Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  18 5037
Dette er noe jeg tenker over iblant. Jeg mener det er et relevant tema, og tror det vil være av interesse for noen. Vil gjerne høre andres synspunkter/erfaringer med rusrelatert prinsippsetting.

I ungdomstida (er i slutten av tjueårene nå) var jeg full av prinsipper, såvel vedrørende rusbruk som generell oppførsel, etikk osv ("aldri slå en dame" bør vel være kjent for mange). I begynnelsen av min ruskarriere drakk jeg kun alkohol og røyket sigaretter. Jeg skulle aldri prøve hasj eller andre droger, jeg skulle aldri bli en "jævla narkis".

Likevel, så fort jeg fant ut at jeg hadde bekjente som røyket, og at jeg attpåtil hadde tilgang på hasj, fordunstet dette prinsippet temmelig uniddelbart, og ble erstattet av et som omhandlet alle ulovlige rusmidler utenom hasj. Jeg lærte meg masse om cannabis, og kunne stolt lire av meg mengder av gode grunner for at bruk av hasj, i motsetning til alle andre stoffer, var forsvarlig både på det helsemessige og moralske plan.

Dette prinsippet holdt i ganske nøyaktig fire måneder. En dag skulle jeg og en kamerat en tur til byen for å skaffe oss en bønne, og møtte et par speedfreakere på toget. De spurte om vi skulle ha, hvorpå kameraten min, som hadde prøvd det før, så spørrende på meg (som hadde pengene). Jeg nølte et øyeblikk, men slo raskt til etter forsikringer om at stoffet var prima vare, og at speed var et gøyalt stoff.

Så nå var speed plutselig greit, mens alt annet var lavmåls og fy-fy. Ecstasy skulle jeg iallfall aldri prøve, i tillegg til at det var farlig var det også et veikt jente/homsedop. Helt til kameraten min prøvde det og fortalte meg om virkningen. Plutselig var E det helt store. Hva så om det var farlig, jeg hadde jo kontroll og tok forholdsregler.

På denne tiden skrumpet prinsippene mine inn til å gjelde kun ett stoff; heroin. Jeg kunne godt prøve alle stoffer en gang eller to, men minus skulle jeg garantert holde meg unna. Helt til en dag i skolegården på videregående, da heroin dukket opp i en doprelatert samtale med et av skolens dophoder. "Heroin skal jeg jaffal aldri ta i", sa jeg, hvorpå han svarte "Tjaa.. Det er ikke farlig å ta det én gang, og hadde jeg befunnet meg på et nachspiel hvor det ble røyket heroin kan det godt være at jeg ville testet det".

"Hæ? Røyke?" - Jeg visste frem til dette ikke at heroin kunne inntas på noen annen måte enn intravinøst, men her fikk plutselig mitt allerede skadeskutte prinsipp enda et skudd for baugen. Heroin og alle andre droger var nå inn, mens injisering, det være seg av heroin, amefetamin eller andre stoffer, var ut.

Nå snortet jeg speed, spiste e, syre og benzoer, røyket både hasj og heroin, og følte fremdeles at jeg var en prinsippfast mann. Jeg hadde jo aldri skutt noe, og skulle det ikke heller. Helt til jeg begynte å henge med en gammel venninne som hadde skutt speed et års tid (og sluttet). Hun hadde lyst til å prøve speed igjen, men mente at skyting var det eneste som funket skikkelig. Det tok ikke lange tiden før hun hadde overtalt meg, og jeg var klar for å skyte speed, iallfall en gang eller to.

Dette skjedde dog aldri, og til dags dato er dette det eneste doprelaterte prinsippet jeg aldri har brutt. Når det er sagt anser jeg det ikke lenger som noe prinsipp, og utelukker ikke injisering av f.eks. et hallusinogen en gang i fremtiden.

...

Nå i ettertid ser jeg at det var noen uheldige ting som fulte med denne prinsippsettingen. På hvert stadie i prinsippforfallet mitt så jeg på en måte ned på alle som hadde løsere prinsipper enn meg. Jeg kunne forsvare mitt eget drogebruk til det kjedsommelige, og til og med le av de som hadde strammere holdninger enn meg, samtidig som jeg rakket ned på de som tok sterkere stoffer. Ofte uten å ha gjort den nødvendige research til argumentasjonsgrunnlaget.

