Ser absolutt poengene med dette, og støtter at man skal adoptere barn vekk fra sult og jævelskap.

Alikevel vil jo barn som er adoptert av homofile ha Stor sjangs for å bli mobbet i dagens samfunn, Og det er ikke lett å være 6 år å bli mobbet av hele klassen, det kan jeg love deg. Barn har vanskeligere for å sette seg inn i andres situasjon, derfor blir mobbingen hard og nådeløs. Husk at å leve godt ikke bare handler om at fysiske krav bli oppfylt.

Poenget mitt er at uansett når vi eventuelt starter med homofile som adopterer, så vil barn bli mobbet i de første fasene. 20 år etterpå er det antageligvis helt naturlig for homofile å adoptere.
Bare tenk på hvordan homofili ble sett på i gamle dager. Nå er det akseptert hos de fleste, selv om mange fortsatt mener at det er synd, grusomt, kvalmt and so on.

Om noen kan komme med kilder som kan støtte påstanden at barn blir homofil av å ha homofile foreldre, så skal jeg kanskje være litt mer skeptisk til at homofile kan adoptere barn eller utføre kunstig befrukting. Men likevel, gjør det noe å være homofil? Det er fordommene som gjør livet til de homofile vanskelig. Vi er allerede mange mennesker her i verden, så man er ikke lenger nødt til å dele livet med en av det motsatte kjønn lenger. Om man absolutt skal ha barn, så kan man adoptere et barn som trenger et hjem. Det gjør ingenting at de vokser opp med enten to mammaer eller to pappaer. Det er mange som f.eks vokser opp med bare en mamma eller en pappa, og det blir omtrent det samme, eller kanskje verre.

Hmm.....er det en grunn til at en som fremstår som så jævlig lite inntligent støtter saken til alle de intolerante?

Og er det en grunn til at du går til personangrep for mine synspunkter?

Det er jo tydelig bare ved å lese quote og se bilde , å skjønne hvorfor du ikke liker den "konservative" og "kristne" oppfatningen jeg har.

Regner meg selv som rimelig liberal til vanlig,men når det gjelder denne "problemstillingen" her så har jeg klare meninger.

Min MENING er at jeg ikke tror det er sunt for barnet å vokse opp uten en mor og far. Saken blir en helt annen hvis det er aleneforeldre. Enten har foreldrene skilt lag, og barnet har fremdeles sine to foreldre, eller så er den ene av foreldrene gått bort av en eller annen årsak.

Hvis man tenker over hva forskjellene på en mor og en far, og de ulike rollene de har i oppveksten til et barn synes ikke jeg det vil "fungere" med en pappa som skal ha mammarollen og omvendt. En far (i mitt syn) lærer opp sønnen/dattra i praktiske oppgaver. Fisking, sykling, skruing, lage ting etc. En "beskytter" for barnet hvis noe skulle skje. En Mor er den personen barnet henvender seg til for råd, trøst, beskyttelse, og lærdom fra et kvinnelig syn.

En far+far eller mor+mor vil ikke kunne ta over rollen som det motsatte kjønnet. Dog er dette min personlige mening, så du får ha din.

Ja det er dette jeg mener. (Og du klarte å forklare det bedre enn jeg gjorde) Doh.

Du nevnte en rekke egenskaper. Ingen av de egenskapene er betinget av kjønn.

Tvert om; fedre som neglisjerer råd, trøst, beskyttelse, og lærdom er dårlige fedre!

Om en person oppfyller disse er det flott, om to av samme kjønn oppfyller de så er jo det også flott! Ser ingenplass at to av samme kjønn plutselig skulle mangle noen av disse egenskapene av det faktum alene. Så hvis du mener at kjønnsrollene er så åpenbare og lovgitte så må du forklare hvorfor! Ikke bare si at de finnes.

Herregud da. Er fullt klar over det, men hvis man tenker den "vanlige" norske familie så ser iallfall jeg for meg akkurat det. Har aldri sagt jeg har et syn på kvinner i Norge som husmødre. Alt går om hverandre, men hvor ofte tror du man ser en pappa prate med datra om mensen, utflod og pubertet?

