Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  19 1801
Anonym bruker
"Såret Blåhai"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
God kveld. La meg bare begynne med å si at jeg beklager hvis noe i inlegget virker rotete - jeg prøver å ta meg god tid med å veie ordene mine for å formulere meg riktig - men desverre flyr tankene i hodet mye fortere enn jeg klarer å ta tak i dem og da blir det fort litt rot når jeg prøver å få dem ned i tekst-format. Glemmer gjerne å skrive ord også, så setninger kan bli usammenhengene og betydningen kan falle litt vekk (har sittet med dette inlegget i snart tre timer nå bare for å prøve å holde det ryddig )
Gjerne spør hvis noe er usikkert.

Grunnet nye restriksjoner på nyåret er NAV-tiltaket jeg deltar på/i blitt lagt på is - og kombinert med en skadet ankel - blir det lange dager hjemme med lite produktivitet. Jeg kjenner at i skrivende stund er det rett og slett som om tiden har stoppet opp, og jeg føler da på et stort behov for å ta en grundig vurdering av livssituasjonen min.

Det første som trykker er egentlig arbeids og inntekts-situasjon. Dette er ingen enkel sak, da verken jeg eller systemet klarer helt å forstå og/eller plassere meg innenfor verken kategorien "frisk eller syk, à la arbeidsføre eller uføre".

Sitter for n-te gang og grubler over om å søke om en (ung) uføretrygd er en kamp som er verdt for meg å ta opp.
Jeg er for ikke lenge siden fylt 24 år og mottar stønad AAP grunnet vurdering av arbeidsevne. Jeg går i et "arbeids rettet" tiltak tre ganger i uken hvor man driver med typisk kommunalt parkvesen arbeid. Trives i utgangspunktet med oppgavene og pliktene, og det man da kan kalle kollegaene.

Men det er ikke første gang jeg er her, tvert imot femte gang. Jeg er på mitt femte år under arbeidsutprøvning. (!)
Problemet mitt er at jeg treffer veggen hver bidige gang. I fare for å høres ut som en simp eller en snylter skal jeg være forsiktig hva jeg sier, men; jeg har ikke kapasitet til ansvaret, forventingene og rutinene.
Hverdagen min er heldigvis for tiden greit under kontroll, jeg er rusfri og jeg har gode rutiner på mat og søvn, men historien har tvert imot ikke alltid vært sånn. Jeg er så redd for at den dagen det glipper igjen, ryker arbeidsmuligheten som jeg nå så hardt prøver å jobbe meg frem til, og da brenner jeg mange broer både ift system, familie osv...

Jeg er enkelt forklart ganske fucket etter en vanskelig oppvekst. Da jeg var to år gammel ble jeg plassert i fosterhjem. Ikke vet jeg hva som skjedde deretter, men jeg plassert i samtaleterapi da jeg var 6-7 år gammel (daværende Regnbueprosjektet - barn av rusmiddelavhengige) på grunn av bekymring fra fosterfamilie om unormale reaksjonsmønstre. Nøyaktig hva det var vet jeg ikke den dag i dag, men en ting er tydelig, jeg coper ikke med stress, eller generelt sett hvertfall mongo dårlig ift vanskelige og vonde følelser. Blir for mye og shutter totalt ned. Det er en utrolig krevende ting å jobbe med da det sitter dypt integrert i meg og jeg har ikke helt funnet verktøy til å løse det enda. Barneskolen ble mildt sagt en kamp for meg, evnen til å forstå og lære har aldri vært problemet, men fokus, konsentrasjon, trivsel, og slike ting ble naturligvis et problem grunnet at jeg hadde andre ting å tenke på. Ungdomsskole og vidergående har vært samme sak. Jeg begynte selvfølgelig å ruse meg tidlig i tenårene og har vært gjenganger i ARA, ABUP++ i mange år, episoder på psykiatrisk og opphold på avrusning.

