Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  26 3794
Jeg skjønner at mobbing skjer. Det virker uunngåelig at det blir skapt et slags hierarki og at det unormale blir sett på nettopp som unormalt og at barn og unge reagerer på en eller annen måte. Konformitet er vel nøkkelord. Jeg var ikke spesielt unormal i utseende eller væremåte egentlig, men jeg var ikke en som konkurerte om plass og var nok for det meste i mitt eget hode. Ble derfor et enkelt offer for noen av lederne i flokken og plaget regelmessig. Det ble en kilde til mye selvhat og mange år jeg ikke greide mitt eget speilbilde en gang da jeg allerede slet med traumer tidlig i livet og dette ballet på seg til et punkt hvor jeg ikke så meg selv i speilet på 5 år. Jeg hatet den jeg var. I dag er det langt bedre, men det har vært mye jobb. For min egen del dikterte det mye av livet mitt og jeg er derfor nysgjerrig på deres opplevelser:

Har dere opplevd mobbing? Hvordan påvirket det livet deres? Er det mullig å løse dette problemet i det hele tatt?
Mobbing blir man nok aldri kvitt. Var selv en mobber på barne og ungdom skolen. Mest fordi jeg var usikker på meg selv og fulgte "flokken". Jeg angrer så jævlig i dag, da jeg mest sannsynelig var med på å ødelegge barndommen til en jente. Men barn er barn, så har slått meg til ro med at jeg ikke visste bedre. Har sagt unskyld til henne og mor hennes etter jeg ble voksen.
Det har påvirket selvbildet mitt og sosial livet mitt. Jeg er redd for å bli kjent med nye mennesker fordi jeg er redd de vil drit snakke meg bak ryggen min osv.
Noen av mobberne mine har tilogmed prøvd seg på meg nå i senere år og det gjør meg sykt ukomfortabel.
Jeg er godt voksen, og sliter med mobbeskader ennå. Jeg stoler ikke på noen. Har problemer med relasjoner, og tilknytning, og er overdrevent selvkritisk.
Jeg tror mobbing alltid vil eksistere blandt pattedyr (survival of the fittest), men mennesket er reflektert, og har derfor mulighet til å velge bort uønskede "traits" i vår art. Vi kan avstå, eller være proaktiv, for å unngå mobbing. Det er bare det at vi dyrker en konkuransekultur blandt oss, der de fleste ikke kommer opp til pallplass. Alle føler seg mindre verdt. Da kan man raskt se etter svakheter hos andre for å heve sitt selvbilde. Det starter som regel i grunnskolen, da indoktrineringen i konkuransesamfunnet starter. Mobbinga av meg startet i 2.klasse, og fortsatte ut barneskolen. Det kunne sikkert fortsatt videre fra da, men jeg valgte å bli voldelig for å få slutt på det, og det fungerte på et vis. Men ryktet mitt ble ikke bedre av det. Jeg liker ikke vold, men forsvarer meg hvis absolutt nødvendig. Jeg ser menneskene rundt meg hovedsaklig som en gruppe potensielt; svikefulle, uærlige, og usikre løse kanoner, som kan vende seg raskt etter den aktuelle gruppedynamikken som er til stede ("saueflokken"). Mennesket trives best i flokk/gjeng. Jeg ble nok et offer pga at jeg var annerledes i flokken. Jeg har i voksen alder fått diagnosene ADHD (add), og Asberger. Da falt brikkene på plass. Da er det ikke så rart at jeg alltid har følt at jeg har blitt kastet av på feil planet, planet of the apes ;-)
Sitat av algernon Vis innlegg
Har dere opplevd mobbing?
Vis hele sitatet...
Ja, men ikke av det mest alvorlige slaget.

Hvordan påvirket det livet deres?
Vis hele sitatet...
Det er litt vanskelig å si. En god del tror jeg, men jeg tviler på om det hadde fått like stor påvirkning om det ikke var for andre sårbarhetsfaktorer. På den andre siden ville jeg kanskje håndert andre ting bedre om skolen var trygg. Det er ofte summen av belastning mer enn enkeltfaktorer som bestemmer hvordan man påvirkes.

Er det mullig å løse dette problemet i det hele tatt?
Vis hele sitatet...
Som de fleste komplekse samfunnsproblemer så er det vel neppe mulig å løse det, men jeg er helt sikker på at det kan gjøres mye bedre. Det er forsåvidt fokus på mobbing i skolene, men jeg er redd disse mobbeprogrammene man kjøper blir mer en hvilepute for å slippe å gå inn i det personlig. For det er virkelig tungt arbeid som krever mye emosjonelt, men det er det som trengs. Dette er ikke ting man kommer til bunns i med standardiserte rutiner, målinger og sjekklister. Samtidig har det skjedd positive ting, det er bra at det skal opprettes enkeltvedtak og at man har klagerett. Det ansvarliggjør skolen. Folk har etterhvert begynt å vinne rettssaker mot kommuner også, det må jo gjøre noe med ansvarligheten. Men når alt kommer til alt kreves det personlig engasjement, og det er ikke helt likt fordelt blant lærere.

