Masse ungdom som er mere deprimerte nå for tiden. Sliter selv veldig med søvn og selvtillit. Såpas at jeg måtte droppe ut av Vg1.

Vanskelig og ukomfortabelt å snakke om det med kompiser o.l. Dro til legen for å fikset hjelp til søvnproblemer, fikk masse forskjellige sovetabeletter og antidepresiver som jeg skulle prøve for å se om noen kunne hjelpe meg spise bedre og sove bedre. Remerom 15mg (antidepresiv) funket bra, men opplevde andre bivirkninger når jeg brukte medisinen.

Lite oppfølging av lege, bare fornyelse på resept når vi snakket. Til slutt for ca 1 måned siden bestemte jeg meg for å stoppe å ta remeron, da det egt ikke hjalp meg.

Siden jeg tok det i en såpas lang periode ble jeg ekstra deprimert de første dagene uten, og fikk faen ikke sove.

Det jeg ikke skjønner helt er grunnlag for depresjonen. Er det flere som har opplevd å være veldig deprimert uten en klar grunn til det, eller noe som plager dem? bare en tom følelse i kroppen.

Nå har det gått et par måneder der jeg over tid har blitt mere deprimert ettersom jeg ble "avhengig" av sovepiller. Siden jeg er så ung har jeg håp om at ting kan bli bedre, å at selvtillit og interesse for livet kommer tilbake.

Finnes masse sterke folk som overkommer depresjon og greier å flippe om på livet igjen.

Noen som har vært i en lignende situasjon og funnet triks eller en måte å ha det bedre på?

Skriver ikke for at folk skal syntes synd imeg, håper noen kanskje har tips eller triks som kan hjelpe å koble ut hodet.

Noen få tror jeg kan få nytte av antidepresiver tilsendt av lege, men etter egen opplevelse anbefaler jeg ikke SSRI antidepresiver i en lengre periode.

styrketrening 3 ganger i uka, sette mål(både på lang sikt og kort sikt) og jobbe mot og oppnå dem, skrive ned 3 ting du er oppriktig glad og takknemlig for hver morgen. alt dette har hjulpet meg. bruker også appen iRelease som en slags selv terapi når vanskelige følelser dukker opp.

Takk for tips!

Vil absolutt anbefale en treningsrutine. Start smått så du klarer å opprettholde den. Det er ukomfortabelt, men du gjør kroppen din vant til å møte motstand, og det vil ha innvirkning på andre ukomfortable ting du må gjennom i hverdagen. Hold deg unna rus, det vil gjøre problemene dine mye værre i lengden og alt kommer tilbake når du slutter.

Har du vurdert terapi? De fleste kommuner har noe som heter Rask psykisk, som er et lavterskeltilbud hvor du kan komme i kontakt med psykolog uten å gå gjennom fastlegen.

Kan også anbefale å lese boken Atomic Habits, som kan hjelpe deg med
å etablere gode vaner og bli kvitt dårlige.

atomic habits støttes! kombiner den gjerne med The Slight Edge, en bok som virkelig har endra synet mitt på lovet fra negativ til positiv.

les 10 sider av en bok som lærer deg noe nytt hver dag(altså ikke krim eller kiosromaner)

Trening, vær i aktivitet, lær deg nye ting, heng med folk som gjør deg glad. Planlegg kule ting litt frem i tid så du har noe å glede deg til.

Mange tar et år på folkehøyskole, noe jeg også vurderte. Valgte å heller gjøre min egen greie og flytta til Thailand, trente thaiboxing, pulte masse damer, var på stranda, festing, etc... Angrer ikke på det den dag i dag, hadde lett gjort det igjen hvis ikke det var for at jeg har andre forpliktelser nå.

Språkskole i Sør-amerika eller gå på kampsport i Thailand kan jeg anbefale på det sterkeste. Hvis du finner en du kan dele husleie med så lever du veleig bra med 15-20k NOK i måneden, inkludert festing og morro. Visum får du ordna ganske lett

En ting det er kraftig behov for er kvalifisert miljøpersonell i skolen som kan være der som støtte og en form for livserfaringskonsulenter. Selv var jeg i prosessen med å utforske behovet for miljøarbeidere/terapeuter i ungdomsskolen eller videregående. Rus/krim og psykisk helse går hånd i hånd og man er lett påvirkelig i den alderen.

Ungdom trenger folk som skjønner hvilken verden dagens ungdom lever i. Ikke Rocke-Rolf på 57 med hestehalen som lissom er han kule som «døra alltid er åpen» for de som trenger det.

Jeg skal på en eller annen måte få meg en slik jobb for å kunne prøve å hjelpe ungdom som sliter. Jeg har utdanningen, og jeg har nok sv livserfaring. Den må kunne brukes til noe lurt.

