Komplisert og stort spørsmål selvfølgelig..
men jeg tenker mest på dere som bruker amfetamin og lignende. stoffer som gir grusomme nedturer og som er dårlig for egen fysiske og psykiske helse.

Hvorfor dette over mye annet? hva med å holde seg "frisk" å få det bedre med f.eks trening og kosthold , sunne forhold til folk generelt.

høres sikkert helt tåpelig ut dette jeg spør om, men jeg skjønner det ikke helt og kanskje aldri kommer til å forstå det heller.
jeg har testet amf og cola før på fest og skjønner at det passer bra i de settingene, men når jeg våkner opp dagen etter synes jeg det er grusomt og vil komme til meg selv igjen.


uforklarlig for noen sikkert og åpenbart for andre, kjøre gjerne debatt.

god helg og gjør hva f dere ønsker og det som gir deres liv mening

hilsen ny bruker på freak.

Den perioden jeg brukte amfetamin så var det for gøy og for å holde festinga i gang over lengre tid når man allikevel var i gang.
Nå var det riktignok mye selvdestruktiv adferd og virkelighetsflukt grunnet fortrengte ubehandlede traumer som lå til grunn, sånn i utgangspunktet.

Men i utgangspunktet så var det psykedelia som var 'min' greie.

Jeg tror de som opplever de kjipeste nedturene, er de personene som har det kjipest ellers i livet.

Det må isåfall være de som har lang fartstid i gamet.

Fordi vi er mennesker, always searching for something.

But then again it's not like drugs are not bad. Vært på en iv Coke Bender nå på ren cola. Er det 3 ting du helst aldri vil prøve er det opioider, benzodiazepiner, og stimulanter bortsett fra koffein og evt legeresept. Når det er sagt er vel det største problemet vi som ruser oss har er om vi ikke har et godt liv fra før.

Man likern helt til man ikke likærn. Noe som skjer basert på kroppens tilpasning, tolerance, nedregulering av reseptorer and the likes. Men korrekt. Man kommer gjerne fort til et punkt hvor man ikke liker rusen særlig bortsett fra veldig liten del av tiden. Når man er gjennom de såkalte honeymoon fasen.

Hva mener du foruten meth egt? Du snakker sant. Eneste problemet med rusen er jo at what comes up, must come down, toleranse og nedregulering.

Kaller du det der et sunt forhold til rus? Hadde vi to blitt sperret inne i en heis i 4 dager vet jeg hvem av oss som hadde brutt sammen først og skreket etter rusen.

Brukt amfetamin i mange år og har det nå på resept. Jeg synes amf nedtur er et oppskrytt konsept og som regel kan folk takke seg selv fordi dem enten har brukt dårlig varer eller ikke tatt vare på seg selv. Glemt spise mat, ikke fått nok søvn etc.. ikke rart at man føler seg dårlig da, det ville man også gjort uavhengig av amfetaminen også.

Denne "nedturer" om vi skal bruke denne begrepet, er uansett ingenting i nærheten av hvordan en fyllesyke gjerne er.

Dersom du har opplevd fyllesyke før og fortsatt drikke etterpå, burde du ha forståelse til å kunne svare på ditt eget spørsmål.


Mulig straff fram i tid har ikke så undertrykkende effekt på atferd dersom man annser den mer umiddelbare positivt opplevde konsekvensen som stor nok.

Jeg begynte først fordi jeg hadde voldsom angst og benzodiazepiner viste meg at verden rett og slett ikke er i nærheten av så skremmende som jeg først trodde. Men jeg oppdaget at man får toleranse på benzodiazepiner, så jeg prøvde til slutt nesten alt, bortsett fra LSD og sopp.

Alt gir meg toleranse, så nå har jeg egentlig gitt opp akkurat å finne det perfekte legemiddelet. Men jeg er blitt psykisk avhengig av opioder, så dette er noe jeg tar pga. Eufori og for å føle meg fri fra angst og smerte 1 gang i måneden.

