakke om noe helt annet. Ikke greit i det hele tatt.
Men å avbryte noen for så å si "Beklager at jeg avbrøt deg, fortsett" er noe jeg personlig syns er en hersketeknikk.
Man må inngå kompromisser i et vennskap. Hvis de er så store at dere ikke er villig til å snakke om det på tomannshånd irl er det vanskelig å finne en løsning imo.
Jeg synes ikke historiene er direkte kjedelige, de er bare ekstremt lange, som å bare plukke opp telefonen av og til å høre på en lydbok, han er klar over at jeg har sagt dette til han, tar det helt fint.
Sier ikke at mine tema er noe bedre, han er bare ikke typen til å prate om de ''dyype'' tingene i livet. Men det er helt greit for meg, ville bare ha svar på det andre jeg først ville ha svar på. Så alt gikk fint.
Aksepterer at han er den han er, har bare generelt lurt på hvorfor noen folk avbryter andre i en samtale.
Sitat av
Weiland
Har han adhd?
Det du skrev til ham var veldig fint!
Men jeg tror han kompisrn din trenger kortere informasjon!
Kun én setning av gangen.
Enten har han.adhd, eller så er han så.skækk at han ikke klarer å ta inn store mengder info.
Og litt umoden.
Han virker ikke som den dype, tenkende typen.
Mens du er det.
Neste gang han avbryter, si det som ble foreslått over her, sorry, msnn, jeg vil gjerne snakke ferdig.
Kan det også være at dere er innkjørt i roller?
Han er klovnen som prater, du er den.tause som lytter?
Helt frem til nå, når du.er lei?
Ja, det kan godt være han har, har ikke noe i mot energien hans, men jeg føler meg litt glemt i samtalen av og til. Ikke at det skal være en perfekt balanse der vi snakker 50% hver, jeg får bare den følelsen av å lytte til en lydbok der jeg må vente til historien er ferdig, for jeg vil jo ikke avbryte historien heller. Og da tar det jo 10-15 minutter før den er ferdig, så kan jeg prate litt før han kommer med en ny storytime.
Men det er ikke alltid sånn, dette skjer av og til, ikke at det er noe svært problem, kanskje han bare ikke er klar over det, som sagt så er det jo folk som liker å prate mer enn andre. Det er bare varigheten på det han sier AV OG TIL :P
Sist endret av yomomma; 11. mai 2018 kl. 13:59.
Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.