Greia er at plutselig så er du "Rocke-rolf på 57" fra ungdommens ståsted. Det skjer fortere enn du tror.

Å henge med på det ungdommen finner kult eller interessant er ikke altid like lett.

Fysisk aktivitet MINST 4 dager i uka

Det var da voldsomt så negativ vi skulle være da

Drit i den kommentaren, synes det er bra gjort av deg å ønske å hjelpe ungdommen. Veldig få voksne som faktisk skjønner hvor tøft det er å være ung for tiden.

Det er veldig mye som har endra seg siden den tiden jeg og du som jeg tror er nogenlunde jevngammel med meg. Spesielt kunnskapen om rusmidler og psykisk helse. Så jeg skal ihvertfall klare å henge med og holde meg oppdatert så lenge som mulig, og så kaste inn håndklet når jeg ser jeg henger for langt etter.

Jeg tror du missforstår meg, men først: All ære til deg som vil hjelpe ungdom, det trenger vi absolutt flere av.

Poenget mitt er at "Rocke-rolf" kan ha like mye lyst å hjelpe som deg, men at det blir kleint/kommunikasjonen feiler litt fordi det er vanskelige ting å snakke om. Og på et punkt, uansett hvor gode intensjonene dine er, så vil du plutselig være "han gamle kjipingen" som ikke "forstår oss unge i dag", og det kan være en kjip nøtt å svelge.
Man må rett å slett overse det, prøve videre og vise de unge at ja, selv om du kanskje ikke "henger med" enda, så er intensjonene dine på en god plass.

Har hatt det slik selv i ungdommen. Deprimert, konstant følelse av tomhet og mørke, triste tanker. Slik var det i en veldig lang tid før ting ble bedre. Hadde også sykt mye sosial angst som ikke gjorde det noe bedre. Du må bare holde ut på et vis, så skal du se sola skinner igjen en dag.

Det finnes mange grunner til depresjon. En grunn som nevnes alt for sjeldent er feil kosthold/matintoleranser. En stor andel av befolkningen spiser mat de ikke tåler i større eller mindre grad. Dette kan forårsake alt fra mindre livsstilsykdommer/problemer som er så små at folk ikke legger merke til de, til større utfordringer som autoimmune problemer, insomni, angst, depresjon, ADHD osv i personer som er disponert for det. Begynner å komme mye forskning som knytter mage, tarmflora, inflammasjon og matallergier/intoleranser til depresjon, angst og andre ting nevnt ovenfor.

Depresjon forårsaket av kosthold kan gi problemer akkurat slik du beskriver. En følelse av at du gjør mye/alt riktig, men fortsatt er deprimert uten at det gir mening at man er deprimert. Er også typisk at det kan være vanskelig å oppdage årsaken hos legen og at man ender opp med medisiner for å dempe symptomene istedet for å fikse årsaken.

Har selv erfaring med dette. Til tross for at jeg trente mye, spiste "sunt" og var i en god livssituasjon slet jeg med ADHD, depressive symptomer og mindre autoimmune problemer (kommet mer med alder).

Prøvde en eliminasjonsdiett (carnivore i mitt tilfelle) og opplevde at alle symptomer forsvant nærmest over natten.

Før: Alt føles overveldende. Det føles som du har 10000 problemer, men klarer ikke fokusere på en av de av gangen engang. Hvordan skal du i det hele tatt prioritere hva som er viktig? Ender alt for lett opp på sofaen eller forran PCen i et evig søk etter stimuli man aldri finner. Negative tanker popper inn i hodet hele tiden og fremtiden føles håpløs.

Etter: Alle negative tanker er borte. Hjernen føles krystallklar og tom for støy. De 10000 problemene eksisterer ikke lenger. Når problemer dukker opp er det lett å prioritere hva som er viktig. Ting som må gjøres gjøres med en gang, så kan man gjøre ting som er gøy som belønning senere. Å tenke på fremtiden er spennende og det føles ut som du har et hav av muligheter.

I ettertid har jeg reintrodusert matvarer og gått over til keto med nesten like godt resultat, bortsett fra mindre problemer med noen matvarer. Har også prøvd meg på mat med mer karbohydrater. Til min store overraskelse går f.eks. godteri med mye sukker relativt fint bortsett fra at jeg føler meg crap og blir trøtt, mens brød (spesielt grovbrød) er satan selv og gir meg depressive symptomer på få dager til tross for at jeg tester negativt på cøliaki og matallergier. Har mer energi og stabilt humør på keto, så foretrekker det.