Den dag i dag føler meg rett og slett ødelagt på en veldig fundimental måte. Jeg mangler etter en vanskelig oppvekst en evne til å håndtere en hel haug av traumer og følelser, samt en del praktiske ting (eksempelvis sosialt, økonomisk, rus) , noen ganger blir jeg helt apekatt-iq i hodet og forstår ikke en dritt av hva som er bra for meg og ikke, hva jeg gjør riktig og ikke. Og dette preger hverdagen min veldig.
Det bor så utrolig mye vondt i meg (triste og vanskelige følelser), noen vil kanskje si at jeg sitter fast i offer-rollen, men realiteten er at jeg har aldri klart å prossessere en hel masse ting. En form for PTSD, kanskje. Dette har ført til mange veldig uhensikstmessige reaksjons og handlingssmønstre, som gjør at jeg fucker opp for meg selv. Jeg tror mye av det kommer av en kraftig ibeboende, dyp jævla usikkerhet. (omsorgssvikt..?)
Det høres kanskje dumt ut, men jeg har slitt og sliter enda mye med bare hverdagen. Å måtte håndtere en hel masse med folk, ansvar for det ene med det andre, og å ta hånd om meg selv på toppen av alt, er rett og slett mye for meg... for mye egentlig. Jeg går liksom som sagt bare i meltdown, til hvilken grad avhenger jo av hva som skjer da..
Nå går jeg ikke veldig i dybden her om hvilke spesifikke ting det er snakk om, men kanskje jeg klarer å illustrere et bilde. Selvfølgelig, alle kan gå om og i mente om problemene sine, men i all hovedsak er problemet at jeg har mere enn nok med å håndtere meg selv, eller å ha det bra selv
De siste årene har jeg også f.eks slitt med ekstreme virkelighetsforstyrrelser, paranoia, følelse av at alt blir styrt av en ond kraft, folk kan telepatisk vite hva jeg tenker typ, litt (ser nå at det egentlig er ganske) schizo tendenser. Det har heldigvis gitt seg i det siste når jeg har sluttet å ruse meg.


Anyway. Til den praktiske biten.
Jeg har ikke noen andre diagnoser enn alvorlig depresjon og angst (ble dog konstantert da jeg var 13-14), og derfor ser jeg for meg at det på papiret vil bli en krig å søke om uføretrygd - nåværende saksbehandler på NAV mener også det ikke er hensiktsmessig p.d.d.
Jeg er på papiret helt frisk (selv etter snart 20 år i terapi, behandling, rusbehandling, utprøvning osv uten markant bedring) men realiteten min er at huet mitt og den mentale helsen min egentlig er ganske suppe, og livet mitt deretter.
I tillegg har jeg nettopp byttet fastlege, så prosessen med med gjøre personen kjent med meg, for så å forklare, konstantere osv ser jeg for meg blir lang også; da legen ikke heller er kjent for å være noe sympatimenneske.

Jeg føler det er viktig å konstantere at jeg ikke vil være noe danker som sitter på sofaen dagen lang og spiser potetgull, tvert imot. Har mange drømmer og mål, både store og små, og finner glede i mange ting, elsker progressivitet osv. Jeg takler bare ikke det jævla presset og stresset fra systemet egentlig, det gjør at jeg knekker og mister gnisten, motivasjon, målretning og livsglede.
Jeg ønsker naturligvis å etterhvert få fast arbeid og komme meg ut og videre i livet som en normal person, men her jeg sitter nå, og slik har det igrunnen vært i mange år; jeg føler jeg meg ikke kapabel til det. Etter år med rusmisbruk og preg av det, i tillegg til dårlig psykisk helse, har jeg nok med å bare holde meg i skinnet i hverdagen.

Er det noen som kan gi meg noen innvendinger, generelt sett, syns dere veien om en uføretrygd som en økonomisk sikkerhet og litt mere spillerom er en lur vei å gå? Hva burde jeg ellers gjøre?



