For noen dager siden besøkte jeg noen for første gang i dems leilighet.

Det første som slo meg når jeg gikk inn er hvor sykt møkkete det var det.

Vask full av 50 ish tallerken, søppel på gulvet, sykt stram pisselukt, ølbokser overalt.

I stua var det en stor madrass med flekker og en dyne, uten sengetøy.

Veldig likt typiske urbex soverom hvor noen har bosatt seg.


Men det som overrasket meg er at jo lengre jeg satt der fikk jeg en stor "aksept?" For alt rotet.

Jeg syntes det ble mere og mere ryddig selvom vi rota mere. Etter ett par timer syntes jeg nesten ikke det var så ille allikevel og det ble bare "mere ryddig" for hvert minutt som gikk.

Dette satt jeg å tenkte mye på, å denne effekten må jo ha ett navn?

Når du bare godtar alt møkken osv



Hva heter denne effekten? Hadde vært gøy å lese om

Vet hva du mener, å gå igjennom leiligheta mi er som å bevege seg gjennom i hinderløype.

Jeg har levd ganske likt før, og klandrer ingen for at det ender opp sånn. Men er jo ganske interessant hvordan man bare venner seg til alt rotet og kommer dit hvor man ikke har noe problem med rotet rundt seg.

Jeg har ofte lurt på om det hadde vært mulig og sett på forskjellige leiligheter, og deretter sett åssen form det var på de som bodde der

Jeg tipper man har lett for å se seg blind på omgivelsene sine. Ofte er det slik at når det er kaos i hodet, så er det kaos i omgivelsene.

Det er ikke uvanlig at de som lider av psykiske problemer som eksempelvis depresjon eller har rusproblemer, sliter med å holde orden i hjemmet, i bilen eller på stedet de oppholder seg. Man slutter å bry seg, det er ikke så viktig hvordan det ser ut rundt seg. Har tidligere hatt et par kompiser som var rusmisbrukere, og de hadde de mest rotete hjemmene jeg har sett i mitt liv. Hos han ene så man knapt gulvet, det var søppel, klær og generelt rot alle steder. Jeg klarte aldri å venne meg til rotet når jeg var på besøk, og tilbød meg å rydde og hjelpe litt, men de ga faen. Og personlig klarte jeg ikke å venne meg til det heller, fikk lyst til å rydde hele tiden.

Men det trenger ikke være noe underliggende årsaker til at man har det rotete - det kan være at man bare ikke bryr seg, eller at man i oppveksten ikke lærte å rydde og ordne på rommet sitt selv, at foreldrene alltid gjorde jobben.

Jeg hadde en teori en gang i tiden om at alt var ett kretsløp.
Altså at hvis man aldri ryddet og levde som vanlig, så ville det til slutt bli ryddig igjen.

Orket ikke teste mer etter noen uker.

Det har litt sånn domino effekt, for jo mere rotete det blir, jo mere blir man vandt til det og større tak må man ta. Det er rett og slett mangel på rutiner, for eksempel å sette ut middagstallerken etter man spiser. Er det skikkelig rotete benk blir den bare satt på toppen av annen oppvask på grunn av manglende plass.

Sansene blir jo overbelastet med data når man kommer inn i et rom med mye rot, ting og tang + lukter. Ser for meg at hjernen bare kartlegger detaljene gradvis etterhvert som du er i rommet, og til slutt har man underbevisst tatt inn detaljene. Det føles derfor ikke så overbelastende lenger. Har selv levd med veldig rotete rom i perioder, men heldigvis minimalt med matrester o.l.
Er alltid litt mindfuck når man endelig rydder Tar aldri mye lenger enn maks 1 time å rydde heller

Ja det er rart ass, eller ikke rart men sant. Når jeg slutta å ruse meg og sliter med depressive episoder blir det seende hekt jævlig ut i kåken. Men ruser jeg meg en dag så shiner jeg opp og vasker alt så det plutselig ser tipp topp ut igjen. Det har mye med hvordan det står til i hodet til folk

Vet ikke om det heter noe eget, men mennesker er ganske tilpasningsdyktige vanedyr. Vi tilpasser oss raskt omgivelser, andre og hva som forventes av oss og ikke.
Jeg liker å ha det ryddig men hver gang etter jeg har rydda så gidder jeg ikke å rydde småting fordi jeg nettopp gjorde det og tenker at jeg kan ta det siden, men da blir det mer og mer rotete og støvete og enda mere ork å begynne å sjaue så vipps sitter jeg der å søler med en tredagerstallerken og er blind for alt rotet som ligger å flyter. Jeg pleier å si at jeg trives i mitt eget rot men jeg skjønner først hvor rotete det var når jeg endelig har rydda alt igjen eller når jeg skal få besøk og tror jeg skal rekke å cleane up på 3 minutter og ender med å bare måtte kaste alt i en haug og unnskylde meg for rotet istedet

Har lagt merke til også at når jeg har det reint hjemme så legger jeg godt merke til andres rot og møkk, men når jeg har det skittent og rotete hjemme registrerer jeg det ikke hos andre heller.
Igjen tilpasningdyktighet og vane tenker jet.