Tur nr. 1 med LSD
Mengde: ½ lapp, ukjent dose
Dato: 26. Septemer, 2015
Dagen som varte evig
I fjor sommer fikk jeg endelig tak i 2 lapper med LSD. Jeg kjøpte et EZ-testkit på nett og brukte en kvart lapp for å teste. Fargen var tydelig lilla, og jeg kunne være trygg på at det faktisk var LSD på lappene. En kvart lapp ble svelget av en kompis, mest for moro skyld. Da hadde jeg 1 og ½ lapp igjen, og jeg bestemte meg for å ta en ½ lapp for å teste styrken. For å være på den sikre siden. Det ble sagt at lappene var 160 mikrogram, så da skulle en halv lapp (80 mikrogram) gi en ”disko-syre”-opplevelse. Altså ikke alt for sterkt. Ikke vet jeg om den siden jeg tok var den der mesteparten av syra lå, og jeg har jo egentlig ikke noen garanti for at det faktisk var den dosen som ble oppgitt i utgangspunktet. Så la oss si at dosering egentlig er ukjent. Jeg ville uansett teste dosen, så jeg ikke gikk på en smell. Tenkte det kom til å bli mildt, så jeg planla dagen veldig dårlig.
Inntok lappen kl 11 på morgenen. La meg i senga for å vente på at noe skulle skje. Merket etter ca 45 minutter at oppturen var et faktum. Var veldig urolig og følte meg utilpass. Tenkte at dosen var for svak, og at det kom til å bli mer ubehagelig enn moro. Oppturen på sopp er rask for meg, og innen en time er jeg allerede ”der” på et gram, og den ubehagelige oppturen er veldig raskt over. Men med LSD synes jeg det varte og rakk. (Det kan ha hatt noe med dosen å gjøre, men LSD varer jo betydelig lengre)
Jeg og min ”tripsitter” bestemte oss for å gå ut. Naturen var deilig, og ubehaget ble ikke så tydelig der ute. I skogen var det mye fint å se på, og jeg gikk sagte. Var veldig varm og svett, og følte meg ”rar”. Så en rot med et ansikt, to ekorn som slåss og fant noe knust glass. Det glasset kunne jo ikke ligge der, så jeg tok det i lommen. Måtte passe på så hunder eller andre ikke tråkket på det!
På vei tilbake fra skogen måtte vi gå igjennom et boligfelt. Det var kjemperart å gå der, og jeg følte at trippen bygget seg opp. Hunden min stoppet og hilste på en annen hund, og min tripsitter ble stående å prate med den andre hundeeieren. Jeg var veldig utilpass, og følte ikke at jeg forsto meg helt på normale samtaler. Ville rett og slett bort derifra raskt, og fikk formidlet det til min tripsitter.
Vel tilbake i huset var jeg veldig opptatt av lyset i stua, som var veldig fascinerende. Ting begynte også så smått og bevege seg, og jeg kunne f.eks se malingen i et maleri ”renne” litt nedover. Enn så lenge var det ikke veldig sterkt, men det begynte å komme seg. Noterte på et ark at jeg følte meg ”fanget i et mellompsykedelisk landskap”. Det hadde vel nå gått to timer siden jeg inntok lappen.
La meg i senga og hørte på musikk, begynte å se tydelige CEV på dette tidspunktet, og jeg følte at ting ble mer og mer trippy. Lå en god stund der og så på mandalaer og merkelige ting bak øyelokkene.
Det var nydelig høstvær ute, og vi bestemte oss for å gå en tur til, denne gangen kjørte vi til et sted der man kan gå en rundtur langs kysten, ca 45 min. Det gikk greit i begynnelsen, men det var dritvarmt og jeg innså raskt at det var et feilgrep å dra dit. Det var rett og slett alt for mye folk, og jeg var ganske trippa på dette tidspunket. Ble rett og slett veldig stressende for meg å late som jeg var ”vanlig”, mens verden var helt ”dratt” i synsfeltet mitt. Tydelige farger og alt så ganske så rart ut. Fikk også litt panikk: tenk om vi traff noen vi kjente! Ville jo ikke klare å ha en vanlig samtale i det hele tatt. Vi gikk ned en bakke og ned til vannet der vi kunne være alene litt. Var helt fantastisk å kjenne på vannet, og bikkja badet. Så fant jeg nok en glassbit. Men denne var slipt av havet, etter å ha ligger der noen år.