Jeg velger å poste dette i rusforumet siden jeg kan poste anonymt, da dette ble mere personlig for meg enn hva jeg egentlig er komfortabel med å dele. (selv om jeg bare skraper på overflaten - problemet mitt i et nøtteskall..?) Rus har også vært en veldig stor faktor i bildet i de siste årende, kanskje det gjør plasseringen nogenlunde relevant
Anonym bruker
"Såret Blåhai"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Syns forøvrig det anonyme brukernavnet mitt var komisk passende
Jeg er jo ikke hverken lege eller psykolog og kjenner jo bare saken din utifra det du skriver. Jeg tror kanskje ikke slik du har det nå at du skal vektlegge hva NAV sier om hva som er lurt å gjøre. Kanskje bør du vurdere å ha andre enn bare en fastlege i ditt hjørne i ringen? Feks en psykolog? Utenfra kan det virke som du trenger en grundig utredning, slik at det blir slått fast om du har en diagnose og hvilken diagnose det da er. Angst og depresjon er jo ofte følgeproblemer til andre psykiske lidelser. Feks ptsd, kanskje schizo eller bipolar eller psykose eller noe slikt. Og en på nav har jo ikke kompetanse til å avgjøre om du sliter med noe mer enn angst og depresjon. Utifra hva du forteller så ser jeg ikke bort fra at du kan kompleks ptsd feks. Mange med ptsd kan havne i samme kjøret du beskriver. Rus, dårlig funksjonsnivå som å klare å ta vare på seg selv og takle hverdagslige ting, mye indre kaos, angst.

Snakk med legen din og be om utredning og psykolog. Om du har midler og mulighet kan du gå til privat psykolog for å få fortgang i utredningen, har du flaks finner du kanskje en psykolog som er på listen til helfo over psykologer med driftsstøtte. Får du starte i utredning og behandling hos en privat psykolog med driftsstøtte da betaler du bare samme egenandel som på dps. Dvs det koster deg ikke noe ekstra men er du heldig kan du komme raskt inn og raskt få avklart diagnose.

Ufør er jo en endelig dom. Det er et hvileskjær som gir det økonomisk sikkerhet slik at du får konsentrert deg om å få orden på psyken og livet generelt. Om du i fremtiden blir friskere så kan du jobbe enten deltid som ufør eller gå over til fulltid om du merker du har kapasitet til det. Økonomisk lønner det seg å jobbe. Nær uansett jobb du tar i full stilling vil gi deg minst dobbelt så høy inntekt som du vil ha som ufør.
Anonym bruker
"Såret Blåhai"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av _abc_ Vis innlegg
Jeg er jo ikke hverken lege eller psykolog og kjenner jo bare saken din utifra det du skriver. Jeg tror kanskje ikke slik du har det nå at du skal vektlegge hva NAV sier om hva som er lurt å gjøre. Kanskje bør du vurdere å ha andre enn bare en fastlege i ditt hjørne i ringen? Feks en psykolog? Utenfra kan det virke som du trenger en grundig utredning, slik at det blir slått fast om du har en diagnose og hvilken diagnose det da er. Angst og depresjon er jo ofte følgeproblemer til andre psykiske lidelser. Feks ptsd, kanskje schizo eller bipolar eller psykose eller noe slikt. Og en på nav har jo ikke kompetanse til å avgjøre om du sliter med noe mer enn angst og depresjon. Utifra hva du forteller så ser jeg ikke bort fra at du kan kompleks ptsd feks. Mange med ptsd kan havne i samme kjøret du beskriver. Rus, dårlig funksjonsnivå som å klare å ta vare på seg selv og takle hverdagslige ting, mye indre kaos, angst.

Snakk med legen din og be om utredning og psykolog. Om du har midler og mulighet kan du gå til privat psykolog for å få fortgang i utredningen, har du flaks finner du kanskje en psykolog som er på listen til helfo over psykologer med driftsstøtte. Får du starte i utredning og behandling hos en privat psykolog med driftsstøtte da betaler du bare samme egenandel som på dps. Dvs det koster deg ikke noe ekstra men er du heldig kan du komme raskt inn og raskt få avklart diagnose.

Ufør er jo en endelig dom. Det er et hvileskjær som gir det økonomisk sikkerhet slik at du får konsentrert deg om å få orden på psyken og livet generelt. Om du i fremtiden blir friskere så kan du jobbe enten deltid som ufør eller gå over til fulltid om du merker du har kapasitet til det. Økonomisk lønner det seg å jobbe. Nær uansett jobb du tar i full stilling vil gi deg minst dobbelt så høy inntekt som du vil ha som ufør.
Vis hele sitatet...
Takk for et utfyllende svar. Nettopp hva du poengeter til slutt er hva jeg selv tenker, det skal virke som en slags flytebøyle frem til jeg lærer å svømme selv. Jeg har hatt en fast psykolog innen ARA de siste 5 årende, men jeg får ikke noe særlig oppfølging, vi har begynt på utredninger flere ganger uten at vi kommer i mål. Skal undersøke dette med privat pyskolog det var et godt tips
Dreit selv i nav og deres bingo-opplegg av inkompetente saksbehandlere og gikk til privat psykolog på egen regning.

