Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  45 19993
Hei. Dette er sikkert totalt uinteressant for dere, men jeg kunne trengt litt råd. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre angående samboeren min.

Jeg sliter med at jeg føler meg veldig urettferdig behandlet av samboeren min. Vi har vært sammen i sju år og har et barn sammen. Helt siden fødselen har det vært en del krangling. Vi har det stort sett fint, men når vi krangler blir det ofte veldig ekstremt veldig fort. Jeg er av den typen som heller blir stille i konflikt, i mens samboeren min blir veldig sint og kjefter. Hun kan bli veldig frekk og kommer ofte med veldig negative kommentarer. Dette sårer meg ofte utrolig mye.

Hele tiden når vi krangler legger hun alt ansvaret over på meg, og er veldig hard mot meg. Hun er veldig bastant på at hun ikke har gjort noe galt, selvom hun gjør akkurat det samme mot meg som hun misliker selv. Jeg synes ofte hun behandler meg rett og slett dårlig. Ofte drar hun ut av huset. Andre ganger kan hun bli så frustrert og sint at hun begynner å slå og klipe seg selv. Hun kan også finne på å slå mot meg eller kaste ting etter meg. Grunnen til krangelen kan være noe så dumt som at hun trodde jeg var irritert, eller at jeg reagerer på noe småting hun gjør. Problemet er at det alltid blir så voldsomt. Jeg føler at hun tenner alle pluggene med engang. Noen ganger begynner jeg å lure på om det ligger noe mer bak sinne, at hun har et eller annet problem med meg, eller ikke har følelser for meg mer.

Jeg sier til henne at måten hun behandler meg på får meg til å føle meg lite respektert og veldig såret. Men det virker det ikke som hun bryr seg om. Jeg føler at hun fortsetter å sparke meg når jeg er nede. Selv etter alt dette er det alltid meg som må oppsøke henne for å ordne opp. Hun kommer aldri etter meg. For meg virker det som hun ikke er redd for å miste meg, og hun vet at jeg alltid kommer til å være der. Hun kan gjøre hva hun vil, jeg kommer alltid løpende etter.

I dag kranglet vi igjen, og jeg ble kjeftet på så det holdt, for en liten bagatell av en misforståelse. Men når ballen ruller stopper den ikke så lett. I dag har hun hentet barnet vårt i barnehagen og dratt en eller annen plass uten å sifra. Jeg sitter her alene og frustrert og vet ikke hvor familien er. Jeg vil ikke ringe henne fordi hun behandlet meg så dårlig. Det er så utrolig dårlig gjort...
Sist endret av Squid; 20. juni 2018 kl. 19:27.
Jeg ville kontakta familievernkontor i bydelen eller på stedet dere bor i, de tilbyr gratis rådgivning med profesjonelle parterapeuter. Eller tatt kontakt med en privatpraktiserende parterapeut, du kan sikkert gå til han/henne alene først eller noe sånt. Det som får meg til å reagere mest er at du forteller henne hvordan du har det når hun behandler deg slik, og at hun ikke reagerer på det. Det kan jo tyde på en manglende empati. Du kan også prøve å kontakte Reform - ressurssenter for menn, og se om de har noen råd å komme med.
Lag noen lydopptak av hvordan hun holder på sånn i tilfelle hun skulle finne på noe.

Videre ville jeg vurdert å kaste tispa på dør og forlangt full foreldrerett (med lydopptakene som bevis at dama ikke er god i hodet.)
https://www.youtube.com/watch?v=cCnJ-JqjFJs
https://www.youtube.com/watch?v=vc7XiYAUMrM
Veldig kjedelig at du skal gå gjennom noe sånt, 7 år er ganske lenge og enda verre at barn er i bildet.
For meg høres det ut som at hun rett og slett er lei forholdet og prøver å få deg til å gjøre det slutt, så du sitter igjen som bad guy og skyld følelse. Snakker av erfaring fra et forhold på 11 år med samme grunn. Manipulasjon, aggressive og unødvendige krangling, rett og slett fordi hun ikke tørte å slå opp.

En ting jeg kan love deg, er at hvis du ikke tar en alvorsprat med henne og setter ned foten, så kommer kranglingen bare til å fortsette.
Snakk med henne en kveld barnet har lagt seg og si hva du føler; nemlig at det ikke er greit. Si det på en passiv og forståelig måte, og ikke vær aggressiv. Gjør det klart fra begynnelsen av praten at du vil ikke krangle og bare snakke om det. Blir det dog likevel krangling, vet du hva du må gjøre.

Masse lykke til!
Jeg tror du snakket om meg ^^!!
Men jeg har ikke barn
Du skal snakke sammen med henne om hva er problem.
Hvis du kan ikke fiks det.
Separasjon er bedre til deg og til barn.
Trådstarter
9 0
Sitat av Saape Vis innlegg
Jeg ville kontakta familievernkontor i bydelen eller på stedet dere bor i, de tilbyr gratis rådgivning med profesjonelle parterapeuter. Eller tatt kontakt med en privatpraktiserende parterapeut, du kan sikkert gå til han/henne alene først eller noe sånt. Det som får meg til å reagere mest er at du forteller henne hvordan du har det når hun behandler deg slik, og at hun ikke reagerer på det. Det kan jo tyde på en manglende empati. Du kan også prøve å kontakte Reform - ressurssenter for menn, og se om de har noen råd å komme med.
Vis hele sitatet...
Takk for tipset. Vi har vært hos parterapeut. Men jeg føler ikke det gjorde så mye for oss. Alt går ut vinduet når sinne kommer. Takk for tipset.

