Hvem: Jeg(Anders), Runar, Markus og Sondre - Alle navn er fiktive
Hva: 200 mg MDMA, hvite krystaller
Hvor: Oslo
Intro
En venn av meg(Runar) hadde ordnet et fint hus på vestkanten, som vi disposisjon over påsken. Så vi pakket begge sakene våres og møttes i Oslo. Så fort vi var framme gikk vi til verks på røykingen og etter en liten stund får vi besøk av to gode venner, Markus og Sondre, som jeg vet driver med litt av hvert. Jeg foreslo at vi skal droppe MDMA denne kvelden, noe alle er possitive til. MDMAen måtte vi skaffe nermære sentrum, så hele flokken tok t-banen tilbake til sentrum og kjøpte et gram på deling. Vi bevegder oss sp videre til leiligheten til Makus, der vi skal lage de såkalte "fallskjermene". Men, det hadde seg slikt at det tok sin å fikse MDMAen, så klokken alrede hadde passert elve. For å spare mest mulig tid så bestemte vi oss for å droppe falskjermene med en gang, for så å bevege oss bortovert til huset på vestekanten, som var der vi egentlig skulle være.
De hvite krystallbitene blir delt opp på øyemål og jeg og Runar får 200 mg hver, de to andre får 300 mg. Markus og Sondre hadde tatt MDMA utallige ganger før, mens jeg og Runar hadde derimot aldri prøvd det før. Det sendes en boks med coca-cola på rundtgang og alle skyller ned sin lille parpirkonfolutt. Det skal nevnes at jeg hadde røykt halvannen time tidligere, men jeg følte meg ikke nevneverdig fjern lengre.
Opptur
Nå som disse små tidinnstiltebombene var innbords så var alle innstilte på å komme seg til vestkanten så fort som mulig. Vi kommer oss bort til T-bane stasjoen, banen kommer om 10 minutter. Det var torsdag kveld og nært sentrum, så en gjeng med fulle ungdom kom vasende inn på perrongen. En av de kommer bort til oss og lurer på hvilket ID han lingnet mest på, jeg plukker høffelig ut et til han. Frem til nå har jeg følt meg edru, men i det han går tilbake til gruppen sin så merker jeg en varm prikking i brystet. Ting begynnte nå å bli klarere, jeg tenker at det er best om t-banen kom så fort som mulig. Jeg begynnte å blir dårlig, lyder virket fjernt, kroppen ble svakere, jeg følte rett og slett at jeg holdt på å miste kontakt med kroppen. I redsel for at jeg skal svime av forteller jeg Sondre at jeg ikke føler meg så bra. Jeg blir forklart at oppturene gjerne kan være ubehagelig og at jeg måtte si ifra hvis jeg måtte spy, men nå måtte vi bare komme oss ombord på t-banen.
Jeg klarte å komme meg inn på t-banen på egenhånd og fikk satt meg. I et minutt var ting bedre, men så i løpet av noen sekunder blir jeg plutselig veldig annspent. Samtalen flyter lett og lystig blandt de andre tre, helt til Sondre ser bort på meg, "Anders! Du ser redd ut, pupillene dine er enorme. Går det bra med deg?". Jeg klarer å presse ut "Ja, det går", oppturen begynner nå virkelig å kicke inn. Høyrebeinet mitt begynner å riste noe voldsomt, så jeg starammer det for å holde det i ro. Så begynner hele kroppen min å riste, dette også veldig voldsomt. Jeg snur hodet mitt mot vinduet og ser i speilbildet mitt at hver eneste muskel i annseiktet mtt var annspent. Jeg får et stort "rush" og hele verden begynner å riste. De andre regaer "Er du sikker på at det går bra?", "fyfaen å stuka ut du ser", "skal vi gå av på neste stopp? Det er et helt kvarter til vi er fremme". Til svar jeg greier jeg å presse ut "Faen, intenst.. .det er bra".