Kosthold er ekstremt komplisert ettersom folk reagerer på forskjellige matvarer kombinert med at det finnes så mange forskjellige typer. Noe jeg anbefaler egentlig alle å gjøre (du vet ikke før du har prøvd) er å eksperimentere mer med hva man spiser. Mange folk vet rett og slett at de spiser seg syke og skjønner det ikke selv før de ser kontrasten når de bytter. Man trenger ikke ha store psykiske og fysiske problemer for å ha stort utbytte av å fikse opp i dietten sin.

Forslag til ting du kan prøve i en periode:

* Prøv en eliminasjonsdiett, enten carnivore eller en annen (søk selv i forhold til depresjon eller hør med legen din).
* Prøv keto (for mange hjelper det å være i ketose).
* Prøv lav FODMAP diett (mange får stor hjelp av low fodmap og er lettere å gjennomføre).

I worst case lærer du bare kroppen din bedre å kjenne.

Jeg synes det er kjipt å høre at du har det slik. Livet er veldig vanskelig til tider og det er like vanskelig å finne lyspunkter å holde fast ved.

Det er vanskelig å søke hjelp, og jeg synes det er bra at du har tatt kontakt med legen og forsøkt behandling med antidepressiva. Det finnes mange ulike typer, og kanskje finnes det en for deg, eller kanskje ikke.

Ser at trening og det å være med personer som gjør deg glad har blitt nevnt, men dessverre er det ikke så enkelt. Det er vanskelig å søke kontakt og støtte når man ikke ser sin egen verdi og alt er mørkt og håpløst. For meg opplevdes det som svært ensomt selv om jeg hadde mange rundt meg og som ønsket det beste for meg. Jeg følte meg misforstått og verdiløs; hvorfor kunne ingen se hvor jævlig alt var?

Ja, trening og sosialt samvær er positivt og det fungerer, men man må være mottakelig for de impulsene. Motivasjonen og ønsket må komme innenfra; om de ikke gjør det kan det oppleves som press og tvang. Det blir ekstra slitsomt, og det kan gjøre ting vondt verre i noen tilfeller. Begynn i det små, og ta det derifra. Mestring kommer i mange former.

Det er mange ulike årsaker til depresjon. For noen er det helt konkrete hendelser som påvirker, men for andre kan det være vanskeligere eller kanskje umulig å finne ut hva som forårsaket det. Det aller viktigste er å begynne å snakke om det, hvordan du har det, og hvilke tanker som opptar deg. Det er en lang reise, du er allerede på vei. Du er sterk som har klart å ta kontakt og søke hjelp, all ære til deg!

Fytte bikkja jeg tror jeg må gjøre noe drastisk med måten jeg skriver på, eller tolker hva enkelte andre skriver. Jeg mener ikke man bør være han kule og down med alt ungdommen holder på med. Man skal være en voksenperson. En trygg voksenperson som vet å lytte, tolke og så å formidle råd, veiledning osv avhengig av hva det dreier seg om. Grunnen til at jeg nevnte «Rolf» er fordi jeg har vært ute på søken og fått litt oversikt over hvordan ting gjøres nå i mange skoler. Og det skjer mye bra. Team med forskjellige fokus og forskjellige bakgrunner. Ofte de nyere skolene som har det da.

Så har man og der det har stagnert fullstendig kan det virke som. Og så dukker NNPF opp.

Vi på over 30 vokste opp med en helt annen skole og undervisning enn det er i dag. Jeg har brukt mye av de siste tunge forjævlige årene av livet mitt på å oppdatere meg på dette. Noe skal jeg få bidratt med.

Så jo jeg skjønner alt dette her dere presser inn med teskje fordi dere tror jeg ikke skjønner hva dere snakker om. Jeg er mye bedre verbalt enn skriftlig.

Mine anbefalinger, butt lege hvis mulig.

Sjekk d vitamin nivået, en av de tingene lavt nivå kan føre til er depresjon og tankekjør.

Finn ut om det fins en psykiatrisk sjukepleier der du bor, ofte lettere å få tid enn hos psykolog. Vi mennesker trenger noen å prate med, og jeg fikk mye hjelp der.

Dette er det lette og gjøre, kan og henge meg på trening og finne aktiviteter man liker.

Du kan og forlange at legen sender henvisning til psykolog, stå på krava. Pilene hjelper ikke og jeg vil helst slutte med de kan du jo og slenge inn.

Dette er sant til en viss grad, men også: bruk all energi du kan bruke til å prøve å få hjelp. "Squeaky wheel gets the grease", og alt det der. Å holde ut er noen ganger alt man kan gjøre, men ting er som de er av en grunn, og "tiden leger alle sår" er bullshit. Vær så aktiv du kan når det gjelder den mentale helsen din.