Hva gjør man når man når bunnen og oppsøker hjelp, og de ikke klarer å hjelpe deg? Det er en litt skummel følelse, å ha nådd bunnen og fattet motet til å oppsøke hjelp, og så ender det opp i ingenting. Ring legevakt om det blir ille sier de, så er man etterlatt til seg selv igjen. Det å oppsøke hjelp er liksom det alle sier man må gjøre. På en måte det siste forsøket på å få det bedre. Og nå sitter jeg her, og det kortet er spilt. Hva nå? Bare håpe at alt ordner seg? Blir bare enda skumlere å se mørket igjen. Nå vet jeg ikke hvem jeg kan snu meg til.

Nå vet ikke jeg hvilke instanser du har prøvd å oppsøke, og jeg er ei heller ingen ekspert på området, men i en sånn situasjon ville jeg kanskje vurdert å legge meg inn til psykiatrisk behandling. Finnes mange gode tilbud der ute, både offentlige og private, ikke gi opp!

Du kan også vurdere å ringe hjelpetelefonen for Mental Helse, de har en døgnåpen telefon som du kan ringe for å be om hjelp og råd når man sliter med slike ting. Telefonnummer 116 123. Du er ikke alene, og det finnes mennesker der ute som har vært igjennom mye av det samme som deg som kanskje har tips og råd til deg.

Har en mistanke om at dette er deg.

Man føler at det er flaut å søke hjelp, men jeg tror du trenger det. Det finnes mye bra der ute. Start med en telefonsamtale til Mental Helse. Tlf nr 116 123.

Hvis ikke du vil snakke med dem ta kontakt med de uendelige tilbudene vi har her i landet.

Å oppsøke hjelp er da bare første steget mot en forandring, det er vel de færreste som treffer blink på første forsøk uansett hva man foretar seg i livet. Det sitter mange klar til å hjelpe deg du må bare finne de.
Du skal videre og finne behendling og behandler som er riktig for deg, det er ikke alltid like lett.
Du skal ikke bare oppsøke hjelp, desto vanskeligere for mangere er det å ta i mot hjelp.
Utover hjelp/behandling er det ofte myre annet som skal koordineres, fastlege, NAV, gjeld whatever u name it jeg vet ikke noe om deg og alt du sliter med.

Det er bare å fortsette med det du har begynt på selvom det ser aldri så mørkt ut. Lykke til

Det er en evig kamp for å få adekvat oppfølging offentlig, ikke forvent for mye da vil du ende opp med å bruke mer energi på å forsøke å få hjelp enn du gjør på å bli frisk.
Til syvende og sist må du gjøre en serie med riktige valg og prioriteringer selv, spesielt om du fremdeles er noenlunde tilregnelig. Anbefaler å uttrykke deg så graverende som du bare kan, ikke hold noe tilbake og smør gjerne litt tykt på, men forvent allikevel minimalt. I mange tilfeller er det bare brannslukking og det handler om å få gitt deg akkurat så lite hjelp som man må før man føyses videre og står på egne bein igjen.
Dette med "Bare spør om hjelp" så skal man få det er rett og slett bare ikke sant, sånn er det bare.

Ikke vær for mye alene nå, ikke overtenk for mye og forsøk å være raus med deg selv. Spander på deg en pizza, et nytt spill (eller whatever), prøv å trø vannet så godt du kan. Gjør noe du vet du likte før selv om det føles helt meningsløst nå, prøv å se på deg selv som en litt over middels avansert hus plante som skal ha et minimum av lys, vann og næring uansett om den digger livet eller ikke en periode. Forsøk å sitte med smerten så godt du kan- du trenger ikke løse noe akkurat nå. Ting vil bedre seg på sikt og man får noe hjelp til slutt om du klarer å holde ut og navigere systemene, ofte selv om man ikke klarer det også. Første steget har du allerede tatt, det er å være åpen og ærlig om hvordan du har det, legge bort litt av stoltheten og prøve å endre på status quo.

Hold ut, det kan bli bedre!

Dessverre er det ingen hjelp å få fra "hjelpeapparatet". Det er det vonde sannheten..
Eneste personen som kan hjelpe deg er deg, og jeg dro meg selv opp fra kronisk angst og panikkanfall, derealisering osv til å ta betalt å være mentor for andre. Kunnskap er makt. Nå har jeg nådd et punkt hvor jeg ikke orker å kjempe mer