Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  7 3726
Hei.
Litt om min situasjon. Er over 30 år, har jobbet fast siden skoledagene.
For noen år siden gikk jeg på en smell, møtte veggen eller ble utbrent eller hva en enn kaller det...

Endte med jeg ble langtidssykmeldt, mistet i den perioden jobben.
Hr slitt med angst og depresjon hele livet, men har klart meg greit til tross for dette.

Nå fungerer kroppen svært dårlig, mye spenneninger og stivhet grunnet angst som har festet seg langt inn i margen.
Får idag behandling (psykomotirisk fysioterapi) for dette, noe som fungerer svært bra, men det er en langsom prosess. Snart går perioden jeg kan gå på arbeidsavklaringspenger ut. Men jeg er ikke klar for å begynne å jobbe enda.

Begynner jeg å jobbe nå, kommer spenningene tilbake og det vil være et tidsspørsmål når neste smell kommer.
Dette har ikke noe med latskap å gjøre. Det handler om å finne en balanse som jeg kan leve med. Ser at kjøret med full jobb og mine plager ikke lar seg godt kombinere. Jeg må ta hensyn til kropp og sinn.

Vil ikke slutte å arbeide, gleder meg til å begynne å arbeide igjen når kroppen tillater det. Men akkurat nå føler jeg at "maset" fra nav og til dels legen fungerer mot sin hensikt. Det gjør meg stresset, og det fører til mer spenninger i kroppen som fører til enda lengre vei tilbake til arbeidslivet....

Derfor lurer jeg på om jeg har mulighet til å bli ufør. Da får jeg tid til å bli frisk i mitt eget tempo, og kan begynne å jobbe for eks 50% om et år eller to...

Har gått til forskjellige psykologer gjennom tidene, men aldri fått (eller hatt behov for å stille noen diagnose). Har gått på antidepressiva ssri i flere år, men holder nå på å kutte ned.. Vet ikke om dette er noe legen kan legge til grunn for å søke meg ufør eller hvordan dette fungerer.
Må si det sitter langt inne, men ser det som eneste mulighet nå.

Hva tenker dere jeg bør gjøre? Fullt ufør eller 50%?
Tenker at om jeg blir fullt ufør kommer jeg uansett jobbe så mye jeg klarer..... men ser for meg at dette blir ca 50% av full stilling...

Er det bare å troppe opp på legen og spørre om han vil sende inn søknad eller hvordan fungerer dette. Har et møte med nav imorgen....vet ikke hva jeg skal si utenom at jeg ikke er klar for arbeid ennå.

Råd mottas med takk.

ingen uføre som kan fortelle litt om prosessen?
Sist endret av iamafreak; 6. november 2019 kl. 00:23. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
100% ufør eller 50% ufør? Gå for det DU mener er best for deg! Man trenger ikke være ufør for resten av livet, om så.

Fortell fastlegen din akkurat hvordan du føler situasjonen din er, og hva du mener er det beste for deg. Vær heller litt ydmyk i din forklaring enn krevende.
(Mener ikke du er krevende -just sayin)

Bestill også en time til din psykolog/psykiatrisk og fortell det samme.
Der kan man vell og spille litt mere på hvor stor byrde akkurat dette er for deg, og at det får de og dem konsekvenser/problemer for deg.


Tiden er din venn
Jeg gikk til behandling i mange år. Sliter med kroniske søvnproblemer, har epilepsi, og diverse angstlidelser som har fulgt meg hele livet. Det har på flere måter ødelagt mange år av mitt liv. Brøt etter hvert fullstendig sammen på jobb og ble sykmeldt i ett år. Endte til slutt på AAP, gikk i en del tiltak og behandling på DPS i ca 6 år før jeg til slutt kastet inn håndkleet og søkte og fikk innvilget 100% ufør. Fikk legen til å skrive en henvendelse til NAV, som igjen ba meg fylle ut et skjema. Så ble alle mine papirer sendt til NAV-lege. Tok vel 9 mnd elns før jeg fikk innvilget uføretrygd. Opplevde hele veien for det meste stor forståelse fra NAV, men svært lite oppfølging.

