Vi har vært av og på i mangen år..
Det er shady folk inn og utav leiligheten. Det går i benzoer, alkohol, amfetamin osv. Han har aldri penger til å finne på noe annet for alt går til dette. I det siste har det eskalert. Han bor i ett leilighetskompleks der det nå er bare rusmisbrukers av forskjellige slag. De «hjelper» hverandre med greier og det har bare blitt et helvetes vepsebol av rus og merker det er skikkelig ubehagelig å være rundt. Jeg lengter etter ett mer normalt liv.
Det er jo drittkjedelig med rus! Det samme gjentar seg hele tiden. Jeg vil gjøre masse andre ting og har jobb,venner(streite) og god familie. Har skjems sånn over dette ovenfor de.
Jeg har erfaringer fra tidligere og har sett hva dette gjør til folk . Han har perioder (korte) der han vil/prøver å slutte og da er han en helt annen. Jeg savner den personen så vanvittig! I det siste har han blitt kaldere, mer egosentrisk og ikke noe hyggelig menneske å være rundt. Han har ditchet meg foran kameratene i det siste og det jeg har visst bare blitt en byrde . Blir så utrolig lei meg. Han sier han har det fint noe jeg ser at han ikke har. Dagene uten er han langt nede i mørket og klarer knapt å komme seg utav sengen. Har begynt å få en mistanke om at han ikke takler å være nyktern lengre og det er vel det som gjør jeg har mistet håpet denne gangen. Han har også psykiske problemer ..så dette blir for heavy for meg å deale med nå. Jeg vet aldri hvilken form han er i og det dårlige humøret går utover meg.
Noen som har vært i lignende situasjon? Dette er ikke noe jeg kan snakke med til de jeg kjenner. De hadde fått sjokk at hvis jeg hadde fortalt halvparten og vil helst skåne de for det. Tips og råd mottas! Jeg MÅ vekk fra han.
Jeg vet ikke hvem jeg er lengre og er utslitt. Har i det siste begynt å utvikle angst ..noe jeg ikke hadde før. Er bare så lei av å ha det vondt og føler meg som en idiot som ikke har klart å gå før. Vi er voksne folk nå og ungdomsopprøret er ferdig for lenge siden for faen!
Jeg har mistet alt håp om ett noenlunde normalt liv. Jeg er ikke en engel sjøl men i livet mitt er ikke rus hovedingrediensen . Har vært livredd for å havne utpå sjøl men det kan jeg rett og slett ikke gjøre verken mot meg sjøl eller de rundt meg.
Dette ble ett rotete innlegg og jeg vet ikke helt hva jeg vil med det. Men måtte bare få det ut. Er så lei å gå med dette alene. Jeg vil bare ha fred og ro . Ett innholdsrikt liv med gode relasjoner. Det har jeg iallefall begynt å forstå at jeg kanskje kan ha hvis jeg kommer meg vekk! Så litt håp er det..men da må jeg gå. Jeg vet det.
Det er shady folk inn og utav leiligheten. Det går i benzoer, alkohol, amfetamin osv. Han har aldri penger til å finne på noe annet for alt går til dette. I det siste har det eskalert. Han bor i ett leilighetskompleks der det nå er bare rusmisbrukers av forskjellige slag. De «hjelper» hverandre med greier og det har bare blitt et helvetes vepsebol av rus og merker det er skikkelig ubehagelig å være rundt. Jeg lengter etter ett mer normalt liv.
Det er jo drittkjedelig med rus! Det samme gjentar seg hele tiden. Jeg vil gjøre masse andre ting og har jobb,venner(streite) og god familie. Har skjems sånn over dette ovenfor de.
Jeg har erfaringer fra tidligere og har sett hva dette gjør til folk . Han har perioder (korte) der han vil/prøver å slutte og da er han en helt annen. Jeg savner den personen så vanvittig! I det siste har han blitt kaldere, mer egosentrisk og ikke noe hyggelig menneske å være rundt. Han har ditchet meg foran kameratene i det siste og det jeg har visst bare blitt en byrde . Blir så utrolig lei meg. Han sier han har det fint noe jeg ser at han ikke har. Dagene uten er han langt nede i mørket og klarer knapt å komme seg utav sengen. Har begynt å få en mistanke om at han ikke takler å være nyktern lengre og det er vel det som gjør jeg har mistet håpet denne gangen. Han har også psykiske problemer ..så dette blir for heavy for meg å deale med nå. Jeg vet aldri hvilken form han er i og det dårlige humøret går utover meg.
Noen som har vært i lignende situasjon? Dette er ikke noe jeg kan snakke med til de jeg kjenner. De hadde fått sjokk at hvis jeg hadde fortalt halvparten og vil helst skåne de for det. Tips og råd mottas! Jeg MÅ vekk fra han.
Jeg vet ikke hvem jeg er lengre og er utslitt. Har i det siste begynt å utvikle angst ..noe jeg ikke hadde før. Er bare så lei av å ha det vondt og føler meg som en idiot som ikke har klart å gå før. Vi er voksne folk nå og ungdomsopprøret er ferdig for lenge siden for faen!
Jeg har mistet alt håp om ett noenlunde normalt liv. Jeg er ikke en engel sjøl men i livet mitt er ikke rus hovedingrediensen . Har vært livredd for å havne utpå sjøl men det kan jeg rett og slett ikke gjøre verken mot meg sjøl eller de rundt meg.
Dette ble ett rotete innlegg og jeg vet ikke helt hva jeg vil med det. Men måtte bare få det ut. Er så lei å gå med dette alene. Jeg vil bare ha fred og ro . Ett innholdsrikt liv med gode relasjoner. Det har jeg iallefall begynt å forstå at jeg kanskje kan ha hvis jeg kommer meg vekk! Så litt håp er det..men da må jeg gå. Jeg vet det.