Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  12 1551
hei er nå for tiden innlagt i psykiatrien, blitt brukt mye tvang og brukes fortsatt mot meg. Lurer på hvordan dere freaks som har vært innlagt opplevde psykiatrien i Norge. Var det mye beltebruk, tvangsmedisinering, skjermingsvedtak osv. Vil gjerne høre litt av hvordan dere opplevde det og hva som evt kan forbedres med psykiatrien i Norge.
Kronisk irritert
mr.roundtree's Avatar
Det første jeg kan tenke meg til bør forberedes er å korte ned ventetiden for folk som trenger hjelp. Sitter dypt inne for mange å spørre om hjelp, og når man da får beskjed om å vente 3-4 mnd før man kanskje får den hjelpen, så er det mange som mister det lille de hadde av pågangsmot for å bedre sin egen situasjon.
Det skjer endel endringer i psykiatrien nå. Men jeg føler kanskje at ikke alt er av det gode. Feks så har "liggetiden" gått ned. Dermed er mange psykere nå enn før når det skrives ut - og det blir da kommunens hodepine å gi korrekt helsehjelp. Såvidt jeg vet har det ikke fulgt med ekstra midler når en stor del av ansvaret legges på kommunal hånd. Og spesielt i kommuner med trang økonomi så øker det sjansen for A og B samfunn. Det sagt så virker det som det nå gjøres ting for å korte ned tid i kø. Og kanskje klarer mange kommuner å få rullet ut lavterskeltilbud i større grad nå enn hva vi har sett tidligere.

Ts du nevner jo beltelegging. Og det har vært et stort problem på enkelte sykehus. Det virker som det noen plasser utviklet seg en "belte-kultur" der terskel på bruk av belter ble for lav. Belter skulle kun brukes der pasienter var ute av kontroll og farlig for seg selv eller andre på avdelingen. I praksis viste det seg at endel sykehus eller avdelinger også forsøkte å regulere uønsket adferd blant pasienter med beltebruk. Det var dette VG omtalte som ulovlig beltebruk - og det skjedde ofte uten vedtak og uten påkrevd dokumentasjon på av bruken var påkrevd. VG kjørte for noen år siden en pågående sak om beltebruken og de holdt trykket opp i nesten et helt år med stadige dypdykk i dokumentasjonene på forskjellige sykehus og sykehusledelsen måtte svare for seg så vil tro all den negative fokusen som VG klarte å formidle har bidratt til å redusere unødig beltebruk.

For beltebruk kan fortsatt være korrekt virkemiddel - når bruken blir gjort i henhold til regler og vedtak - og at det brukes til pasientens beste og ikke som et maktmiddel for ansatte til å "skape ro blant pasienter og mindre nødvindig innsats av ansatte".
Mange jeg kjenner der som jeg er pårørende til eller venn av, har det dårlig der. Det er ikke så gøy hvordan de behandler de med psykiske problemer, både utenfor og innenfor psykiatrien i disse dager. Masse mannlige kompisere med anlegg for psykoser eller schizofreni blir særlig shitty behandlet. Det er feighet og i massiv grad blandt ledelsen og de som har ansvar. De sier ikke fra om hvor dårlig ting er og hvor lite vi får til.

Så mye fordommer mot dem i behandling og i arbeidslivet. Hjelpen de får er for dårlig og mange gir dem ikke en sjanse

tenkes på som farlige også ofte
Sist endret av meaculpaUIO; 27. januar 2020 kl. 16:47.
Det er veldig lett å avfeie psykiatriske pasienters historier med manglende sykdomsinnsikt og at de ikke forstår sitt eget beste. Det hender jo også at de ikke gjør det og følgelig trenger tvangstiltak. Men jeg kan bekrefte at det er til tider direkte uforsvarlig lav og ukvalifisert bemanning, og en holdning til tvang som ikke alltid henger på greip. Dette var også grundig avdekket av VG var det vel, for noen år siden. Vi kan kanskje håpe at rutinene har blitt bedre, men BT sine reportasjer om tvangsbruk i fengslene taler ikke for noen generell holdningsendring til dette. Så vil jeg for ordens skyld legge til at det jobber mye flinke fagfolk i psykiatrien, det er bare for få av dem. Det finnes dessuten meget gode institusjoner også.