Det er godt å høre at du har det bedre, mobbing kan definitivt være veldig skadelig.

Sitat av A-tillah Vis innlegg
Mobbing blir man nok aldri kvitt. Var selv en mobber på barne og ungdom skolen. Mest fordi jeg var usikker på meg selv og fulgte "flokken". Jeg angrer så jævlig i dag, da jeg mest sannsynelig var med på å ødelegge barndommen til en jente. Men barn er barn, så har slått meg til ro med at jeg ikke visste bedre. Har sagt unskyld til henne og mor hennes etter jeg ble voksen.
Vis hele sitatet...
Utrolig flott av deg å gjøre det, jeg kan tenke meg at det kostet litt. Tror mange hadde fått det bedre om de hadde opplevd at noen tok ansvar.
Sist endret av *pi; 18. april 2020 kl. 15:49. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Yup.. men så ble jeg også mobbet fra 1 til 7, så grovt mobbet og mye vold fra 8-10.
Selvfølgelig påvirker det livet mitt... ville vært rart om det ikke gjorde det.
algernon's Avatar
Trådstarter
Sitat av Flaffersen Vis innlegg
Yup.. men så ble jeg også mobbet fra 1 til 7, så grovt mobbet og mye vold fra 8-10.
Selvfølgelig påvirker det livet mitt... ville vært rart om det ikke gjorde det.
Vis hele sitatet...
Ah det er trist å høre, virker som det har satt dype spor. Har du gått til psykolog i ettertid?

Takk til alle som deler forresten Mye interessante tanker og vinklinger, også føler man seg ikke så alene når man leser om andres opplevelser.
Hvis spørsmålet er "har du vært utsatt for mobbing i voksen alder", er jeg heldig nok til å kunne svare nei, enkelt og greit.

Hvis spørsmålet er om mobbing har påvirket meg i voksen alder, er stillingen dessverre litt annerledes...
Jeg har hatt en barndom der miljøet på skolen var slik at jeg ikke fikk fungert normalt, sosialt sett, på ganske mange kritiske formative år, og ble utsatt for en del utenforskap, mobbing og gjentatte tillitsbrudd. Dette har, for å si det rett ut, gitt meg psykososiale problemer som antakelig aldri går over, selv om det sakte går litt bedre.

Dette viser seg å være en skikkelig bummer av en livshistorie, og jeg har ikke planer om å deraile tråden med detaljene, men jeg synes det kan være viktig å få fram bare for å forsterke poenget: mobbing er ikke noe å ta lett på - det er potensielt livsødeleggende nok til å måtte stoppes for enhver pris.
Sist endret av robhol; 20. april 2020 kl. 17:37.
Mobbing er svært alvorlig og kan for mange virkelig skape trøbbel langt inn i voksenlivet. Det er jo også grader av mobbing naturligvis, men grov mobbing, over lang tid spesielt der det også er vold det vil gjøre noe med offeret. Feks evnen til å skape og ivareta relasjoner. Også som voksen. Men det er viktig å få frem at det er mulig å få verktøy som gjør at ting blir mer overkommelig. Og det er også mulig til en viss grad å lære seg teknikker for å leve langt bedre med sin fortid.Men for de som ikke strekker ut en arm og ber om hjelp om ting blir for vanskelig så tror jeg nok de må leve med nedsatt livskvalitet. Men alt kan og vil bli langt bedre med riktig hjelp og bistand.
Ble mobbet av en jævel som liten fra ca 10 års alder opp til 17 års alder. det plager meg såpass i eldre alder at planen ligger klar for hevn.
Banket livdriten ut av ham når jeg var 17 og han 19,da fikk jeg nok.Tok det helt privat, bare meg og han på grusbanen bak videregående, etter det roet det seg.Han turte ikke si det til noen hvem som hadde gitt ham juling.

Men jeg glemmer aldri. Jævelen skal få tifold tilbake for alle årene med terror. . 25 år siden, så kuken aner ikke at jeg står bak faenskapet som han utsettes for hist og her

Hadde ikke pisset på det mennesket om han lå i grøftekanten ved siden av meg i full fyr.
Ikke i voksen alder nei, men har absolutt tatt med meg dårlig minner fra barndommen inn i voksenlivet. Selv så ble jeg mobbet mye for vekta mi sånn og si hver eneste dag på skolen i 3 år. Det var en gjeng på 5 stykk fra trinnet over som singla meg ut og det høres kanskje teit ut, men det å stå i gangen å vente på at klasserommet skal åpne mens man er omringet av 5 stykk alene, mens alle spør i tur og orden om hvor mye kake jeg hadde klart å tvinge ned til frokost den dagen? Det var skrekken min på den tiden! Og nei, jeg spiste aldri kake til frokost hahah

Hadde også gleden av å bo i samme retning som flere av dem så fikk ofte følge med hjem. Utenfor skolens området så ble det fort fysisk, mye dytting osv. Ble aldri banka da, men fremdeles utrolig ubehagelig. Spyttet i snø baller og kastet de i huet mitt osv.

