Hei folkens!

Vet ikke helt hvor jeg skal starte, men jeg har vært sammen med en jente i over 3 år nå. Denne jenta sliter noe forferdelig med angst og depresjoner. Hun startet ett læreløp som helsefagarbeider etter VGS, men ble ganske fort mobbet ut der av kollegaer og sjef. Dette gjorde ikke livet hennes noe enklere da hun har vært hardt mobbet igjennom ungdomskole og VGS.

Dette endte med noen ekstremt harde møter med veiledere, sjef og kommune der alle sammen jobbet mot henne. Heldigvis var hun organisert og hadde alltid med seg noen da disse møtene var stygge.

Læreløpet tok slutt etter noen mnd med sykmelding og hun ble hjemmeværende i ett år, som gjorde at hun kom under nav. Hun ble svært deprimert og så ingen lyspunkter i livet, dette var noe som forverret seg med tiden. Legen mente at hun var veldig trumatisert av hendelsen og at hun ville bli diagnosert med postraumatisk stresslidelse. Vi ble på en måte "narret" av nav om at hvis vi flyttet til en ny by skulle samboeren min få tettere oppfølging, noe som bare var løgn. Så det endte med at vi flyttet og sto uten penger i noen uker da nav ikke tok oss imot og nektet å gi oss hjelp, vi søkte om livsopphold og matpenger - men vi fikk ingenting da det var 1 mnd behandlingstid. Dette fordi det gamle navkontoret sa at de hadde kontaktet det nye nav kontoret og ordnet en overgangssak slik at det skulle bli en mykere overgang. Der sto vi med leiekontrakt i en ny by, og ett vedtak fra det gamle navkontoret som bare varte i 1 mnd fordi det skulle være en overgang med det nye kontoret.

Samboeren min fikk skaffet seg sommerjobb på ett eldrehjem, men klarte ikke å være der i mer en 2 dager da hun fikk flashbacks fra forrige læreløp og følte at hun ikke klarte det. Hun ble helt ødelagt og låste seg inn på do å var gråtkvalt. Dette endte fort med at sommerjobben ble avbrutt og hun nok engang ble hjemmeværende. Dette lagde en stor sprekk i sjelen hennes og hun følte at livet ikke var noe for henne.

Samboeren min dro til fastlege og fortalte om hvordan situasjonen var, og hun ble sendt til psykolog. På dette tidspunktet hadde hun en veldig snill og behjelpelig saksbehandler på nav. Saksbehandler mente selv at hun burde søke AAP da hun tydelig var deprimert, men måtte såklart avklare dette med behandler (Psykolog)

Behandler mente også at samboeren min har hatt det veldig tøft og mente hun fylte vilkårene for å få innvilget AAP, og at dette kunne være godt da det skaper ett sikkerhetsnett rundt økonomi og slipper det endeløse jaget om sosialstønad. Jeg deltok i ett av disse møtene med samboer og behandler og jeg fikk inntrykk av at behandler mente at AAP med videre behandling ville være det riktige steget for samboeren min.

sammen med sin daværende veileder på nav fikk hun hjelp til å søke AAP. Desverre sluttet denne veilederen under behandlingstiden og samboeren min sto uten noen saksbehandler i lang tid. Nav var tydelig på at behandlingstiden skulle ta 8 uker, men den ble forlenget da det manglet dokumentasjon fra fastlege. Dette ble ordnet med engang og ny behandlingstid ble gitt fra den dagen dokumentajson ble motatt.

Fra en ny veileder fikk samboeren min sms der det sto at all dokumentasjon var nå på plass og hun håpet at hun ville få innvilget AAP før maksbehandlingstid. Desverre ble denne damen sykmeldt og samboeren min sto igjen uten noen kontaktperson.