Ja, det er veldig sårende når hun fortsetter å hamre meg når jeg helt klart føler meg helt overkjørt og er på kanten til gråten, og forteller henne rett ut hvordan det hun gjør påvirker meg.

OG, er det ikke litt dumt åxhente barnet vårt i barnehagen og ta henne med en annen plass uten åxsi noe som helst? Nå er det straks leggetid og jeg begynner å lure på om de kommer hjem i hele tatt.
Sist endret av Squid; 20. juni 2018 kl. 19:56.
Ikke bare er det dumt, det grenser jo mot psykisk mishandling. Du kan jo bli veldig redd for dem etc. Det er en del ting du beskriver her som virkelig grenser på hva som er akseptabelt. Hvor lenge gikk dere i parterapi? Snakka dere mye om sinne? Jeg har hatt god effekt med parterapi i et tidligere forhold der vi krangla og var veldig urimelige med hverandre. Jeg hadde også god effekt av å gå i terapi selv, selv om jeg mente at min partner ofte var den mest urimelige.
Trådstarter
9 0
Sitat av Saape Vis innlegg
Ikke bare er det dumt, det grenser jo mot psykisk mishandling. Du kan jo bli veldig redd for dem etc. Det er en del ting du beskriver her som virkelig grenser på hva som er akseptabelt. Hvor lenge gikk dere i parterapi? Snakka dere mye om sinne? Jeg har hatt god effekt med parterapi i et tidligere forhold der vi krangla og var veldig urimelige med hverandre. Jeg hadde også god effekt av å gå i terapi selv, selv om jeg mente at min partner ofte var den mest urimelige.
Vis hele sitatet...
Det synes jeg også, men hvis jeg konfronterer henne med det, kommer hun ikke til å vise noe forståelse og bare si at det er hennes rett. Vi var vel på kanskje 7-8 timer. Jeg tørr nesten aldri snakke om sinne hennes fordi det bare kaster mer bensin på bålet, eller starter en krangel.
Finn tjenester for parterapi! Familiekontor e.l vil ha slike tjenester free of charge. Det høres utsom, fra din historie og din vinkel alene, at hun kanskje har noen issues som hadde hatt godt av et solid sett med terapi sessions.
Trådstarter
9 0
Hun kom akkurat hjem å later som ingenting, som ingenting har skjedd, wtf. Nå har hun akkurat fått meg til å føle meg helt overkjørt og sviktet, i tillegg til at hun dro bort med barnet vårt uten å si fra. Så kommer hun hjem å later som ingenting. Hun sier ikke unnskyld eller bekrefter ikke at hun har gjort noe som helst. Jeg gidder ikke ta det opp engang, fordi jeg vet at da starter en voldsom krangel igjen. Jeg har forsøkt alvorpraten mange ganger, men det slår alltid tilbake på meg på et eller annet vis. Blir heller aldri bekreftet og ender med at jeg må komme til henne i stedet.
Sist endret av Squid; 20. juni 2018 kl. 20:36.
Er det mulig at hun kan ha en personlighetsforstyrrelse ? Dette høres ikke ut som ei dame som bare er litt lei.
Har forholdet fungert normalt tidligere, eller har hun alltid reagert slik i konflikter?
Klem fra Betty
En million timer med parterapi vil ikke endre noen ting. Folk som dette er håpløse. Film henne de neste gangene hu klikker på deg så du har dokumentasjon på mishandlingen når foreldrerett blir et tema. Livet er for kort til å kastes bort på crazy bitches.

Spør deg selv: har atferden hennes blitt bedre eller verre de siste årene?
Ta vare på deg selv. Jeg går ut i fra at vi kun lever en gang og at jeg ikke vil angre på valgene jeg IKKE tok. Var sammen med en dame i fire år for mye og den tiden får jeg aldri tilbake. Utrolig glad for at jeg en dag bestemte meg for å avslutte det. Vi hadde dog ikke et barn sammen. Selv om dere har en kid kan h*n få en fin oppvekst uten at mor og far er sammen. Kanskje det er bedre enn å vokse opp med foreldre som bare krangler og ikke har noen kjemi?
Kan det være sllik at hun ikke forstår at henes reaksjon/handling påvirker deg så mye som det gjør? har du sagt det til henne -RETT ut?
Uvaksinert 👍
Det kan være en gyldig grunn til at hun er slik. Mange kan faktisk endre seg drastisk etter en fødsel, så ville vel kanskje prøvd å finne ut om hun lider av noe, kanskje fødselsdepresjon eller noe slikt?
Ut fra hvordan du beskriver situasjonen er det desverre stor sannsynlighet for at kjæresten din kan ha en diagnose som gjør at dette ikke bare vil fortsette å gå ut over deg, men også barnet deres. Du må ta ansvar for situasjonen, sørg for å få dette dokumentert og koble inn familevernkontoret.
har du vurdert at hun kanskje bruker sinne bevisst fordi hun vet du ikke liker krangling?
Kan sympatisere veldig med å være konfliktsky, men her må du snart ta en alvorsprat med henne. Hvis hun svarer med å skrike og nedverdige deg må du stå på ditt og verken bli helt stille eller synke til hennes nivå så godt du kan. Gjør det klart for henne at hun/dere ENTEN må søke hjelp for problemene i forholdet deres og jobbe sammen eller at du ikke akter å bli behandlet slik stort lenger og til slutt vil gå fra henne.