På den positive siden så ble jeg til slutt bedre av benzoer når jeg hadde sluttet med de. Fordi de hadde vist meg at verden ikke er så farlig og skremmende som jeg hadde trodd i 20 år. Så jeg f.eks. Blitt mye flinkere med eksponeringsterapi og er blitt mer komfortabel med å være isolert, alene og hjemme for meg selv. For 10 år siden var det omvendt, jeg var desperat etter etter et sosialt liv. Men med så mye angst er ikke det mulig, så jeg begynte egentlig fordi jeg var desperat etter å få et sosialt liv med venner og kjæreste.

Å spørre hvorfor noen bruker rusmidler blir som å spørre hvorfor folk tar selvmord. Grunnene er utrolig mange.
Depresjon er den mest kjente grunnen, men det kan like gjerne fordi man har kreft eller en annen veldig smertefull lidelse.

For meg så var valget i begynnelsen faktisk enten selvmord eller kjemiske stoffer som kan dempe angsten. Det var helt til jeg utviklet panikkangst. Nå er jeg ikke redd for å dø heller, men den smertefulle følelsen det er å dø.

Jeg har ikke tatt LSD og sopp fordi det er sterkt frarådet når man har sterk angst. Pga. Såkalt bad trip. Det var faktisk folk her som frarådet meg det (for ca. 10 år siden). Å ta benzodiazepiner sammen med LSD var også bortkastet, da det ville ødelegge opplevelsen man får på LSD. Ellers ville jeg prøvd det som noe av det første.

Jeg har også prøvd alle SSRI + Venlafaxine som er tilgjengelig på vanlig norsk resept. Eneste Venlafaxine hjalp meg litt i begynnelsen, føltes litt som visse ADHD medisiner. Men så forsvant de positive virkningene og jeg hadde bare bivirkninger igjen. Bivirkninger som ekstrem svetting gjorde sommeren spesielt utålelig.

Gikk heller ikke å ta lang pause og prøve igjen. Den positive virkningen er borte.

Jeg antar du henviste til LSD og sopp når du sier jeg gikk glipp av 2 substanser det er verdt å putte i seg?

Jeg har i det minste prøvd Ketamin, det er noe jeg tar flere ganger i året.
Og det er "rusmiddelet" jeg fortsatt aktivt tar, nettopp fordi jeg får noe positivt ut av det.

Det har spesielt gjort meg mindre redd for døden, men virkningen avtar etter ca. 2 uker og det frister ikke å ta det mer enn kanskje en gang hver 2. Måned.

Jeg vil egentlig ikke kalle slike psykedelika for rusmidler, for det føles egentlig ikke som en rus. Mer som at stoffet gir deg tilgang til underbevisstheten min og gir meg en slags høyere tenking.

Nå er det heldigvis bevist det tusenvis av nordmenn og millioner i resten av verden har visst i flere 10-år.

Men som tidligere rusmisbruker, som de kaller oss, så vil jeg aldri få lovlig ketaminbehandling. Så at det nå er akseptabelt å behandle depresjon og angst med det gjør lite for oss. Med mindre man drar til land der de er mer åpne.

Jeg har dessverre opplevd hva jeg risikerer ved å få en så negativ virkning at angsten blir verre. For når jeg utviklet panikkangst så føles det som om jeg ikke får puste og begynner å tenke at jeg kan ha et astmaanfall. Da slår virkelig dødsangsten inn. Og fordi å bli kvelt eller slutte å puste er noe jeg er mer redd for enn selve døden.
Så jeg tørr ikke røre noe som kan gjøre dette verre. Jeg har allerede angst for angsten.

Jeg har mer inntrykk av at vi hovedsakelig har 3 type brukere.

1. Ungdommer som bruker Cannabis, Kokain, MDMA, Amfetamin, typiske rusmidler for festing 1 gang hver helg istedenfor alkohol. Disse blir det stadig flere av. Spesielt Kokainbruken har økt det siste året.

