I noen tilfeller kan det være fint å sparre litt. Hvis jeg har en idé jeg ikke helt har klart å konkretisere, eller et resonnement som fremstår litt ullent, så bruker ting å falle litt mer på plass etter å delt de med noen. Det er ikke alle det funker med, åpenbart. Men det er svært verdifullt ha noen som er noenlunde på bølgelengde med som kan bidra med å skyte ned det idiotiske, tilføye manglende informasjon, eller endog bare bekrefte at tanken er god hvis så er tilfelle. Siden slike samtaler alltid går to veier får man samtidig muligheten til å hjelpe andre på samme vis, de fleste mennesker ønsker da å hjelpe folk de liker?

Man snakker gjerne om å "lufte tanker", og det er et godt uttrykk: Hvis du ikke lufter skallen innimellom blir det tett og klamt oppi der og alt stagnerer. Jeg er i alle fall ikke så arrogant at jeg tror jeg vet alt eller er i stand til å tenke meg frem til alt på egenhånd, og jeg er heller ikke så ydmyk at jeg tror jeg aldri har noe å bidra med for noen. Kommunikasjon med likesinnede fremstår i grunn som et primærbehov, selv for de av oss som egentlig er ganske introverte.

Miljø, miljø og miljø. Dette handler for meg om hva du er vant til hjemmefra og oppvekstmiljø.

Er du plutselig i tjueåra uten å ha erfaring med å snakke om tanker og følelser så er det ikke akkurat det første som faller seg naturlig.

Jeg tror at det handler om å føle seg forstått, slik at man ikke er helt alene om egne tanker og følelser. Det er nok instinktivt fordi vi er flokkdyr. Det er rett og slett enklere å ta vare på hverandre om en har innsikt i tankene til hverandre vil jeg tenke.

Det kalles eksternalisering. Bare det at du forteller tankene dine høyt til en annen gjør at du selv også får sett tankene dine fra et annet ståsted, noe som gir flere innfallsvinkler til noe som fremstår som fastlåst.
Jeg har ikke tid til å skrive så mye nå, men google eksternalisering. Det er et veldig spennende tema. Å sette ord på følelser kan være veldig frigjørende. Det er også blitt gjort studier som viser endringer i hjernen i form av mindre frykt ved eksternalisering.

Det er jo greit å få bekreftet at den virkeligheten man befinner seg også gjelder for andre. r/14andthisisdeep

Flokkdyrteorien kan forklares evolusjonistisk rimelig enkelt: De av oss som var flinke å kommunisere med hverandre tidlig i utviklingen vår dannet solide samfunn, og solide samfunn hadde større sannsynlighet for å overleve de vanvittige kravene naturen stilte til oss. Følgelig videreførte menneskene (apene er nok mere presist) med kraftigst biologisk drivkraft til å kommunisere genene sine. Det finnes flust med vitenskapelig dokumentasjon som viser hvor dårlig mennesker håndterer isolasjon, så kommunikasjon er en totalt integrert del av biologien vår med alvorlige konsekvenser dersom neglisjert.

Med de biologiske drivkreftene som basis kan det også forklares psykologisk, noe ala det Relevant skrev over. Kommunikasjon potensierer og virkeliggjør følelser på en måte få andre ting kan: Vi trenger å vite at andre mennesker føler det samme som oss, enten det er glede eller sorg. Mennesket har utviklet seg til å bruke negative følelser som drivkraft for å utvikle seg, som i praksis betyr at alle mennesker lider - og som vi alle vet er lidelse nærmest utålelig om man ikke får kommunisert med andre som forstår hva du går gjennom.

Du svarer igrunn på det selv - vi er flokkdyr. Det har vært sentralt for vår overlevelse at vi kommuniserer, både at vi forstår hverandres tanker, meninger og intensjoner sånn at vi kan samarbeide om felles mål, men også at vi forstår og empatiserer med hverandres følelser sånn at vi har opplever tilhørighet. Å føle tilhørighet til andre mennesker er et grunnleggende behov, da det å ikke ha en flokk har vært synonymt med døden i det meste av vår historie.

Det å dele av personlige tanker og følelser oppleves ofte sårbart, og nettopp derfor oppleves det som en tillitserklæring når noen gjør det ovenfor oss. Å se andres følelsesuttrykk vekker typisk noen av de samme følelser i oss (empati), og et ønske om å møte det emosjonelle behovet. Dette er en såpass viktig funksjon at fjeset og kroppen din kommuniserer dette av seg selv, det er faktisk ganske vanskelig å ikke vise sterke følelser. Noe jeg har lest som jeg synes var interessant er at også dine egne ansiktsuttrykk signaliserer til deg selv hva du føler. Det å uttrykke følelsene dine hjelper dermed både deg selv til å forstå hva du føler, noe som åpenbart er en fordel, og det hjelper andre til å forstå hva du føler slik at de kan imøtekomme behovet ditt.

Når det gjelder deling av tanker som ikke nødvendigvis er av den personlige og sårbare typen, så har det åpenbart med behovet vårt for å samarbeide å gjøre. Ellers er det som flere her er inne på, en måte å rydde i dine egne tanker. Ved å si tankerekken høyt, kanskje i enda større grad om du må formulere det skriftlig, så ser du den utenfra og det vil bli tydelig om resonnementet ikke henger sammen. Ved å la noen andre prøve å forstå det og reagere på det, får du testet om det holder vann. Det er nyttig nesten uansett. Snakker du med noen som kan mer enn deg, vil du kunne få verdifull innsikt. Ved å prøve å forklare noe vanskelig til en som kan mindre enn deg, blir du tvunget til å plukke vekk snirklete elementer som kan rote til forståelsen og dekke over logiske feil, og dra ut det som er essensen. Det er en undervurdert øvelse! Einstein sa visstnok at hvis du ikke kan forklare det enkelt så skjønner du det ikke godt nok. Å lære bort noe er en god test på om du virkelig forstår det eller om du bare har masse gode formuleringer uten substans.

Trenger bare 1 bekreftelse på at du og dine tanker er virkelige, jeg er som deg der. Jeg er bryr meg på leggen hva verden mener, men er tosom så jeg trenger noen.

Uansett om de er negative eller positive følelser, er det alltid bra å snakke om følelsene våre. Positive følelser fordi å snakke om dem forbedrer dem og å feire dem å dele dem er flott. Ved å snakke om følelsene våre kan vi gjøre dem synlige for å høre andre synspunkter, ofte mindre strenge enn våre egne. Det er medmenneskelig å dele, lytte. Samt, er det viktig at man har noen man kan åpne seg opp for som man stoler på.

Å dele personlige ting med andre utenom de nærmeste ser jeg heller ingen grunn til, men det er deres sak, og så lenge de ikke stapper det ned kjeften min bruker jeg ikke mye energi på dem, selv om det ikke alltid er enkelt. Ellers er jeg enig...

Takk for utdypende svar, alle sammen. Jeg har lett for å glemme vår menneskelighet.

Usikkerhet, behov for bekreftelse, å være en del av inn-gruppa. Vi er sosiale dyr. Jeg gikk seks måneder uten å snakke med noen, fikk betennelse i øretrompeten og ble delvis døv. Ordna seg med sosialisering. Vi har egentlig ikke et fullverdig språk (eller en kultur) for å snakke om følelser, spør alle psykonauter eller strebende psykoterapeuter.