Resulterte i uføretrygd etter 2 år i samtaleterapi, noe som nav ikke klarte etter 15 år i deres system. Psykologen fikset alt som har med nav å gjøre, og om de stillte meg noe spørsmål så henviste jeg de til psykologen og/eller legen min.

Husker spesielt en episode der nav krangla på noe greier, og psykologen ringte rett til saksbehandler mens jeg satt på møte hos henne og spurte om hun skulle sette opp en time til saksbehandleren så h'n kunne komme å utfordre kompetansen hennes face to face.
Hørte aldri mer navnet til den saksbehandleren.

Skaff deg noen som er på ditt lag som ikke er lønnet av nav og staten. Da får du noen som oppriktig er interresert i at du skal ha det bedre.
Anonym bruker
"Full Gorgon"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Jeg har diagnose angst/depresjon og unnvikende personlighetsforstyrrelse.
Tok kontakt med fastlege i mai 2016 da jeg ikke klarte å gå ut av døra til slutt, gikk sykemeldt og nav fikk meg ganske kjapt over på AAP. Kom inn på dps juli 2016 og gikk der ukentlig i to og et halvt år, ble flyttet videre til behandling hos sykepleier på kommunalt mestringssenter da dps ikke ga resultater. Har vært på mestringssenteret i halvannet år nå og får veldig fin og tett oppfølging og behandling i samarbeid med fastlegen.
Fastlege og sykepleier tok initiativ og kalte inn til møte med nav i april 2020 vedrørende søknad om uføretrygd da min AAP ville gått ut i august 2020. Etter møte med nav konkluderte saksbehandler med at min arbeidsevne var lik null og arbeidsutprøving ville være til ingen nytte og ba meg således sende inn søknad om ufør. Etter seks uker ble søknaden innvilget.
Begynner så smått å fungere i hverdagen nå, men fallhøyden er stor, dog på sikt ønsker jeg å komme tilbake til arbeidslivet igjen.
Ufør er jo en endelig dom. Det er et hvileskjær som gir det økonomisk sikkerhet slik at du får konsentrert deg om å få orden på psyken og livet generelt. Om du i fremtiden blir friskere så kan du jobbe enten deltid som ufør eller gå over til fulltid om du merker du har kapasitet til det. Økonomisk lønner det seg å jobbe. Nær uansett jobb du tar i full stilling vil gi deg minst dobbelt så høy inntekt som du vil ha som ufør.
Vis hele sitatet...
Huff det blir ofte så mye tull når jeg skriver, du startet med å si at du kunne rote. Her gjorde jeg også det. Jeg glemte et helt ord som virkelig klarte å snu det jeg skulle skrive til noe helt annet. Dette skulle det stått;

Ufør er jo IKKE en endelig dom.
Anonym bruker
"Såret Blåhai"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av _abc_ Vis innlegg
Huff det blir ofte så mye tull når jeg skriver, du startet med å si at du kunne rote. Her gjorde jeg også det. Jeg glemte et helt ord som virkelig klarte å snu det jeg skulle skrive til noe helt annet. Dette skulle det stått;

Ufør er jo IKKE en endelig dom.
Vis hele sitatet...
Jepp, jeg skjønte det
Føler med deg, historien min er skremmende lik. Vetta faen hva jeg skal gjøre jeg heller, står helt fast. Alle rundt meg presser meg til å skulle begynne å jobbe igjen, og mener jeg bare ikke har funnet det som er riktig for meg enda, men for min del så virker det egentlig ikke som noen av de aksepterer at jeg er et veldig ødelagt menneske. Som deg, så takler jeg absolutt ikke stress i hverdagen, da går jeg rett i kjelleren etter kort tid og blir der i LANG tid i etterkant.