Intesiteten blir så dratt opp til en helt ny dimensjon. Jeg forsetter å riste, men nå er det så intenst at jeg ikke greier å ha mange tanker gående. Jeg greier ikke å definere om det er ubegelig eller ikke, det er bare så overvelmende intest at jeg ikke greier å tenke. Hele T-banen rister og suser bortover i en utrolig fart. Jeg var helt sikker på at den skulle ta av og lette. Noen skal av på neste stopp, så t-banen stopper. Jeg ser ut av vinduet, der var det en reklameplakat til et Tine-produkt. Flere elementer i plakaten begynner å flyte rundt, men dette var ikke en elektronisk skjerm. T-banen kjører videre og i det vi passerer en ny perong får jeg øye på små lys som følger med t-banen fra utsiden, og danser mellom trær og busker samtidig som de prøver å holder følge. Så dukker det opp transperange aztec-lignede mønstere på vinduet, akkurat som om det var en projektor som brukte vinduet som lerret. Dette fresetter i omlag 10 minutter, selv om det føltes so en evighet.
Vi kom omsider til stoppet vi skulle av på, og intensiteten hadde roet seg noe. "Greier du å komme deg av?" spør Sondre . Jeg reiste meg opp for så å finne ut at store deler av kroppen var låst. Jeg løfter meg opp med hjelp av armene og går sidelengs ut av t-bane vognen med 1,5m bredde mellom benene. De andre bryter ut i latter i det de ser meg forflytte meg bortover. Markus instruerer meg til puste drypt inn, slappe av og strekke meg fra topp til tå. Jeg gjør så det, og med ett så løsner hele kroppen opp. Vi labber bortover mot huset og skjelvingen har nesten gidd seg, nå føler jeg meg bare energisk og "bra". Vi kødder masse på vei bort, og alle utenom Runar har begynt å kjenne effektene. Vi kommer omsider frem til huset og løper ned i kjellerstuen. Jeg setter meg ned og begynner med ett å kose med sofaen. Marcus hadde droppet MDMA to ganger helgen i forveien, så han følte kun speedet, uten mye empati eller eurofi. Han følte seg utrolig sossial og er derfor keen på å stikke på byen. Sondre hadde gjort det samme, men var noe mer splittet. Etter litt kjap problemløsning finner vi ut at Sondre og Marcus sjekker ut byen, og meg og Runar blir igjen for å høre på musikk.
Platå/klimaks
Marcus og Sondre stikker og jeg får Runar til å sette på musikk. Jeg løp rundt med hendene plantet opp i taket, slik at jeg kunne føle mest mulig av det. Taket i kjellerstuen var av nemlig av mur og hadde en spesiel kontur. Hodet mitt var rett og slett oversvømt at lykkestoffer. Jeg hadde ingen hemninger. Jeg ropte til Runar "Jeg elsker deg, og det er helt ekte, ikke noe romatisk eller seksuelt, men jeg elsker deg bare". Runar, som enda ikke merke noe, humrer bare litt for seg selv. Jeg setter meg ned med Runar for å snakke, jeg tar håndens hans og spør "Kjennes det ikke herlig?", "Øhhmm, jeg er ikke helt der enda" svarer han. Jeg tar så den andre hånden, og han må igjen forklare meg at ikke merket noe, så det å holde hender føltes litt merkelig. Jeg får forståelse for det han sier, så jeg spør om jeg kan gi han en masasje. "Ja, det skal du få lov til", sa han med et smil i munnviken. Jeg gir Runar en masasje og ber han om å fortelle om livet og følelsene han sine. Han viste ikke helt hva han skulle svare, men sa noe lignende som "Joda, går vel fint med begge deler, hehe". Jeg maserer han litt mer og går så tilbake til å kjenne på taket igjen.
Jeg må si at det er vanskelig å forklare dere hvor herlig dette taket kjentes, uten å virke klisje eller banal. Det var som om hver eneste ene ujevnhet i taket ga meg 100 år verdt med livsglede, sex, kjærlighet og godhet, alt på en gang.