Rundt samme periode så opplevde jeg at jeg ble baksnakket mye av folk på samme trinn som meg. Regner med at jeg ble sett på som rar eller svak mtp at disse folka var så bestemte på å ta meg. Kanskje de tenkte at de hadde et poeng? Ikke vet jeg.

Uansett, ja, jeg kan lett se at den perioden har preget meg videre. Dette foregikk fra 3. til 6. klasse på barneskolen men det sitter dypt inni meg enda. Har for eksempel fått ett veldig vanskelig forhold til mat hvor jeg kan enten spise altfor mye eller at jeg går å sulter for å ta igjen for glippene mine. Jeg har også blitt veldig skeptisk til mennesker generelt så har blitt vanskelig å skape relasjoner med andre. Blir liksom altfor skummelt å åpne opp fordi jeg er redd for å bli dømt på noe vis. Selv tilliten har også alltid vært ganske lav. Har ikke så mye troa på meg selv.

Skal ikke si at alt jeg sliter med den dag idag er pga. dette, men det blir jo litt som domino brikker. Det å oppleve noe sånt legger veldig til rette for at ting kan gå dårlig for deg.

En ting må jeg si da som føltes veldig godt ut! Møtte faktisk på en av de folka som mobba meg på barneskolen i 2017 og det var spesielt han som var ekstra glad i å henge ut kroppen min. Mannen hadde blitt smell feit, mens jeg på den tiden var både slank og godt trent Han virka ikke like tøff da hahaha!
Jeg ble utsatt for "mild" mobbing på skole, kombinert med utrygge og ustabile omgivelser hjemme. Definitiv satt sine spor. Har slitt med angst, depresjon og har problemer med å knytte meg emosjonelt til andre og er veldig mistenksom til om folk har baktanker med det de sier til meg.

Har blitt bedre de siste årene, men er absolutt preget av det fortsatt.
Sitat av algernon Vis innlegg
Ah det er trist å høre, virker som det har satt dype spor. Har du gått til psykolog i ettertid?

Takk til alle som deler forresten Mye interessante tanker og vinklinger, også føler man seg ikke så alene når man leser om andres opplevelser.
Vis hele sitatet...
Så ikke at du hadde svart før nå

Trist å høre er det selvfølgelig, man ønsker jo ikke at det skal skje men dessverre så skjer det med flere...
Nektet lenge å gå til psykolog men ble tilslutt at jeg begynte hos DPS i fjor.
Fikk dessverre null utbytte av det og skulle bytte kontor osv pga flytting, men så kom Corona og det hele har blitt utsatt på ubestemt tid.

For å gå litt innpå det jeg betegner som grov mobbing;
Ble stengt inne i søppelcontainere, sånne store av metall med lokk.
Dynka i dass etter flere folk pissa i den på skolen.
Tvunget til å spise mat som hadde ligget på gulvet i skolekantina.
Gjenger på 5-10stk som holdt meg igjen steder.
Truet med kniv flere ganger.
Slått med lysstoffrør flere ganger, har en haug med stygge arr på ryggen etter det.
Stygge kallenavn og folk som tagget "drep *navn/kallenavn* flere steder.
Folk fikk småbrødre til å fly på meg så de kunne ha en grunn til å banke meg opp.
Ble spytta og kasta ting på.
Stygge ting ble sagt om familien min.
Ble frastjålet penger, mobiler og mp3 spillere.
Klærne mine ble ødelagt
Er en haug med mer, men er ikke alt hukommelsen er villig til å huske.

Skolen visste om veldig mye av det, det ble til og med filmet av flere som viste det til lærere, men de overså det bare.
Foreldrene mine trodde meg aldri når jeg sa ifra, så til slutt stoppet jeg også med det fordi det ikke var noe poeng å gjøre det.
I ettertid av disse hendelsene så har jeg utviklet sterk angst og depresjoner, selvmordstanker som kommer og går + at jeg sliter noe veldig med det å prate med folk, stole på folk og tro på folk.
Eier ikke selvtillit, selvbildet mitt er totalt ødelagt og jeg har hatt spiseforstyrrelser i flere år.

Har også hatt en del ekstremt dårlige boforhold opp igjennom årene som ikke har hjulpet noe særlig, men nå bor jeg for meg selv og har det egentlig relativt greit.

