Fredag 20. sep 2013
Kom hjem fra byen etter fylla, hadde fått tak i 30 blottere.
glemte at jeg spiste dem, så overdoserte.
kort tid etter tok psychedeliske rusen over den gjenværende alkoholrusen, i starten var intrykkene svake.
ca kl 05 (1time etter første inntak) begynnte det virkelig å kicke in, gjenstander rundt meg begynnte straks å virke levende.
05:30 effekten står i for fullt, alt er i bevegelse, ting begynner sagt men sikkert å "renne" eller smelte in i hverandre.
Jeg går in på badet for å pisse, men er så beruset at jeg ikke klarer å stå oppreist så jeg setter meg ned på toalettet.
i det jeg setter meg ned legger jeg øyeblikkelig merke til badegulvet som består av fliser, aldri før har jeg sett mer detaljerte mønstre.
millioner av millioner detaljer var i fullt live, flisende begynnte å løsne fra gulvet å sagte flyte opp mot taket -
alle de millioner av mønste som jeg hadde sett på gulvet fulgte med flisene på vei opp og dekket hele badet.
hver minste detalj hadde en syltynn hinne av regnbuefarge som stadig skiftet mønstre.
etter å ha tilbrakt x antall minutter på badet klarte jeg enderlig å reise meg opp å komme meg ut derifra.
når jeg kom ut i gangen fra toalettet var det som om hele leiligheten var laget av vann, absolutt alt bølget seg som en moderat-rolig sjø.
når jeg kjente etter kunne jeg både ta igjennom gulv og vegger, men med et kjente jeg at noe inne i veggen tok tak i armen min, for å så dra meg in.
av full kraft dro jeg til meg armen og kom meg in på badet for å så låse døren etter meg av nervøsitet.
når jeg kom in på badet igjen ble mønstrene bare enda mer intense, hvor lengre jeg så på samme sted hvor sterkere og sterkere ble det til -
jeg ikke orket å se lengre på grunn av at det var for overveldene.
kort tid etter så jeg meg i speilet og la merke til at ansiktet mitt stadig var i endring, med ett smeltet hele ansiktet mitt bort til det kun var -
hjernen som var igjen, jeg kunne se rett in i min egen hjerne før den visnet bort, på dette tidspunktet kunne jeg hverken se mitt hele hode
eller ansikt når jeg så meg in i speilet, men kroppen var fortsatt der.
etter dette gikk jeg rundt i leiligheten for å se nærmere på bilder som hang rundt, alt var stadig i forandring og bølget og buet seg til en hver tid.
Når jeg omsider kom meg inn i stuen og så ut av vinduet var hele himmelen i en veldig konsentrert lilla farge, nesten som den glinset og glødet,
og det var fullt av romskip som seilte rundt som ikke var fra denne verdenen, utstyrt med massive lasere skøyt dem hvite flammer som fikk åsene til å brenne.
når jeg sto å betraktet det jeg så la jeg rask merke til beboerne av disse skipene, de kunne minne om mennesker men var helt gjennomsiktige og hadde er massivt blåskjær gjennom kroppen -
jeg bestemte meg fort for at jeg hadde sett nok før jeg ble oppdaget og gikk in på badet for å se om hodet mitt var tilbake, det var det, men denne gangen vokste øyet mitt til -
like stor størrelse som ansiktet mitt å dekket hele hodet, altså hødet mitt var kun et gigantisk øyeeple.
Når jeg gikk rundt kunne jeg se hele den tredimensjonale strukturen av leiligheten i organge/lyseblå fluoriserende streker akkurat som i tron legacy, jeg måtte følge nøye med hvor jeg satt -
føttene, trokket jeg feil ville jeg falt igjennom gulvet og inn i evigheten, fallet så endeløst ut.