2. Du har folk som meg, vi begynte og fortsetter uansett hvor ille abstinensene blir fordi vi har svært ødeleggende og/eller smertefulle psykiske lidelser som gjør at vi trenger de for å i det hele tatt klare å gå ut døren, dra på butikken eller delta i sosiale situasjoner.

Jeg brukte ca. 5 år på å slutte med benzoer. Både fordi jeg fortsatt var like syk etter jeg hadde sluttet som før jeg begynte. Hadde jeg blitt bedre så ville jeg ganske enkelt klart å slutte. Jeg måtte ha tålt å ha litt mye angst i 3-6 måneder, men det kunne jeg ordnet med å røyke litt cannabis når det er så ille at jeg holder på å falle tilbake til dårlige vaner.

Det var omtrent slik jeg sluttet. Jeg sluttet med benzoer og gikk over til opioder. Når jeg sluttet med opioder så hadde jeg heller ikke lenger abstinenser fra benzoer.

Denne gruppen vil ofte ruse seg til de dør eller får erstatning som Subutex på resept. Jeg får Norspan Plaster på resept og skal snakke med legen om å bytte til Subutex ved neste legetime for å unngå at jeg misbruker stoffet ved å tygge på plasteret og på den måten få i meg alt på en gang.

3. Den 3. Gruppen vil også slite mye. Dette er de som er født med ett eller flere gener som gjør de eksponert for avhengigheter. Slik at når de først har fått smaken på noe så klarer de ikke å slutte uansett så hardt de prøver. Spesielt ikke med bare viljestyrke.

Jeg tror det er den 3. Gruppen man finner mest av på gaten i Oslo og Bergen.
Jeg får iallefall høre når de intervjues at de startet fordi det var vanlig blant vennegjengen eller fordi de prøvde noe på fest. Det er muligens denne gruppen man tenker på når folk sier at Cannabis fører til større avhengigheter, helt til de tar Heroin.

Det er nok også denne gruppen som er så opptatt av å jakte på den enorme gode følelsen de fikk første gang de tok heroin.

Jeg som ligger i den 2. Gruppen bryr meg fint lite om rusen i seg selv. Jeg er fornøyd så lenge angsten er nok dempet til at jeg i 1 uke i måneden kan bevege meg ute og være sosial sånn omtrent andre gjør.
At jeg blir avslappet, i bedre humør og får kraftig eufori er mer positive bivirkninger. De er ikke målet, men de er grunnen til at jeg får dette såkalte "suget".

Jeg har aldri skjønt hva folk mener når de sier rus er en virkelighetsflukt. For det eneste rusmidler gjør er å gi mer av positive virkninger og dempe negative symptomer. Det er ikke sånn at man får superkrefter av å ta heroin eller andre opioder. Det nærmeste superkrefter av opioder jeg har kjent på er følelsen av å være udødelig, på den måten at "nå kan jeg klare alt".

Amfetamin derimot, som jeg har prøvd 2 eller 3 ganger ga meg bare mer angst og så mye hjertebank at jeg trodde jeg skulle dø.

Dosen var veldig lav.

På ADHD medisiner derimot har jeg prøvd 2. Og begge disse ga meg bedre humør, mindre angst, mer ro i kroppen og jeg ble mer fokusert.
Men ingenting i nærheten av at jeg følte jeg nå skal klare å løpe 150 km til nærmeste storby. Jeg følte meg heller ikke som supermann, verdens sterkeste person eller noe annet som er typisk for amfetaminrusen.

Grunnen til dette er nok enten fordi jeg har Aspergers Syndrom. Men det er også mulig jeg har ADD. For symptomene ved de 2 er veldig like.

Visst man gjør det av disse grunnene så nærmest fortjener man nesten å bli avhengig. Det viser iallefall at man enten ikke vet nok om rusmidler og avhengighet, eller så er man dum og likegyldig. Eller har for stor selvsikkerhet på seg selv.