Antar barnet deres fortsatt er veldig liten og ikke er like sårbar for deres relasjons-problemer enn hvis h*n hadde vært eldre, men gjør det klart for henne at hvis hun fortsetter å oppføre seg på denne måten kommer dette til å kunne ødelegge barnets fremtid. Det er tross alt barnet som virkelig er hjelpeløst her. Hvis hun behandler deg slik er det veldig sannsynlig at hun kommer til å være en trussel for barnets psykiske helse etterhvert og uegnet som mor. Hvis ikke det vekker henne, så vet ikke jeg.
Det er naturligvis mer nyansert enn det du får frem i denne tråden. Ikke ta våre kommentarer for gode råd, vi har ikke nok informasjon. Virker som om folka fyrer hverandre opp, og plutselig er det å be dama dra til helvete den beste løsningen? Skal du virkelig gjøre det fordi en eller annen på et forum fortalte deg det? Du virker litt tafatt, men det får være grenser.

Jeg har opplevd det samme som deg, ts, og jeg er også konfliktsky. Er det barnet som gjør at du vegrer deg for å gjøre det slutt? Jeg gikk lei etter ett år og slo opp, sa at nok var nok. Men likte dama sånn ellers. Etter dette oppholdet skjerpet hun seg veldig, og vi prøvde på nytt. Nå har vi aldri slike krangler, og vi øver på å ha god kommunikasjon. I hennes tilfelle viser det seg at hun har ADHD, og hun har en trøblete barndom som gjør at hun raskt går i forsvarsmodus. Men det viste seg at hun var så glad i meg og ville være sammen med meg, så hun gjorde alt hun kunne for å få slutt på disse kranglene. Det var samme greia, kaste ting, nesten vold, forsvinne etc. Ingenting av dette skjer lenger, så det er håp.

Tror du må overbevise henne om at hun ikke kan ta deg for gitt, og så må dere jobbe med å kommunisere bedre. Mest sannsynlig er hun ikke sint, men lei seg/sliter med egne issues, og tar det ut på en dårlig måte. Da må hun heller si hva hun føler istedetfor å gå fullstendig attack self defence ape shit crazy.
Dette har jeg vært igjennom, i min situasjon ble det ikke bedre. Ikke en gang etter at det ble slutt.

Jeg begynte å snakke med kompiser om dette. Ved en tilfeldighet så overhørte også en kompis av meg en telefon samtale mellom oss der jeg fikk en skikkelig kjefteskur, fortalte på slutten av samtalen at dette hørte ******.

Neste stopp var familievernkontoret, mange samtaler. Jeg trengte egentlig bare å sitte der, si minst mulig og la henne sitte der å fortelle om sin forskrudde virkelighet. Endte med at hun avsluttet hele terapigreia og forholdt seg rolig mot meg.

Så fort det begynner å murre nå så bestiller jeg time hos familievernkontoret, det er ingen tvang å møte opp, men det kan virke rart å ikke ville prøve i en evt rettsak om fordeling og samvær med barnet.

Vet jo ikke hvor du har tenkt det med dette forholdet, men hvis dere ikke er noe særlig bra for hverandre så er det ikke noe videre sunt. Ikke for dere og ikke for barnet.

Jeg vil ønske deg lykke til. Send gjerne pm så vil jeg svare og hjelpe deg så godt jeg kan. Det er få jeg unner det jeg opplevde.
Bare gjør det slutt, start på nytt og kom deg videre i livet - så lenge det gjør deg lykkelig er det jo en god nok grunn.

Det er herlig å være singel, utenom at det kan bli en god del mindre sex :P
Trådstarter
9 0
Sitat av Chronic420 Vis innlegg
Det er naturligvis mer nyansert enn det du får frem i denne tråden. Ikke ta våre kommentarer for gode råd, vi har ikke nok informasjon. Virker som om folka fyrer hverandre opp, og plutselig er det å be dama dra til helvete den beste løsningen? Skal du virkelig gjøre det fordi en eller annen på et forum fortalte deg det? Du virker litt tafatt, men det får være grenser.

Jeg har opplevd det samme som deg, ts, og jeg er også konfliktsky. Er det barnet som gjør at du vegrer deg for å gjøre det slutt? Jeg gikk lei etter ett år og slo opp, sa at nok var nok. Men likte dama sånn ellers. Etter dette oppholdet skjerpet hun seg veldig, og vi prøvde på nytt. Nå har vi aldri slike krangler, og vi øver på å ha god kommunikasjon. I hennes tilfelle viser det seg at hun har ADHD, og hun har en trøblete barndom som gjør at hun raskt går i forsvarsmodus. Men det viste seg at hun var så glad i meg og ville være sammen med meg, så hun gjorde alt hun kunne for å få slutt på disse kranglene. Det var samme greia, kaste ting, nesten vold, forsvinne etc. Ingenting av dette skjer lenger, så det er håp.