Når jeg gikk in i stuen skrudde jeg på tven, Nrk sendte et naturprogram, og iløpet av sekunder vokste det gress og tropiske trær/planter i hele stuen rundt meg, i tilegg til hundrevis av dyr-
og insekter som fløy rundt, fuktigheten var sinnsykt høy, akkurat som når man kommer ut etter en lang dusj, luften luktet tropisk og pollen.
jeg bestemte meg så for å hvile meg og la med ned på sengen på rommet mitt, da jeg observerte glassene som sto på nattbordet mitt smeltet alle sammen og ble til en slags masse av regnbue -
farger som begynnte å renne ned på siden av bordet og smeltet seg igjennom gulvet akkurat som det skulle vært en slags sterk syre.
etter å ha ligget på sengen en stund bestemte jeg meg får å gå på do, idet jeg åpnet døren kunne jeg se to personer som var helt identiske meg, den ene lå hjelpesløs på gulvet mens
den andre spiste -
av hjernen dens mens den stønnet og skrek om hjelp, begge legemeene minnet om en stjernehimmel med et slags menneskelig omriss, hjernen som ble spist glødet som fluoriserende lava.
av synet slag jeg døren igjen å låste meg in på badet (vi har 2 bad) når jeg kom in satt jeg med ned på gulvet, jeg så opp og kunne se rett inn i universet, sagte fløt jeg oppover mot noe som
må ha vært -
deep space eller en annen dimensjon av noe slag, når jeg nærmet meg kom det en voldsom statisk lyd som var høyere enn noe jeg før har hørt, akkurat som white noise fra en tv, og hele
visjonfeltet mitt var borte.
alt jeg kunne se var det virvarr av farger som glødet sterkere enn den mest hissige ild, dette varte i omlag 30sec-2minutt og skremte meg veldig, på dette tidspunktet begynnte jeg for alvor
å bli redd.
jeg fikk en kort pause, men disse anfalllene kom stadig oftere, jeg var både døv og blind på en gang, alt fast rundt meg var borte, og det virket som jeg på en eller annen måte hadde kommet meg -
til en slags pararell verden det egentlig ikke skulle være meningen at jeg var i, eller en annen dimensjon der kun det spirituelle, og ingen ting fysisk eksisterte.
en av de siste anfallene kunne jeg tydelig merke at en slags gud/higher beeing prøvde å trenge igjennom minnet mitt for å få kontakt, stemmen i hodet var dominerende, og det hørtes ut som
om den var laget -
av et slags metall stoff, hvis metall kunne snakke så er det den nermeste forklaringen jeg kan komme på hvordan denne stemmen hørte ut, den snakket ikke på noe som helst menneskelig språk,
men igjennom -
en slags høykonsentrert telepatisk måte jeg ikke klarer sette ord på.
den neste timen(?) kan jeg huske svært lite av hva som foregikk, alt var under bevegelse farger og mønstre over det hele, det var umulig å fokusere på noe som helst, alt gikk rundt,
klokkene gikk baklengs mens de smeltet og festet seg i gulvet, omsider så jeg meg i speilet håret vokste og jeg begynnte å eldres i en rekordfart, jeg begynnte å miste håret og fikk stadig -
større og større alderdomsflekker, huden begynnte å falle av, jeg kunne dra av mitt eget legemed og viste at jeg var i ferd med å dø, på sekuder var jeg en gammel mann.
dette pågikk i det som syntes å være timer, jeg ble fyrktelig sliten og lukket øyenen mine, men det hjalp ikke. det minnet som en tordenstorm av alle regnbuens farget som stadig omformet
seg til ting -
gjenstander, og ansikter.
musikk og lyder var totalt forandret, alt var nytt akkurat som jeg aldri før har hørt en eneste lyd klart, jeg kunne smake og se lydene, hvor dypere den var, jo saltere smakte den -
hvor lysere den var jo mer søtt/surt smakte den, lydene lagde forskjellige mønste i luften avhengig av hvor dyp/lys den var.
jeg bestemmte meg for at nok var nok, dette hadde nå pågått for lenge og jeg ringte til faren min.
kort tid etter var vi på vei til legen, kjøreturen var lang og helt fryktelig, intrykkene bare forsterket og forsterket seg, å sitte i en bil gjorde bare til at alt gikk mye fortere og jeg
ble enda mer sliten, veien vrengte seg og det så ut som vi kom til å kræsje når som helst.
Og å se på en fullt opplyst by når vi kjørte nedover kongsveien hjalp lite, byen glødet som tusenvis av soler og stjerner.
omsider da vi kom frem til legevakten hørtes det som titusner av mennesker ble sagt opp av sager og filer og de skrek så høyt de kunne av sin ekstreme smerte.
legene så rare ut og stemmene var ikke av de menneskelige, jeg ble veldig nervøs fordi jeg trodde dette var min siste post, det var blod over alt.
heldigvis tok jeg feil og jeg fikk flere valium for å roe ned det hele.