Som jeg sa i forrige post, hvor ofte tror du at en Pappa prater med sin 15 årige datter om puling, pubertet, mensen og alt som har med damer å gjøre? Og andre veien; en mamma som prater med sin 15 årige sønn om hvor stor tissefanten kommer til å bli, puling, om kvinnfolk and so on.

Okei, kunne tydeligvis ikke redigere innlegget mitt, men glemte å skrive:

Slik jeg ser det, vil et barn i en familie med en mamma + pappa søke til sin Mor hvis han har slått seg, har vondt, og søker trøst. Selvsagt kan dette gå til Pappa også, men slik jeg ser det er førsteprioritet Mamma. Sånn var jeg da jeg var liten. Søkte bestandig til Mamma hvis jeg var lei meg. Pappa var mer den matchoduden som jeg gikk til hvis Mamma ikke ga meg lov til å se den filmen, være oppe sent, dra med venner på overnatting etc etc.

Hva er poenget ditt? Er dette grunnlaget ditt for det standpunktet du har?
Jeg vet ikke helt hva jeg skal si en gang.
Det kan virke som om du tror at barn vokser opp isolert i en kjeller med en mor og en far som skal forme barnet og gi barnet all livslærdom som er nødvendig for å greie seg, før avkommet en vakker dag settes ut i verden kun overlatt til seg selv.

Det er selvfølgelig sant at foreldre er noe av det viktigste i et barns liv, men på måten du argumenterer virker det ikke som om du har tenkt over at det ikke bare er fra foreldrene et barn mottar impulser.

Egenskapene du så varmt beskriver hos din mor og far har da for svarte ikke noe med at de er nettop en mor og en far! Det var sånn du opplevde dine foreldre, ja, men det er da ikke noen fasit for hvordan alle andre foreldre/barn-relasjoner er??

Og så?

For det første synes jeg en pappa burde kunne være istand til dette. Vi lever ikke på 50-tallet som sagt; de seksuelle egenskapene til kjønn er felles viten.

For det andre lærer de det på skolen uansett

Jeg snakket aldri om dette med min far men vet hvor ting skal...

Din manglende evne til å ikke klare å se at slik må det ikke være - at pappa f.eks. kunne være trøsteperson - er problemet. Du gikk til den personen som mest responderte på trøstesøkenen din, og det var din mor. Du gikk til far fordi han var mindre opptatt av de samme grensene som din mor og derfor fikk du det som du ville der. Ingenting av dette er kjønnet betinget.

Rent praktisk tror jeg disse barnas problemer ikke vil være foreldrenes feil ved at de ikke markerer de gjeldende kjønnsrollene nok. Det er ikke noe særlig problem for ungdom i Norge i dag å ha trekk fra det annet kjønn. Jenter kan drive med idrett til de blir voksne og gutter kan spare håret og bruke brunkrem (tydeligvis!). I det kjønnsløse landet her, hvor likestilling er en udiskutabel verdi vi får inn med corn flakesen, er det vel ikke noe problem å ha homser til foreldre? Så blir dem kanskje litt frika da, hva så?

Det er hvordan samfunnet reagerer når de hører om foreldrene dine som er det virkelige problemet.

Barnet vil på et tidspunkt finne ut at familien sin er veldig uvanlig; jeg og mine er "annerledes". Å få vite hvordan barn blir til og hvordan en selv ikke er som de andre, tror jeg ikke vil være det essensielle her, selv om den praten med foreldrene (/google) kanskje vil plante noe tvil, i hvert fall stadfeste at han skiller seg ut på en eller annen måte.

Det kan begynne der, men det fortsetter i hvert fall utvilsomt med andres reaksjoner. De som ikke reagerer på en måte som er uvanlig for barnet vil passere ubemerket, men dessverre er verden full av usikre mennesker med en seksualitet de ikke selv forstår. Voksne mennesker, ja, kanskje tilogmed lærere, kan vise tvil åpenlyst foran barnet og det kan sette dype spor. Selv om de ikke ønsker å såre kan det være de gjør det bare ved å bekrefte barnets mistanke om at det er noe "feil".