Med et slo det meg: jeg hadde jo en glassbit i lomma også, som jeg fant i skogen. Det var som hele universet samlet seg rundt dette tidspunktet, hele meningen med alt: jeg skulle gi den knuste glassbiten til havet, så det kunne slipe den for meg og ”ufarliggjøre” det. Makan til symbolikk!
Vi gikk tilbake og jeg ville bare komme med tilbake til bilen så raskt som mulig. Det var tydelig at det var alle folka som utløste det, og at jeg ikke ville følt det sånn om ingen andre var i nærheten. Burde visst bedre, SET OG SETTING!
Min tripsitter gikk i butikken, mens jeg satt i bilen. Synes hun var borte i alle evigheter. Studerte en mor og to små gutter som rev og slet i en pappeske de hadde hentet på posten. De var russiske eller noe. De var rett utenfor vinduet mitt, men så ikke at jeg satt der. Tilslutt fikk de åpnet esken og dratt ut to jakker som guttene tok på deg. Så ut som militærjakker, og gutta poserte mens mor fotograferte. Klarte ikke å la være å se for meg hele hendelsesforløpet, altså hvordan jakkene hadde kommet hit…med små kinesiske barnearbeidere som syr jakker, som så blir sendt over halve jorda og brukt av andre barn igjen. Endelig kom tripsitter tilbake, og vi kjørte hjem.
Nå hadde det gått 5 timer, og på dette tidspunket med sopp ville jeg ha følt at jeg hadde landet og ville begynt å merke sult. Men maten som etter hvert sto på bordet foran meg så mer ut som meitemark. Brekkbønnene var levende, og ålet seg. Klarte rett og slett ikke å spise noe. Følte jeg var på peaken enda jeg, og la meg i senga igjen. Har på et etter annet tidspunkt krysset ut dette med ”mellompsykedelisk landskap” så regner med at det må ha føltes ganske ”mye” på det tidspunktet. Tenkte at dette varte ”uorganisk lenge”
Så lysende mandalaer i alle overflater, og huden på hånden bevegde seg. Så i en kunstbok med psykedelisk kunst, så alle detaljer og skjønte all symbolikk, og motivene rant nedover og bevegde seg litt. La meg i senga igjen og hørte på musikk. Hørte på en av de mest ”crazy” låtene mine, og lukket øynene. Så masse rart med lukkede øyne. Morsomme ting, ting som lignet det i kunstboka mi. Spesielt en ting festet seg: masse små dyr/vesner som spilte på hjernen min. Altså med lukkede øyne, så jeg hjernen min, og på den ene siden var det noen som spilte bass på selve hjernen. På den andre siden spilte noen trompet, osv. Det var akkurat som jeg kjente det fysisk oppi hodet også, alle lydene i sangen kilte forskjellige steder i hjernen. Dette var dritkult! Følelsen av å bli gal var abolutt tilstede. Har skrevet ned ting som ”hjernesmørje”, ”hjernen i høygir”, ”hjernemarinade” og ”KOKO” – ord som beskriver hvordan jeg følte meg.
Tok med meg et A3-ark i senga og skrev som vanlig ned ”kloke ting”. Det vil si: jeg fylte to A3 –ark med liten skrift. Hele opplevelsen var jo ikke så sterk som det jeg har følt på 1 gram flein. Og det hele virket mye mer stabilt, altså ikke så mye opp og ned. Og litt mindre tydelig ”mystisk følelse” som jeg har fått på flein. Bortsett fra det er det jo samme opplevelsen. Sånn rent bortsett fra at LSD varer jævlig lenge. Alt for lenge for min smak egentlig. Føltes ut som en dag som hadde vart i 5 dager.