Syklusen er litt sånn her:
Jobber - mentalt sammenbrudd - depresjon, forverring av alle symptomer - lang tid, litt forbedring - mas om jobb - gir etter for maset om jobb - restart.

Nå sitter jeg her da, og jeg klarer ikke å stå imot det endeløse maset for alltid. Har akkurat begynt å fungere litt normalt igjen, jeg klarer å gå på butikken og se kassereren i øynene sånn halvveis igjen.

Sist gang jeg prøvde behandling fikk jeg bare beskjed av DPS om at "Vi har ikke noe mer tilbud til deg".

Nei, jeg vet ikke jeg heller. Lykke til videre.
@EvilSink har du noen behandler nå da, når dps ikke lenger følger deg opp? En psykolog bør du absolutt gå til slik at det både blir kartlagt åssen du har det, du får en skikkelig utredning og det blir dokumentert hva du sliter med og sammen kan du og psykologen finne en vei fremover. Om du ikke fungerer nå, så er neppe jobb det du skal fokusere på akkurat nå. Men du trenger faktisk en behandler som også kan føre din sak mot nav, for den kampen mot nav kan jo virkelig ta motet fra noen og enhver. Og selv friske folk kneler jo i samhandling med nav, og er man redusert psykisk og langt nede er det ikke lett å forholde seg til saksbehandlere som tar avgjørelser uten å få innspill fra spesialister, behandlere eller psykologer.
Sitat av _abc_ Vis innlegg
@EvilSink har du noen behandler nå da, når dps ikke lenger følger deg opp? En psykolog bør du absolutt gå til slik at det både blir kartlagt åssen du har det, du får en skikkelig utredning og det blir dokumentert hva du sliter med og sammen kan du og psykologen finne en vei fremover. Om du ikke fungerer nå, så er neppe jobb det du skal fokusere på akkurat nå. Men du trenger faktisk en behandler som også kan føre din sak mot nav, for den kampen mot nav kan jo virkelig ta motet fra noen og enhver. Og selv friske folk kneler jo i samhandling med nav, og er man redusert psykisk og langt nede er det ikke lett å forholde seg til saksbehandlere som tar avgjørelser uten å få innspill fra spesialister, behandlere eller psykologer.
Vis hele sitatet...
Har per dags dato ingen behandlere. Har en kontakt som jobber i kommunen som sjekker at jeg fortsatt lever, men ikke noe mer bortsett fra det.
Anonym bruker
"Underernært Tunge"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Du slår meg ikke som noe lost cause det er verdt å gi opp og sette på ufør. Er også ganske sikker på at du ikke hadde fått det.. Ikke det at man alltid kan eller skal sammenligne men folk har hatt værre oppvekst enn deg og fungerer greit i dag, og folk har større helseutfordringer enn deg og klarer å jobbe. Faktisk er jobb og rutiner, mestringsfølelse og å yte noe kjempeviktig for psykisk helse. Jeg tenker at du må gå all inn i behandling, depresjonsbehandling og kognitiv terapi, prøve andre tiltak enn de nedbrytende nav kursene men for eksempel starte å jobbe som frivillig på Sfo, ungdomsklubb, gamlehjem, handlehjelp for gamle, sitte barnevakt, på kattehus, matutdelingssted for hjemløse eller lignende. Frivillig.no har en god oversikt men ikke om alle muligheter så undersøk også med organisasjonene i din by. Engasjer deg i et politisk lag eller en lagspiller hobby osv. Ikke alt på en gang selvfølgelig men begynne med en ting av gangen. Jeg har definitivt troa på at du skal få det mye bedre, alderen din er også typisk for å ikke ha nok tro på seg selv og være lei av nav. Skjønner usikker økonomi er tyngende for psyken for jeg har vært der selv men ufør er så lite å leve for at det blir enda mer tyngende å sitte som 45 åring i en liten ettroms uten noe formue eller noe man eier, uten kone og barn fordi man har følt seg som en fattig taper som ikke har noe å bidra med..
Anonym bruker
"Såret Blåhai"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Du slår meg ikke som noe lost cause det er verdt å gi opp og sette på ufør. Er også ganske sikker på at du ikke hadde fått det.. Ikke det at man alltid kan eller skal sammenligne men folk har hatt værre oppvekst enn deg og fungerer greit i dag, og folk har større helseutfordringer enn deg og klarer å jobbe. Faktisk er jobb og rutiner, mestringsfølelse og å yte noe kjempeviktig for psykisk helse. Jeg tenker at du må gå all inn i behandling, depresjonsbehandling og kognitiv terapi, prøve andre tiltak enn de nedbrytende nav kursene men for eksempel starte å jobbe som frivillig på Sfo, ungdomsklubb, gamlehjem, handlehjelp for gamle, sitte barnevakt, på kattehus, matutdelingssted for hjemløse eller lignende. Frivillig.no har en god oversikt men ikke om alle muligheter så undersøk også med organisasjonene i din by. Engasjer deg i et politisk lag eller en lagspiller hobby osv. Ikke alt på en gang selvfølgelig men begynne med en ting av gangen. Jeg har definitivt troa på at du skal få det mye bedre, alderen din er også typisk for å ikke ha nok tro på seg selv og være lei av nav. Skjønner usikker økonomi er tyngende for psyken for jeg har vært der selv men ufør er så lite å leve for at det blir enda mer tyngende å sitte som 45 åring i en liten ettroms uten noe formue eller noe man eier, uten kone og barn fordi man har følt seg som en fattig taper som ikke har noe å bidra med..
Vis hele sitatet...
Kjenner jeg blir litt frustrert over svaret ditt. Jeg er selvfølgelig åpen for input og svaret ditt blir tatt i betraktning - dog kjenner jeg ikke på lik linje med andres. Har du i det hele tatt lest gjennom hva jeg skrev? Jeg har gått til behandling praktisk talt i 17-18 år, både hos ARA og ABUP blandt andre. Klart vi har jobbet med kognitiv terapi. Vi har jobbet med en hel masse haug, og jeg skal naturligvis fortsette prosessen, men det kommer til å ta tid. Og hvorfor er det å ha det verre enn andre et valid argument, det som settes spørsmål ved her er jo min arbeidskapasitet og arbeidsevne til å fungere i praksis i et normalt arbeid..?
Du høres ut som saksbehandleren min på NAV.
Alikavell skal jeg støtte deg i det du sier med at fast arbeid skaper gode rutiner og mestringsfølelse, det er klart. Men jeg har vært i flere typer arbeid, både som frivillig og som normalt ansatt, som ikke omhandler NAV på noe sett og vis. Men som presisert over, tiltaket jeg er i per dags dato er faktisk ganske ok og jeg trives i utgangspunktet med det. Det handler liksom ikke om det.
Sitat av _abc_ Vis innlegg