Hvordan reagerer andre barn når de får høre det? Ungdommer? Det er vel der den største tvilen ligger. Kjernen i hele denne debatten. Hva er det med barn med homofile foreldre som gjør at de skiller seg ut fra de andre som blir mobba; de dumme, svake og usikre? Barn vet at det er galt å plage andre. Føler de seg mer berettiget i disse tilfellene? Frykter vi at foreldre ikke skal straffe ungene sine for mobbing når offeret kommer fra en så utradisjonell familie? Frykter vi at lærere skal overse slike tilfeller av mobbing?

Personlig mener jeg at det er lite sannsynlig at homofiles barn konsekvent vil bli mobbet noe mer eller mindre en andre utsatte grupper, men dette må granskes og utdebatteres. Kanskje har de homofile foreldrene tilogmed et fortrinn i det at de selv har hatt en vanskelig oppvekst, med vanskelige valg, og derfor har en fyldigere og mer nyansert forståelse av verden. Det vil være lettere for de som selv har hatt det vondt å forklare hvorfor vonde ting skjer med snille, små barn.

Selv om alt går veldig bra for disse barna, spår jeg at de vil vokse opp med en følelse av å være litt utenfor, med en tvil inne i seg som er dypt forankret. Det er da ikke så verst, tross alt. Og de første er jo de som vil ha det verst. Med tiden vil samfunnet være klart til å fordøye denne forbrytelsen mot Guds skaperverk, sammens med genmanipulering av mennesker, euthanasia og en pensjon i lykkeRus :P

Nei, nå har du misforstått fullstendig!

Kjenner du til adopsjonsrettighetene handler dette lite om retten som myndighetene gir ut til den og de personene, men om barnets utsikter hos disse vedkommende. Og der går debatten om de homofile blir diskriminert pågrunn av deres seksuelle legning. Det foreligger ikke forskningsresultater som støtter påstander fra motstanderne, om at barnet risikerer å få samme seksuelle legning som forsørgerne i et homofilt partnerskap. Eller at de risikerer et liv mobbet og i verste fall misbrukt. Det er dog prøvd å så tvil på hvorvidt barnet har godt av å bli oppdratt i forhold der foreldrene er av samme kjønn.

Staten har et ansvar for disse adopterte barna - og lytt nøye til det jeg sier her - deres ansvar ligger i hvilket utsikter dette barnet møter og om det beste for barnet er ivaretatt, uavhengig av politisk eller religiøst hensyn. Derfor er de nødt til å vite med sikkerhet at det ikke foreligger forhold som burde vært forutsett som negativt for barnets fremtid og dermed bli holdt ansvarlig. Adopsjonsbyråene og -organisasjonene setter barnet fremst i deres vurdering av foreldrenes skikkethet, mens myndighetene setter krav til at papirer er i orden og reglement for adopsjon er overholdt. Det fins dog mange som kritiserer staten for å være for slepphendt med deres egne regler på området, men det er en annen diskusjon.

Det som er poenget, er om det er riktig av voksne mennesker å sette egne prinsipper foran et barns oppvekstvilkår. Der disse prinsippene bygger seg forskjellig individuelt, og meninger forandres over tid, så er oppvekstvilkåret et barn lever under uforanderlig, som ikke kan "undoe" senere. Derfor har staten tidligere vært interessert i å lytte på konklusjoner eller argumenter som taler imot homofiles rett til å adoptere barn, fordi argumentasjonene går ut på at barnets beste blir ivaretatt.

Argumentasjoner som fremsettes mot homofilt adopsjon, rettes mot et antatt fremtidsutsikt for barnets ve og vel, ikke for foreldrenes rett til å oppdra barnet. Hvis det ikke foreligger noen som helst form for skade ved barn som adopteres av homofile, så vil vel staten neppe hindre adopsjon til denne gruppen mennesker. Men så lenge det finnes religiøse og ikke-religiøse motstandere som mener at dette låter mer som en egosentrisk krav satt ut fra en gruppe mennesker, enn som om barnets ve og vel er ivaretatt, så vil en slik debatt alltid peke på hvorvidt denne gruppen mennesker faktisk er skikket nok til å gi barnet en trygg oppvekst, i tillegg til samfunnets holdepunkter som stadig endrer seg for eller imot.