Hver eneste frekvens av musikken kjentes gjennom kroppen. Hvert eneste eksterne stimuli sendte meg lykke. På hvert dropp ble hodet overfylt med lykkestoffer, jeg hadde det bare helt fantastisk. Dette pågikk i en stund, men hukomelsen her er litt ustødig.
Nedtur
Jeg kjenner omsider at jeg har kommet meg over platået og at jeg er på vei ned. Desverre, ikke mange minutter sener begynner Runar å komme opp. Først nå var han giret. Han traff dansestadiet da jeg trengte å sette meg ned i sofaen og ta det med ro. Musikk føltes forsatt ekstra bra, men det var ikke lengre like intenst og overvelmende. Runar sier til meg " Du, dude, jeg elsker deg også, akkurat på samme måten som du sa! Nå skjønner jeg det". Nå var det jeg som hummret. Jeg merker at jeg er noe redusert fysisk og at kjeven var utslitt. Vi ståler youtube etter sanger og musikkvidoer og sitter å prater, hver gang droppet kommer så går Runar opp og danser litt før hans etter seg igjen. Det forsetter slik frem til syv på morgenen, da vi begge bestemer oss for å sove.
Etterord
Jeg tenker nå at jeg er hypersensitiv til MDMA. Det var definetivt ekte MDMA ifølge de to mer erfarne, så tanken om andres stoffer har jeg satt bort. Det var en bra opplevelse til tross for en ubehagelig og skremmende opptur, og det skal absolutt prøves igjen, dog mindre dose. Jeg hadde afterglow hele uken som følgte, noe som var helt fantastisk. Dagen etter var det ikke stor bakrus, men jeg var selvfølgelg fysisk utslitt av kvelden i forveien.
Jeg håper folk liker raporten, og jeg må beklage for skrivefeil! Har ikke tilgang til skriveprogram og er ikke spesielt flink på retskrivning
Er det noe dere lurer på eller vil ha mer detaljert, så er det bare å spørre i vei. Setter også pris på om folk deler tanker om den kraftige oppturen.
Hva: 200 mg MDMA, hvite krystaller
Hvor: Oslo
Intro
En venn av meg(Runar) hadde ordnet et fint hus på vestkanten, som vi disposisjon over påsken. Så vi pakket begge sakene våres og møttes i Oslo. Så fort vi var framme gikk vi til verks på røykingen og etter en liten stund får vi besøk av to gode venner, Markus og Sondre, som jeg vet driver med litt av hvert. Jeg foreslo at vi skal droppe MDMA denne kvelden, noe alle er possitive til. MDMAen måtte vi skaffe nermære sentrum, så hele flokken tok t-banen tilbake til sentrum og kjøpte et gram på deling. Vi bevegder oss sp videre til leiligheten til Makus, der vi skal lage de såkalte "fallskjermene". Men, det hadde seg slikt at det tok sin å fikse MDMAen, så klokken alrede hadde passert elve. For å spare mest mulig tid så bestemte vi oss for å droppe falskjermene med en gang, for så å bevege oss bortovert til huset på vestekanten, som var der vi egentlig skulle være.
De hvite krystallbitene blir delt opp på øyemål og jeg og Runar får 200 mg hver, de to andre får 300 mg. Markus og Sondre hadde tatt MDMA utallige ganger før, mens jeg og Runar hadde derimot aldri prøvd det før. Det sendes en boks med coca-cola på rundtgang og alle skyller ned sin lille parpirkonfolutt. Det skal nevnes at jeg hadde røykt halvannen time tidligere, men jeg følte meg ikke nevneverdig fjern lengre.