Nå begynte jeg å merke at det ble litt svakere, det hadde vel gått 6-7 timer og det begynte å holde for min del. Men neida, for en jævlig lang nedtur som fulgte de neste timene. Prøvde å spise, men var ikke sjans. Mat var ekkelt. Tenkte at vi fikk se litt på tv. Ansiktene på TV var veldig dratt og så rare ut, noe som egentlig var veldig underholdene. Hadde vanskelig for å følge med på samtalene som ble ført, og følte meg rett og slett dritdum.
Et par timer til gikk vel, og ting begynte å bli mer og mer normal. Var dritsliten, hadde lyst til å sove. Men fikk litt angst av mørket og det å bli liggende våken mens tripsitter sov. Så jeg drøyde så lenge som jeg kunne.
Klokka ble 01.00 og vi skulle sove. Nå hadde det gått 14-15 timer siden jeg inntok lappen. La meg ned på puten, med en smule angst. Var som sagt helt utslitt, men hele hjernen vibrerte, noe som gjorde det umulig å sove. Hver gang jeg lukket øynene, så jeg døde øyne. Altså åpne, tørre og rødsprengte pupiller. Øye på døde dyr og mennesker. Jeg sto opp flere ganger, forsøkte uten hell å spise noe. Var sulten. Men smaken var rar og fikk ikke noe annet enn et par druer ned. Fikk helt panikk, hvorfor var det sånn enda? Var det blitt permanent? (jaja, I know…) Setninger om at jeg var en ”svekling” eller ”ynkelig og ubetydelig” gikk på repeat i hodet mitt. En skikkelig indre konflikt. Sa til meg meg selv ”nei, du er sterk! Og tøff” og trodde på det en stund, før de negative følelsene kom tilbake. Dette er ganske nye tanker for meg, jeg er vanligvis ganske selvsikker og trygg.
Har i det siste gått igjennom en prosess på jobben, litt sånn ”vinn eller forsvinn” –satse eller gi opp. Og det er mulig det var dette hjernen min slåss litt med.
Prøvde flere ganger å legge hodet på puta, men vibreringen fortsatte, og det var helt jævlig. Endte med å sitte på badet og grine i angst, og lovet meg selv at den hele lappen jeg hadde igjen, skulle spyles ned i do.
Noe den ikke har blitt. På et eller annet tidspunkt klarte jeg vel å koble ut, og fikk meg et par timert søvn. Bråvåknet i 7-tiden, og hjernen vibrerte fremdeles. Klarte ikke å sovne igjen, noe som er ulikt meg som alltid er helt slakt på morgenen. Sto opp og vasket hele huset, hadde skikkelig angst. Etter en slikkelig grine-runde følte jeg meg bedre. Fikk ut alt alle følelense, noe som ofte hjelper.
Er nok flere grunner til at det gikk som det gikk. Dårlig planlegging, med flere stressende faktorer – det hadde nok gått annerledes på hytta uten vanlige folk tilstede. Å late som man er ”normal” og føle på redselen for å treffe noen man kjenner, er et utrolig dårlig utgangspunkt.
Er også usikker på variegheten. Varer rett og lett alt for lenge for meg. Altså, flein er flott, tar jeg det på morgenen, og det har gått over i god tid før jeg skal sove på kvelden. LSDen varte og rakk, og varte mye lengre enn jeg tenkte egentlig. Selve trippen var nok en 2 på den derre skalaen, så ikke voldsomt sterk sånn sett, men er allikevel overrasket over styrken på en halv lapp. Nå er det nok noen som humrer litt for seg selv, og kaster i seg 2-3 hele lapper. Men jeg er en ømfintlig sjel ☺
Skulle jeg tatt LSD igjen, blir det nok en hel lapp.. men det må være på et sted uten mennesker, og kanskje med en annen som også tripper så jeg ikke føler meg så ensom. Et sted vi kan være helt i fred, ikke noe stress, kanskje en strand eller en øy i oslofjorden. Men det frister virkelig ikke å ta det igjen. Jeg MÅ få en god natts søvn, og selv om jeg tok LSDen på morgenen, var det helt umulig å få sove. Nei, jeg får holde meg til soppen!