Jeg ser nå at mange av prinsippene mine har vært hule, uten fundament og substans. Motforestillingene mot diverse droger var som regel tuftet på populære myter istedenfor sakelig informasjon. Det var vel også derfor de falt så lett, ett etter ett, siden det sjelden forelå reelle grunnlag.

...

Det er derfor fora som dette er så viktig. Jeg har all respekt i verden for holdningsfaste mennesker, bare de baserer sin antiholdning på undersøkte fakta, og ikke myter og propaganda. Jeg kjenner jeg blir varm i hjertet når jeg ser unge, fremadstormende rusbrukere som først foretar de nødvendige undersøkelser, for så å gjøre seg opp en mening, fremfor å lettvint lage seg nye prinsipper etterhvert som de gamle faller.

Jeg angrer ingenting, og kan ikke si sikkert at jeg hadde handlet annerledes hvis jeg ble forelagt valgene på nytt, men jeg er iallfall helt sikker på at jeg hadde hatt et sterkere fundament bak holdningene mine om jeg skulle startet på nytt i dag.

Jeg har egentlig ikke noen konklusjon å komme med annet enn det siste jeg skrev her, og en oppfordring til dagens unge om å gjerne forme sterke meninger og holdninger, men da basert på kunnskap og fornuft fremfor myter og skremselspropaganda. For som jeg sa i en annen tråd for lenge siden; jeg tror mange vil bli mer avskrekket av å lese sakelig og uoverdreven informasjon her på rusmiddelforumet, og da med et solid fundament i bunn, enn ved utsettelse for en hvilken som helst myndighetsstøttet holdningskampanje.
Takker for intresang lesing
Artig å lese om andre sin tilnærming til rus verdenen, og spesilelt med en som er i samme aldersgruppe som meg selv (nærmer seg 30 år gruppen)

Begynte på samme måte med meg også med alkoholen og røyken med samme nedlatende holdninger til alle "narkisene"

Men etter en stund blei jeg kjent med en som holdt en del med på stoff og lærte av vedkommende å ha respekt for dette.
Begynte så vidt med å smake på joint og likte det.
Etter noen måneder prøvde jeg meg en gang på speed men blei så avskrekket av ettervirkningene at det har kun blitt med den ene gangen.

Per i dag nesten 10 år siden første gangen jeg smakte ei bønne så er det eneste jeg bruker hasj og i en spesiel anledning tar jeg litt minus og bruker som "krydder"

Det jeg har lært iløpet av denne tiden er at du godt kan ha prinnsipper som faktisk holder grunn selv om du holder på med stoff.
Den viktigste tingen jeg vil skrive er vel at man må ha RESPEKT for det en holder på med og vite hva man gjør, så lenge en gjør dette vil du se at faktisk så kan du være med på en god del moro uten at prinsippene går til grunne.

Og så men jo også tenke på at folk faktisk forandrer seg igjennom tiden, Hvis du tar et tilbake blikk på ungdomstiden og samenligner med deg selv så vil du fort se at det ikke er bare det og det prinsippet eller holdningen som har forandret seg men hele deg, men er de gamle holdningene like hule og verdiløse for det?

P.s. kp til deg
Absolutt. Prinsipper og holdninger kommer og går, og debatten kunne godt vært vridd til noe generelt og postet i Samfunn og etikk.

Dog er det vel få ting det finnes så mange sterke holdninger mot/for, det er få ting så mange har holdninger i forhold til uten noe substansielt grunnlag, og ikke minst er det få ting hvis rundtliggende holdninger faller så lett.

I voksen alder har jeg for øvrig kommet fram til at prinsipper er noe forbanna tull. Alle kan bli drevet fra prinsippene sine gitt den tilstrekkelige påvirkning. Men prinsipper er like forbanna noe de fleste mener å inneha, og som sagt er det få ting som genererer like sterke meninger og holdninger som rusmilder.

I tillegg har satte prinsipper vedr. droger hatt en mye sterkere innvirkning på hvordan jeg har levd livet mitt enn f.eks. prinsipper/holdnigner rundt kjønnsroller, rase, kultur, religion osv., og uten å være påstålig regner jeg med at dette gjelder mange, ikke bare meg.

Derfor rusvinklingen på diskusjonen.
Prinsipper er både en god ting å ha og kan også være livsbegrensende.