Ting er på bedringens vei for meg, så jeg ser optimistisk på fremtiden, men det er jo fortsatt en del jeg sliter med som jeg tror jeg kommer til å slite med livet ut, men det er vel bare å gjøre det beste ut av det vil jeg tro.
New generation
colakork's Avatar
Mobbing er en helt sykt primitiv ting.. Det kan få en person til å føle seg mektig mens motpartens egenverdi stuper for hvert møte. Skikkelig harde og primitive greier.

Det fins jegere og bytter. Forskjellen på oss og dyr er at vi kan bestemme oss for hva vi vil være. Når som helst. Du tenker, ikke sant?

De som har blitt mobbet ordentlig for å så ha gravd seg ut av hølet får ofte en sterk, heftige karakterer med et hint av en selvtillit ingen normale folk kan ha.

Det å ha følt seg på topp, på bunn også på toppen igjen gjør virkelig noe med huet, selvinnsikten og medfølelsen.

Jeg er glad for alle gangene jeg ble utestengt og utfordret av "flokken". Uten disse opplevelsene hadde jeg aldri forstått hva slags folk som er viktig for meg. Jeg hadde heller aldri fått gaven til å se forskjellen på en ulv, løve og sau..

Dere som blir mobbet er spesielle. Ikke la noen som trenger å presse deg ned få deg til å tro noe annet.
-Men ikke la det gå helt i hodet på deg heller:P
Earn it day by day!
Mobbinga jeg ble utsatt for er noe som kommer til å følge meg resten av livet. Ingenting som hjelper, jeg har bare lært meg å takle det bedre gjennom åra. Andre jeg har pratet med har sagt at det ikke plager de noe mer, så for noen er dette mulig å legge helt bak seg, men hvor vanlig det er har jeg ingen anelse om.
Mobbingen jeg opplevde har helt klart preget meg i voksenlivet. Jeg vil tørre å påstå at det var det som fikk meg inn i et miljø med kriminalitet og rus. I de senere årene har det blitt mindre kriminalitet, men mer rus - noe som var motsatt før. Noen vil kanskje mene det er egoistisk å legge skylden på andre, men jeg vet med meg selv at jeg aldri hadde havnet på skråplanet om jeg ikke hadde opplevd alt det jeg gjorde.

Det som kanskje plager meg mest er å se hvor bra det går med alle dem som mobbet meg på ungdomsskolen. Han ene er profesjonell idrettsutøver, en annen har flyttet til andre siden av kloden og lever livet, en annen jobber som journalist osv. Det går vel ikke en dag uten at jeg tenker på hevn, selv om det bare blir med tanken. Jeg har for mye å tape på det.

Jeg klarer meg relativt greit i dag til tross for alt. Har fast jobb, eier leilighet og har god økonomi, men minnene vil liksom aldri gi helt slipp. Det eneste stedet jeg føler meg hjemmet er i miljøet som jeg havnet i etter mobbingen og folkene det miljøet består av. Finner mye trygghet i dyr og kids faktisk. De er alltid pålitelige og ærlige, så man vet hvor man har dem til enhver tid. Det liker jeg. Jeg har prøvd å bli kjent med streite folk og bygget meg et nytt nettverk etter at jeg flyttet fra hjembyen, men følte at ting der var enda mer uforutsigbart og opplevde mer svik der enn i krim-miljøet, så havnet dessverre tilbake der etter mange års fravær. Forskjellen nå er at jeg har mer å tape og er derfor veldig forsiktig. Satser og tror på at det fortsetter sånn.
Så langt ser det ikke lyst ut. Sliter fortsatt med angst, depresjon og insomnia 9-10 år etter jeg var ute av steinerskole. Vil ikke gi ut altfor mye informasjon, folk spredde så syke løgner om meg at jeg ikke klarer å konfrontere noen av dem. Steinerskolen er bortkasta tid om ungen din er arbeiderklasse eller utlending.

Selvsagt er det unntak, men selv om jeg var usynliggjort av hele klassa var det ingen som så meg.

Jeg har heldigvis en vilje av stål, uansett hvor mye jeg vil dø så vil jeg ikke skuffe familien min. Jeg elsker dem og de elsker meg, det er nok for meg. Har greid å holde meg unna harde stoffer gudskjelov.

Hvis det er noe som har hjulpet meg så er det nok familien min, og hasj selvfølgelig
Hm, trodde steinerskolen var bra jeg. Bare hørt bra ting om den og at det var mindre forhold, mer oversiktlig og at alle ble sett og at det generelt var lite mobbing. Der kan du se, det kommer nok helt an på hvem man spør. Tydlig at det også på steinerskolen kan være avstand mellom ideologi, grunntanker og beinhard virkeligheten. Nå har vel jeg hørt mest om steinerskolen fra ansatte der. Så det farger nok mitt syn.

