På forhånd, følte jeg ikke fant helt riktig tråd for spørsmålet.
Jeg har en far som er veldig opphengt i å ha rett. Og er til tider kan være hissig, om han blir tatt på noe (det kan være alt mulig av små bagateller).
Vi hadde en liten krangel i fjor om liten ting, som ble til en svær greie.
Jeg sier det er nok etter mye om og menn. Så jeg avslutter kontakten i kanskje 6-7 mnd. (Jeg har masse personlig styr som jeg bruker mye energi på, så krangler om småting gidder jeg ikke).
I dag skulle vi ta en kaffe. Og igjen ble en liten fille ting til en relativ stor greie for min del. Vi går igjennom torvet i byen, og jeg hilser på en gamel bekjent, og nevnte til han hvor jeg kjente han fra.
Han kunne ikke koble hva jeg sa, så jeg nevnte det ett par ganger å ble litt sjokkert at han ikke koblet det. Jeg sier på en uhøytidelig måte at den skulle du ha koblet.
Han ble fornærmet og ble relativt kort og bastant i måten han snakket på og høyt nok til at det var ubekvemt.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle ett sånt sinne. Så jeg prøver å komme til en forklaring.
Ja det er kansje ikke så smart, men han skiftet humør så fort at jeg ble helt paff. (Og det er tross alle samtalene vi har hatt om sinne og at vi må bli flinkere til å snakke i stedenfor å hisse seg opp de siste halve året).
Midt i han sinn utblåsning mens vi gikk bortover gaten, sa jeg bare "vi snakkes" og tok en skarp venstre sving og gikk.
Så sender han melding en time senere som om ikke noe har skjedd. Og det trigger meg så jævlig. Hvordan takler jeg sånn oppførsel?
Setter pris på alle svar og tanker.
Mvh!
Jeg har en far som er veldig opphengt i å ha rett. Og er til tider kan være hissig, om han blir tatt på noe (det kan være alt mulig av små bagateller).
Vi hadde en liten krangel i fjor om liten ting, som ble til en svær greie.
Jeg sier det er nok etter mye om og menn. Så jeg avslutter kontakten i kanskje 6-7 mnd. (Jeg har masse personlig styr som jeg bruker mye energi på, så krangler om småting gidder jeg ikke).
I dag skulle vi ta en kaffe. Og igjen ble en liten fille ting til en relativ stor greie for min del. Vi går igjennom torvet i byen, og jeg hilser på en gamel bekjent, og nevnte til han hvor jeg kjente han fra.
Han kunne ikke koble hva jeg sa, så jeg nevnte det ett par ganger å ble litt sjokkert at han ikke koblet det. Jeg sier på en uhøytidelig måte at den skulle du ha koblet.
Han ble fornærmet og ble relativt kort og bastant i måten han snakket på og høyt nok til at det var ubekvemt.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle ett sånt sinne. Så jeg prøver å komme til en forklaring.
Ja det er kansje ikke så smart, men han skiftet humør så fort at jeg ble helt paff. (Og det er tross alle samtalene vi har hatt om sinne og at vi må bli flinkere til å snakke i stedenfor å hisse seg opp de siste halve året).
Midt i han sinn utblåsning mens vi gikk bortover gaten, sa jeg bare "vi snakkes" og tok en skarp venstre sving og gikk.
Så sender han melding en time senere som om ikke noe har skjedd. Og det trigger meg så jævlig. Hvordan takler jeg sånn oppførsel?
Setter pris på alle svar og tanker.
Mvh!