Hele veien hadde jeg Dejavu, jeg så 10 sekunder frem i fremtiden og visste hva som ventet, akkurat som jeg hadde vært igjennom alt før, enten i en drøm eller i et tidligere liv.
på veien hjem snakket faren min med meg helt turen men stemmen hørtes usedvanlig gudommelig ut, og hvis jeg så nøye nok kunne jeg se hjernen pulsere og lyse akkurat som den var besatt av
gud/demon eller det som værre var.
Når jeg enderlig kom hjem var jeg så utslitt at jeg nesten ikke klarte å stå oppreist, jeg hadde nå vært våken i over 60 timer.
Natten var det verste jeg hadde opplevd, å sove var umulig og jeg lå bare å skalv så mye at hele sengen ristet, ikke noe jeg kunne kontrollere, det føltes som hver eneste muskel spendte seg.
i tilegg svettet jeg som en gris, de 13-14 timene jeg prøvde å få sove drakk jeg mellom 7-9 liter vann, det var helt u-utholdelig, hele kroppen svei og gjorde voldsomt vondt, og det føltes
som jeg kokte opp innenifra + at mørket fikk visjonene til å forsterke seg enda mer, ting var fortsatt i forandring.
ut på formiddagen på mandag fikk jeg enderlig sove, når jeg våknet opp var det meste borte men jeg kunne tydelig kjenne at jeg var litt fuzza fortsatt, samtidig som veldig stresset og nervøs.
I dagene som fulgte kunne jeg tydelig føle at hjernen hadde åpnet seg til et mye dypere plan enn tidligere, jeg kunne enkelt sette meg in i mer avanserte temaer og tanker enn noen gang før.
forståelsen for hvordan helheten i vårt univers hang sammen og hvor skjørt det egentlig er, hvor lite som skal til for verden rakner og faller sammen.
I tiden etter har synet mitt blitt helbredet og jeg ser ting mye klarere enn før, det virker som det er detaljene man vanligvis ikke legger merke til som er det som holder vår verden sammen.
det tok meg 120 timer før jeg sovnet
Kom hjem fra byen etter fylla, hadde fått tak i 30 blottere.
glemte at jeg spiste dem, så overdoserte.
kort tid etter tok psychedeliske rusen over den gjenværende alkoholrusen, i starten var intrykkene svake.
ca kl 05 (1time etter første inntak) begynnte det virkelig å kicke in, gjenstander rundt meg begynnte straks å virke levende.
05:30 effekten står i for fullt, alt er i bevegelse, ting begynner sagt men sikkert å "renne" eller smelte in i hverandre.
Jeg går in på badet for å pisse, men er så beruset at jeg ikke klarer å stå oppreist så jeg setter meg ned på toalettet.
i det jeg setter meg ned legger jeg øyeblikkelig merke til badegulvet som består av fliser, aldri før har jeg sett mer detaljerte mønstre.
millioner av millioner detaljer var i fullt live, flisende begynnte å løsne fra gulvet å sagte flyte opp mot taket -
alle de millioner av mønste som jeg hadde sett på gulvet fulgte med flisene på vei opp og dekket hele badet.
hver minste detalj hadde en syltynn hinne av regnbuefarge som stadig skiftet mønstre.
etter å ha tilbrakt x antall minutter på badet klarte jeg enderlig å reise meg opp å komme meg ut derifra.
når jeg kom ut i gangen fra toalettet var det som om hele leiligheten var laget av vann, absolutt alt bølget seg som en moderat-rolig sjø.
når jeg kjente etter kunne jeg både ta igjennom gulv og vegger, men med et kjente jeg at noe inne i veggen tok tak i armen min, for å så dra meg in.
av full kraft dro jeg til meg armen og kom meg in på badet for å så låse døren etter meg av nervøsitet.
når jeg kom in på badet igjen ble mønstrene bare enda mer intense, hvor lengre jeg så på samme sted hvor sterkere og sterkere ble det til -
jeg ikke orket å se lengre på grunn av at det var for overveldene.
kort tid etter så jeg meg i speilet og la merke til at ansiktet mitt stadig var i endring, med ett smeltet hele ansiktet mitt bort til det kun var -
hjernen som var igjen, jeg kunne se rett in i min egen hjerne før den visnet bort, på dette tidspunktet kunne jeg hverken se mitt hele hode
eller ansikt når jeg så meg in i speilet, men kroppen var fortsatt der.
etter dette gikk jeg rundt i leiligheten for å se nærmere på bilder som hang rundt, alt var stadig i forandring og bølget og buet seg til en hver tid.