Mengde: ½ lapp, ukjent dose
Dato: 26. Septemer, 2015
Dagen som varte evig
I fjor sommer fikk jeg endelig tak i 2 lapper med LSD. Jeg kjøpte et EZ-testkit på nett og brukte en kvart lapp for å teste. Fargen var tydelig lilla, og jeg kunne være trygg på at det faktisk var LSD på lappene. En kvart lapp ble svelget av en kompis, mest for moro skyld. Da hadde jeg 1 og ½ lapp igjen, og jeg bestemte meg for å ta en ½ lapp for å teste styrken. For å være på den sikre siden. Det ble sagt at lappene var 160 mikrogram, så da skulle en halv lapp (80 mikrogram) gi en ”disko-syre”-opplevelse. Altså ikke alt for sterkt. Ikke vet jeg om den siden jeg tok var den der mesteparten av syra lå, og jeg har jo egentlig ikke noen garanti for at det faktisk var den dosen som ble oppgitt i utgangspunktet. Så la oss si at dosering egentlig er ukjent. Jeg ville uansett teste dosen, så jeg ikke gikk på en smell. Tenkte det kom til å bli mildt, så jeg planla dagen veldig dårlig.
Inntok lappen kl 11 på morgenen. La meg i senga for å vente på at noe skulle skje. Merket etter ca 45 minutter at oppturen var et faktum. Var veldig urolig og følte meg utilpass. Tenkte at dosen var for svak, og at det kom til å bli mer ubehagelig enn moro. Oppturen på sopp er rask for meg, og innen en time er jeg allerede ”der” på et gram, og den ubehagelige oppturen er veldig raskt over. Men med LSD synes jeg det varte og rakk. (Det kan ha hatt noe med dosen å gjøre, men LSD varer jo betydelig lengre)
Jeg og min ”tripsitter” bestemte oss for å gå ut. Naturen var deilig, og ubehaget ble ikke så tydelig der ute. I skogen var det mye fint å se på, og jeg gikk sagte. Var veldig varm og svett, og følte meg ”rar”. Så en rot med et ansikt, to ekorn som slåss og fant noe knust glass. Det glasset kunne jo ikke ligge der, så jeg tok det i lommen. Måtte passe på så hunder eller andre ikke tråkket på det!
På vei tilbake fra skogen måtte vi gå igjennom et boligfelt. Det var kjemperart å gå der, og jeg følte at trippen bygget seg opp. Hunden min stoppet og hilste på en annen hund, og min tripsitter ble stående å prate med den andre hundeeieren. Jeg var veldig utilpass, og følte ikke at jeg forsto meg helt på normale samtaler. Ville rett og slett bort derifra raskt, og fikk formidlet det til min tripsitter.
Vel tilbake i huset var jeg veldig opptatt av lyset i stua, som var veldig fascinerende. Ting begynte også så smått og bevege seg, og jeg kunne f.eks se malingen i et maleri ”renne” litt nedover. Enn så lenge var det ikke veldig sterkt, men det begynte å komme seg. Noterte på et ark at jeg følte meg ”fanget i et mellompsykedelisk landskap”. Det hadde vel nå gått to timer siden jeg inntok lappen.
La meg i senga og hørte på musikk, begynte å se tydelige CEV på dette tidspunktet, og jeg følte at ting ble mer og mer trippy. Lå en god stund der og så på mandalaer og merkelige ting bak øyelokkene.
Det var nydelig høstvær ute, og vi bestemte oss for å gå en tur til, denne gangen kjørte vi til et sted der man kan gå en rundtur langs kysten, ca 45 min. Det gikk greit i begynnelsen, men det var dritvarmt og jeg innså raskt at det var et feilgrep å dra dit. Det var rett og slett alt for mye folk, og jeg var ganske trippa på dette tidspunket. Ble rett og slett veldig stressende for meg å late som jeg var ”vanlig”, mens verden var helt ”dratt” i synsfeltet mitt. Tydelige farger og alt så ganske så rart ut. Fikk også litt panikk: tenk om vi traff noen vi kjente! Ville jo ikke klare å ha en vanlig samtale i det hele tatt. Vi gikk ned en bakke og ned til vannet der vi kunne være alene litt. Var helt fantastisk å kjenne på vannet, og bikkja badet. Så fant jeg nok en glassbit. Men denne var slipt av havet, etter å ha ligger der noen år.