Ufør er jo en endelig dom.
Vis hele sitatet...
Helt feil! Har du fått uføretrygd, kan du fortsatt komme ut i arbeidslivet om man «blir bedre». Vedtaket kan settes på vent inntil 2 år er det vel, hvis man får seg jobb.
Eller man kan tjene ca 40500 ved siden av trygden pr år, uten å bli trekt i trygden. Men det skal lønne seg å jobbe, går du over de 40500 (0.4 G) , trekker de ca 40 øre av trygden, pr krone du tjener.
Anonym bruker
"Underernært Tunge"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Kjenner jeg blir litt frustrert over svaret ditt. Jeg er selvfølgelig åpen for input og svaret ditt blir tatt i betraktning - dog kjenner jeg ikke på lik linje med andres. Har du i det hele tatt lest gjennom hva jeg skrev? Jeg har gått til behandling praktisk talt i 17-18 år, både hos ARA og ABUP blandt andre. Klart vi har jobbet med kognitiv terapi. Vi har jobbet med en hel masse haug, og jeg skal naturligvis fortsette prosessen, men det kommer til å ta tid. Og hvorfor er det å ha det verre enn andre et valid argument, det som settes spørsmål ved her er jo min arbeidskapasitet og arbeidsevne til å fungere i praksis i et normalt arbeid..?
Du høres ut som saksbehandleren min på NAV.
Alikavell skal jeg støtte deg i det du sier med at fast arbeid skaper gode rutiner og mestringsfølelse, det er klart. Men jeg har vært i flere typer arbeid, både som frivillig og som normalt ansatt, som ikke omhandler NAV på noe sett og vis. Men som presisert over, tiltaket jeg er i per dags dato er faktisk ganske ok og jeg trives i utgangspunktet med det. Det handler liksom ikke om det.
Vis hele sitatet...
Ja jeg har lest det og har vært gjennom det selv. Hvis du bare ville ha svar om at du burde få ufør så burde du ikke spurt sorry.. Jeg nevnte alderen din og det var av en grunn fordi hjernen er først ferdig utvikla når man er minst 25 og det er fra nå du begynner å forstå deg selv bedre rent psykologisk og vil få bedre utbytte av behandling. Å være såkalt problembarn med vond oppvekst kvalifiserer ikke til ufør, fokuser på å bli et løvetannbarn istedet. Du har mange forutsetninger for å få det bedre bare du drar i de riktige trådene
Sitat av mr.roundtree Vis innlegg
Dreit selv i nav og deres bingo-opplegg av inkompetente saksbehandlere og gikk til privat psykolog på egen regning.
Vis hele sitatet...
Hva sags kostnader snakker vi om her?
Sitat av EvilSink Vis innlegg
Har per dags dato ingen behandlere. Har en kontakt som jobber i kommunen som sjekker at jeg fortsatt lever, men ikke noe mer bortsett fra det.
Vis hele sitatet...