Når jeg omsider kom meg inn i stuen og så ut av vinduet var hele himmelen i en veldig konsentrert lilla farge, nesten som den glinset og glødet,
og det var fullt av romskip som seilte rundt som ikke var fra denne verdenen, utstyrt med massive lasere skøyt dem hvite flammer som fikk åsene til å brenne.
når jeg sto å betraktet det jeg så la jeg rask merke til beboerne av disse skipene, de kunne minne om mennesker men var helt gjennomsiktige og hadde er massivt blåskjær gjennom kroppen -
jeg bestemte meg fort for at jeg hadde sett nok før jeg ble oppdaget og gikk in på badet for å se om hodet mitt var tilbake, det var det, men denne gangen vokste øyet mitt til -
like stor størrelse som ansiktet mitt å dekket hele hodet, altså hødet mitt var kun et gigantisk øyeeple.
Når jeg gikk rundt kunne jeg se hele den tredimensjonale strukturen av leiligheten i organge/lyseblå fluoriserende streker akkurat som i tron legacy, jeg måtte følge nøye med hvor jeg satt -
føttene, trokket jeg feil ville jeg falt igjennom gulvet og inn i evigheten, fallet så endeløst ut.
Når jeg gikk in i stuen skrudde jeg på tven, Nrk sendte et naturprogram, og iløpet av sekunder vokste det gress og tropiske trær/planter i hele stuen rundt meg, i tilegg til hundrevis av dyr-
og insekter som fløy rundt, fuktigheten var sinnsykt høy, akkurat som når man kommer ut etter en lang dusj, luften luktet tropisk og pollen.
jeg bestemte meg så for å hvile meg og la med ned på sengen på rommet mitt, da jeg observerte glassene som sto på nattbordet mitt smeltet alle sammen og ble til en slags masse av regnbue -
farger som begynnte å renne ned på siden av bordet og smeltet seg igjennom gulvet akkurat som det skulle vært en slags sterk syre.
etter å ha ligget på sengen en stund bestemte jeg meg får å gå på do, idet jeg åpnet døren kunne jeg se to personer som var helt identiske meg, den ene lå hjelpesløs på gulvet mens
den andre spiste -
av hjernen dens mens den stønnet og skrek om hjelp, begge legemeene minnet om en stjernehimmel med et slags menneskelig omriss, hjernen som ble spist glødet som fluoriserende lava.
av synet slag jeg døren igjen å låste meg in på badet (vi har 2 bad) når jeg kom in satt jeg med ned på gulvet, jeg så opp og kunne se rett inn i universet, sagte fløt jeg oppover mot noe som
må ha vært -
deep space eller en annen dimensjon av noe slag, når jeg nærmet meg kom det en voldsom statisk lyd som var høyere enn noe jeg før har hørt, akkurat som white noise fra en tv, og hele
visjonfeltet mitt var borte.
alt jeg kunne se var det virvarr av farger som glødet sterkere enn den mest hissige ild, dette varte i omlag 30sec-2minutt og skremte meg veldig, på dette tidspunktet begynnte jeg for alvor
å bli redd.
jeg fikk en kort pause, men disse anfalllene kom stadig oftere, jeg var både døv og blind på en gang, alt fast rundt meg var borte, og det virket som jeg på en eller annen måte hadde kommet meg -
til en slags pararell verden det egentlig ikke skulle være meningen at jeg var i, eller en annen dimensjon der kun det spirituelle, og ingen ting fysisk eksisterte.
en av de siste anfallene kunne jeg tydelig merke at en slags gud/higher beeing prøvde å trenge igjennom minnet mitt for å få kontakt, stemmen i hodet var dominerende, og det hørtes ut som
om den var laget -
av et slags metall stoff, hvis metall kunne snakke så er det den nermeste forklaringen jeg kan komme på hvordan denne stemmen hørte ut, den snakket ikke på noe som helst menneskelig språk,
men igjennom -
en slags høykonsentrert telepatisk måte jeg ikke klarer sette ord på.