Myndighetene alene har ikke fastslått denne grunnen, det er krefter i samfunnet blant befolkningen som har laget denne regelen, og spørsmålet som stilles er om det kan være mulig vi har tatt feil? Og her er det stor uenighet i debatten, hvorav de som fastholder tvilen til beste for barnet, blir stemplet som gammeldagse og fordomsfulle, mens de som støtter de homofiles sak, blir ansett som egoistiske og tankeløse - fra hverandres motpart. Siden det er blitt så pop å sammenligne ensliges forsørgerevne med de homofiles, der forskningsresultater som er blitt gjort, taler for de homofile, så tenkte jeg at en enkel sammenligning ville vært greit før jeg - som nøytral i denne debatten - avgjør om jeg er for eller imot homofiles rett til adopsjon.

Selv har jeg hjulpet med å oppdra et par småunger og må si jeg trivdes godt med det, men som enslig er jeg fullt forberedt på at det kanskje var siste gangen jeg fikk en slik mulighet. Hva om jeg ikke finner meg noen i fremtiden? Skal jeg påberope meg retten til å oppdra et barn fordi jeg føler det mangler noe i min tilværelse, eller burde jeg forsøke å forstå at barnets oppvekst med en enslig forsørger kanskje ikke er det beste for nettopp dette barnet. En vet jo aldri, selvom jeg har fått gode tilbakemeldinger for den perioden jeg fikk ta del i barneoppdragelsen. Det kan ingen ta fra meg!

Studier som er blitt gjort med homofile kontra enslige er av motstandere ansett som "ikke allmenngyldige" av en rekke årsaker. Det er påstått at studiene er ugyldige fordi de homofile representantene ikke er representativt for gruppen, basert på grunnlaget at representantene var friviliige som meldte seg til forsøkene, og ikke utvalgt med det i tankene å ha et mest mulig likt sammenligningsgrunnlag mellom gruppene. Det vil si bakgrunn som skulle være nogenlunde likt i gruppen med homofile forsøkspersoner og kontrollgruppen med enslige forsørgere.

Flere motstandere mener òg at hele forskningsmaterialet bygger seg på feil grunnlag, ved at de sammenligner et homofilt par med en enslig forsørger. De mener at siden representanter for de homofile stort sett bestod av lesbiske, der det har vært stebarn og ikke adoptivbarn, så er det urettferdig å sammenligne de med ensliges forsørgerevne. Et stebarn er et barn som biologisk stammer fra en av foreldrene, men som blir adoptert til dette paret, som for eksempel ved kunstig befruktning. Dermed har barnet et biologisk forhold tilknyttet en av foreldrene, som ikke et adoptivbarn fra fattige kår i utlandet har. Visstnok skal dette ha mye å si, mener motstanderne.

Dermed sier de at det mest riktige sammenligningsgrunnlaget ville vært å sammenligne de homofiles oppdragelse med et heterofilt pars oppdragelse, hvorav en av foreldrene er stefar eller -mor. Dermed får barnet sånn cirka samme bakgrunnsvilkår i betraktning at en av foreldrene ikke er biologisk tilknyttet til barnet, og sånn cirka samme vanskelige forhold i oppveksten. Det var helt klart andre punkter de mente gjorde at forskningen på området ikke var allmenngyldige og ikke representative for gruppen, som for eksempel deltagelsen av kun lesbiske forsøkspersoner. Dette var at de familier som ville slått dårlig ut i forsøkene, ville heller ikke frivillig deltatt i studiene, og hvordan ville resultatene vært om barnet vokste opp med mannlige (altså homofile) representanter? Er dette det samme som å vokse opp med kvinnelige (altså lesbiske) representanter?