Tror du må overbevise henne om at hun ikke kan ta deg for gitt, og så må dere jobbe med å kommunisere bedre. Mest sannsynlig er hun ikke sint, men lei seg/sliter med egne issues, og tar det ut på en dårlig måte. Da må hun heller si hva hun føler istedetfor å gå fullstendig attack self defence ape shit crazy.
Vis hele sitatet...
Ja, jeg har blitt litt tafatt av dette styret. Føler meg så ekstremt maktesløs. Hun har all kontrollen. På den ene siden er jeg veldig glad i henne, men det hadde også vært godt å slippe. Hadde vi ikke hatt et barn sammen hadde jeg nok dratt for lengst. Men hun kan være så utspekulert. Jeg frykter at hun kommer til å lyve om meg. Hun har gjort det før. Hun overbeviste min egen familie om at jeg var helt sprø for å styrke seg selv. Min søster avslørte henne flere ganger i å lyve om meg for å få seg selv til å virke bedre enn hun er. Jeg er nesten litt redd for henne. Føler hun har altfor mye makt over meg.

Det skjede et eller annet under graviditeten. På slutten av svangerskapet begynte hun å oppføre seg spesielt. Hun sa flere ganger at hun skulle drepe seg selv. En gang da hun var høygravid presterte hun å ramle ned trappa i sinne. Det virket som hun gjorde det med vilje. Jeg var helt sikker på at barnet døde av fallet da jeg sprang etter i full panikk. Også etter fødselen var hun veldig kaldt mot meg. Hakket ofte på meg og fortalte meg flere ganger «det hadde vært enklere uten deg.»

Fan altså. Igjen klarte hun å vri seg unna. Hun klarer alltid å vri situasjonen til sin fordel. Hun får meg alltid til å føle meg som en idiot.

Takk for gode tips folkens. Jeg ser hva dere har skrivet og er enig. Det er bare så vanskelig å ta den endelige steget. Blir et helvetes styr med barn, leilighet og alt det der. Vil ikke miste prinsessa mi (datter) Hun er snart tre år forresten, så dette har pågått en stund.
Sist endret av Squid; 21. juni 2018 kl. 01:03.
"Øko-Terrorist"
Kan nesten høres ut som fødselsdepresjon.
http://www.helsebiblioteket.no/pasie...dselsdepresjon
Det høres ut som om kjerringa har dyssosial personlighetsforstyrrelse. Å true med å ta livet sitt under graviditeten er langt over streken for hva som er akseptabelt i et parforhold.

Film henne neste gang hun klikker på deg! Mtp. hennes tidligere manipulerende oppførsel er det svært sannsynlig at hun vil si hva som helst for å sverte deg slik at hun får full foreldrerett. Om hun er like syk som du fremstiller henne så vil det være svært uheldig for dattera deres å vokse opp i et slikt dramatisk miljø. Om hun lyver om deg og bruker trusler om selvmord som et våpen så er det ikke usannsynlig at hun vil gjøre det samme med dattera deres når ting blir vanskelig i tenåra eller tidligere.
Sist endret av SkurtNilsen; 21. juni 2018 kl. 01:21.
Trådstarter
9 0
Sitat av tr80r Vis innlegg
Kan nesten høres ut som fødselsdepresjon.
http://www.helsebiblioteket.no/pasie...dselsdepresjon
Vis hele sitatet...
Ja, det har jeg også tenkt på. Pratet om det med parterapauten, men samboeren min sa bare at legen hadde avbekreftet det. Jeg tviler litt på akkurat det. Etter at hun hadde sagt noe veldig bekymringsverdig tok jeg kontakt med moren hennes ut av bekymring. Men det som skjedde var at hun overbeviste moren om at jeg var problemet og lagde et helvetes styr. Resultatet er at jeg synes det er veldig ubehagelig å treffe familien hennes. De tror selvfølgelig på datteren sin.

Jeg vet at hun oppfører seg helt sprøtt noen ganger. Faren min kranglet med henne engang. Han fikk selv oppleve hvordan hun vrir på sannheten og dikter opp/overdramatiserer så til de grader. Både han og søsteren min er vitner til denne oppførselen.

Hvor lenge kan fødselsdepresjon vare da? Det har gått tre år nå.
Sist endret av Squid; 21. juni 2018 kl. 01:29.
Sitat av Squid Vis innlegg
Hvor lenge kan fødselsdepresjon vare da? Det har gått tre år nå.
Vis hele sitatet...
Helsebiblioteket skriver dette: "De fleste opplever at depresjonen slipper taket innen babyen er seks måneder, men noen er fortsatt deprimerte når barnet er ett år."

Symptomene de har listet opp er disse:
  • Søvnproblemer
  • Energitap
  • Skyldfølelse
  • Tanker om døden
  • Overveldet av barnets behov
  • Fanget, sint, redd og panikkpreget
  • Alene og ute av stand til å snakke om hvordan du føler deg
De situasjonene du har skrevet om tyder på at hun har noen større, underliggende psykiske problemer, kanskje i tillegg til en fødselsdepresjon.
Selvskading, løgner og manipulasjon, trusler om selvmord, liten eller ingen evne til å innrømme egne feil og at hun stikker av med ungen deres når hun føler for det lover ikke godt for fremtiden deres. Les denne lenken. Høres det kjent ut?
  • Svikefullhet, som viser seg ved gjentatt løgnaktighet, bruk av falsk navn, eller ved å lure andre for egen vinnings eller fornøyelses skyld
  • Uansvarlig ringeakt for egen eller andres personlige sikkerhet
  • Mangel på anger som viser seg ved likegyldighet for eller bortforklaring av å ha såret, mishandlet eller stjålet fra andre
  • Irritabilitet og aggressivitet som viser seg ved gjentatte slagsmål eller overfall
Trådstarter
9 0
Beklager dobbelpost. Er bare så frustrende. Selvfølgelig endte det med sex igjen. Mannens største svakhet. Med engang hun hopper oppå meg er jeg solgt. Etter følger tvilen og anger. Jeg skulle satt ned foten for godt! Ligger side ved side i senga, hun sover, jeg gremmes. Morgendagen venter. Skulle ønske jeg var modigere.