Da er det kanskje plassen å starte, å få henvisning til psykolog?


Sitat av Bobben79 Vis innlegg
Helt feil! Har du fått uføretrygd, kan du fortsatt komme ut i arbeidslivet om man «blir bedre». Vedtaket kan settes på vent inntil 2 år er det vel, hvis man får seg jobb.
Eller man kan tjene ca 40500 ved siden av trygden pr år, uten å bli trekt i trygden. Men det skal lønne seg å jobbe, går du over de 40500 (0.4 G) , trekker de ca 40 øre av trygden, pr krone du tjener.
Vis hele sitatet...
Hehe, ja du det var en ren skrivefeil, jeg kommenterte den feil selv da jeg oppdaget den.

Det skulle stått at ufør IKKE er en varig dom. Adhd og dysleksi, da blir det fort ball når en ikke selv oppdager at hele ord mangler selv om man leser gjennom før en poster.
Anonym bruker
"Såret Blåhai"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Ja jeg har lest det og har vært gjennom det selv. Hvis du bare ville ha svar om at du burde få ufør så burde du ikke spurt sorry.. Jeg nevnte alderen din og det var av en grunn fordi hjernen er først ferdig utvikla når man er minst 25 og det er fra nå du begynner å forstå deg selv bedre rent psykologisk og vil få bedre utbytte av behandling. Å være såkalt problembarn med vond oppvekst kvalifiserer ikke til ufør, fokuser på å bli et løvetannbarn istedet. Du har mange forutsetninger for å få det bedre bare du drar i de riktige trådene
Vis hele sitatet...
Nei, det var absolutt ikke intensjonen med å opprette tråden. Jeg forstår tankegangen din og jeg syns mentaliteten og innstillingen din er bra og løsningsorientert, og det liker jeg. Men du fremlegger det som om hvis jeg skulle velge å gå gjennom prosessen med å bli uføre, at jeg kommer til å ende opp, eller hverfall er det sannsynlig at jeg ender opp som en (i dine ord) taper som bor i mors kjeller i en alder av 40.
Det er jo heldigvis sånn den dag i dag som beskrevet over fult mulig å avslutte en uføretrygd for så å komme seg tilbake til arbeidslivet.
Jeg forstår også veldig godt at en vanskeligstilt barndom og oppvekst ikke automatisk kvalifiserer til en uføretrygd, men det jeg drøfter her er min nåværende psykiske helse.