Dette er først og fremst et ressursproblem. Når man løper som rotter hele tiden så går det ut over sånne rutiner, og man tar snarveier for å gjøre ting enkelt og overkommelig - ikke alltid med individets beste som første pri.
Jeg opplevde etter ett (av flere) selvmordsforsøk å måtte trygle meg til et liggedøgn på akuttpsyk. De konkluderte med at jeg ikke var psykotisk og derfor kunne sendes alene ut i natten. Jeg vil ikke engang kalle det et forsøk, jeg var klar til å dø og sekunder fra døden. Men tilfeldighetene/ skjebnen/høyere makter ville det andreledes. Mitt ønske om døden var ikke et psykotisk anfall. Jeg hadde "rasjonelt" (så rasjonelt som en som er fast bestemt på å ende sin egen død er) planlagt det til punkt og prikke. Men ble ufrivillig avbrudt. Hadde jeg blitt satt på gaten der på nattestid hadde jeg nok lykkes på neste forsøk.
Sitat av *pi Vis innlegg
Det er veldig lett å avfeie psykiatriske pasienters historier med manglende sykdomsinnsikt og at de ikke forstår sitt eget beste. Det hender jo også at de ikke gjør det og følgelig trenger tvangstiltak. Men jeg kan bekrefte at det er til tider direkte uforsvarlig lav og ukvalifisert bemanning, og en holdning til tvang som ikke alltid henger på greip. Dette var også grundig avdekket av VG var det vel, for noen år siden. Vi kan kanskje håpe at rutinene har blitt bedre, men BT sine reportasjer om tvangsbruk i fengslene taler ikke for noen generell holdningsendring til dette. Så vil jeg for ordens skyld legge til at det jobber mye flinke fagfolk i psykiatrien, det er bare for få av dem. Det finnes dessuten meget gode institusjoner også.

Dette er først og fremst et ressursproblem. Når man løper som rotter hele tiden så går det ut over sånne rutiner, og man tar snarveier for å gjøre ting enkelt og overkommelig - ikke alltid med individets beste som første pri.
Vis hele sitatet...
Endel av problemene i psykiatrien er nok og har nok vært mangelen på ressurser - uten at jeg kan dokumentere det eller har noen beviser for det så blir likevel min påstand at vi nok dessverre så en tapping av midler i psykiatrien til fordel for somatikken.

Bemanning har lenge vært løst med en temmelig stor andel ufaglærte i psykiatrien. Slik var det i flere ti år. Føler kanskje psykiatrien ble en salderingspost. Hvor fokus på billigst mulig drift ble for stort. For all del, alt er ikke kølsvart. Det er mange flinke folk som jobber i psykiatrien, både leger, behandlere, sykepleiere, etc men synes sparetiltakene er ofte helt oppe i dagen.

Ta et eksempel som gruppeterapi. Effekten av gruppebehandling er godt dokumentert og vi vet det virker. Men vi vet også at det ikke virker for alle pasienter, og heller ikke for alle pasientgrupper. Likevel er det i de siste 10-15 årene blitt mer og mer grupper og de siste 5 så er det mange plasser blitt det eneste tilbudet. Veldig kjedelig for de som pga sin diagnose, eller kompliserte sykdomsbildet ikke kan nyttegjøre seg grupper. Det blir en innleggelse ikke noe som faktisk bedrer psykisk helse - i beste fall snakker vi om et pusterom. I verste fall bekrefter det pasientens følelse av at ingenting hjelper og ting blir ikke bedre.

Dette er en veldig uheldig utvikling. Og også når det gjelder bruken av belter kan man nok i stor grad si at økonomi spilte en rolle i den økte bruken av ulovlig beltebruk.

Om vi snur på det bildet opp/ned og ser på totalkostnadene ved dårlig eller mangelfull behandling er jeg rimelig sikker på utfallet. Om vi kunne bygd opp psykiatrien fremfor å bygge ned og gitt et reelt tilbud til de som sliter tror jeg totalutgiftene ville blitt lavere. Fremfor å kaste bort opp til flere år på å stå på ventelister så burde veien til korrekt behandling være langt kortere - det vil kortet ned på prosessen og gjort at de som faller tyngst som kanskje ikke mister kontakt med arbeidslivet over mange år. Jo lengre en står utenfor fellesskapet jo dypere faller man.

Psykisk psyke ønsker jo ikke et liv "på trygd" med trang økonomi og alvorlige helseplager. Men helseapparatet har i mange år bidratt til at endel havner "på trygd" fordi behandlingsløpet blir for langt og folk ramler stadig dypere ned fra det samfunnet de fleste andre er en del av. Og jo lengre en faller jo tyngre blir det å finne veien tilbake.