Sitat av SkurtNilsen Vis innlegg
Helsebiblioteket skriver dette: "De fleste opplever at depresjonen slipper taket innen babyen er seks måneder, men noen er fortsatt deprimerte når barnet er ett år."

Symptomene de har listet opp er disse:
  • Søvnproblemer
  • Energitap
  • Skyldfølelse
  • Tanker om døden
  • Overveldet av barnets behov
  • Fanget, sint, redd og panikkpreget
  • Alene og ute av stand til å snakke om hvordan du føler deg
De situasjonene du har skrevet om tyder på at hun har noen større, underliggende psykiske problemer, kanskje i tillegg til en fødselsdepresjon.
Selvskading, løgner og manipulasjon, trusler om selvmord, liten eller ingen evne til å innrømme egne feil og at hun stikker av med ungen deres når hun føler for det lover ikke godt for fremtiden deres. Les denne lenken. Høres det kjent ut?
  • Svikefullhet, som viser seg ved gjentatt løgnaktighet, bruk av falsk navn, eller ved å lure andre for egen vinnings eller fornøyelses skyld
  • Uansvarlig ringeakt for egen eller andres personlige sikkerhet
  • Mangel på anger som viser seg ved likegyldighet for eller bortforklaring av å ha såret, mishandlet eller stjålet fra andre
  • Irritabilitet og aggressivitet som viser seg ved gjentatte slagsmål eller overfall
Vis hele sitatet...
Hmm, skjønner. Noe av det. Det et ingen tvil om at graviditeten var et vendepunkt. Men det er vanskelig når hun benekter det. De punktene med fødselseldeptesjon høres veldig kjent ut!
Sist endret av Squid; 21. juni 2018 kl. 02:00.
Høres ut som en alvorlig sinnslidelse for min del.
Jeg har sett nøyaktig dette tre ganger før. I alle tre tilfellene var mannen verdens snilleste, og det så ut til at dama pusha grensene mer og mer hvert år fordi hun aldri fikk konsekvenser av det. Sett det med barn som har alt for tilgivende mødre også. Mener ikke at det er nøyaktig det som har skjedd her, men det er en tanke jeg får. Det er viktig å være tydelig, trenger ikke være sint eller passiv-agressiv når du tar det opp, det hjelper lite; men si ifra med èn gang at dette ikke er greit. For eksempel når dama di sa at det ville vært enklere å få denne ungen uten deg. Fortell henne da umiddelbart at det er en fryktelig ting å si og at du blir lei deg av det. Om hun begynner å kjefte da så må du nesten bare gå. Og ikke bare legg slike ting til side, vis at det ikke er greit. Det er mitt tips. Ting som ''gnager'' er opphav for veldig mye sinne og typisk bitch-oppførsel fra begge parter. Hvis det er noe du ikke liker så ta det opp, men ikke ta det opp på en ''fornærma-konfronterende'' måte. Bare si at ''Når du sier det, så føler jeg det''. Snakk med henne om denne snakkemåten.


Kjæresten til hverandre er jo den man skal kunne snakke slikt med, ærlig, åpent og sårt uten å være redd for at den andre skal begynne å kjefte, selv om dem er ravende uenig. De aller fleste krangler tror jeg stammer fra en eller annen misforståelse som kan løses ved lytting og ingen hevede stemmer eller fordommer. Hvis en hever stemmen så fyrer det opp den andre og det gir ikke et bra utgangspunkt for en givende samtale. Da kan det være bra å avtale at man ikke skal heve stemmen, og ikke snakke med en angripende/nedlatende tone hverken i stemmeleie eller kroppspråk. Hvis den andre gjør det så må man bare si ifra.

Forhold krever planlegging, snakking, og dedikasjon fra begge parter. Man kan ikke slå seg helt fri, fra noen parter. Respekt, tillit og kjærlighet bør være sentrale grunnpilarer.

Før noen ønsker å dømme meg, så er jeg ingen ekspert, dette er kun personlige tanker. Jeg har vært i et forhold i et par år nå og det har gått veldig bra. Det er alltids opp og nedturer, men vi løser det ved sårbar snakking om følelser og ender alltid opp i en klem til slutt.
Ugh. Dette minner meg så mye om et av mine tidligere forhold at jeg blir kvalm...