Opptur
Nå som disse små tidinnstiltebombene var innbords så var alle innstilte på å komme seg til vestkanten så fort som mulig. Vi kommer oss bort til T-bane stasjoen, banen kommer om 10 minutter. Det var torsdag kveld og nært sentrum, så en gjeng med fulle ungdom kom vasende inn på perrongen. En av de kommer bort til oss og lurer på hvilket ID han lingnet mest på, jeg plukker høffelig ut et til han. Frem til nå har jeg følt meg edru, men i det han går tilbake til gruppen sin så merker jeg en varm prikking i brystet. Ting begynnte nå å bli klarere, jeg tenker at det er best om t-banen kom så fort som mulig. Jeg begynnte å blir dårlig, lyder virket fjernt, kroppen ble svakere, jeg følte rett og slett at jeg holdt på å miste kontakt med kroppen. I redsel for at jeg skal svime av forteller jeg Sondre at jeg ikke føler meg så bra. Jeg blir forklart at oppturene gjerne kan være ubehagelig og at jeg måtte si ifra hvis jeg måtte spy, men nå måtte vi bare komme oss ombord på t-banen.
Jeg klarte å komme meg inn på t-banen på egenhånd og fikk satt meg. I et minutt var ting bedre, men så i løpet av noen sekunder blir jeg plutselig veldig annspent. Samtalen flyter lett og lystig blandt de andre tre, helt til Sondre ser bort på meg, "Anders! Du ser redd ut, pupillene dine er enorme. Går det bra med deg?". Jeg klarer å presse ut "Ja, det går", oppturen begynner nå virkelig å kicke inn. Høyrebeinet mitt begynner å riste noe voldsomt, så jeg starammer det for å holde det i ro. Så begynner hele kroppen min å riste, dette også veldig voldsomt. Jeg snur hodet mitt mot vinduet og ser i speilbildet mitt at hver eneste muskel i annseiktet mtt var annspent. Jeg får et stort "rush" og hele verden begynner å riste. De andre regaer "Er du sikker på at det går bra?", "fyfaen å stuka ut du ser", "skal vi gå av på neste stopp? Det er et helt kvarter til vi er fremme". Til svar jeg greier jeg å presse ut "Faen, intenst.. .det er bra".
Intesiteten blir så dratt opp til en helt ny dimensjon. Jeg forsetter å riste, men nå er det så intenst at jeg ikke greier å ha mange tanker gående. Jeg greier ikke å definere om det er ubegelig eller ikke, det er bare så overvelmende intest at jeg ikke greier å tenke. Hele T-banen rister og suser bortover i en utrolig fart. Jeg var helt sikker på at den skulle ta av og lette. Noen skal av på neste stopp, så t-banen stopper. Jeg ser ut av vinduet, der var det en reklameplakat til et Tine-produkt. Flere elementer i plakaten begynner å flyte rundt, men dette var ikke en elektronisk skjerm. T-banen kjører videre og i det vi passerer en ny perong får jeg øye på små lys som følger med t-banen fra utsiden, og danser mellom trær og busker samtidig som de prøver å holder følge. Så dukker det opp transperange aztec-lignede mønstere på vinduet, akkurat som om det var en projektor som brukte vinduet som lerret. Dette fresetter i omlag 10 minutter, selv om det føltes so en evighet.
Vi kom omsider til stoppet vi skulle av på, og intensiteten hadde roet seg noe. "Greier du å komme deg av?" spør Sondre . Jeg reiste meg opp for så å finne ut at store deler av kroppen var låst. Jeg løfter meg opp med hjelp av armene og går sidelengs ut av t-bane vognen med 1,5m bredde mellom benene. De andre bryter ut i latter i det de ser meg forflytte meg bortover. Markus instruerer meg til puste drypt inn, slappe av og strekke meg fra topp til tå. Jeg gjør så det, og med ett så løsner hele kroppen opp. Vi labber bortover mot huset og skjelvingen har nesten gidd seg, nå føler jeg meg bare energisk og "bra". Vi kødder masse på vei bort, og alle utenom Runar har begynt å kjenne effektene. Vi kommer omsider frem til huset og løper ned i kjellerstuen. Jeg setter meg ned og begynner med ett å kose med sofaen. Marcus hadde droppet MDMA to ganger helgen i forveien, så han følte kun speedet, uten mye empati eller eurofi. Han følte seg utrolig sossial og er derfor keen på å stikke på byen. Sondre hadde gjort det samme, men var noe mer splittet. Etter litt kjap problemløsning finner vi ut at Sondre og Marcus sjekker ut byen, og meg og Runar blir igjen for å høre på musikk.