Å ha prinsipper og holde ved dem er en viktig ting i livet hvis de er gjennomtenkt og basert på et godt beslutningsgrunnlag. Hvis man, som OP ser ut til å ha gjort (uten å mene noe vondt om deg eller rakke ned på deg), kaster prinsippene sine på dør etter et innfall der og da fordi "alle andre gjør det jo", virker det som at prinsippene er satt på et veldig feilaktig grunnlag (mangel på kunnskap eller veldig subjektiv informasjon) eller at man faktisk ikke er så prinsippfast. Uten å vite noe mer enn det som står i det orginale innlegget vil jeg anta at å prøve injisert minus vil bli gjort om ikke så altfor lenge, og da er egentlig alle barrierer brutt og veien til avhengighet veldig kort. (ja jeg leste innlegget til OP en gang til og så at han skriver hva han gjorde i ung alder, så jeg har ingen formening om han vil bryte de barrierene og ende som avhengig eller ikke, men jeg lar det stå allikevel fordi jeg ville anta at når man så lett bryter prinsipper så ville det vært en naturlig skritt videre)

På et langt mer ufarlig emne har jeg gjort akkurat som OP har. Musikksmak. Jeg startet ut som en veldig snill 8-9 åring med å digge kiss (fordi alle andre gjorde det på den tiden) og gikk videre til å bli en veldig pop 10 på topp likende ungdom som hatet sær musikk og spesiellt norsk rock, heavy, vel stort sett alt som ikke ble spilt i "ti i skuddet". Men etterhvert har jeg lært meg at hvis jeg bare satte meg ned og satt meg litt mer inn i andre sjangre og artister så utvidet jeg horisonten og ikke minst fikk musikkopplevelser som lå milevis utenpå "billy ocean" eller "samantha fox".

Dette har medført at jeg har et mye mer nyansert syn på andre deler av livet også. Jeg har med årene blitt mye mer åpen for begrepet "try everything once" med mindre jeg a) overhodet ikke har lyst eller at det direkte byr meg imot (som å hoppe ut av et fly med kun litt silkestoff til å redde meg) eller at jeg b) Har overveid risikoen og innhentet informasjon nok til at jeg anser det som så risikofullt eller skadelig at jeg bør avstå fra det. En tredje kategori er jo selfølgelig f.eks. at følgende av det en gjør vil skade andre rundt en slik at man av hensyn til andre avstår fra å gjøre det.

Det viktige i mine øyne er da å ihvertfall ikke fravike prinsipp man har satt seg utifra et øyeblikks lyst, et innfall eller gruppepress. Innhent mest mulig objektiv info om det man er fristet til å prøve og vurder nøye konsekvensene av det. Innebærer det risiko, så bruk gjerne enda lenger tid på å tenke igjennom det og vurder på nytt om det vil være verdt det.

Etter en del års erfaring sitter jeg egentlig igjen med veldig få prinsipper jeg holder ved, og jeg har lært meg gang på gang å "aldri si aldri", men jeg har noen få som jeg ikke bryter og det har jeg også bevist for meg selv ved å stå imot når fristelsen var der. Ting kan fort virke mer ufarlig når man står ovenfor det. Og nei, det er ikke lett å si nei når man blir tilbudt noe man i utgangspunktet har sagt man ikke skal gjøre når settingen er vennlig og man får tilbudet fra folk man stoler på. I det øyeblikket er det faktisk kun ens egen kunnskap og innsikt som skiller en fra å si "ok da, en gang er jo ikke så farlig."
Sist endret av Techd; 3. desember 2007 kl. 09:28.
Du har helt rett, i min ungdom var jeg langt fra prinsippfast, iallfall når det gjaldt rusbruk. Mens jeg så på det å ha visse prinsipper som et positivt karaktertrekk, var de jeg satte for meg selv lite gjennomtenkt, og ja, som du sier var jeg lettpåvirkelig og hadde lett for å forkaste tidligere helligholdte idéer for et godt ord. Det var jeg ikke alene om.

Men som nevnt gjaldt dette i hovedsak rusrelaterte holdninger (også musikk, jeg kan fint kjenne meg igjen i det du sier om musikalsk utvikling -- kanskje også disse "prinsippene" er så lettforkastelige fordi de stort sett er basert på synsing og gruppetilhørighet i ungdommen?); jeg har periodevis hengt med nazister uten å adoptere deres idéer eller forkaste mine egne, jeg har hengt med profesjonelle tyver uten å ta til tyveri, osv. Jeg hadde aldri problemer med å stå for egne meninger og holdninger, bortsett fra når det gjaldt droger. En forklaring kan være at mine holdninger ang. oppførsel og moral generelt har hatt et mye sterkere (og sannere) fundament enn de doprelaterte.