Kanskje kan lavterskel tilbud bli en løsning som kan gjøre det enklere for folk å få hjelp tidligere. Men da må vi samtidig ta oss råd til å gi dem den behandlingen de trenger - om de ikke takler gruppeterapi så må de få individuell behandling selv om det koster mer. Det blir langt dyrere for samfunnet å avslå den hjelpen og se de folka gå til hundene.
Sist endret av _abc_; 27. januar 2020 kl. 18:26.
Helt utrolig lange ventetider. De fleste er aldri på tiden, roter med papirer, har uorden og er generelt rimelig slitne. Krever en masse ting av de såkalte brukerne som de ikke makter å leve opp til selv. Det surres, vases, fjases og fortolkes langt inn i granskogen. Heldigvis for de som arbeider i psyk. er pasientene gjerne såpass slitne og underkuede at de ikke merker hva som foregår, og merker de det så orker de ikke påpeke det. Ansatte kan stort sett ture frem som de vil uten at noen klager på saklig grunnlag. Hele feltet er notorisk underbemannet og min opplevelse er at de fleste som jobber i psyk. ser ned på pasientene sine på en eller annen måte (selv om de ikke er klar over det selv). Snakker nedlatende og overbærende etc. Mye av tilbudene er en blanding av oppbevaring (store gruppe-arrangement uten evaluering) og brannslukking.

Jeg har i det store og det hele vært svært heldig er som *pi enig i at det finnes flinke fagfolk, om ikke mange av dem. De fleste vil jeg si er middels kvalifiserte og gjør en helt "OK minus" jobb. Samme som med håndtverkere egentlig. Langt mellom hver ildsjel. Egentlig en livsfarlig kombinasjon rent bokstavelig talt.

Det er noe med å komme utenifra inn i en kultur som gjør det hele mer hårreisende. Mange har jo tuslet rundt i psyk. korridorer siden tenårene og kjenner ikke nødvendigvis helt hvordan ting er eller kan være. Det samme gjelder forøvrig mange av de som arbeider der. Det bærer litt preg av å være en vernet bedrift for de ansatte, jeg vil påstå at det hadde ikke gått an å arbeide slik ellers i det private. Igjen kommer problematikken med at brukerne ikke er helt med og ikke nødvendigvis stiller krav. Jeg kom inn i Psyk. med tung PTSD men ellers et rusfritt liv med militærtjeneste, karriere, øvre middelklasse liv etc.. . Vant til at ting er litt på stell og at bare fordi om man strever med noe så kan man bli behandlet som et voksent oppegående menneske. Sånn er det ikke nødvendigvis i det heletatt. Min personlige opplevelse er at selv om jeg har fått adekvat hjelp så er det et system hvor de lamme som førsøker å lede de blinde.
Sitat av DigitalAnarchy Vis innlegg
Jeg har i det store og det hele vært svært heldig er som *pi enig i at det finnes flinke fagfolk, om ikke mange av dem. De fleste vil jeg si er middels kvalifiserte og gjør en helt "OK minus" jobb. Samme som med håndtverkere egentlig. Langt mellom hver ildsjel.
Vis hele sitatet...
Det er nok også slik at for å være en utøvende ildsjel, så trengs det et minimum av rom for å utøve den omsorgen og faglige oppfølgingen. Når alt du har mulighet til er brannslukking så går ikke det, selv om man egentlig ønsker å brenne for jobben. Men dette er altså de få som faktisk er utdannede, min erfaring er at de fleste ikke var middels kvalifiserte engang men totalt ukvalifiserte, veldig unge og manglet helt elementær opplæring. Jeg var en av dem, og har vel først i ettertid sett hvor uholdbart det var. Håper det er bedre nå.

Som sagt, ikke alle institusjoner praktiserer sånn, og vi skal vel ikke heller slå fast at utviklingen går i feil retning, psykiatrien var ikke akkurat noen piknik før i tiden for å si det forsiktig. Men det går for seint, og psykisk sykdom har fortsatt lav status.
Sist endret av *pi; 27. januar 2020 kl. 19:10.
Man kan også si at det at det skortet så jævlig i psyk. før i tiden var fordi de manglet grunnleggende kunnskap på mange områder og menneskeverdet var i mye større grad reservert for oppegående vestlige hvite menn i middelklassen. Så klart var det ikke bedre før, men samtidig vet vi så utrolig mye bedre i dag. Dessuten har mange i dagens samfunn et inntrykk av at det fungerer. Back in the day forstod man godt hvor jævlig det var å havne på sanatorium. I dag blir man fortalt at ting fungerer bra og at man "bare kan spørre om hjelp". Slik er det altså ikke, og jeg forventer personlig mer. Blir jo som å ikke slå ned (sic) på fysisk avstraffelse i norsk skole fordi det er så mye verre i Afghanistan.
Jeg er 100% enig i at det i stor grad er en systemfeil mtp. rom for arbeidsutøvelse, bemanning etc. Det er alikevel uholdbart.