Med et slo det meg: jeg hadde jo en glassbit i lomma også, som jeg fant i skogen. Det var som hele universet samlet seg rundt dette tidspunktet, hele meningen med alt: jeg skulle gi den knuste glassbiten til havet, så det kunne slipe den for meg og ”ufarliggjøre” det. Makan til symbolikk!
Vi gikk tilbake og jeg ville bare komme med tilbake til bilen så raskt som mulig. Det var tydelig at det var alle folka som utløste det, og at jeg ikke ville følt det sånn om ingen andre var i nærheten. Burde visst bedre, SET OG SETTING!
Min tripsitter gikk i butikken, mens jeg satt i bilen. Synes hun var borte i alle evigheter. Studerte en mor og to små gutter som rev og slet i en pappeske de hadde hentet på posten. De var russiske eller noe. De var rett utenfor vinduet mitt, men så ikke at jeg satt der. Tilslutt fikk de åpnet esken og dratt ut to jakker som guttene tok på deg. Så ut som militærjakker, og gutta poserte mens mor fotograferte. Klarte ikke å la være å se for meg hele hendelsesforløpet, altså hvordan jakkene hadde kommet hit…med små kinesiske barnearbeidere som syr jakker, som så blir sendt over halve jorda og brukt av andre barn igjen. Endelig kom tripsitter tilbake, og vi kjørte hjem.
Nå hadde det gått 5 timer, og på dette tidspunket med sopp ville jeg ha følt at jeg hadde landet og ville begynt å merke sult. Men maten som etter hvert sto på bordet foran meg så mer ut som meitemark. Brekkbønnene var levende, og ålet seg. Klarte rett og slett ikke å spise noe. Følte jeg var på peaken enda jeg, og la meg i senga igjen. Har på et etter annet tidspunkt krysset ut dette med ”mellompsykedelisk landskap” så regner med at det må ha føltes ganske ”mye” på det tidspunktet. Tenkte at dette varte ”uorganisk lenge”
Så lysende mandalaer i alle overflater, og huden på hånden bevegde seg. Så i en kunstbok med psykedelisk kunst, så alle detaljer og skjønte all symbolikk, og motivene rant nedover og bevegde seg litt. La meg i senga igjen og hørte på musikk. Hørte på en av de mest ”crazy” låtene mine, og lukket øynene. Så masse rart med lukkede øyne. Morsomme ting, ting som lignet det i kunstboka mi. Spesielt en ting festet seg: masse små dyr/vesner som spilte på hjernen min. Altså med lukkede øyne, så jeg hjernen min, og på den ene siden var det noen som spilte bass på selve hjernen. På den andre siden spilte noen trompet, osv. Det var akkurat som jeg kjente det fysisk oppi hodet også, alle lydene i sangen kilte forskjellige steder i hjernen. Dette var dritkult! Følelsen av å bli gal var abolutt tilstede. Har skrevet ned ting som ”hjernesmørje”, ”hjernen i høygir”, ”hjernemarinade” og ”KOKO” – ord som beskriver hvordan jeg følte meg.
Tok med meg et A3-ark i senga og skrev som vanlig ned ”kloke ting”. Det vil si: jeg fylte to A3 –ark med liten skrift. Hele opplevelsen var jo ikke så sterk som det jeg har følt på 1 gram flein. Og det hele virket mye mer stabilt, altså ikke så mye opp og ned. Og litt mindre tydelig ”mystisk følelse” som jeg har fått på flein. Bortsett fra det er det jo samme opplevelsen. Sånn rent bortsett fra at LSD varer jævlig lenge. Alt for lenge for min smak egentlig. Føltes ut som en dag som hadde vart i 5 dager.