Dama var en kranglete, manipulerende, til tider selvskadende (ala autistisk utagering, smelle hodet i veggen type shit. ikke kutting), egoistisk og lettere voldelig psycho bitch. Akkurat som din! I tillegg til dette var hun jævlig sjalu og hun hadde null respekt for mitt privatliv. Hun snoka i emailer på PCen min om jeg ikke låste den, meldinger på telefonen, facebook, gamle papirer fra ungdomsskolen (!!!) osv. Og hun fant selvfølgelig shit fra flere år tilbake å krangle om. Selv jenter lenge før henne kunne hun finne på å starte en helvetes intens og dramatisk krangel om. Jeg har aldri en gang i mitt liv vært utro, men eksene hennes og faren hennes var utro så da fikk jeg selvfølgelig gjennomgå for de tidligere rasshølene i hennes liv. Disse kranglene kunne lett vare i flere timer og endte nesten alltid med at hun truet om å gå fra meg eller truet om å ta livet sitt. Dette ville jeg ikke, for hun var jævlig digg og herlig i senga og hun hadde mange flotte sider ved personligheten sin også. Men hun var ødelagt av sin fortid. Voldelig og utro far, kald og kynisk mamma, utro og voldelige ekskjærester, osv. Jeg var den perfekte betamale boksesekken for henne å ta ut all aggresjonen og usikkerheten sin på. Hun klarte ved en anledning å få meg så utslitt og forbannet og manisk at det svartnet for meg og jeg "våknet" noen sekunder senere med hendene mine klemt rundt halsen hennes. Jeg har aldri slått en jente, og menn kun i selvforsvar. Men denne dama klarte å vekke huleboeren i meg. Dagesvis med kontinuerlig krangling den samme uka som bikkja mi døde. Det klikka for meg. pga mishandlingen hennes og jeg mista kontroll. Det var jævlig ekkelt!

Jeg er egentlig ikke konfliktsky som deg, men denne dama klarte over 2.5 år å bryte meg ned fra å være en relativt sterk person til et pussy whipped skall av meg selv. Forholdet endte med at hun starta en krangel om at jeg gikk for langt foran henne når hun gikk på bussen bak meg og busskortet hennes ikke virka med en gang. Istedet for å si "hei du, jeg skulle ønske du venta på meg ved bussjåføren så jeg slapp å stå der kleint aleine og stresse med biletten" så ga hu meg silent treatment. Klassisk. Jeg ga faen, så da begynte hun å kjefte på meg istedet. Denne dumme krangelen varte i flere timer, helt til vi kom hjem til leiligheten min, og eskalerte til at hun trua med å ringe faren min for å tyste på hvor psycho jeg var mot henne. Deretter eskalerte det til at hun ville slå opp. Når jeg da sa "fuck it, bare dra, jeg gir faen" eller noe i den duren så dro hun frem den største kjøkkenkniven hun fant, satte seg på kne foran kjøleskapet med knivskaftet lent mot kjøleskapet , bladet mot halsen også lente hun seg fremover. Jeg freaka ut og prøvde å ta kniven fra henne, da klikka hun og skar hånda mi istedet ved et uhell. Først når hun så blodet mitt fosse så forsvant det svarte raseriet fra øyene hennes og hun innså alvoret av hva hun hadde gjort og begynte å gråte og beklage.

Den kvelden innså jeg at jeg trengte hjelp, og at vi overhodet ikke var bra for hverandre.
Dagen etter kontaktet jeg foreldrene mine og broren min og fikk hjelp med å kaste henne ut av leiligheten min etter jobb.
Vi er forresten på talefot nå, snakkes litt en håndfull ganger i året og har møttes en gang på kafe for å skvære opp og si unnskyld til hverandre. Både hun og jeg har det bedre idag og bærer null, eller ihvertfall ganske lite nag mot hverandre
[/BLOG]

tl;dr
Jeg sier ikke at dama di kommer til å bruke en kniv mot deg, men hun kommer ikke til å plutselig begynne å respektere deg heller.
Fra en pussy whipped bitch til en annen: du må rett og slett manne deg opp noen hakk! Dette høres kanskje banalt ut men jeg er dønn seriøs. Ikke vik fra neste krangel med halen mellom beina. Ikke vær redd for å heve stemmen eller å gå ut for en 5 minutters pustepause om hun går deg på nervene. Om du sitter pent og rolig med et smil om munnen mens hun kjefter deg huden full og prøver å appellere til fornuften eller empatien hennes så vil du ikke nå frem, du har prøvd det i 3 år allerede. Du må vinne respekten hennes! Få henne med på parterapi og vis hele denne tråden i fellesskap! Og pass på at det blir uten at hun vet om tråden på forhånd slik at hun kan pugge den og forberede seg på å plukke istykker poengene dine. Les hvert eneste jævla ord for terapauten din og partneren din og nekt å stopp før dere har lest alt du har på hjertet! Og om hun velger å gå fra deg eller du velger å gå fra henne, so be it. Noe må du gjøre før denne dama driver både deg, seg selv og dattera deres til vanvidd! Hun innser det kanskje ikke selv og det virker ikke som om du gjør det heller, men det hun driver med er mishandling.
Sist endret av SkurtNilsen; 21. juni 2018 kl. 13:35.
Det er mange rundt som rusler rundt omkring som ikke fortjener all driten de får, jeg blir trist og uvel. Det er faktisk litt godt å se at det er andre som har vært så uheldige å komme borti sånne dårlige kjærester. For når sånt står på så føler man seg jævlig alene og man kan fort bli jævlig nedbrutt.

Søk hjelp og få avstand fra hverandre. Bruk de du har rundt deg også. Du er ikke alene.
God når det gjelder
Carmex's Avatar
Av erfaring er det best (for meg iallefall) å ta en avgjørelse, bli ferdig og gå videre.

Har vært i en situasjon det det tok nesten år før vi endelig brøt.