Platå/klimaks
Marcus og Sondre stikker og jeg får Runar til å sette på musikk. Jeg løp rundt med hendene plantet opp i taket, slik at jeg kunne føle mest mulig av det. Taket i kjellerstuen var av nemlig av mur og hadde en spesiel kontur. Hodet mitt var rett og slett oversvømt at lykkestoffer. Jeg hadde ingen hemninger. Jeg ropte til Runar "Jeg elsker deg, og det er helt ekte, ikke noe romatisk eller seksuelt, men jeg elsker deg bare". Runar, som enda ikke merke noe, humrer bare litt for seg selv. Jeg setter meg ned med Runar for å snakke, jeg tar håndens hans og spør "Kjennes det ikke herlig?", "Øhhmm, jeg er ikke helt der enda" svarer han. Jeg tar så den andre hånden, og han må igjen forklare meg at ikke merket noe, så det å holde hender føltes litt merkelig. Jeg får forståelse for det han sier, så jeg spør om jeg kan gi han en masasje. "Ja, det skal du få lov til", sa han med et smil i munnviken. Jeg gir Runar en masasje og ber han om å fortelle om livet og følelsene han sine. Han viste ikke helt hva han skulle svare, men sa noe lignende som "Joda, går vel fint med begge deler, hehe". Jeg maserer han litt mer og går så tilbake til å kjenne på taket igjen.
Jeg må si at det er vanskelig å forklare dere hvor herlig dette taket kjentes, uten å virke klisje eller banal. Det var som om hver eneste ene ujevnhet i taket ga meg 100 år verdt med livsglede, sex, kjærlighet og godhet, alt på en gang.
Hver eneste frekvens av musikken kjentes gjennom kroppen. Hvert eneste eksterne stimuli sendte meg lykke. På hvert dropp ble hodet overfylt med lykkestoffer, jeg hadde det bare helt fantastisk. Dette pågikk i en stund, men hukomelsen her er litt ustødig.
Nedtur
Jeg kjenner omsider at jeg har kommet meg over platået og at jeg er på vei ned. Desverre, ikke mange minutter sener begynner Runar å komme opp. Først nå var han giret. Han traff dansestadiet da jeg trengte å sette meg ned i sofaen og ta det med ro. Musikk føltes forsatt ekstra bra, men det var ikke lengre like intenst og overvelmende. Runar sier til meg " Du, dude, jeg elsker deg også, akkurat på samme måten som du sa! Nå skjønner jeg det". Nå var det jeg som hummret. Jeg merker at jeg er noe redusert fysisk og at kjeven var utslitt. Vi ståler youtube etter sanger og musikkvidoer og sitter å prater, hver gang droppet kommer så går Runar opp og danser litt før hans etter seg igjen. Det forsetter slik frem til syv på morgenen, da vi begge bestemer oss for å sove.
Etterord
Jeg tenker nå at jeg er hypersensitiv til MDMA. Det var definetivt ekte MDMA ifølge de to mer erfarne, så tanken om andres stoffer har jeg satt bort. Det var en bra opplevelse til tross for en ubehagelig og skremmende opptur, og det skal absolutt prøves igjen, dog mindre dose. Jeg hadde afterglow hele uken som følgte, noe som var helt fantastisk. Dagen etter var det ikke stor bakrus, men jeg var selvfølgelg fysisk utslitt av kvelden i forveien.
Jeg håper folk liker raporten, og jeg må beklage for skrivefeil! Har ikke tilgang til skriveprogram og er ikke spesielt flink på retskrivning
Er det noe dere lurer på eller vil ha mer detaljert, så er det bare å spørre i vei. Setter også pris på om folk deler tanker om den kraftige oppturen.
Sist endret av omba; 2. juni 2015 kl. 16:17.
Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
