.... Uten å selvmedisinere med rusmidler og alkohol?

Holdt på hos psykolog i noen år og lært veldig mye men opplever at PTSD'en blir værre. Er ikke i stand til jobb eller omgang med andre mennesker og føler meg konstant urolig og "out". Jeg vet at det er sånn at det blir værre før det blir bedre men føler traumene, tankene og uroen temmelig uutholdelig. Har gjentatte innleggelser bak meg og sliter forferdelig med å være normal og u-preget av traumer både rundt andre og alene. De er gjennomtrengende hele tiden utenom når jeg dissosierer og da er jeg i en boble hvor jeg er helt tom og borte følelsesmessig men bare prater og oppfører meg som et skall. Kan man i det hele tatt bli normal igjen etter alvorlige voksentraumer over lang tid som snudde livet på hodet og endret personligheten min? Vil ikke ty til rusmidler for da tror jeg jeg er fanga men føler mye på at jeg godt forstår hvorfor manges skjebne går den veien..

PTSD, CPTSD?
Hvilken behandling har du brukt, hvor lenge har du hatt traumer?
Hvor har du vært innlagt og lengde?
Hva sier psykologen din?
Har dere en plan?

Mer flashbacks, angst og den typen symptomer er forsåvidt naturlig hvis du var mye dissosiert før og nå har kommet mer i kontakt med ting. Men er det noen endring i løpet av de årene? Jeg tenker at over et par år så bør du se en eller annen utvikling. Ikke alltid så lett å se selv, kanskje du burde snakke med terapeuten om det. Hvis du har stagnert så er det kanskje på tide å bytte behandler, eventuelt prøve en annen type terapi hvis du kan velge. Hva er det du får nå?

Jeg kjenner meg godt i gjen i det du forteller. Jeg viser aldri den jeg egentlig er. For alt går på auto pilot. Jeg er blitt en asosial løk som går på jobb, også legger jeg mwg når jwg kommer hjem. Sover til jeg skal på jobb i gjen! Speed er dwt eneste jeg blir min egen herre igjen!

Det finnes klinikker som spesialiserer seg på slikt. For min del så er det kroppwn min som husker. Bare der konflikt rundt meg. Selv om dwt e null fare.

Har du sjekket ut EMDR-behandling? Har hørt mye bra om det fra flere hold.

Jeg har vært i traumebehandling i etpar år nå, har selv CPTSD.
Skal inn på sankt olavs for et tre ukersopphold nå i april! Bare spør om dere lurer på noe, her eller pm.

Ja, jeg har kommet meg igjennom årevis med CPTSD uten å ruse meg, men jeg vet nesten ikke selv hvordan når jeg tenker tilbake på de verste periodene..


Har brukt mye tung trening, 4x spill, div. RPG titler på Xboxen o.l. virkelighetsflukt. Tror det er små marginer som har gjort at jeg selv ikke har havnet helt fullstendig på kjøret, i hovedsak at jeg har vokst opp med mye rus i familien og har sett hvor jævlig unyttig og ødeleggende det er å forsøke å fylle et hull i sin egen sjel med rus samtidig som vennene mine var mer opptatt av helt andre ting. Må si at jeg har tilgitt mye av familien min for å ruse seg som de gjorde fordi jeg har ofte tenkt at hvis de hadde det i nærheten av slik som jeg hadde det i de verste periodene, ja så skjønner jeg det.

Litt alkohol går med, men uten alkoholmisbruk. Av og til må man bare senke skuldrene litt, får jo direkte vondt av å være så anspent hele jævla tiden.

Det er ikke noe uttalt poeng å være eller bli normal. Du har nok fått så det holder i bagasjen og vil nok aldri bli helt "normal".
Ingen av de menneskene jeg setter mest pris på i mitt liv er helt normale heller, og jeg er det heller ikke selv. Målet må være å ha det greit med deg selv.
Et av mine mål var at min egen dritt ikke skulle være til nevneverdig belastning for andre, så hvis du kan finne en livsstil som gjør at du kan leve livet ditt noenlunde greit med mindre symptomtrykk og i tillegg være snill og grei med andre så tror jeg du har kommet veldig langt allerede. Ikke bry deg om sluttresultatet er litt rart, eksentrisk og annerledes. Det kan være mye terapi i å forlate normalen.

ref. terapi så kan jeg nevne at det ikke alltid er hensiktsmessig å gasse på med time på time hos psykolog hvor man hyppig graver i grusomme episoder. Det er viktig å finne en balanse hvor man får bygget overskudd i hverdagen også. Det er mange hjelpemidler i kognitiv terapi man kan jobbe med og belyse uten å nødvendigvis snakke direkte om triggere. Legg opp et løp med psykologen som er litt mindre intenst hvis du opplever at det blir for heftig. Det er ikke som angst at man skal "eksponere det bort", det må bearbeides forsiktig.

Hva som fungerte for meg er ikke nødvendigvis riktig for deg. Selv om vi kanskje sliter med mye av det samme er vi helt forskjellige individer og jeg har doktorgrad i å leve med ekstrem belastning, men bare du vet hvordan det er å være deg. Det er bare om å gjøre å holde ut og holde ut så lenge man kan, hvis man kan.
Selv så sluttet jeg helt å bruke energi på alt som er unødvendig. Kutt relasjoner som ikke gir, flytt bort hvis du ikke trives i hagen din, selg unødvendig dritt, meld deg ut av treningssenteret hvis du bare er støttemedlem etc. etc. Ta all energi du får til gode og bruk det kun på ting som bygger opp og gir mer energi for deg.

I retrospekt så kan jeg se en hvis fordel i at den totale og absolutte kollapsen av alt jeg hadde å holde fast i gav meg blanke ark. Det kan være en fordel hvis man ikke stryker med i prosessen. Jeg er på ingen måter kurert, men jeg lever og jeg lever forholdsvis godt. Fra å være i et absolutt helvete med glimt av normalitet har jeg gått til relativt "normal" hverdag med små glimt av helvete.

Ja du kan komme igjennom dette. Ja det er mulig uten å ruse seg. Ja du kan få et godt og greit liv igjen. Samtidig må jeg være ærlig å si at mange går til hundene også, så du må trå forsiktig og prioritere riktig.

Velkommen til å PM meg eller å kontakte meg anonymt på Discord hvis jeg kan bidra med noe informasjon, råd eller tips rund hva som har fungert for meg.