Bra du har vilje av stål. Har du vurdert å søke hjelp for å bearbeide det du opplevde i skoletiden? Det er mulig å jobbe seg gjennom slikt vet du.
Sitat av _abc_ Vis innlegg
Hm, trodde steinerskolen var bra jeg. Bare hørt bra ting om den og at det var mindre forhold, mer oversiktlig og at alle ble sett og at det generelt var lite mobbing. Der kan du se, det kommer nok helt an på hvem man spør. Tydlig at det også på steinerskolen kan være avstand mellom ideologi, grunntanker og beinhard virkeligheten. Nå har vel jeg hørt mest om steinerskolen fra ansatte der. Så det farger nok mitt syn.

Bra du har vilje av stål. Har du vurdert å søke hjelp for å bearbeide det du opplevde i skoletiden? Det er mulig å jobbe seg gjennom slikt vet du.
Vis hele sitatet...
(Virker nok litt rotete det jeg skriver nå, helg må feires )

Er innom behandling hos DPS, takk for at du spør . Hovedproblemet mitt i dag er nok at jeg ble isolert i så lang tid, jeg kan nesten ikke hugse noe fra den tida. Var vel 3-5 år at jeg satt alene hvert friminutt. Mangler noen sosiale antenner på grunn av det. Har heldigvis ikke blitt svikta av psykiatrien, og har fått god hjelp av dem.

Har desverre hørt fra flere tidligere elever som har opplevd lignende som meg, og jeg har hørt rykter om at "problembarn" rett og slett blir ignorert. Dette har jeg ikke veldig stor tro på, men med tanke på hvordan jeg bare ble glemt av alle så begynner jeg virkelig å lure.

Hadde mye sykdom i familien når jeg sleit, jeg klarte bare ikke å si fra i frykt for at det skulle gå utover de som står meg nært.

De hadde et par anti-mobbekampanjer mens jeg var der, men folk ga bare F. Det var rett og slett for seint, jeg var ødelagt og det var ingenting å plukke. Apatisk og tom. Har heldigvis kommet langt på veg nå, virker mer eller mindre normal.

Har pratet om dette med veldig få, var egentlig sykt digg å få det ut. Skal prøve gruppeterapi snart, når tiltakene reduseres. Høres lovende ut.

Og forresten, dette gjelder ikke nødvendigvis alle steinerskoler. Dette var en av de større skolene så vidt jeg vet.
Sist endret av Huskestuggu; 24. april 2020 kl. 21:33. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av _abc_ Vis innlegg
Hm, trodde steinerskolen var bra jeg.
Vis hele sitatet...
Det er nettopp det, som jeg prøvde å formidle over her: Det finnes ikke noe system, noen pedagogisk filosofi eller noe verktøy som erstatter personlig engasjement hos de som er ansvarlige for miljøet. Det blir en hvilepute hvis man tror kan kan organisere og planlegge og filosofere seg bort fra det ansvaret.

Godt å høre at du får god hjelp, Huskestuggu.
Sist endret av *pi; 24. april 2020 kl. 21:41.
Sitat av *pi Vis innlegg
Det er nettopp det, som jeg prøvde å formidle over her: Det finnes ikke noe system, noen pedagogisk filosofi eller noe verktøy som erstatter personlig engasjement hos de som er ansvarlige for miljøet. Det blir en hvilepute hvis man tror kan kan organisere og planlegge og filosofere seg bort fra det ansvaret.

Godt å høre at du får god hjelp, Huskestuggu.
Vis hele sitatet...

Ja men jeg trodde jo steinerskolen var bra blant annet fordi at de hadde flere større tetthet av lærere enn den offentlige skolen. At klassene var mindre og at det ble lagt opp individuelle løp i større grad. Det er slikt jeg alltid har hørt om steinerskolen. At også elever som har utfordringer vil klare seg fint på steinerskolen fordi de får ekstra hjelp, tettere oppfølging og de får i tillegg utforsket sider ved seg selv og kanskje finne talenter og få mestringsfølelse på områder de aldri ville fått anledning til å utforske i den offentlige skolen.

Til en viss grad så kan en jo da si at både organseringen og filosofien bak vil være verktøy eller kanskje mer rettesnorer som bidrar til at uttalte mål nåes.

Nå hjelper jo ikke kun fagre ord og festtaler, ei heller for steinerskolen. Det er fint å danse navnet sitt, men det alene er jo ingen filosofi. Om ikke lærerne og staben ser utfordringene elevene har og evner å tilrettelegge slik at disse utfordringene blir møtt så er jo bare steinerskolen et dyrt alternativ til offentlig skole der du får starte dagen med navnedans. Og det var vel ikke tanken til gamle Rudolf?
Sitat av _abc_ Vis innlegg
Ja men jeg trodde jo steinerskolen var bra blant annet fordi at de hadde flere større tetthet av lærere enn den offentlige skolen. At klassene var mindre og at det ble lagt opp individuelle løp i større grad. Det er slikt jeg alltid har hørt om steinerskolen. At også elever som har utfordringer vil klare seg fint på steinerskolen fordi de får ekstra hjelp, tettere oppfølging og de får i tillegg utforsket sider ved seg selv og kanskje finne talenter og få mestringsfølelse på områder de aldri ville fått anledning til å utforske i den offentlige skolen.