Når det er sagt har man jo lært. Som tidligere nevnt påberoper jeg meg ikke lenger å inneha prinsipper, men jeg har holdninger til det meste, og i motsetning til i ungdomstida er de nå hovedsakelig basert på fakta og refleksjon, og har således en viktigere og sterkere rolle i sinnslivet mitt.

Så det blir nok ikke noe heroinskudd på meg med det første, ei heller amfetamin. At jeg holder muligheten åpen for å en gang i fremtiden injisere et stoff, betyr ikke at jeg tenker at det helt sikkert vil skje. Jeg har store motforestillinger mot injisering, men kjenner meg selv såpass nå at jeg ikke bastant vil utelukke et slikt inntak en gang i fremtiden.

Og med den livserfaringen jeg innehar nå skal det også godt gjøres å se ned på rusbrukere som er mindre streite enn meg selv. Jeg kan henge med narkomane og forstå hva som gjorde dem slik, jeg kan empatisere og sympatisere. Men mens jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hatt muligheten til å sette et skudd de siste årene, har det aldri falt meg inn å gjøre det. I gamle dager, da holdningene var basert på myter og propaganda på den ene siden, og ufarliggjøring og gruppepress på den andre, hadde det nok skjedd før eller siden.

Men i dag, med holdninger basert på kunnskap, og med alle faste prinsipper overbord, er jeg godt rustet mot fristelser og plutselige innfall. Det var vel egentlig poenget mitt i utgangspunktet; hadde jeg (og andre) gått inn for å utdanne meg ordentlig før jeg formet holdninger, hadde jeg kanskje klart å styre unna noen av de verste blunderne jeg har gjort. En betinget negativ holdning mot et stoff står sterkere i lengden enn et bastant prinsipp formet på feil/svakt grunnlag.
Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Hadde en del holdninger i ungdomstia, om at jeg ikke skulle begynne med dop.

Så prøvde jeg hasj, og sa at jeg skal ALDRIG prøve noe sterkere, men etter vært så prøvde jeg Knips, og da ble jeg forelska i det stoffet. etter noen uker ble det speeed, men har altid holdt meg unna sprøyta, uansett hva. Det er jeg glad for den dag i dag.

Har sluttet med alt nå (Unntatt en sopp tur i ny og næ) har hatt en del venner som har stryket med, og det har vell også fått meg til å ikke ta knips og speed længre.

Hender vell at jeg tar ett trekk eller to av en joint, men det er veldig sjeldent.

Edit: Etter jeg har sluttet har jeg begynt å læse om stoffene jeg har tatt, og basert mine holdninger på det
Sist endret av Dr.Gonzo; 3. desember 2007 kl. 13:13.
..Og jeg utvikla ikke noen hemninger eller motforestillinger mot stoff eller særlig mange andre ting senere heller. Og da jeg ikke gadd å gå på ungdomsskolen lenger, begynte jeg tilfeldigvis å vanke med noen som bodde i et strøk hvor det bl a bodde mange sprøytenarkomaner. Jeg hadde testa alkohol, og syntes det var artig stort sett, så det var helt naturlig for meg å spørre om jeg kunne få teste en sprøyte med heroin også. Jeg klarte å få en fyr til å sette "jomfruskuddet" og syntes det var ganske fett. (Spyinga hadde jeg jo opplevd på alkohol allerede, så det skremte meg ikke noe særlig. Og med ca tredje skuddet spøy jeg ikke mer heller, så da var jo heroin bedre enn alkohol!) Og så testa jeg alt annet tilgjengelig ganske fortløpende. Null problemer for meg, hekta på heroin var jeg ikke før ca 5-6 år etterpå, men sosialt la jeg merke til at det ble litt færre en kunne være sammen med så snart "katta var ute av sekken" i de fleste miljøer. Det eneste som har plaget meg litt i alle disse årene, var alle de som ble lei seg og grein og sånn fordi jeg brukte andre rusmidler enn alkohol. Men det fenomenet var likevel aldri nok til å ville slutte, jeg tror kanskje det var fordi jeg er født med en liten "feil" i hjernen som gjør det vanskelig for meg å få veldig "dyp" kontakt med andre mennesker. (En autisme-light-variant kalles den ofte). Nå bruker jeg litt mindre stoffer enn da jeg var yngre, rett og slett fordi det er blitt mer slitsomt med alderen.
Jeg kjenner meg igjen i dine erfaringer xtapol, bare at knipset kom samtidig som amf, og ble i bunn og grunn det som ikke var karakterisert "heavy" blant vennegjengen vår.