La meg heller spørre deg, utifra det du har lest og oppfattet til nå, og du sier du har vert igjennom det samme.
Hvordan kan jeg selv komme til det punktet hvor jeg kan håndtere å være i et normalt arbeid, og hva gjør jeg når jeg har få måneder igjen av stønaden min før jeg må over på sosialen og er pretty much fucked økonomisk? Hele poenget med tråden er at det liksom ikke er så enkelt som å bare bite tenna sammen, og prosessen jeg går igjennom med meg selv for å få den ønskede veksten og å nå målet med å være normalt arbeidsfør og stabil, ikke minst i hodet, kommer til å ta lang tid..
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Du slår meg ikke som noe lost cause det er verdt å gi opp og sette på ufør. Er også ganske sikker på at du ikke hadde fått det.. Ikke det at man alltid kan eller skal sammenligne men folk har hatt værre oppvekst enn deg og fungerer greit i dag, og folk har større helseutfordringer enn deg og klarer å jobbe. Faktisk er jobb og rutiner, mestringsfølelse og å yte noe kjempeviktig for psykisk helse. Jeg tenker at du må gå all inn i behandling, depresjonsbehandling og kognitiv terapi, prøve andre tiltak enn de nedbrytende nav kursene men for eksempel starte å jobbe som frivillig på Sfo, ungdomsklubb, gamlehjem, handlehjelp for gamle, sitte barnevakt, på kattehus, matutdelingssted for hjemløse eller lignende. Frivillig.no har en god oversikt men ikke om alle muligheter så undersøk også med organisasjonene i din by. Engasjer deg i et politisk lag eller en lagspiller hobby osv. Ikke alt på en gang selvfølgelig men begynne med en ting av gangen. Jeg har definitivt troa på at du skal få det mye bedre, alderen din er også typisk for å ikke ha nok tro på seg selv og være lei av nav. Skjønner usikker økonomi er tyngende for psyken for jeg har vært der selv men ufør er så lite å leve for at det blir enda mer tyngende å sitte som 45 åring i en liten ettroms uten noe formue eller noe man eier, uten kone og barn fordi man har følt seg som en fattig taper som ikke har noe å bidra med..
Vis hele sitatet...

Vi vet jo ikke åssen ts har det. Vi vet ikke mer enn han skriver selv. Isolert sett er det jo riktig det du skriver. At det er veldig mye positivt med å ha en jobb. Enten det er fast jobb, deltidsjobb, frivillig arbeid osv.

Men vi må også akseptere at det ikke er mulig for alle. Det viktigste føler jeg med ufør vedtak er at det sikrer mental ro rundt den økonomiske biten. Da blir det kanskje også lettere å stå i behandling, jobbe aktivt i terapi og finne ut eksakt hvor skoen trykker slik at en kan finne en varig løsning som øker funksjonsnivå og samtidig skaper mestring og positivt påfyll.

Veldig mange som sliter psykisk blir jo bedre av behandling, evt i kombinasjon med medisinering. Slik at om noen blir ufør, betyr det IKKE at de skal være uføre livet ut. Det bare betyr at det er en mulighet dersom ingen andre løsninger fører fram.

Økonomisk er jo det å bli ufør en katastrofe. Det er for de fleste en inntekt under EU's fattigdomsgrense. Så uføre vil få både langt bedre økonomi samt alle fordelene som økt sosial kontakt, mestringsfølelse osv ved å komme seg tilbake i jobb. Og slik reglene er idag for uføre så er det jo lagt opp til at det er enkelt å prøve ut hvor mye det mulig å jobbe.

Vi er vel i stor grad enige, bare at jeg ser på ufør også som et verktøy for å faktisk bli friskere, fordi det gir i det minste en viss økonomisk trygghet slik at stressnivået senkes og da blir det enklere å stå i behandling, prøve ut forskjellige former for terapi slik en kan gå i eget tempo i forhold hva man har kapasitet til på veien mot et bedre liv og en bedre psykisk helse.
Kanskje det ABC. For sånn jeg går nå fungerer ihvertfall ikke. Er bare så forferdelig sliten av alt som følger med. Men på en annen side så skader det ikke å prøve igjen, det værste som kan skje er at jeg kommer fram til samme resultat igjen. Ligger en del mentale sperrer/forsvarsmekanismer i veien, ihvertfall når jeg snakker med noen face to face. Skal høre med fastlegen og se hva alternativene er når han har fått seg nytt kontor