Noen ukers tid senere får samboeren min noen meldinger i aktivitetsplikten fra en ukjent veileder som sier hun skal behandle søknaden "Nå". Da er det snakk om at det er 1 dag igjen av behandlingstiden og det virker ikke som nav har startet engang. Dette gjorde samboeren min rasende, så hun sendte inn en klage. Dette satte fortgang i svarene hos den ukjente veilederen og hun skulle fremme klagen til sin leder. Det ble også sagt at det enda "manglet" dokumentasjon fra hennes behandler (Psykolog), men synes dette er rart da en annen saksbehandler sa at "All nødvendig dokumentasjon var på plass"

En uke etterpå ble samboeren min innkalt til ett møte der jeg ble med. Møte skulle handle om klagen over behandlings tiden som ikke ble holdt. Det som skjer i møtet er at de beklaget dypt over at dette har tatt lang tid og at slikt skal ikke skje. Resten av møte følte jeg handlet om hennes motivasjon til arbeidsmarkedet, og at hun ikke ville få innvilget AAP. Dette fordi hennes behandler (psykolog) hadde sagt at samboeren min ikke hadde noen diagonose. De mener at man må ha en sykdom eller sinnslidelse for å få innvilget AAP.

Det får meg til å skurre. Jeg var med i ett møte selv der behandler (Psykolog) var "for" at samboeren min skulle få innvilget AAP og mente selv at hun fylte vilkårene.

Her føles det som at søknaden blir behandlet i full hast i siste liten, med en baktanke på at den aldri skulle innvilges. Jeg føler at det er noe vanvittig galt i denne saken.

Jeg vet ikke helt hva vi skal gjøre videre. Er det noe vits i å klage på vedtaket, finnes det advokathjelp til slike saker uten at det koster skjorta? Jeg blir utrolig frustrert og lei meg på hennes vegne da hun har "kjempet" mot nav i flere år.

Uansett, takk for at du tok deg tid til å lese saken og beklager om dette er dårlig beskrevet. Det blir en del store hopp i tidsrom som kanskje gjør dette litt uforståelig, men jeg prøvde etter beste evne

Nå har jeg prøvd å skrive ett svar fire ganger men mobilen fucker opp gang på gang så tar det kort:

Kontakt advokat, gjerne en som "spesialiserer" seg på nav og lovverket der. Det kan være gratis/billig om hun/dere kan få fri rettshjelp.

Å sende klager hjelper ekstremt lite av egen erfaring, sendte nærmere 30 klager på under 6mnd både til nav og fylkesmann uten at noe som helst ble gjort, dette gjaldt da en saksbehandler som brøt ett hav av regler, gang på gang.

De som jobber på nav er i mange tilfeller ekstremt dårlige til å informere om noe som helst, de kan ofte ikke sine egne lover og regler, noe man skulle tro var ett krav for å jobbe der og mange saksbehandlere er ikke ute etter å hjelpe i det hele tatt.
Har selv vært igjennom ett helvete med nav igjennom flere år som har gjort mer skade enn det har gjort godt så jeg forstår godt frustrasjonen til både deg og samboer.

Ønsker dere lykke til og håper det ordner seg!

Det kan nok være riktig at man må ha en avklart helsesituasjon for å få innvilget AAP da dette i utgangspunktet skal brukes til å se hvordan det kan tilrettelegges for at personen skal komme ut i arbeid.

Med en uavklart helsesituasjon (ingen diagnose) vil det være vanskelig å legge opp en plan for å få personen ut i arbeid.

Du kan jo lese litt selv, det står vel at personen MÅ ha en diagnose (med enkelte unntak) på nav sine sider https://www.nav.no/no/NAV+og+samfunn...sjon+for+leger

Det første du bør gjøre er å slutte bruke ordet sinnslidelse.
Som over her vil alt være enklere med en diagnose, deprimert hadde vært bedre her enn ingen diagnose. Behandlere vet sjeldent best hva som gjelder for NAV og det er igjen bevist her. Kjæresten og med din hjelp bør nok ta mer kontroll over situasjonen selv. Det er dessverre sånn det er blitt. Deres erfaring med NAV er et resultat av Solbergs regjering som kutter i alt som heter velferd ink. AAP. Senest 1.1.18 Su kommer nok heller ingen vei med å ha blitt «narret» til å flytte. En oppvask i argumantasjonen her er en bra begynnelse.