Jovisst hadde jeg prinsipper, men jeg la aldri skjul på at jeg kunne tenke meg teste noe nytt hver gang. Alt nytt ble etterhvert en besettelse, og en etter en ting har jeg måtte legge vekk forbruket, selvom det dukker opp innimellom.

Jeg vandret mellom mange ulike kretser og mange forskjellige prinsipper og holdninger ble lagt underveis - nederlaget var da jeg kastet meg ut i sprøyte-verdenen. Utrolig mange år med en nesten urokkelig holdning til at sprøytemisbruk var det laveste av alle lavmål, og jeg havner i samme fella. Forskjellen er at de andre tingene jeg etterhvert med mye vilje og masse motbør klarte å slutte med - nåla er djevelen selv! Har ennå ikke klart å finne en utvei, tross avrusing og diverse egne forsøk. Utrolig nok er holdningen min til sprøyter helt lik den jeg hadde før jeg begynte å skyte - jeg beviste bare overfor megselv at jeg hadde rett. Nå betaler jeg den prisen ved å ønske jeg aldri hadde begynt å skyte! Jeg gir deg ros for å ha klart å unngå den biten - sterkt mann!

For å egentlig svare deg på tråden din, tror jeg dette er innlært - avhengig av hvilket krets du omgås. Etterhvert som man vokser fra hverandre, innser en at det finnes andre typer prinsipper som adopteres, som en slags unnskyldning til misbruket en opprettholder. Jeg har fortsatt prinsipper, men forsøker hele tiden å forstå alle som har en annen holdning enn meg. Selv er jeg ikke i tvil om at jeg kan ha vært medvirkende til å skape prinsipper blant yngre i vår krets, men etter som de også vokser opp så sklir de grunnleggende holdninger og prinsipper fra hverandre, eller får nye formuleringer. Så kanskje det er noe i oppvekst og miljø-biten tross alt?

Amfen er et helvete da - men det har jeg innrømmet før, den blir jeg visst aldri kvitt
Har vel gått igjennom så og si det samme, men grunnen til at mine prinsipper har forsvunnet er nesten ene og alene fordi jeg har funnet ut at alt det jeg har blitt fortalt om dop var løgn. Sånn sett har jeg ikke endret på mine prinsipper, men grunnlaget for de prinsippene har visst seg å være feil, dermed har det forsvunnet.
Vel, jeg aner ikke hva du er blitt fortalt Slaktern, men jeg derimot kan kikke tilbake og se på ting meg advart/fortalt som stemmer til minste detalj hva prinsipp-grunnlaget angår. Og selv er jeg langt fra den personen som ønsker å formidle prinsipper nå lenger (selvom jeg har hintet her på forum), så er jeg glad det finnes mennesker i dette miljøet med mot nok til å sette prinsipper for andre som slenger innom miljøet. Off-Topic, vet..
Da jeg begynte hele greia, gikk jeg i 10. og var ganske så kjedelig. Jeg hadde aldri vært full, aldri røyket en sigarett og jeg så på alt sammen som fanden inkarnert i vår verden. Det første som fallt var røykeprinsippet, på et juleball på skolen. Det gikk tre uker, og så hadde jeg en røykevane jeg ikke kan slutte med, selv om jeg fortsatt prøver fra tid til annen (sigaretter, altså).
Det andre som falt var hasj. Av en eller annen merkelig grunn røk hasj før alkohol, og hadde jeg ikke det minste å si mot hasjen da jointen plutselig ble pekt mot meg og min kompis "Petter" spurte 'Ska'du ha?'. Rundt på denne tiden fant jeg fram til nFF, og begynte å lese. Masse. I dag kan jeg vel ærlig si at jeg har en del prinipper jeg tviler på at jeg kommer til å bryte, som f eks skyting av stoff, men det er vel det eneste jeg kan se helt bort i fra at jeg ikke gjør.

