Jeg vil starte med å fortelle litt om bakgrunnen min og hvor jeg er nå.
Flytta ut fra foreldre mine når jeg var 1,5 år gammel. Begge er heroinmisbrukere. Har flytta 17 ganger. Inn og ut av foster hjem til jeg var 11. og fra jeg var 12 har det vært inn og ut av institusjoner. Rett før jeg ble 13 begynte det å rakne helt. Gikk fra å røyke hasj 3 ganger, til å begynne å skyte amfetamin. Jeg vet at mange av dere sikkert tror jeg sitter å lyver nå, men jeg må bare få alt dette ut. Havna på rus og adferds institusjon. Drev på med narkotika helt fram til jeg var 16. trøkka egt i meg alt jeg kunne uansett hva det gjaldt. Men det jeg gikk til for det meste var amfetamin. Ingen ting betydde noe for meg. Den eneste meningen med livet mitt var å å bli så høy at jeg ikke kunne huske noe. Så søkte jeg hjelp og ble rusfri litt Over ett år. ( hadde kanskje 3 turer på lsd der jeg meditererte under den rusfrie perioden min) trente mye og hadde det bra mentalt. Flytta på omsorgsinstitusjon. Siden jeg har flytta så mye er det utrolig vanskelig å stole på mennesker og tilknytte meg til dem. Så fant jeg denne snille og omsorgsfulle jenta som hadde hatt ganske lik bakgrunn, men ruste seg en gang i blant. Vi var sammen i 7 mnd. Helt til nå for litt over 2 måneder siden så tok moren min selvmord. Jeg ble helt knust. Jeg havna rett tilbake på rusen. Og jeg kjørte hardere enn noen gang. Kjørte på 3 uker der hvor dama mi også ruste seg. Også ut av det blå slår hun opp med meg. Hun forlot meg på mitt laveste. Hun var det eneste jeg hadde igjen etter mamma døde. Også en uke etterpå finner hun ut at hun var gravid, så jeg stoppa på dagen med rus. Er rusfri i 4 dager helt til hun får spontan abort. Jeg sprekker igjen og vi slår opp. Har gått 2 mnd nå der hvor jeg har trøkka i meg alt mulig og så mye jeg kan. Har havna tilbake på nåla. Jeg har ingen å snakke til utenom folk som bruker meg for rus. Jeg er så ufattelig ensom og sitter her alene i mitt eget hode å skriver dette. Bestemte meg nå i forgårs om å bli rusfri igjen, var edru igår, men tok en xanax for å sove. Idag kom nedturen. Jeg har det så innmari vondt og jeg er så ensom. Jeg savner mamma så innmari mye og alt virker håpløst. Trengte bare å få dette ut. Jeg trenger hjelp.

Du er jævlig tøff som klarer å tenke på å slutte nå. Trist å høre om. All dritten du står i. Virker som om du har forståelse for at det ikke blir noe bedre for deg ,hvis ikke du fikser det selv.

Ikke at det betyr så mye. Men jeg tror på deg. Tror på at du kommer ut på andre siden og alt blir bedre.

Tusen takk. Det betyr veldig mye for meg det du skriver <3

Bak all den lidelsen du har gjennomgått er det masse livsvisdom som helt sikkert mange andre vil ta nytte av når du har pløyet frem et tøft terreng. Du må ikke gi opp selv om det ikke er enkelt alltid. Jeg har virkelig tro på deg.Selv har meditiasjon og terapautisk bruk av psykidelia hjulpet meg selv når jeg var på kanten av stupet. Jeg vil egentlig si meditasjon er det aller beste verktøyet. Den selvinnsikten du tilsynelatende har, vil hjelpe deg.

Jeg har virkelig troen på deg, og ikke glem alle de andre som kan ha nytte av den visdommen du opparbeider deg av å gå gjennom denne ufortjente smerten. Stå på gode mann.

Kan ikke si annet enn at jeg har den dypeste medfølelse for deg.
Du har virkelig fått tildelt dårlig kort og hatt/har det tøft.

Ønsker deg alt det beste. Du høres ut som en veldig god person <3

Jeg har jobba med mange unge med triste livshistorier og påfølgende rusproblemer. Hadde de hatt den selvinnsikten og livsvisdommen som du viser i innlegget ville halvparten av kollegaene (minst!) vært arbeidsledige. Du har verktøyene til å ordne dette med litt tid, svette og tårer. Lykke til!