Vil også påpeke at menneskelige kvalifikasjoner er vel så viktige på mange felt. Selvsagt skal man ikke sitte og behandle tunge diagnoser om man er ufaglært, men jeg har jammen møtt mange særdeles kvalifiserte personer som er svært usympatiske. Man kan bli friskere av å få en kopp kaffe og en "normal" samtale av en ufaglært enn man blir å bli herset med eller oversett av noen med doktorgrad.
Jeg har ett litt blanda bilde av hvordan det fungerer i psykiatrien, har brukt de siste 5 årene av livet der, og sånn sett blitt så frisk jeg kan og har starta ett normalt liv. Jeg var også i gruppeterapi, som jeg hadde enormt god nytte av. Men her er det ganske mange faktorer som utgjør totalen;
- Økningen av gruppeterapi tror jeg henger sammen med nettopp den lave bemanningen + hinsides masse henvisninger, hvis de skal ha sjangs til å hjelpe engang en prosentandel, er dette en mer effektiv måte å jobbe på. Her må det dog sies at f.eks traumebehandling selvsagt aldri kan eller bør foregå i plenum, så det er overhodet ikke alle det passer for.
- Folk blir hevet ut av behandling altfor fort, og rehenvises i veldig mange tilfeller. Inntaksleder på det lokale DPSet her snakka om at det var så mye som 80% som henvises på nytt.
- En annen ting jeg har observert (ta det for det det er, en tidligere pasients lite empiriske observasjon): mange tror at psykologen bare kan si en magisk setning, så blir de friske, og er lite villige til å jobbe for egen endring. Da blir man ikke bedre.
- Jeg tenker med skrekk og gru på folk som ikke er ressurssterke eller har folk til å hjelpe de med å mase seg til behandling, nav og faens oldemor. Selv måtte jeg skrive ett 14 siders dokument om hvorfor jeg var sikker på jeg hadde ADHD, for da jeg spurte behandleren min første gang, fikk jeg blankt nei. Det er det langt ifra alle som makter, å ta kampen med alle disse institusjonene og etatene man må innom i en sånn prosess.
- Majoriteten av menneskene jeg har møtt i min tid som psykiatripasient har oppriktig vært opptatte av mitt ve og vel, men er like fastlåste som pasientene er, der de springer fra pasient til pasient (som alle burde fått timer oftere), og siden må bruke lengre tid på ett skjemavelde av en annen verden. Jeg skjønner at ting må dokumenteres altså, men kanskje hadde de hatt mer tid til å faktisk hjelpe folk, om man hadde hatt ett smoothere system for sånt.
Sitat av DigitalAnarchy Vis innlegg
Slik er det altså ikke, og jeg forventer personlig mer.
Vis hele sitatet...
Ja herregud, jeg er ikke uenig. Egentlig tror jeg det er rester av de samme holdningene som gir psykisk sykdom den lave statusen. Det er skremmende og ekkelt, det er sinnsykdom. Åpenhet ftw, men det gjelder stort sett kledelig angst som lar seg kombinere med en karriere som influencer på insta, for å forenkle det litt. Og jeg synes det er bra, for all del. Jeg vil ikke kritisere dem, for det er en god begynnelse. Men det er ikke dem som var stuet inne på et loft i gamledager, og som nå er stuet inne på et skjermingsrom. De som ikke kan ta vare på seg selv, oppføre seg adekvat, holde fasaden. De som ikke blir friske. Det er hyggeligst å heie på dem som kan sitte etterpå med alt på stell og snakke ut om den tunge tiden, og forsikre om at alt blir bra bare du ikke gir opp.