den neste timen(?) kan jeg huske svært lite av hva som foregikk, alt var under bevegelse farger og mønstre over det hele, det var umulig å fokusere på noe som helst, alt gikk rundt,
klokkene gikk baklengs mens de smeltet og festet seg i gulvet, omsider så jeg meg i speilet håret vokste og jeg begynnte å eldres i en rekordfart, jeg begynnte å miste håret og fikk stadig -
større og større alderdomsflekker, huden begynnte å falle av, jeg kunne dra av mitt eget legemed og viste at jeg var i ferd med å dø, på sekuder var jeg en gammel mann.
dette pågikk i det som syntes å være timer, jeg ble fyrktelig sliten og lukket øyenen mine, men det hjalp ikke. det minnet som en tordenstorm av alle regnbuens farget som stadig omformet
seg til ting -
gjenstander, og ansikter.
musikk og lyder var totalt forandret, alt var nytt akkurat som jeg aldri før har hørt en eneste lyd klart, jeg kunne smake og se lydene, hvor dypere den var, jo saltere smakte den -
hvor lysere den var jo mer søtt/surt smakte den, lydene lagde forskjellige mønste i luften avhengig av hvor dyp/lys den var.
jeg bestemmte meg for at nok var nok, dette hadde nå pågått for lenge og jeg ringte til faren min.
kort tid etter var vi på vei til legen, kjøreturen var lang og helt fryktelig, intrykkene bare forsterket og forsterket seg, å sitte i en bil gjorde bare til at alt gikk mye fortere og jeg
ble enda mer sliten, veien vrengte seg og det så ut som vi kom til å kræsje når som helst.
Og å se på en fullt opplyst by når vi kjørte nedover kongsveien hjalp lite, byen glødet som tusenvis av soler og stjerner.
omsider da vi kom frem til legevakten hørtes det som titusner av mennesker ble sagt opp av sager og filer og de skrek så høyt de kunne av sin ekstreme smerte.
legene så rare ut og stemmene var ikke av de menneskelige, jeg ble veldig nervøs fordi jeg trodde dette var min siste post, det var blod over alt.
heldigvis tok jeg feil og jeg fikk flere valium for å roe ned det hele.
Hele veien hadde jeg Dejavu, jeg så 10 sekunder frem i fremtiden og visste hva som ventet, akkurat som jeg hadde vært igjennom alt før, enten i en drøm eller i et tidligere liv.
på veien hjem snakket faren min med meg helt turen men stemmen hørtes usedvanlig gudommelig ut, og hvis jeg så nøye nok kunne jeg se hjernen pulsere og lyse akkurat som den var besatt av
gud/demon eller det som værre var.
Når jeg enderlig kom hjem var jeg så utslitt at jeg nesten ikke klarte å stå oppreist, jeg hadde nå vært våken i over 60 timer.
Natten var det verste jeg hadde opplevd, å sove var umulig og jeg lå bare å skalv så mye at hele sengen ristet, ikke noe jeg kunne kontrollere, det føltes som hver eneste muskel spendte seg.
i tilegg svettet jeg som en gris, de 13-14 timene jeg prøvde å få sove drakk jeg mellom 7-9 liter vann, det var helt u-utholdelig, hele kroppen svei og gjorde voldsomt vondt, og det føltes
som jeg kokte opp innenifra + at mørket fikk visjonene til å forsterke seg enda mer, ting var fortsatt i forandring.
ut på formiddagen på mandag fikk jeg enderlig sove, når jeg våknet opp var det meste borte men jeg kunne tydelig kjenne at jeg var litt fuzza fortsatt, samtidig som veldig stresset og nervøs.
I dagene som fulgte kunne jeg tydelig føle at hjernen hadde åpnet seg til et mye dypere plan enn tidligere, jeg kunne enkelt sette meg in i mer avanserte temaer og tanker enn noen gang før.
forståelsen for hvordan helheten i vårt univers hang sammen og hvor skjørt det egentlig er, hvor lite som skal til for verden rakner og faller sammen.
I tiden etter har synet mitt blitt helbredet og jeg ser ting mye klarere enn før, det virker som det er detaljene man vanligvis ikke legger merke til som er det som holder vår verden sammen.
det tok meg 120 timer før jeg sovnet
Sist endret av Oshugon; 2. januar 2015 kl. 01:47.
Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.