Men tusen takk for en tankevekkende og god tråd, xtapolapocetl! KP furr u.
Sist endret av Gest; 3. desember 2007 kl. 14:16.
Drøggs (og flere, etterhvert):

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg kuttet aldri ned på inntaket selv før jeg fikk en på trynet / merket slitasjen på kropp og sjel, noe som skjedde i tre varianter etter bruk av tre forskjellige substanser i løpet av en seksårsperiode. Jeg har alltid vært forskånet for kjemisk avhengighet fordi psyken har bukket under først.

Nå kunne jeg lett ha deisa utpå igjen hvis jeg hadde villet, jeg har opparbeidet psyke nok siden sist til å tåle en knekk til, men da er vil tilbake på topic. Nå vet jeg hva og hvor mye jeg tåler av det meste, og enda viktigere; hvor mye det koster. Bevæpnet med denne kunnskapen skal det godt gjøres å skeie ut igjen, selv om jeg en sjelden gang inntar sterkere substanser.

For ordens skyld har jeg også har roet meg ned betraktelig, og lever et forholdsvis streit liv som helgepappa med sjefsstilling. Utviklingen jeg beskrev tidligere flatet ut rundt tusenårsskiftet, og ting har dalt siden. Jeg er nok bortpå et par forskjellige substanser i løpet av et år, men holder meg i det store og hele til sigaretter (fordi jeg er avhengig), whisky (for opplevelsens skyld) og cannabis (for kosens skyld).

(De to siste kan godt byttes om som det passer)
Mitt innlegg var til trådstarter, ikke til ditt innlegg paranoy. Virket som du forsto det slik nemlig.

Og det jeg hørte om dop som liten var at det tok livet av deg, førte til tyngre stoffer, og man ble avhengig med en gang av det. Hørte ikke du også disse tingene som liten?
Sist endret av Slaktern; 3. desember 2007 kl. 16:02.
Ah, sorry - jeg misoppfattet.
Sitat av Slaktern
Og det jeg hørte om dop som liten var at det tok livet av deg, førte til tyngre stoffer, og man ble avhengig med en gang av det. Hørte ikke du også disse tingene som liten?
Vis hele sitatet...
Dette er ikke noe man bare hørte som liten. Som 24 åring i militæret ble jeg og resten av bataljonen forsøkt foret propaganda av en nykristen eks-narkis iført skinnvest, flanellskjorte og mokasiner og med gitaren i handa. Han hevdet at idet man tok sin første "blås av en hasj" så var man aldri den samme mer og dømt til et helvete som heroinist og det som verre var. Og han hadde vært blandt de verste, men kommet seg ut da han fant jesus. (nå må for pokker noe se å sette et skikkelig hundebånd på han derre jesus, så folk slipper å finne han i tide og utide..) Aldri har jeg hatt så lyst til å reise meg og fortelle hvor stor dust et person er..
Techd: Husk på at det er mange som skjuler sitt misbruk bak Jesus, da har de noen å skylde på som "redning" og folk legger saken død !

"jaja, gammel narker, han fant i det minste Jesus, så da bedrer han seg vel..."

Jeg sier ikke dette med tanke på blasfemi, jeg er kristen selv, men det er så utrolig mange der ute som skjuler seg bak religion.


Back to topic: Synes inleggene her er av voksen karakter, creds for det !
Har selv røyket hasj en del, og sa at jeg aldri skulle "touche" noe annet, har forsåvidt prøvd salvia, morning glory (ikke frø) muskat nøtter og slike "pingleting" fra planteriket. (kokain ufrivillig en gang da, blandet i hasjen)

heldigvis for min egen del så er jeg så streng på meg selv at jeg ikke har bukket under for andre midler, jeg har aldri vært full i mitt liv, men jeg merker selv at fristelsene der ute er store
flaska er den som frister mest, men jeg holder meg for god for fylla, spesielt siden far er alkoholiker og pille misbruker.

jeg tar ikke fluor tabletter en gang ! dette er kanskje å gå litt over streken, men jeg har reddet meg fra mange fristelser ved å ha et "sykelig" forhold til dem.

kanskje best sånn ? har funnet litt "metthet" ovenfor rusmidler ved å lese om dem, og se filmer om dem, for så å tenke konsekvenser (dokumentarer om rusmidler er noe av det beste jeg har sett )
slik sett så ser jeg konsekvens opp mot "morro" og prioriterer deretter.