Selvsagt skal man ikke sitte og behandle tunge diagnoser om man er ufaglært, men jeg har jammen møtt mange særdeles kvalifiserte personer som er svært usympatiske. Man kan bli friskere av å få en kopp kaffe og en "normal" samtale av en ufaglært enn man blir å bli herset med eller oversett av noen med doktorgrad.
Vis hele sitatet...
Sant nok. Og jeg vil påstå at jeg er relativt sympatisk irl (tro det eller ei), og jeg ville virkelig gjøre en god jobb. Men jeg så nok av dem som ikke var så interessert, og det var ikke noe kritisk utvelgelse av hvem som fikk jobbe der. Og selv også var jeg for umoden til å forstå hva vi drev med. Jeg er forstatt ikke mer kvalifisert for helsevesenet, men tror jeg hadde hatt litt mer livserfaring å bidra med. Det er ting vi gjorde der som jeg nok hadde nektet nå. Og vi var faen meg helt alene der, og med nøyaktig null opplæring. Det er uforsvarlig, og uverdig.

Jeg tror også, i tillegg til at arbeidsforholdene ikke legger tilretter for å utøve omsorg, at mange av de som brenner mest for jobben ikke orker å jobbe der i lengden. Man mister kanskje de beste. Så jeg tror løsningen på det problemet også er mer ressurser. Vil man ha ildsjeler så må man tilrettelegge for at de får holde den ilden vedlike, ellers slukner ilden eller de slutter.

Nå har jeg aldri vært innlagt, så jeg kan ikke si så mye om selve behandlingen, kun den daglige omsorgen i avdelingen.
https://www.nrk.no/sorlandet/paroren...dig-1.14869809

Sitat av DigitalAnarchy Vis innlegg
Helt utrolig lange ventetider. De fleste er aldri på tiden, roter med papirer, har uorden og er generelt rimelig slitne. Krever en masse ting av de såkalte brukerne som de ikke makter å leve opp til selv. Det surres, vases, fjases og fortolkes langt inn i granskogen. Heldigvis for de som arbeider i psyk. er pasientene gjerne såpass slitne og underkuede at de ikke merker hva som foregår, og merker de det så orker de ikke påpeke det. Ansatte kan stort sett ture frem som de vil uten at noen klager på saklig grunnlag. Hele feltet er notorisk underbemannet og min opplevelse er at de fleste som jobber i psyk. ser ned på pasientene sine på en eller annen måte (selv om de ikke er klar over det selv). Snakker nedlatende og overbærende etc. Mye av tilbudene er en blanding av oppbevaring (store gruppe-arrangement uten evaluering) og brannslukking.

Jeg har i det store og det hele vært svært heldig er som *pi enig i at det finnes flinke fagfolk, om ikke mange av dem. De fleste vil jeg si er middels kvalifiserte og gjør en helt "OK minus" jobb. Samme som med håndtverkere egentlig. Langt mellom hver ildsjel. Egentlig en livsfarlig kombinasjon rent bokstavelig talt.

Det er noe med å komme utenifra inn i en kultur som gjør det hele mer hårreisende. Mange har jo tuslet rundt i psyk. korridorer siden tenårene og kjenner ikke nødvendigvis helt hvordan ting er eller kan være. Det samme gjelder forøvrig mange av de som arbeider der. Det bærer litt preg av å være en vernet bedrift for de ansatte, jeg vil påstå at det hadde ikke gått an å arbeide slik ellers i det private. Igjen kommer problematikken med at brukerne ikke er helt med og ikke nødvendigvis stiller krav. Jeg kom inn i Psyk. med tung PTSD men ellers et rusfritt liv med militærtjeneste, karriere, øvre middelklasse liv etc.. . Vant til at ting er litt på stell og at bare fordi om man strever med noe så kan man bli behandlet som et voksent oppegående menneske. Sånn er det ikke nødvendigvis i det heletatt. Min personlige opplevelse er at selv om jeg har fått adekvat hjelp så er det et system hvor de lamme som førsøker å lede de blinde.
Vis hele sitatet...
Bra skrevet dude. Jeg syns vi burde få privat psykiatri, så kan man se hva slags erstatningssaker som kommer til å dukke opp, som på sikt også vil bedre forholdene i det offentlige.

Den store svikten er jo at de som jobber i helsevesenet selv, fordekker og lyver om forholdene. De kjenner hvor ille det er i mange tilfeller, men tenker på seg selv og egen karriere - og roper ikke opp om forholdene.

Det er de ansatte i HV selv som skulle ledet et opprør om at ting var faglig uforsvarlig - men det gjør hverken et flertall av ansatte, eller ledelsen. Det er ikke imponerende. Hva om andre yrkesgrupper hadde behandlet våre venner og familie like dårlig som de gjør i psykiatrien? Det er er et grovt svik å være nærmest til å hjelpe, og så ikke gjøre det.
Sist endret av meaculpaUIO; 28. januar 2020 kl. 08:43. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.