Til en viss grad så kan en jo da si at både organseringen og filosofien bak vil være verktøy eller kanskje mer rettesnorer som bidrar til at uttalte mål nåes.

Nå hjelper jo ikke kun fagre ord og festtaler, ei heller for steinerskolen. Det er fint å danse navnet sitt, men det alene er jo ingen filosofi. Om ikke lærerne og staben ser utfordringene elevene har og evner å tilrettelegge slik at disse utfordringene blir møtt så er jo bare steinerskolen et dyrt alternativ til offentlig skole der du får starte dagen med navnedans. Og det var vel ikke tanken til gamle Rudolf?
Vis hele sitatet...
Tankene til gamle Rudolf inneholder mye fint, og en god del fundamentalt skrullete. Uansett, jeg vet om flere som hadde veldig godt av steinerskole, og det er mye der som offentlig skole burde lære av (forholdet til motivasjon, prestasjon og summativ vurdering f.eks).

Jeg er ikke motstander av organisering og planer. Det er bare så lett å føle at man har gjort noe, man har alt på stell, og så har man ikke egentlig gått inn i det. Noen problemer må løses av mennesker, ikke systemer. Og så er det noe med selvforståelsen, man kan synge regnbuesanger og repetere felles verdier ad nauseam. Men hvis du tror at dette kan ikke skje hos oss, vi har jo en vennskapsplakat i hver korridor, da ser du det ikke når det skjer. Det kan bli et problem.

Faktum er, i allefall var det sånn før, at de mobbeprogrammene skolene bruker koster masse penger og har cirka null empiri gående for seg. Jeg får litt følelsen av at det er en lettvint måte å gjøre noe konkret og dokumenterbart, og så er det ikke så nøye om det faktisk funker.
Jeg liker ikke å lage unnskyldninger for mine handlinger i livet, men jeg ble mobbet veldig mye igjennom hele barne og ungdomsskolen. Det verste var at på barneskolen var det læreren min som mobbet meg mest, og hang meg ut og gjorde direkte narr av meg. Jeg ble utrolig usikker på meg selv og følte at jeg ikke var bra nok sånn som jeg var. Det sliter jeg fortsatt med den dag i dag.

Mobbingen førte til mye dritt i livet, og jeg skylder ikke alt på mobbingen men jeg føler det er en grunn til at jeg begynte med rus. Jeg sleit veldig med depresjon og sosial angst på skolen noe jeg fortsatt sliter mye med. Da jeg var rundt 19 år prøvde jeg heroin for første gang og har slitt med det siden. Jeg er 27 år nå.

Jeg vil som sagt ikke skylde alt på mobbingen for jeg forstår jo nå at de elevene som mobbet meg bare var barn, de på ungdomsskolen var også bare barn. Men at læreren min mobbet meg og gjorde såpass mye drøye og stygge ting mot meg som hun gjorde, det henger fortsatt i. Hun var jo tross alt en voksen person som skulle skape tillit og glede i klassen vår.

Så ja, mobbing har påvirket/skapt det livet jeg nå lever. Det er egentlig ganske trist når jeg tenker over det.
Jeg har ikke blitt mobbet. Men jeg har vært i en typisk «mobbeklasse» og jeg har vært en av de som ikke deltok aktivt i mobbing og følte meg uskyldig. Jeg har tenkt mye på dette i ettertid, fordi jeg er lærer og fordi jeg har revurdert min egen rolle i mobbingen som skjedde i klassen jeg gikk.

Mobbing handler ikke bare om offeret og mobberen. Jeg har hatt klasser med ENORME mobbeproblemer, og det er som en sykdom som alle er smittet av, også de såkalt «uskyldige» tilskuerne. Det handler om allment akseptert rangordning hvor ulike folk har ulik verdi, hvor man sparker nedover og smisker oppover og hvor de som er på bunnen har færre rettigheter og får lite empati og blir møtt med øredøvende likegyldighet - også fra de såkalt uskyldige som ikke deltar aktivt på noen måte.

I mine første år som lærer hadde jeg som strategi å gå på disse «uskyldige» tilskuerne og få dem til å ta en aktiv rolle for å stanse mobbing, men jeg møtte en nesten påfallende likegyldighet for offeret, lite ekte medfølelse og en negativ mangel på interesse for å inkludere og bli kjent med vedkommende. Jeg kunne presse dem til å stå og si noe akkurat når noe skjedde, og flere gjorde det, men det endret ingen ting, fordi miljøet var like giftig utansett og rangordningen og verdensbildet var som før.