Foreligger det fare for mobbing, og vil det være ansvarlig, hvis en går ut fra at barnet blir mobbet, å tillate et adoptivbarn denne situasjonen? Med dette rettes det spesielt spørsmål om myndighetene var klar over at problemet kunne foreligge større hos denne gruppen, eller var det blitt oversett? Hvem skal holdes ansvarlig, foreldre eller myndigheter, hvis det forsvarsløse barnet blir del av en prinsippsak hos egosentriske voksne som -burde- ha forutsett det samme som - ifølge motstanderen - den vanlige mannen i gata så? Derfor trengs det ytterligere studier rundt dette, mener ikke-religiøse motstandere, som påpeker at situasjonen ikke dreier seg om foreldrene, men barnet og kun barnet, for deres holdninger.

Det er altså ikke fordommene, blir det påstått, men om barnets beste virkelig er ivaretatt, eller om avgjørelsene bunner i en "hype" som går i samfunnet om å være så forståelsesfulle, liberale og nytenkende at en glemmer de viktigste prinsippene - barnerettighetene! Det er for sent om 20 år å slå fast at det var blitt gjort en feil som har kostet barndommen til, la oss si 30% av de under homofilt oppvekst, på grunn av mobbing, trakassering eller andre påståtte feiltagelser fra tilhengerne, basert på en "hype" om å være så fordømt tidsriktig på allting, og glemme helt den reelle grunnen for hvorfor det er blitt opprettet en slik regel!

Og så lenge det ikke kan fastslås om forskningen er allmenngyldig eller ikke, så kan man ikke uten videre forsvare disse studiene, og dermed ville det vært ansvarsløst av staten å bare lytte til en random "forstå-seg-på'er" som meg selv, og utelukkende gitt retten til adopsjon for homofile. En ting skal vi være klar over, og det er at den random "forstå-seg-på'eren" er fritatt all ansvar i etterkant for hvordan dette ender - den ene eller andre veien! I dette tilfelle er en "føre-var" prinsipp og en "igjengrodd" tidligere holdning i samfunnet som ligger til grunn bak nekt til homofiles adopsjon - ikke myndighetene alene.

Så siden det sammenlignes i forskningen mellom homofile og enslige, ville dere støttet ensliges rett til å adoptere? For i grunn blir vi stilt overfor samme problematikk: Er det til barnets beste å vokse opp hos enslige, og har det noe å si om de vokser opp med mor eller far? Hvis du skulle være imot at enslige får adoptere, men for at de homofile kan adoptere, er det mulig å begrunne hvorfor, så en nøytral, som meg kan ta standpunkt i hvorvidt grunnlaget er veloverveid eller bare en "i-øyeblikket-mainstream" antireligiøs mening, just to prove your never behind a religious demand, eller no sånt?

For jeg forstår dere godt og lar antireligiøse holdninger være opp til alle og enhver å ha, men når det kommer til barn - med tanke på de to jeg selv var med å oppdra - ikke 'faen-i-svarteste-helvete' lar jeg noensinne det passere uten å se på risikomoment eller argumentasjoner fra begge sider av saken - og overveie det grundig. Voksne som absolutt må ha barn for å fylle opp mangler i hverdagen sin, er ikke argumentasjon godt nok til å få et barn. Faktisk skal du ha lov til å være temmelig hjerteløs i ditt forsvar av barnets ve og vel - det regner jeg med de fleste er enige om!

EDIT:
Hva faen, jeg svarte da virkelig på noe jeg hadde skrevet tidligere, men da er det forsvunnet. Kan noen slette dette?

Nei, det var visst på forgående side. Sorry, skriver nok litt for mye, tror jeg..

Ja, men du må skjønne at kunstig befruktning kan føre til at vi faller for fristelsen om å opprette en hær av genetisk modifiserte homofile orangutang-mennesker. Du vet jo at våre politikere og genforskerene er blottet for etisk sans og moralske kompasser.

Nå har ikke jeg lest alle postene, men jeg kan gi dere mitt syn på saken, samt litt erfaring.
Jeg har vokst opp med mor, far, stemor og stefar og lesbiske / homofile tanter, onkler og familievenner i alle himmelretninger.