Etter at jeg fikk uføretrygd, så har jeg snudd opp-ned (i alle fall for det meste) på livet mitt,og opplevd en markant økning i min psykiske helse og selvtillit. Jeg jobber nå for å komme meg ut i arbeid igjen, det vil ta tid, men jeg har en stadig større tro på at jeg vil få det til. Savner yrkeslivet og nettverkene man blir en del av der...

Jeg har også angst for lykkepiller og angstdempende medikamenter o.l, og legen har støttet meg i å ikke bruke disse. Har aldri prøvd slikt. Så det tror jeg ikke de nødvendigvis alltid vektlegger.

Du kan jo søke om 100% uføregrad om du ønsker det, så vil de evnt. sette ned uføregraden hvis de mener du ikke er 100% ufør. Men hvis du tror du kan jobbe 50% så betyr jo det at du tjener mer penger enn du ville gjort med 100% uføretrygd, tenker jeg. Hvis du er 100% ufør så tror jeg du kan tjene 40 000 kr før de begynner å trekke i trygden din. Beklager rotete innlegg. Er vel 1 time på overtid. zzzz
Sist endret av caperno; 6. november 2019 kl. 01:11.
Går du med tanker på ufør så er det viktig å ha en god dialog med nav. Du må også regne med flere arbeidstiltak som kan utprøve arbeidsevnen din. Å få noen diagnoser underveis er heller ikke dumt. Du burde heller ta noen runder med deg selv å prate med nav. Å være ufør er egentlig ganske kjipt i mine øyne som selv er det, men det gir meg ihvertfall en mulighet til å jobbe med meg selv. Nå pr i dag så er jeg innom et fontenehus noen dager i uken å det er veldig bra for meg! litt utrygg på å gå inn i en jobb, men heller noe trygt-
Selvsagt er det kjipt å bli ufør.
Det er bare at alle disse timene med sosinomer på offentlige etater går meg på nervene. Virker som de stiller masse spørsmål men har abselutt ingen svar. Virker som om de bare er nyskjerrige.
Her har jeg virkelig prøvd å ta tak i problemene mine, og søkt hjelp. Men det er ingen hjelp å få.
Jeg trenger ikke en tante til å holde hånden min mens jeg søker jobb, eller skal ut i jobb. Det jeg trenger er å få arbeide med meg selv i ro og mak, så kan jeg arbeide når jeg er frisk nok.
Det er bare et forbanna mas.

Er så sykt skuffet over den "hjelpen" jeg har fått. Alt jeg har sagt blir brukt mot meg.

Psykologer. Det er et eget kapittel. Har gått til 3 forskjellige, men jeg har jo mer peiling på depresjon enn alle til sammen. Null hjelp, noe som bare fører til mer frustrasjon.
En time til med sosionom eller psykolog uten å få noe tilbake og jeg er redd det klikker for meg, seriøst.
Det er vel strengt tatt behandling over tid. Som feks psykolog, utprøving arbeid som vil gi deg grunnlag for uføretrygd.

Har du ikke en kvalifiserende diagnose allerede. Uten en diagnose kan du bare glemme i det hele tatt søke ufør.

Gikk selv 10 år under NAV før uføretrygd ble vurdert. 6 år i behandling hos psykolog. En del utprøving i arbeidslivet.