I slike mobbeklasser er det sjelden bare et offer eller en mobbber. De kan mobbes på kryss og tvers, og den som er offer i en sak er gjerne mobber i en annen sak. Det er fordi selve miljøet er så fucked up at det fungerer som rene mobberklekkeriet! Jeg tenker på det som et «mobbemiljø» og der er egentlig alle offer.

For å lykkes med å få vekk mobbing må man jobbe med ALLE i klassen eller gruppen, for ingen i en mobbeklasse er uskyldige. Grunnen til at mobbing for pågå og fortsette er at de «uskyldige» rett og slett gir beng i offeret. Det ville ikke vært rom for mobbing om det store «uskyldige» flertallet syntes det var håpløst. I et miljø der alle har verdi, der det er lov å være litt rar og man støtter og hjelper hverandre og gjør hverandre bedre blir du bare sett på som kjip om du er ekkel mot andre. Og det er jo dit vi vil.

Ikke at det er en smal sak alltid.

Tillegg:
Det er ALLTID en slags rangordning blant mennesker. Noen er bare kule, andre er mindre kule. Noen får jobben og noen får damene, sant? Jeg tror ikke vi kan klare å endre det. Men mobbemiljøet skiller seg ut fordi det der blir lov og til og med kan oppleves som riktig å behandle noen folk dårlig. Det blir et felles verdensbilde og den generelle holdningen er at noen bare fortjener en del dritt fordi de er dritt. Til og med lærere kan bli smittet dessverre, og de opplever økt popularitet ved å være morsom på noens bekostning. Tragisk!

Da jeg begynte å jobbe seriøst mot mobbing grublet jeg mye på det jeg selv opplevde som selverklært «uskyldig» elev i en mobbeklasse. Jeg hadde grei status og var ikke i fare, og var således ikke redd. Jeg syntes ikke det var kult med de gutta i klassen min som herjet altfor mye rundt med han stakkaren som var ny i fjerde og aldri kom inn i miljøet. De gikk for langt og jeg var ikke imponert og jeg så litt ned på dem som måtte gjøre skittent arbeid for å hevde seg. Det var etter 2020-standard veldig sjokkerende, åpenlys og fysisk mobbing som pågikk, det var juling, dynking i pisserenna og andre jævlige ting. Jeg kan ikke huske at det ble tatt grep fra de voksne i det hele tatt for å stoppe mobbingen.

Fysiske overgrep jo lett å være prinsippielt imot, og jeg var det og følte meg ikke som en som bidro til at det skjedde. Men det psykiske aspektet, hierarkiet hvor han var plassert nederst - det var jeg også en del av. Jeg vekslet noen ord med ham som alle andre, men jeg var likegyldig, hadde ingen interesse for ham og gadd aldri å bli ordentlig kjent med ham. Og siden han opplevde det samme andre steder ble han jo gående alene. Jeg vurderte aldri å hjelpe ham eller gjøre noe for å få slutt på mobbingen heller, det tror jeg aldri jeg engang tenkte på. I ettertid er det merkelig, det er et paradoks og det var ikke særlig behagelig å se tilbake på seg selv med nye øyne og se at man er så skyldig som man kan få blitt. Jeg hadde god status, jeg kunne gjort en forskjell, men fordi jeg var smittet av den samme giften som mobberne lot jeg være.

Denne guttungen grein etter hvert friminutt. Det er ikke rart, han ble virkelig dårlig behandlet og hadde ingen støtte fra noen! Jeg tror den gjengse mottakelsen av det i klassen først og fremst var irritasjon over at han grein og bar seg, og jeg husker det sånn hos meg og. Alle andre satt parvis med en av samme kjønn, men han måtte sitte med en jente for å skjermes. Det var så skammelig at. Jeg var helt merkelig tom for empati overfor ham, han var liksom bare irriterende og svak. I samtaler med egne elever har jeg ofte sett denne påfallende mangelen på interesse og empati overfor et offer. Det er slik sykdommen rammer i et mobbemiljø der alle er skyldige og alle er offer.
Sist endret av Læreren; 25. april 2020 kl. 18:26. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Men hva tenker læreren i deg nå som voksen, hva kan vi gjøre for å stoppe mobbingen? Eller noen meningsløse null visjoner nytter ikke, for da hadde jo Bondeviken ryddet opp i mobbing for et snart to tiår siden. Hva kan vi gjøre for å bremse mobbingen. Hvordan kan vi redusere mobbingen så mye at ingen blir så brutalt plaget hver eneste dag gjennom skoletiden. For enkelte tror jeg at livet deres blir lagt i ruiner alt i ung alder og at de aldri vil klare å reise seg med rak rygg og med tro på egne evner. Fordi de systematisk er trampet på og devaluert og utsatt for vold gjennom årene på skolen.

Si at du kommer som lærer i en klasse der mobbingen er ille og du som lærer seg at det er 2 eller 3 elever som står nederst på rangstigen og blir ofre for alles harme, som får deng og tyn hver eneste dag og selv de som ikke mobber gir en kald skulder eller bidrar med hånflir eller bejublende latter når noen trakasserer disse mobbeofrene.

