Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  4 953
Jeg er fortiden veldig interessert i dette med personlighetsfortyrrelser å har lest en god del om dette.

Til spørsmålene

Hva type personlighetsforstyrrelse har du?

Hvordan er det å leve me dette?

Legger folk rundt merke til at du er litt "Annerledes" pga dette?

kan du fortelle litt om ditt daglige liv?

Hvordan er vennekretsen din? vett noen av vennene dine at du har disse problemene?


Min historie å erfaring fra en slik person:

Denne personen virket veldig sjarmerende ved starten og ikke minst veldig flørten mot meg, da jeg kom nærmere innpå denne personen la jeg fort merke til at noe ikke stemte som f.eks at personen hadde en tendens til å lyve å lyve akoratt som å prate til en slags "robot" som var programmert til å lyve, hadde også en tendens til å prøve å manipulere meg med sexbilder

Da jeg tog denne personen i å lyve så begynte han/hun å lyve enda mer å dikte opp helt syke historier som at hun/han hadde diabetes, skulle operes i hjerte å holde kunstig i live og at han/hun hadde hatt kreft i ung alder osv.. helt merkelig..jeg visste til slutt ikke hva som var sant eller løgn! Personen var også alkoholiker men nevnte aldri dette til meg før eg begynte å forstå dette selv.

Personen hadde også forhold til veldig mange personer, akoratt som ukontrollert sex eller veldig avhenging av sex da de va dette de meste gikk i da vi møtest.

Snakket om hvordan han/hun ville gifte seg med meg å hvor spesielt dette var mellom oss. Mens bak ryggen min hadde personen flere forhold med andre som han/hun sikkert sa akoratt de samme til

Jeg mistenker at denne personen sleit med dramatisk personlighetsfortyrrelse men blir jo bare spekulasjoner ifra min side.. viss dette i det helle tatt høres ut som en personlighetsforstyrrelse?

Ti slutt: Beklager litt rotete innlegg da jeg har en tendens til å skrive i farten!

Gleder meg til å høre mer om dette! :-)
Jeg har personlighetsforstyrrelse.
Ting mange merker når de først møter meg er vell at jeg sliter mye med å holde meg interessert i personer eller ting jeg holde på med, jeg er ganske sosialt sterk når man først blir kjent med meg men dette kan ta litt tid.

Jeg er veldig spontan, tenker ikke mye igjenom ting før jeg gjør det. Dette har gjort at jeg har kommet i mange kjipe situasjoner som jeg vet at jeg kunne unngått om jeg bare hadde tenkt meg litt om.

Venner og familie vet om mine problemer og jeg tror at det eneste de merker at PF er at jeg kan bli fort frustrert om folk ikke skjønner meg. Jeg blåser også opp ting veldig mye, feks hadde lekkasje i taket mitt for noen uker siden og ringte mamma ganske hysterisk fordi jeg ikke viste hva faen jeg skulle gjøre. Dette var en STOR ting for meg men for henne var ikke det noe kjempe stort å ingen grunn til å være hysterisk for. Jeg reagerte da med å bli sint fordi hun ikke skjønte hvorfor jeg blei så hysterisk.

Å leve med det er vanskelig, jeg sliter med å holde avtaler, jeg er veldig ubesluttsom og kan være vanskelig å ha med å gjøre til tider. Nå vil jeg legge til at jeg har en rekke andre diagnoser også.

Beklager om dette blei rotete eller ikke ga deg så mye svar
Sitat av Puppydemons Vis innlegg
Jeg har personlighetsforstyrrelse.
Ting mange merker når de først møter meg er vell at jeg sliter mye med å holde meg interessert i personer eller ting jeg holde på med, jeg er ganske sosialt sterk når man først blir kjent med meg men dette kan ta litt tid.

Jeg er veldig spontan, tenker ikke mye igjenom ting før jeg gjør det. Dette har gjort at jeg har kommet i mange kjipe situasjoner som jeg vet at jeg kunne unngått om jeg bare hadde tenkt meg litt om.

Venner og familie vet om mine problemer og jeg tror at det eneste de merker at PF er at jeg kan bli fort frustrert om folk ikke skjønner meg. Jeg blåser også opp ting veldig mye, feks hadde lekkasje i taket mitt for noen uker siden og ringte mamma ganske hysterisk fordi jeg ikke viste hva faen jeg skulle gjøre. Dette var en STOR ting for meg men for henne var ikke det noe kjempe stort å ingen grunn til å være hysterisk for. Jeg reagerte da med å bli sint fordi hun ikke skjønte hvorfor jeg blei så hysterisk.

Å leve med det er vanskelig, jeg sliter med å holde avtaler, jeg er veldig ubesluttsom og kan være vanskelig å ha med å gjøre til tider. Nå vil jeg legge til at jeg har en rekke andre diagnoser også.

Beklager om dette blei rotete eller ikke ga deg så mye svar
Vis hele sitatet...
Synes det var kjekt at du delte dette! kan jeg for spør om hva type PF du har?
Jeg har/er dyssosial, borderline, dramatiserende og unnvikende. Har slitt med det i ca 10år så vil si jeg har fått en del erfaring med det å prøver og leve et så "normalt" liv som overhodet mulig fordet om det kan være ekstremt vanskelig. Er bare å spørre mer om du lurer på noe mer!

Vil gjerne vise folk at ja, det finnes de me PF som er ganske vanskelig og noen ganger helt crazy men det finnes også oss som ikke er helt der da!
Jeg mener jeg er engstelig/unnvikende, og psykologen min var såpass enig i det at det ble skrevet i søknaden min til uføretrygd (hun var ikke særlig glad i "diagnoser" så det var egentlig aldri et stort tema).
Hvordan det er å leve med?
Tja, det blir mye alenetid, da. Det er også en nødvendighet. Møter med andre mennesker kan veldig fort bli preget av usikkerhet og lett paranoia, og derfor et sterkt ønske/behov om å fjerne meg fra situasjonen, og uansett så blir jeg sliten av all sosial omgang. Butikker og sånt er ikke noe problem. Det er å skulle samtale som tar på, å forholde meg til andre mennesker på den måten. Jeg føler ofte jeg ikke har noe å si, eller at jeg ikke vet hva jeg skal si. Dette skaper stress og skam.
Jeg er også ekstremt beskyttende/privat om det dype følelseslivet mitt. I den grad at i samtaler med terapeut, f.ex så kan det bli helt utilgjengelig for meg selv, tilogmed.
Hvordan andre merker det?
Jeg kan være ganske så innesluttet. Det er sikkert til tider også tydelig at jeg blir nervøs/ukomfortabel. Eller ved at jeg rett og slett holder meg hjemme.
Daglige liv?
Føler jeg har sagt nok om det allerede.
Vennekrets?
Jeg har hatt kompiser tidligere. Både med og uten rus. Men etter en særdeles tøff periode (ca 2010) distanserte jeg meg helt fra de. Det er mulig de ikke var ekte venner, bare folk jeg hang med, om det gir mening?
Aldri en nær venn.