men en dag tror jeg at jeg kan bryte mønsteret mitt, det har en tendens til å vakle

jeg vet derfor at jeg kan være en potensiel misbruker, om jeg ikke fastholder sykelig hardt på krava !

vet ikke om dette spora av litt, hensikten var ment som et lite varsel til folk der ute som føler på kroppen det samme som meg.

går det dritt i f.eks et forhold, så er veien til rus kort... utrolig kort ! (gjelder ikke for alle mennesker, klart, men en del)


men fortsatt: jeg sympatiserer med de som bruker stoffer, fordi jeg føler at jeg forstår de bedre, nå som jeg "gammel" er blitt. jeg er bare 23 år, og har fortsatt mye å lære, men jeg har mistanke til at familieliv hjemme og kjærlighets fronten har en god del av skylda for misbrukere. andre faktorer spiller klart også inn.


det var det jeg hadde på hjertet nå

takk for innlegg som er her, de er lærerike


-tommen
Bra skrevet, jeg tror det er slik for de fleste at med en gang man har proevd et nytt rusmidel samma hva er det liksom ikke noe farlig lenger og man faar helt feil holdning. Bruker selv kun cannabis en gang i blandt og har aldri brukt eller proevd noe annan narkotika, men kan helt klart forstille meg hvordan det baller paa seg.
Sist endret av BeerViking; 4. desember 2007 kl. 03:45.
Det kan være tragikomisk når prinsippsettingen går andre veien. I min verste rockeperiode, på slutten av nittitallet, leide jeg og en kompis et hus som ganske fort ble fritidsklubben til alt fra helgerøykere til tunge blandingsmisbrukere i området.

På denne tiden hadde jeg tre bekjente som i fellesskap besluttet å slutte med hasj, for å kunne fortsette med benzodiazepiner (det var nemlig hasjen som ødela). Da dette hadde pågått en stund våknet jeg en formiddag på sofaen av at det sto en fyr og svaia i stua mi. "Hvor mange hyppere har du spist i dag da Fritjof?" spurte jeg, og fikk til svar at "nææh... Bare 20".

Noen uker senere begikk vedkommende og hans kompanjong innbrudd i huset mitt og stjal verdisaker for noen tusen. på vei fra tokt traff de på en venn av meg, og skrøt uhemmet av kuppet. I løpet av en uke ble begge tystet på. Første gang jeg møtte Fritjof tystet han uoppfordret på kameraten sin, som han altså utførte brekket sammen med, og faen om ikke kameraten tystet uoppfordret på Fritjof også ved første anledning.

Litt off-topic kanskje, men også et eksempel på hvordan feil prioritering på prinsippfronten kan få fatale følger.
God tråd og godt emne, xtapolapocetl.
Jeg tror de fleste mennesker kjenner seg igjen i nettopp dette, og ikke bare når det gjelder droger; denne adferden kan sees i mange aspekter av menneskelivet. Å tøye grensene, "(to) Push the envelope" virker jo å være menneskets mest standhaftige motto.

Men når det gjelder psykoaktiva så er det jo ikke alltid grensetøyingen kommer av dårlig selvkontroll. Jeg var engang heelt imot de psykedeliske stoffene som jeg nå anser som de nyttigste "rusmidlene" vi har. Jeg hadde prøvd LSD en gang(sammen med PCP, men det visste jeg ikke der og da.)
Men det var ikke fordi jeg visste de var farlige giftstoffer som mer enn noe annet ødela kropp og sinn.
Det var fordi jeg TRODDE dette. Jeg visste noe om dem pga jungeltelegrafen, medialektyre og skolevesenet som alle gir et skjeeeeeeeivt bilde på rusmidler generelt, og mest av alt om psykedelia.
Men etter et godt knippe år med dypdykking i alle de uavhengige informasjonskildene, der folk faktisk er interessert i å informere fremfor å programmere, hadde holdningene mine forandret seg radikalt.
Og det er jeg faen meg glad for.

Det jeg prøver å si er vel at å forråde side egne holdninger er hyklersk svakhet, men om man endrer holdninger som et resultat av at man har blitt mer, bedre og/eller høyere opplyst skal man ikke være bekymret for sin egen dømmekraft.
Bare man sjekker sine kilder selvfølgelig.

Og utrolig underholdene tilbakeblikk på nittitallslivet ditt også, xtapolapocetl. Tragikomisk er ordet. Haha. Nittitallsårene skal visst ha vært rimelig sløvt i mange av århundrene.