Eneste minuset er at dere har barn oppi dette, sett barnet fremfor alt, og gjør noe .
Sist endret av Carmex; 21. juni 2018 kl. 19:59.
Synes faktisk også det er litt befriende å lese lignende historier. Veldig trist å ha et slikt forhold. Støtter de andre om at du bør ha nulltoleranse for slikt, og heller slå opp tvert, be henne gå i seg selv, evt psykolog. Som sagt ble det mye bedre for min del etter at jeg sa fra at nok var nok, kanskje også fordi hun fikk det bedre. Men du må ikke tolerere noe av den slags oppførsel. Det betyr dog ikke at du nødvendigvis må slå opp. Har sett tidligere tråder om rusmisbrukere der ultimatum blir foreslått; synes det kan passe i denne sammenhengen også.
Vil du ha et slikt liv? Er du ansvarlig for at hun oppfører seg bra mot deg? (Ja, kanskje litt, men det finnes utallige flotte kvinnfolk der ute som oppfører seg tilnærmet normalt) Løp.
Trådstarter
9 0
JEG ER SÅ PUSSY. Jeg satte ned foten og var ærlig med henne på en saklig måte. Jeg sa at hvis hun fortsetter å behandle meg sånn vil jeg gå til mekling. Hun tok ikke pent og begynte å unnskylde handlingene sine. Så dro hun igjen. Jeg er så pussy at jeg har lyst til å løpe etter henne igjen. JEG VIL BARE FØLE MEG RESPEKTERT. Det er veldig vanskelig.

Et annet problem er at jeg går i behandling for traumer fra barndommen, typ omsorgssvikt (psykisk syk mor) Siden jeg har vokst opp i krangel er jeg konfliktsky og gjør det jeg må for at krangelen skal stoppe.

Jeg føler hun bruker dette mot meg. Hvis vi krangler om noe helt annet kan hun si at jeg et syk og må gå å få hjelp, når det ikke har noe med saken å gjøre. Hun gjør sånn at jeg ikke kan stole på henne. Hvis hun bruker dette mot meg i en krangel, hvorfor skulle hun ikke gjøre det samme i en barnefordelingssak.
Sist endret av Squid; 22. juni 2018 kl. 13:51.
Jeg spør igjen jeg. Vil du leve slik? Tror du denne kvinnen er det beste du kan få? Fortjener du å bli behandlet slik? Om du går i behandling så kan du jo spørre dem om denne situasjonen. Jeg har vanskelig for å forstå at de vil si noe annet enn at her er det bare å løpe.

Mange menn gjør den tabben at de tror at alt skal ordne seg til slutt, og evnt føler et ansvar for at man skal "Fikse" motparten ved å selv legge seg flat osv. Det er ikke bare ufattelig dumt, men helt meningsløst og skaper bare fler problemer.
Sist endret av SkyMarshal; 22. juni 2018 kl. 14:04.
Jesus. Om kjerringa ikke dumper deg før eller senere vil hun garantert være utro mot deg. Slik du lar henne behandle deg så er det umulig at hun ser på deg som en mann verdig henne. Du må manne deg opp og enten dumpe henne eller få kustus på dette håpløse kvinnfolket. Om dattera deres vokser opp i et hjem hvor krangling, manipulasjon, selvskading og mishandling er normalt så vil hun ende opp like jævlig som kona di og mora di. Tenk nøye over hva din tiltaksløshet kan gjøre henne om du ikke skjerper deg ASAP og får kontroll over livet ditt!
Sist endret av SkurtNilsen; 22. juni 2018 kl. 14:28.
Har du vurdert å bare slippe løs alt raseriet som må bygge seg opp hos deg? Bare åpne slusa og bare slipp alt ut
God når det gjelder
Carmex's Avatar
Sitat av prick Vis innlegg
Har du vurdert å bare slippe løs alt raseriet som må bygge seg opp hos deg? Bare åpne slusa og bare slipp alt ut
Vis hele sitatet...
Det er sånn man blir drapsmann
Sitat av SkyMarshal Vis innlegg
Jeg spør igjen jeg. Vil du leve slik? Tror du denne kvinnen er det beste du kan få? Fortjener du å bli behandlet slik? Om du går i behandling så kan du jo spørre dem om denne situasjonen. Jeg har vanskelig for å forstå at de vil si noe annet enn at her er det bare å løpe.

Mange menn gjør den tabben at de tror at alt skal ordne seg til slutt, og evnt føler et ansvar for at man skal "Fikse" motparten ved å selv legge seg flat osv. Det er ikke bare ufattelig dumt, men helt meningsløst og skaper bare fler problemer.
Vis hele sitatet...
Mange mennesker som sliter med traumer, omsorgssvikt eller liknende kan fort ha svært dårlig selvbilde. Innerst inne føler de seg veldig lite verdt. Treffer de mennesker som er dårlig for dem, slik ts har gjort så tror underbevisstheten hans mest sannsynlig at hun er det beste han noengang kan få. Eller kanskje at han ikke fortjener bedre. Det er ikke engang sikkert at han er klar over dette selv. På et eller annet plan så kjenner han nok at dette er feil, men feks omsorgssvikt kan gjøre at de nødvendige verktøyene for takle slik motgang ikke finnes i verktøyboksen. Og ts sier det jo selv. Han vil jo bare bli likt og respektert. Et slikt mønster kan meget vel ha dannet seg i veldig ung alder og vil kreve innsats for å bli kvitt.

Jeg vil si til alle som lever i et dårlig parforhold. Vi har alle fått vår tilmålte tid. Og det kun vi som er ansvarlig for at vi lever et best mulig liv. Om vi kaster bort tid på mennesker som gjør oss vondt så vil det bare begrense og ødelegge vår livskvalitet. Vi fortjener alle å få det absolutt beste ut av livet. Og noen ganger betyr det at vi må ta valg selv om det kjennes kjett ut.