Det var selvmord i nær relasjon som fikk meg til å slutte med rus og alkohol og alt. De første ukene dytta jeg i meg aaaaalt jeg klarte og kroppen klarte såvidt å fungere. Så gikk jeg en runde meg med selv er det et sånt drittliv jeg vil ha.. Nei. Så jeg snudde der og da. Kutta kontakt med alle som rusa seg og kunne gjøre rus tilgjengelig for meg eller minne meg på rus, la alle korta på bordet hos legen og ble innlagt og fikk psykolog. Jeg hadde prøvd the shit life hele livet og fortsatt var ulykkelig så på tide å prøve et nytt life.
I situasjonen du er nå er den enkle utveien å ruse seg og fortsette å leve shitlife men du fortjener bedre enn det. Du fortjener å ha det bra du også tross de utrolig kjipe forutsetningene du har blitt gitt fra barndommen og den grufulle opplevelsen med moren din nå (kondolerer så mye! Kanskje hun har fått fred nå? Ille liv å være heroinavhengig og å leve med de problemene det gir innvendig å vite at man ikke klarte å ta vare på sitt eget barn engang).
Ta mitt råd og ring akuttlegevakta i kveld og si du trenger psykisk krisehjelp. I morra ringer du eller de fastlege og sykehus og du får innleggelse. Desverre gjør ikke en uke innleggelse så mye underverker på alt man strever med men det viser deg at du har et trygt og godt apparat rundt deg som er der om du ønsker å benytte deg av hjelpen. Flere innleggelser, fast oppfølging av psykolog, støttekontakt som tar deg med på normale ting osv er det du har gått av nå.
Anbefaler også sjelesorgsamtaler med prest. Fins også foreningen LEVE for etterlatte etter selvmord med tilbud om individuelle samtaler og grupper med likepersoner. Om noen år har du et nytt liv og fått hjelp psykisk og med rusavhengigheten men det krever disiplin og at du holder deg målrettet hele veien om at du skal klare det, og den målrettheten tror jeg mye kommer av at du klarer å unne deg det og føle at du fortjener det. At du skal fan meg få oppleve noe godt i livet du og type innstilling!

Som "Rik Havfrue" sier så har du verktøyene på plass. Hold deg hydrert og spis godt så vil du kjenne at du får litt energi som igjen vil gjøre ting litt lettere. Du er i en skikkelig bedriten situasjon men livet går videre og du vil finne deg en ny grunn til å stå opp om morgenen. Hold deg edru og gjør det du vet er rett, jeg vil tro moren din ville ønsket det samme.


Kondolerer og lykke til!

Herregud så tøft og sterkt av deg å skrive dette! Jeg har virkelig troen på deg, ikke gi opp

Får jeg spørre om alderen din?

Trådstarter, hvor bor du hen?

Godt jobba at du tar tak i det. Skulle ønske jeg var motivert men ser bare ikke hensikten

Sterkt å lese ass. At du har klart å reise deg så mange ganger og noen lange rusfrie perioder imponerer.
Jeg tror også det betyr at du er en av de få som kan klare å slutte med rus, for la oss være ærlige, folkens, det er ikke mange prosentene som klarer det.

Selv om jeg ikke har hatt en slik barndom som deg, har jeg slitt med rus i mange år. Endelig, etter mange forsøk, har jeg nå vært nykter i flere år.

Slik jeg leser teksten din, klarer du faktisk å holde deg rusfri dersom du opplever tillitt, kjærlighet, normalitet og alle de andre vanlige tingene et menneske skal oppleve.
Derfor tror, som mange flere her inne, at du kan klare det. Med erfaringene dine, vet du sikkert at dette er en av de verste dagene følelsesmessig. Du har akkurat gått av rus og en stusselig Xanax er alt du har tatt. Det er i praksis å gå av cold turkey. Da vet du også at det vil bli bedre

Kan du ikke bestemme deg for en dag du skal kontakte noen som kan hjelpe deg?
Du kvalifiserer jo definitivt til både plass på avrusning og videre rehab.

Hvis du synes det er kjipt å ta den samtalen, kanskje noen kan gjøre det for deg, eventuelt at du skriver til fastlege på helsenorge.no?

Om det må et par valium eller xanax til for å få tatt førstekontakten, hadde jeg gjort det. Det er en dråpe i havet i forhold til alternativet.

Du skriver at du ikke har noen å snakke med, bortsett fra de som bruker deg for rus. Vel, bruk dette forumet så lenge da vel. Så vidt jeg kan lese er det bare folk som vil deg godt ,har sympati med din livssituasjon og har mange gode råd å gi deg.

Nå er det opp til deg å sile ut om det er noe i disse svarene du har fått som kan få deg et skritt videre i riktig retning.

Ønsker deg lykke til!