Nå begynte jeg å merke at det ble litt svakere, det hadde vel gått 6-7 timer og det begynte å holde for min del. Men neida, for en jævlig lang nedtur som fulgte de neste timene. Prøvde å spise, men var ikke sjans. Mat var ekkelt. Tenkte at vi fikk se litt på tv. Ansiktene på TV var veldig dratt og så rare ut, noe som egentlig var veldig underholdene. Hadde vanskelig for å følge med på samtalene som ble ført, og følte meg rett og slett dritdum.
Et par timer til gikk vel, og ting begynte å bli mer og mer normal. Var dritsliten, hadde lyst til å sove. Men fikk litt angst av mørket og det å bli liggende våken mens tripsitter sov. Så jeg drøyde så lenge som jeg kunne.
Klokka ble 01.00 og vi skulle sove. Nå hadde det gått 14-15 timer siden jeg inntok lappen. La meg ned på puten, med en smule angst. Var som sagt helt utslitt, men hele hjernen vibrerte, noe som gjorde det umulig å sove. Hver gang jeg lukket øynene, så jeg døde øyne. Altså åpne, tørre og rødsprengte pupiller. Øye på døde dyr og mennesker. Jeg sto opp flere ganger, forsøkte uten hell å spise noe. Var sulten. Men smaken var rar og fikk ikke noe annet enn et par druer ned. Fikk helt panikk, hvorfor var det sånn enda? Var det blitt permanent? (jaja, I know…) Setninger om at jeg var en ”svekling” eller ”ynkelig og ubetydelig” gikk på repeat i hodet mitt. En skikkelig indre konflikt. Sa til meg meg selv ”nei, du er sterk! Og tøff” og trodde på det en stund, før de negative følelsene kom tilbake. Dette er ganske nye tanker for meg, jeg er vanligvis ganske selvsikker og trygg.
Har i det siste gått igjennom en prosess på jobben, litt sånn ”vinn eller forsvinn” –satse eller gi opp. Og det er mulig det var dette hjernen min slåss litt med.
Prøvde flere ganger å legge hodet på puta, men vibreringen fortsatte, og det var helt jævlig. Endte med å sitte på badet og grine i angst, og lovet meg selv at den hele lappen jeg hadde igjen, skulle spyles ned i do.
Noe den ikke har blitt. På et eller annet tidspunkt klarte jeg vel å koble ut, og fikk meg et par timert søvn. Bråvåknet i 7-tiden, og hjernen vibrerte fremdeles. Klarte ikke å sovne igjen, noe som er ulikt meg som alltid er helt slakt på morgenen. Sto opp og vasket hele huset, hadde skikkelig angst. Etter en slikkelig grine-runde følte jeg meg bedre. Fikk ut alt alle følelense, noe som ofte hjelper.
Er nok flere grunner til at det gikk som det gikk. Dårlig planlegging, med flere stressende faktorer – det hadde nok gått annerledes på hytta uten vanlige folk tilstede. Å late som man er ”normal” og føle på redselen for å treffe noen man kjenner, er et utrolig dårlig utgangspunkt.
Er også usikker på variegheten. Varer rett og lett alt for lenge for meg. Altså, flein er flott, tar jeg det på morgenen, og det har gått over i god tid før jeg skal sove på kvelden. LSDen varte og rakk, og varte mye lengre enn jeg tenkte egentlig. Selve trippen var nok en 2 på den derre skalaen, så ikke voldsomt sterk sånn sett, men er allikevel overrasket over styrken på en halv lapp. Nå er det nok noen som humrer litt for seg selv, og kaster i seg 2-3 hele lapper. Men jeg er en ømfintlig sjel ☺
Skulle jeg tatt LSD igjen, blir det nok en hel lapp.. men det må være på et sted uten mennesker, og kanskje med en annen som også tripper så jeg ikke føler meg så ensom. Et sted vi kan være helt i fred, ikke noe stress, kanskje en strand eller en øy i oslofjorden. Men det frister virkelig ikke å ta det igjen. Jeg MÅ få en god natts søvn, og selv om jeg tok LSDen på morgenen, var det helt umulig å få sove. Nei, jeg får holde meg til soppen!
![[protus]'s Avatar](/forum/customavatars/avatar8668_5.gif){kind=avatar}
.