Selvsagt skal dere klage, men dere må også finne deg en psykolog som vet hva de har myndighet til å si. Det burde ikke være ukjent for en psykolog at de ikke har myndighet til å vurdere hvorvidt du er for syk til å arbeide eller ikke, det er det legene til NAV som bestemmer. Psykologen og fastlegen kan komme med en anbefaling. Psykologen kan også ordne en anbefaling fra en spesialist.

Du trenger ikke en diagnose for å ha rett på AAP, det vurderes individuelt hva aktivitetsplanen inneholder. For mange i behandling vil det si at man skal følge behandlingen som lege og DPS anbefaler. Om jeg skal komme med ett råd så er det å tviholde på denne behandlingen, selv om f.eks. DPS ønsker å avslutte det. Det er (stort sett) aldri tvang involvert, så det vil fremstå som at du takket nei til behandling fra NAV sin side hvis du går med på å avslutte behandling. Det veier veldig tungt å ha en vurdering fra spesialist.

Advokat er en vei å gå, en bedre vei er nok å sørge for at samboeren din får tilstrekkelig hjelp. Det er ikke sikkert at DPS er rette stedet for det. Hvis dere har muligheten til det så ville jeg vurdert å oppsøke en privat psykiater. Det er ganske utrolig hva noen med spisskompetanse innen fagfeltet sitt kan få til, og de er gjerne langt mer rutinerte på hvordan de skal navigere det offentlige systemet. Det er mange flinke sykepleiere, psykologer og psykiatere i det offentlige, men det er ganske hit and miss.

Og sist men ikke minst, ikke la NAV vente til siste dagen for å svare. Mas.

Jeg forstår at man kan bli frustrert over et tunggrodd system, men i tiden videre tror jeg det kun vil hjelpe dere hvis du først og fremst legger fra deg holdninger á la "NAV prøver å lure oss". Selvfølgelig gjør de ikke det. Systemet er der utelukkende for å hjelpe alle som har krav på det. Det er ikke slik at det er saksbehandlerens personlige konto som eventuelt skal utbetale pengene til deg, så han har absolutt ingen incentiver for å la være å gi deg det du har krav på.

Det er ikke så lett å forstå kompleksiteten i hele saken din, men jeg ser du nevner at NAV mener hun må ha en diagnose for å kvalifisere til AAP. Du skriver jo tidligere i teksten at hun var blitt diagnostisert med PTSD etter å ha vært sykemeldt (..?), så da bør vel diagnosen være i boks med mindre jeg har misforstått. Videre er det slik at hvis du føler at NAV har brutt noe av det de har sagt til dere i møter, så føres det protokoll i alle fysiske møter, telefonsamtaler osv. fra NAV sin side. Du har selvsagt full innsynsrett i disse.

Be om å få disse protokollene, be om attest fra lege/psykolog på diagnose, og så ber du om et møte med saksbehandler der du legger frem hele din side av saken og ber om å få vite hvor flaskehalsen er og hva som skal til for at du får den statusen du mener du har krav på. Opptre saklig, høflig og formelt. Hvis du etter dette ikke kommer noen vei anbefaler jeg deg å ta den samme papirmøljen med deg til en advokat med kompetanse på området, og så vil advokaten guide deg videre på veien.

Jeg vet at NAV kan være et lite helvete å hanskes med, men man må bare innse først som sist at man må spille etter deres melodi. Det er kun skadelig for deg selv å være negativt og vanskelig innstilt mot dem, uansett hvor urettferdig behandlet du måtte føle deg. Som sagt så er tross alt hele misjonen for NAVs eksistens å hjelpe deg, men stryk dem medhårs.