Er det for vanskelig å finne en måte å sette ned foten? Søk hjelp. Enten via kjente du stoler på eller fra familievern, eller andre som hjelper mennesker å dårlige relasjoner. Det finnes hjelp og det står respekt av å be om hjelp når en trenger det fremfor å stikke hodet i sanden og ikke gjøre noen ting mens man samtidig pines og har det vondt.

Ingenting blir bedre av seg selv, vi er selv ansvarlige for de gode valgene. Og ikke ta valget er også et valg. Men et veldig dårlig valg.
Sist endret av random67489; 22. juni 2018 kl. 18:05.
▼ ... over en uke senere ... ▼
Det du beskriver er noe som jeg kan relatere meg veldig til. Jeg kjenner ikke din historie men slik som jeg tolker dine innlegg har du bagasje og traumer fra oppvekst og har havnet i et forhold med en person som ikke kan oppfattes som trygg, empatisk, eller viser deg respekt. Det verste er at det du beskriver er direkte krenking av deg og kan sammenlignes med annet missbruk som vold osv. Jeg har vokst opp med en psykisk "syk" mor som med all sannsynlighet og tilbakemeldinger jeg har fra fagfolk, basert på beskrivelser og opplevelser har en personlighetsforstyrrelse. Les deg opp på Borderline/emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse og narsissistisk personlighetsforstyrrelse. De overlapper hverandre ofte. Min oppvekst har gjort at jeg alltid er på hogget, forventer drama, osv. Så når jeg treffer personer som er slik føles det trygt og godt, selv om det er så totalt destruktivt og ødeleggende for sin egen identitet og verdi som det lar seg gjøre. Jeg gikk gjennom mange vanskelige og ødeleggende forhold på min vei, før jeg innså en del veldig viktige ting som hjalp meg til å få et bedre liv. Finn ut hva personlige grenser er. Finn ut hva som er definisjonen på krenking. Tenk at du er bare ansvarlig for deg selv, og skylder bare deg selv å ha det bra. Du er ikke ansvarlig for hva andre mennesker føler og du har lov å uttrykke dine følelser så lenge du ikke krenker andre (dette går begge veier). Når du har det bra vill de som du er glad i og som er glad i deg ha dfet bra. Siden du har et barn så har du et ansvar over for barnet og det er noe du må tenke på, men tenk først på deg selv, vær glad i deg selv så kan du være der for barn eller andre i neste rekke. Nå har jeg skrevet mye og jeg skal ikke si at jeg har svaret på dine problemer, men vist du lider og ikke vet hvorfor så lytt på hva magefølelsen sier. >Fight, flight eller freez.

N.B Anbefaler deg å lese denne boken: https://www.amazon.com/Stop-Walking-.../dp/B004DNXGFQ
▼ ... over en uke senere ... ▼
Kom deg unna. Det er ditt liv. Ikke kast det bort!
Hei.
Beklager du har det kjipt. Har desverre opplevd noe av det samme. Gikk inn i et parforhold for ca 15 år siden, var en blid og sprudlende person da. Sakte men sikkert ble jeg stillere, mistet gløden, delvis depprimert. Dette pga hennes oppførsel.
Vi endte opp gift og to barn sammen.
Er nå separert og flyttet fra hverandre.
Noe av det beste som har skjedd meg.

Ikke la det gå så langt.
Jeg trodde også det var mulig å "redde" henne og forholdet.

Dra nå. Du vil takke fremtidige deg for det.
Ingen dame er verdt å ha det dritt for.
Det finnes mange andre bra damer der ute!
Ikke lev livet ditt med en dårlig en.
Løp! Livet er kort, jeg er 45 og halvveis. Har prøvd å rette opp i lignende problemstilling og det er 5 år av livet mitt jeg angrer på hver dag.
Håper du har begynt å ta lydopptak? For det høres nesten ut som du trenger dem nå ganske snart!

Du har lov å ta hemmelige lydopptak så lenge du selv er med på "møte". Dem er også brukende i retten.

For meg høres det ut som du har finni deg ei helt sinnsyk kjærring. Dette kommer til å skjære seg før eller siden og utifra det du skriver så kan det godt hende at lydopptak kan redde din rett til å beholde barnet
Sitat av SkurtNilsen Vis innlegg
Jesus. Om kjerringa ikke dumper deg før eller senere vil hun garantert være utro mot deg...
Vis hele sitatet...
Been there, done that! Var selv sammen med ei som drev fullstendig kaos med meg. Jeg er en hard, sta, og stødig, stor mann. Det var ikke tilfellet med eksen min. Hun eksploderte over den minste ting, og jeg rømte hjemmet flere ganger. Kunne gjøre 99 av hennes gjøremål for henne, men om jeg sa nei til 1 var det helvette. Jeg endte alltid opp med å gjøre det, ble en jævla tøffel. Livredd for hennes sinne, og føyet meg alltid for å få slutt på kranglene.

Hun var utro mot meg til slutt ja! Mens jeg var inne på psyk. Stakk en kjapptur på besøk i 10 minutter for å fortelle at hun skulle på en fest en annen by, og reiste dit og knulla eksen sin. Hun har visst vært utro mot meg før også, samt mot alle sine tidligere typer

Skal ikke si at det garantert skjer, men historiene høres litt like ut.. Klok av skade, her hadde jeg flykta!