For meg står det ingenting i veien for at et homofilt par skal kunne gifte seg og få barn. Jeg ser faktisk INGEN grunner til at dette ikke skal fungere like bra som ved et heterofilt tilfelle.

Jeg fikk i en alder av 4-5 år vite at den og den og den, ditt og datt, for ikke og glemme trudelutt var homofil / lesbisk. Jeg fikk også forklart hva det var for noe, ettersom jeg var nysgjerrig. Jeg vet ikke med andre barn, men jeg forstod relativt raskt hva det gikk ut på, og hadde heller ingen problemer med det. I en alder av sånn cirkus 10-11 snakket jeg mye med dem i familie / slekt jeg visste var homofile / lesbiske om diverse ting angående seksualitet osv. Med andre ord, jeg fikk ganske tidlig et mye, mye bredere syn på diverse ting enn jevnaldrede. Jeg mener selv at dette har hjulpet meg betraktelig når det kommer til å finne ut av min egen seksualitet. Eller 'lære meg selv å kjenne', om du vil, fordi jeg har hatt både heterofile og homofile ...Informanter, eller hva man skal kalle det. Ja, du forstår hva jeg mener.

Kan også nevne at det aldri har vært noen hemmelighet at jeg har mange homofile / lesbiske familiemedlemmer, og blant alle tingene jeg har blitt mobbet for har dette ALDRI vært en av dem.


Dette var ikke helt direkte knyttet til "Homofile / lesbiske foreldre", men jeg har tilbrakt så masse tid med dem, at det nesten går for det samme. Tiden da homofile / lesbiske ble jaget med høygaffel er for lengst forbi. Det er på tide at folk legger fra seg fordommene og sneversynet.

Så du tror homofili er det samme som at jeg imorgen står opp og synes det hadde vært morro å ta en tur i et pariserhjul og kanskje velger turen til Tusenfryd?

Vi vet ikke hvordan det oppstår.

Kanskje det er genetikk.
Kanskje det er bestemte triggere i oppveksten.
Uinteressant er det på sett og hvis da det ikke er noe galt med homofili.

Det rare er jo at folk skulle begynne å "velge" noe så stigmatiserende å begrenset atferd som homofili har vært, og til dels er, i samfunnet.

Stygt utseende kan komme av at mamma velger å ikke bruke sminke og greie håret og at pappa spiser pølser til frokost, morgens og kvelds. Det å tro på islam er vel et valg også. Sosial status er ikke "naturlig". Så nei det stemmer jo ikke helt det du sier om at det meste jeg sa kommer "naturlig" og at vi derfor skal være mer overbærende.

Men det avslørende er jo at du i det argumentet sidesatte barna.

Hvis de potensielle foreldrene er vannskapte i ansiktet, da er det en lett mobbefaktor for barna. Skulle vi ikke da tenke på barna og ikke la slike adoptere? Du later til å hevde annet?

Naturen bare "er". Naturen er i konstant forandring. Det er mennesker som sier hvordan den "bør" være og det er aldri for å komme til naturens idealtilstand (fordi slikt finnes ikke).

Lurer egentlig litt på hva "ubalanse" vil si i din filosofi. Er ikke befolkningseksplosjonen og medfølgende voldtekt av naturen i industriens øyemed en verre ubalanse enn om noen er homofile?

Har mushy noe sted sagt at det ikke var lov? Han har bare sagt at hans unger skal vokse opp med bedre holdninger og meninger enn det du har.
Ok, så du mener at INGEN burde ha lov til å adoptere, osv?
Ser du virkelig ikke den totale mangel på logikk i det du sier der?

Hvis homofili ikke forekommer av naturlige årsaker, hvordan har det da ellers i det hele tatt oppstått? Ikke minst - hvorfor har man funn som tilsier at det har funnes for tusenvis av år siden, og i kulturer spredt over hele verden?

Oi, ser at jeg også glemte en gruppe til som helt klart burde nektes adopsjon: Idioter