Få inn flere lærere i hver time i en periode? Jobbe aktivt med prosjekt rundt mobbing? Foreldremøter? Skille ut de værste mobberne og evt. sende de til en annen skole? Råde foreldrene til de som blir mest mobbet om å ta ut barna av skolen, eller flytte?

Er det kanskje for sent å gjøre noe når lærerene først ser slikt? Har rangordning, status og hakkekyllinger alt blitt så etablert og akseptert i klassen at det er lite å få gjort?

Problemet mange som mobbes møter er jo at det ofte ikke unikt for klassen at de mobbes. De blir jula opp på vei hjem fra skolen. Er det på vei til eller fra noe og møter elever fra andre klasser så blir de gjerne mobbet også av disse elevene.

Mobbing må koste samfunnet enorme summer. Tenk på hvor mange som blir varig traumatisert pga av mobbing. Som får varige psykiske lidelser, nedsatt livskvalitet, faller fra arbeidslivet og noen ender opp med et liv i rus og blir kanskje kriminelle.

Er klassene for store? Ville vi klart å bremse mobbing og redusere skadene om vi halverte klassene? Eller halverte skolene? Mindre skoler, mindre klasser og flere lærere? Eller ville mobbingen likevel levd sitt trasige liv gjennom et helt skoleløp?

Selv om du har skrevet bra er det nesten litt dystert og tragisk å lese det du skriver. For jeg tenker at for de som blir mobbet alt i første klasse så livet i stor grad ødelagt allerede. Det kan ikke være slik. Det må være måter å få bremset dette på?
Sist endret av _abc_; 25. april 2020 kl. 18:53.
Det aller enkleste er jo hvis man klarer å stanse alle tilløp til at miljøet sklir i feil retning før det gjør det for alvor. Å være en god klasseleder betyr at man tar ansvar for miljøet og aktivt jobber med det hele tiden. Når læreren ikke tar det grepet har man i utgangspunktet tapt, da er alt overlatt til tilfeldighetene og hva slags elever som ender opp med makten i den klassen. Har man først fått et mobbemiljø er veien tilbake ganske lang, men det er jo ikke umulig. Det er uansett samme greia. Jeg tror at folk som har det bra er snille og greie, det er mitt utgangspunkt for hvordan jeg jobber.

Mine viktigste metoder for systematisk jobbing som jeg kommer på nå er:
* Man må være før var, ta tak i små ting, holde igjen eleven med den upassende kommentaren etter timen og ta den praten, snakke om blikking også.
* Det er jeg som lederen, og jeg leder med godt humør og mye latter. Jeg vil at stemningen skal være god og at vi skal ha det hyggelig sammen. Roser gjerne offentlig. tar oppvasken privat.
* Ikke la bølla på bakerste rad få noen illusjon om at han er lederen, vær tydelig. De som utfordrer må jobbes med, man få finne styrkene deres, øke den faglige selvtilliten, rose dem (gjerne offentlig!), gi dem tro på at de kan og lyst ti å prestere og gi dem flere areaer å briljere på enn med bøllegreier. En ting jeg leste som jeg har tatt til meg er at en av de sterkeste motivasjonene for å gjøre det bra i fagene er at elever vil imponere og glede lærere de liker. Enn det!
* Jobber systematisk og hele tiden med at alle skal føle seg sett og satt pris på, av meg selv først og fremst, men som forbilde og leder har jeg også stor påvirkningskraft! En god klasseleder har også mye innflytelse på hvilke elever som får høy status i en klasse, og kan bevisst løfte frem de man mener er gode og samlende figurer.
* Jeg snakker ofte om «klassefamilien» , og forventer at de slår ring om hverandre om noen er utsatt i friminutter og på fritiden. Hvis noe skjer med en eller annen kan vi ta det opp sånn at klassefamilien er obs og kan reagere i fremtiden. Det er litt merkelig hvordan det begrepet har slått an i noen av klassene mine og faktisk forandret ting. Det som skjer innenfor klassefamilien skal også forbli der og han som besvimte og tisset på seg skal få slippe at det blir snakket om utenfor klassen. Det trodde jeg var mye å be om, men jaggu...!

Har man først en klasse der det foregår mobbing må man jo ta andre grep også med å stanse de angrepene som skjer og bruke de virkemidlene man har til å gi konsekvenser samtidig som man MÅ jobbe med å bygge dem opp.
Kan ikke fordra autoriter, sikkert en sammenheng med skolen..
+ Litt politivold, samt nok av urett si..
Hehe.
Et liv, gjensidig respekt eller ingenting.

Er vist smart, ble testet i 8 klasse.
Ble plassert i grupper med ressurssvake, husker ikke mye ifra skolen. Dårlig tvang.
Sist endret av 420filosof; 26. april 2020 kl. 21:38.