Du skal avklares. Det tar TID.
Sist endret av Tilbaketrukket.; 8. november 2019 kl. 13:47.
Må gjennom arbeidsutprøving først. Så hensiktsmessig behandling før du kan vurdere det med saksbehandler.
Skjønner at det kan være veldig frustrerende å ha det slik. Har selv hatt det slik i mange år. Til å begynne med klarte jeg å være i delvis aktivitet. Det endte med delvis aktivitet i 20 år. Var vel slik delvis fornøyd med at jeg klarte å være en del av samfunnet i ny & ne at jeg glemte å ta min egen helse på alvor. Ved å ta min egen helse på alvor mener jeg å få svar/forståelse på hvorfor en har det slik en har det, og at det jobbes ut i fra det, slik at en i det minste har ett lite rotfeste til begge bena som en forsøker å plante ned i jorda. Jeg vet det er vanskelig, men en er nødt til å jobbe knallhardt for å få det til.

Dette jeg skriver nå er på måte ingen kritikk. Sier dette for å komme med forslag som kan forbedre situasjonen, eller hvordan situasjonen kan bli sett på. Du må begynne å ta helsen din litt mer alvorlig enn hva du har gjort tidligere. Dette handler egentlig ikke om hvor mye ufør du skal bli, men heller hvor mye du er villig til å gjøre for å forbedre din egen livssituasjon. Slik det er nå ser det ut som du ikke får den hjelpen du trenger. Da kan en også tenke seg hvor dette bærer hen. Du kommer ikke til å bli tatt alvorlig hos NAV med det du forteller her.

"Møtte veggen eller hva en kaller det", "akkurat nå føler jeg at maset fra nav og til dels legen fungerer mot sin hensikt. Det gjør meg stresset, og det fører til mer spenninger i kroppen som fører til enda lengre vei tilbake til arbeidslivet....", "Derfor lurer jeg på om jeg har mulighet til å bli ufør. Da får jeg tid til å bli frisk i mitt eget tempo, og kan begynne å jobbe for eks 50% om et år eller to...", "Har gått til forskjellige psykologer gjennom tidene, men aldri hatt behov for å stille noen diagnose"

La oss si en som arbeider på NAV skal oppsummere litt fra eksemplene over. Med dette kan du regne med å havne på den aller minste sosial stønaden som er å oppdrive hos NAV, og tviler på at du i det hele tatt kommer til å bli tatt noe alvorlig overhodet. Bare forsøk å sett deg inn i den situasjonen at det er du som jobber på NAV, hvordan ville du arbeidet med noe slikt?

3 psykologer på 4 år er ikke mye. Å finne den rette psykologen kan kreve en god del bytter, og arbeid. Å finne en som forstår deg og tar deg på alvor er alfa omega. Å drive å surre hos andre kun gå dit for å gå dit er mot sin hensikt, og har vel veldig lite for seg. På meg virker det ut som at du opprettet denne tråden pga at nå er det snart slutt på AAP, og ikke så mye for å hjelpe deg selv på andre måter utenom det økonomiske. Noe som i seg selv egentlig er helt greit. Men etter å ha vært i samme situasjonen må jeg selv si at du egentlig bare utsetter og forverrer problemene. En ting vet jeg når det kommer til meg selv. Hadde jeg tatt skikkelig tak i mine egne problemer for godt over 20 år siden hadde jeg kunne levd ett bedre og mer forståelsesrikt liv. Men hadde også litt av samme problemstillingen som deg, at jeg følte ikke at jeg ble tatt på alvor. Angrer bittert på at jeg ikke forsøkte å legge mer arbeid i å finne den rette psykologen tidligere. Men det hadde vel sine grunner at det ikke ble gjort også..

Men over til det du kan regne med å ende opp med her:

Det er lettere å klikke av NAV enn å klikke for at en må bytte psykolog. Mer mas fra NAV må en nesten forvente, og uten å vise noen velvilje til noenting så blir det vel sikkert den laveste sosiale stønaden en kan oppdrive, tenker jeg. Samtidig blir en vel sett på som en latsabb og slask, for en er jo heller ikke syk. Men det eneste noen garantert kan si her er vel at det blir avslag på ufør søknaden. Dette er vel den harde sannhet hvis en velger å ikke gjøre noe.
Sist endret av Jens1; 9. november 2019 kl. 11:21.